Gå til innhold

Har blitt så ufattelig redd for å dø


Fremhevede innlegg

Skrevet

I det siste har jeg blitt ufattelig redd for å dø. Før dette har jeg egentlig ikke tenkt så spesielt mye over det, annet enn at det er noe som vil komme en dag uansett. Men nå skremmer det meg virkelig. Bare ett evig mørke av ingenting. En dag vil alt dette være slutt. Hva skjer med meg? Hva skjer med de rundt? 

Noen andre som kan kjenne seg igjen eller som har noen råd til hvordan takle slik redsel?

Anonymkode: 54254...109

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg tror det er noe etterpå. Men hvis det ikke er noe så tror jeg det er som før man ble født. Det husker man jo ingenting av.

Anonymkode: 57bba...47a

  • Liker 2
Skrevet

Jeg har hatt perioder med veldig sterk dødsangst, og synes det har hjulpet å snakke med prest. Jeg tror egentlig på at vi har sjel og sånt, men man kan ikke vite og jeg synes uansett det er forferdelig at jeg skal dø en dag. Men så håper jeg at den dagen er det lenge til og trøster meg med at om jeg blir 90 så er jeg nok sikkert da lei av å leve. Egentlig kunne jeg heller ikke tenke meg å leve evig i dette livet, for det hadde nok blitt kjedelig etterhvert. Egentlig er dødsangst ganske naturlig når man er ung, fordi det er en del av overlevelsesinstinktet vårt. Så for min del hjalp det altså å avklare litt hva jeg tror på med presten, en såkalt åndelig reise, og det har gjort at jeg nå sjeldent blir redd når jeg tenker på døden så lenge jeg ikke føler den er nært forestående. Så det anbefales.

Anonymkode: d7152...af6

  • Liker 1
Skrevet

Alle er mer eller mindre redd for døden. Det er jo frykten for det ukjente.

Jeg velger å tro på gjenfødelse. 

Anonymkode: c5c3f...71a

Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror det er noe etterpå. Men hvis det ikke er noe så tror jeg det er som før man ble født. Det husker man jo ingenting av.

Anonymkode: 57bba...47a

Jeg tror at jeg kan snakke for mange med dødsangst når jeg sier at det også er en forferdelig tanke at alt bare forsvinner, selv om man ikke husker noe av det ;)

Anonymkode: d7152...af6

  • Liker 1
Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

I det siste har jeg blitt ufattelig redd for å dø. Før dette har jeg egentlig ikke tenkt så spesielt mye over det, annet enn at det er noe som vil komme en dag uansett. Men nå skremmer det meg virkelig. Bare ett evig mørke av ingenting. En dag vil alt dette være slutt. Hva skjer med meg? Hva skjer med de rundt? 

Noen andre som kan kjenne seg igjen eller som har noen råd til hvordan takle slik redsel?

Anonymkode: 54254...109

Kanskje denne boka kan være noe for deg

Hva skjer når vi dør? | ARK Bokhandel

Jeg har ikke lest den selv, men den skal være veldig god bok. 

 

Ta kontakt med en prest eller be legen henvise til en psykolog, det er mitt råd til deg

Endret av Millimani
  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

I det siste har jeg blitt ufattelig redd for å dø. Før dette har jeg egentlig ikke tenkt så spesielt mye over det, annet enn at det er noe som vil komme en dag uansett. Men nå skremmer det meg virkelig. Bare ett evig mørke av ingenting. En dag vil alt dette være slutt. Hva skjer med meg? Hva skjer med de rundt? 

Noen andre som kan kjenne seg igjen eller som har noen råd til hvordan takle slik redsel?

Anonymkode: 54254...109

Neimen om jeg vet.

Døden er skummel. Ikke bare selve dødsprosessen, men også tanken på at ikke-eksistens i all evighet venter. Eller enda verre om man havner i noe slags marerittaktig, evigvarende etterliv. Så ja, jeg er helt enig. Hva man kan gjøre for å cope?

Satse på transhumanisme og evig, fysisk liv kanskje? Hva med å investere i cryonics der du kjøles ned til -270 grader etter din død? Er man heldig vil fremtidens teknologi ha løst problemet rundt alderdom og død. Om det bare er 1%sjanse er det fortsatt en sjanse. Da trenger man ikke være like redd. 

  • Liker 2
Skrevet

Kanskje denne boken av Jon Schau kan være til hjelp?  Han har dødd to ganger og er ikke (lenger?) redd for døden. https://www.norli.no/jons-bok

Jeg tror at vi har sjel og er mer enn bare kroppen, håper jeg har rett i det. Døden er skummel. 

Anonymkode: 6726a...27a

  • Liker 4
Skrevet
AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

I det siste har jeg blitt ufattelig redd for å dø. Før dette har jeg egentlig ikke tenkt så spesielt mye over det, annet enn at det er noe som vil komme en dag uansett. Men nå skremmer det meg virkelig. Bare ett evig mørke av ingenting. En dag vil alt dette være slutt. Hva skjer med meg? Hva skjer med de rundt? 

Noen andre som kan kjenne seg igjen eller som har noen råd til hvordan takle slik redsel?

Anonymkode: 54254...109

Tenk litt på det da. Se større på det. 

Hvor var du før du ble født? Verden eksisterte jo, men ikke du. Der "du" da var er dit du havner når du dør. Du eksisterte ikke, men begynte plutselig å eksistere. Det var jo ingenting med denne situasjonen som var ille for deg. Det er slik livet og evigheten er. Og med tanke på at du ikke eksisterte før du ble født, og så ble født, så er det vel mulig at du blir født på ny? Vi vandrer mellom eksistenser. 

I dag lever det 7,5 milliarder mennesker på jorda. Om ca 110 år er ALLE disse død, men likevel så eksisterer det kanskje 8 milliarder mennesker på jorda om 110 år. Det er slik det er ment til å være. Ut og inn av eksistens...

Verden er et mirakel ned til minste deltaj. Vi snakker om atomnivå. Alt er gjennomført. I mennesker, dyr, planter, planetene, universet... Det er ingenting som er tilfeldig. Det å bli født er også et mirakel. Det å leve er et mirakel. Så når alt er et mirakel, hvorfor skal det å dø eller å være dø være så fælt når alt annet er et mirakel og døden og ikke-eksistens egentlig er en del av det? 

Døden og ikke-eksistens er en del av naturligheten. 

Og se litt på deg selv. Hva er DU? Det vet du ikke. Hva om DU og bevisstheten din er noe mer enn dette livet ditt? Hva om dette livet du lever nå kun er en liten del av deg? Bevisstheten din er noe større enn livet du lever nå. Man kan jo ikke slutte å være bevisst inn i evigheten. For hvis du ikke er bevisst, hva er du da? Hvor er du? Noen plasser må jo du være. Og det er du nok garantert, selv om du ikke er i dette livet. Og igjen, det er en naturlighet. Alt er det. Å være død er like naturlig som å leve i en mirakuløs verden som er basert på vandring inn og ut av eksistens. Det ligger derfor an til å tro at DU og bevisstheten din er noe større enn dette ene ekstremt korte livet i en vanvittig enorm tidslinje. En tidslinje som er uendelig. Uten start og uten slutt. Designet til perfektsjon for evig eksistens. 

Vi vet ikke hva som er på den andre siden av livet. Vi vet ikke hva som er ute i universet. Vi vet faktisk ingenting. Og det er ikke meningen at vi skal vite. Det er slik av en grunn. Men det eneste vi vet er at alt er laget til perfeksjon, alt har en mening, alt henger i hopen med alt og det er gode grunner for alt som skjer rundt oss og med oss selv. 

Døden er like naturlig for oss som livet. Men frykten for døden er innebygd i vår kropp for å eksistere lengst mulig her og nå. Men nå snakker man om menneskelige tanker og følelser, noe som ikke avgjør noe som helst. 

Se større på det. Det er en mening med fødsel, vi ble alle født. Det er en mening med døden, alle skal dit. Det verste med døden er de gjenlevende rundt deg som må igjennom menneskelige følelser for å håndtere hverdagen. Du derimot legger ut på en naturlig og mirakuløs reise som er designet for å ta vare på deg. Kanskje treffer du deg egentlige selv i ikke-eksistensen, og kanskje blir du født på ny. Kanskje blir du til noe annet ute i det uendelige universet. Men uansett så er alt like natulig for deg. Like naturlig for deg som det livet du lever nå.

DU er noe større enn livet ditt nå. Og bak alt finner du en vanvittig gjennomført plan. 

Ingenting kan bevises eller motbevises. Men du kan velge å tro på hva du vil. Fundér på det. Tenk stort. Tenk enormt. Tenk universielt. Tenk dimensjonalt. Og prøv å finn en trøst med at det som skjer med deg er tidenes mest naturlige og mirakuløse ting, akkurat som å bli født. Og husk at ikke-eksistens førte deg til det livet du har nå. 

Anonymkode: 49383...13d

  • Liker 4
Skrevet
AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kanskje denne boken av Jon Schau kan være til hjelp?  Han har dødd to ganger og er ikke (lenger?) redd for døden. https://www.norli.no/jons-bok

Jeg tror at vi har sjel og er mer enn bare kroppen, håper jeg har rett i det. Døden er skummel. 

Anonymkode: 6726a...27a

Dette er kvakksalveri for å skape seg profitt.

Jon Schau har ikke vært fysisk død. Ingen har det. Ingen kan bli hentet ut av fullstendig død. 

En hjerne går i hvilemodus ganske lenge etter at noen blir erklært død. Vi snakker om opp mot en times tid. Og alt før den tid er det mulig å hente vedkommende ut av hvilemodusen. Men fysisk død har de ikke faktisk vært. Og noe møte med Gud og lignende er bare sprøyt. Det er mer hallusinasjoner og drømmer enn noe annet. Noe som for øvrig ikke er uvanlig når en hjerne går inn i krisemodus. 

Anonymkode: 49383...13d

  • Liker 2
Skrevet

Hva er du redd for? Jeg tror det er bare dine tanker... Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg, for jeg har ikke erfaring innen dette feltet... Håper du finner noen i samme situasjon som deg g får hjelp 😊

Skrevet

Veit ikkje, har på ein måte funnet meg i at eg kan døy når som helst og at det er ingenting eg sjølv har kontroll over. Prøver liksom å ikkje gjera så stor greie ut av det. Det skjer når det skjer.

Kvifor bruka det dyrbare livet vi har til å bekymra oss over noko vi har ingen kontroll over?

Bruk livet til å leva :)

Skrevet
AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

I det siste har jeg blitt ufattelig redd for å dø. Før dette har jeg egentlig ikke tenkt så spesielt mye over det, annet enn at det er noe som vil komme en dag uansett. Men nå skremmer det meg virkelig. Bare ett evig mørke av ingenting. En dag vil alt dette være slutt. Hva skjer med meg? Hva skjer med de rundt? 

Noen andre som kan kjenne seg igjen eller som har noen råd til hvordan takle slik redsel?

Anonymkode: 54254...109

Døde mennesker tenker ikke. De føler ikke.  Derfor vil bekymringen kun ødelegge for deg når du er i live. Det er vanskelig å se for seg et ingenting. 

Anonymkode: 35585...744

Skrevet

Vi har alle en sjel, det faktumet at du her bevissthet og kan føle, og  føle at du er redd for å dø beviser at du ikke bare er et menneske av kjøtt og blod. 

Det er dessverre sånn, enten havner man i himmel eller helvete. Reflektert over livet, søk svar du skal finne de. Vær oppriktig. 

Anonymkode: a3456...bd4

  • Liker 1
Skrevet

Det som bekymrer meg er ikke å være død, men det som skjer før døden. Fortvilelse, smerte, sykdom, skade... det er langt verre. 

Kanskje dette ikke var noe hjelpsomt.. 

Anonymkode: 35585...744

  • Liker 1
Skrevet

Jeg var som deg! Og jeg begynte å interessere meg veldig for spirituelle ting! Jeg har lest og sett masse dokumentarer om dette temaet. Og etter det, så fikk jeg en ro i meg. Jeg er overbevist om at det finne noe mer etter døden. Om det ikke er et liv, så er det noe! Jeg tror ikke alt blir svart. Jeg tror at alt fra energi til at sjelen lever videre på en eller annen form. 

Jeg har lest så mye om dette og hørt mye på podcasten ånd & vitenskap. Og nå synes jeg bare det temaet er interessant. Jeg er ikke redd for døden lenger. 

  • Liker 3
Skrevet
1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det som bekymrer meg er ikke å være død, men det som skjer før døden. Fortvilelse, smerte, sykdom, skade... det er langt verre. 

Kanskje dette ikke var noe hjelpsomt.. 

Anonymkode: 35585...744

Skjønner du er redd for det da, ingen har lyst til å lide lenge. Det synest eg og virker skummelt, håper det skjer fort og smertefritt når eg er godt opp i åra.

Skrevet
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Døde mennesker tenker ikke. De føler ikke.  

Anonymkode: 35585...744

Døde kropper tenker ikke og føler ikke, men vi er mer en fysiske kropper. Vi er personer som "bor" i en fysisk kropp, og når den dør, så forlater vi kroppen og den fysiske verden og går over i den åndelige verden

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Vi har alle en sjel, det faktumet at du her bevissthet og kan føle, og  føle at du er redd for å dø beviser at du ikke bare er et menneske av kjøtt og blod. 

Det er dessverre sånn, enten havner man i himmel eller helvete. Reflektert over livet, søk svar du skal finne de. Vær oppriktig. 

Anonymkode: a3456...bd4

Heldigvis tar du feil. Slik tankegang så kan vi alle få totaldødsangst med rette. 

Anonymkode: 35585...744

  • Liker 1
Skrevet
CAPS LOCK skrev (7 minutter siden):

Døde kropper tenker ikke og føler ikke, men vi er mer en fysiske kropper. Vi er personer som "bor" i en fysisk kropp, og når den dør, så forlater vi kroppen og den fysiske verden og går over i den åndelige verden

Sjelen går videre,men den minnes lite. Den tenker ikke ar det er trist å være død. Sjeler må ha et sted å bo og blir sjelen til en nyfødt. Det forrige sjelslivet blir bare en svak erindring.  

Anonymkode: 35585...744

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...