Foreldre og søsken som synes jeg er stygg

[AnonymBruker]

Det er noe jeg har bært med meg hele livet, som jeg tenkte jeg skulle forhøre meg om her på forumet.

Jeg vokste opp i en såkalt dysfunksjonell familie. Vi hadde en grei fasade utad, men hjemme var preget av emosjonell og fysisk vol og utrygghet. Fikk alltid høre at det ikke var synd på meg, at jeg hadde tak over hodet, mat på bordet og at ingen av foreldrene mine drakk alkohol eller utsatte meg for seksuelle overgrep. Derfor mente moren min at jeg ikke hadde noe å klage over.

Vel, nå er jeg voksen. Høyt utdannet og fungerer ok i hverdagen, men føler mye er skuespill. Jeg er ofte i stressmodus og frykter at folk ikke liker meg. Pliktoppfyllende, ansvarsfull. Mye sliten.

Et problemområdet for meg har alltid vært utseendet mitt. Jeg ser ok ut på en måte, men har noen trekk i ansiktet som ikke er særlig flatterende. Da jeg var liten og i barndomsårene var jeg veldig søt og så ut til å vokse meg vakker. Men så snudde det da jeg nærmet meg slutten av barneårene og entret tenårene. Husker jeg fikk sjokk da jeg så bilder av meg selv tatt i skolefotografering på ungdomsskolen. Foreldrene mine la vekk disse bildene i en skuff. Vi snakket ikke om det. 

Da jeg ble tenåring, sluttet foreldrene mine å ta bilder av meg. Vi har mange album med bilder av meg fra barneårene. Men ikke ett eneste bilde av meg fra da jeg var i tenårene. Jeg husker ett av søsknene mine snakket med moren min om at jeg var stygg og hva som var feil ved ansiktet mitt.  Husker moren min si at ja, du er penere enn søsteren din fordi søsteren din ser sånn og sånn ut. Jeg husker en episode da jeg gikk av skolebussen da jeg gikk på videregående skole, og så min mor parkere i bil ved matbutikken. Jeg løp bort til henne og spurte om jeg skulle hjelpe til med å handle mat. Hun sa "helst ikke, du ser så fæl ut". Husker jeg satte meg i bilen kjente meg kvalm og begynte å gråte. 

Hvis vi hadde besøk av slektninger, gikk jeg ikke inn i stua for å hilse på de. Jeg gjemte meg på rommet mitt. Ingen av foreldrene mine bad meg om å komme ut til de. Jeg fikk høre av moren min at "det er så deilig når du er vekke fra hjemmet eller holder deg på rommet ditt". Jeg forstod det slik at hun skammet seg over meg mht. hvordan jeg så ut. Så jeg holdt meg mye på rommet mitt, gjennom tenårene mine. Det var ingen som forsøkte å bryte dette mønsteret hos meg. Gikk jeg en sjelden gang inn i stua mens moren min og søsken så på TV, ble jeg som regel mobbet inn på rommet mitt igjen. Moren min sa en gang under en slik hendelse "godt vi ble kvitt`a". 

På videregående utviklet jeg kraftig sosial fobi. Jeg hadde alltid vært skoleflink, men klarte ikke fullføre VGS på normert tid pga. høyt fravær. Jeg flyttet på hybel, og gjennom hele 20-årene mine befestet den sosiale angsten seg og gjorde meg nærmest invalidisert. Jeg maktet ikke gå og handle mat før seint på kvelden, fordi jeg fryktet at folk ble sinte på meg pga. utseendet mitt.

Idag er jeg over 40 år. Single, barnløs og venneløs. Men med høy utdanning og fungerer relativt greit i sosial omgang med kollegaer og ellers i tilfeldige mellommenneskelige møter. Ikke sosial angst lenger. Det finnes ikke ett eneste bilde eller video av meg fra tenårene. Og heller ikke fra tjueårene mine. Og heller ikke fra 30-årene mine. Det finnes ikke noe bevis på at jeg har levd, annet enn legenotater, behandlingsnotater (har gått sporadisk i terapi), vitnemål og jobbattester. Ellers er jeg ikke på sosiale medier, da dette i for stor grad øker stress mht. selveksponering.

Moren min var i yngre år en pen dame, men tapte seg selv endel etterhvert som hun ble eldre. Synes ikke selv foreldrene mine eller søsknene mine er spesielt heldige med utseende. Men jeg trakk kanskje det korteste strået. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje høre om andre har hatt lignende erfaringer? Og hvordan i alle dager skal man forsone seg med hvordan man ser ut, når man innser at selv ikke de som skulle ha elsket deg slik du er, klarte å elske deg?

Hilsen bedrøvet kvinne som prøver å overleve dette livet hun har fått 

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en forferdelig trist måte å vokse opp på. Har du kontakt med familien din i dag? Hvordan forholder du deg til tankene du har? Fortsetter du å mobbe deg selv, eller klarer du å forsone deg med at her er det selvfølgelig ikke deg det er noe galt med? For det skal du være klar over, her er det familien din som er problemet, ikke du. Det høres nesten ut som at moren din har blitt misunnelig på deg?  Dessverre er det du som må leve med konsekvensene av en så dårlig oppvekst. Den beste måten å bli ferdig med noe sånt på er å jobbe med tankegangen din, og det er nok ikke enkelt. 

Anonymkode: 8b2db...7de

[Prøver18]

Assa hva faen det er trist. Høres så rart ut å kalle noen stygg 

[Blodbøk]

Du kan sende meg en melding om du ønsker noen tanker eller ønsker prate😐😊

[Frk Midnattsol]

Å kjære vene, har du levd med dette SÅ lenge uten å få noe hjelp? Tenker at her går du til din lege, og får en henvisning til en spesialist med avtale (psykiater/psykolog), for dette burde du ta tak i.

Tenker at du neppe er så ille som du selv tror, men vi (spesielt) kvinner, har så lett for å kun fokusere på det som er negativt med oss, mens vi glemmer at andre mennesker kan se helt annerledes på oss. Hvis vi f, eks har en stor nese, kan det hende at ingen andre enn vi selv henger oss opp i det, mens andre kanskje heller fokuserer på hvor utrolig fine øyenfarge du har, eller for et stilig/flott hår man har. Det at man har et eller annet, glemmer ofte omgivelsene når de blir vant til oss.... Jeg har dobbelthake, men min samboer tror jeg ikke engang reflekterer over det 🙂 

Synes det var godt å lese at du vurderer deg selv til å fungere godt sosial i gitte settinger, men tenker at en behandler kan hjelpe deg til å få et bedre syn på deg selv, slik at du kan tørre å bevege deg mer ut i omgangskrets, og dette kan igjen gi ringvirkninger som at du blir mer sosial, og dermed mer trygg på deg selv, som igjen gjør at du blir mer modig sosial osv osv. 

Det å skulle bryte slike onde sirkler, klarer man sjelden selv alene, men med en god behandler som utfordrer deg litt, håper jeg du kan komme deg mer ut og føler at livet blir mer meningsfylt.

Din mors atferd, anser jeg som emosjonell mishandling, og burde vært tatt tak i mens du var liten, for dette du beskriver, er faktisk mishandling!!

[AnonymBruker]

Varme klemmer💞💞 utseendet har ikke noe med din verdi å gjøre. Du er akkurat like verdifull som andre. Det gjør meg vondt å høre om din dysfunksjonelle familie. Håper du etter hvert klarer å frigjøre seg fra disse irrasjonelle utsagnene til din mor, hun har åpenbart store problemer med seg selv. Sjekk ut Instagramkontoen til thehollisticpsychologist (litt usikker på skrivemåte). 

Anonymkode: 04620...78c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette høres ut som en forferdelig trist måte å vokse opp på. Har du kontakt med familien din i dag? Hvordan forholder du deg til tankene du har? Fortsetter du å mobbe deg selv, eller klarer du å forsone deg med at her er det selvfølgelig ikke deg det er noe galt med? For det skal du være klar over, her er det familien din som er problemet, ikke du. Det høres nesten ut som at moren din har blitt misunnelig på deg?  Dessverre er det du som må leve med konsekvensene av en så dårlig oppvekst. Den beste måten å bli ferdig med noe sånt på er å jobbe med tankegangen din, og det er nok ikke enkelt. 

Anonymkode: 8b2db...7de

Takk for svar! Jeg har ingen kontakt med søsknene mine. Min mor døde for noen år tilbake. Vi hadde litt kontakt før hun døde. Hun begynte da å snakke om utseende mitt, og beskrev meg som "den skjønne" blant barna sine. Jeg følte veldig ubehag ved dette, og ble sint inni meg. Følte at hun, selv ikke da hun nærmest lå på dødsleiet, klarte gi slipp på utseendefokuset. Følte at hun ville smiske med meg og få meg til å tilgi henne for alt hun tidligere har sagt og gjort. Men jeg forholdt meg nøytral, gikk ikke inn i det vonde jeg hadde opplevd med henne. Lot henne dø med forestillingen om at jeg ikke bar nag til henne. 

Jeg har jevnlig kontakt med min far. Han var den eneste som aldri sa noe stygt om utseendet mitt og jeg følte at han var den eneste som oppriktig var glad i meg, selv om han kunne være fysisk voldelig når han ble sint. Kanskje det var denne følelsen av at jeg iallefall hadde en i familien som ikke foraktet meg fullstendig, som reddet meg. I mange år slet jeg med alvorlige selvmordstanker, og det er for meg fremdeles nesten uforståelig at jeg har kommet meg gjennom en lang utdanning, klarer stå i jobb, og ikke har bukket helt under.

Jeg tror jeg har skjøvet mye av tankene om utseendet mitt litt til side i hverdagen, for å prøve overleve og iallefall mestre arbeidslivet. Men i møte med nye kolleger og kunder så føler jeg meg alltid usikker. Setter på meg en maske med makeup (ikke mye, men har lært meg å sminke meg sånn at jeg ser grei ut), hår og klær som sitter pent. Har ingen komplekser for kroppen min. Men det er noen trekk i ansiktet som jeg ikke får gjort noe med. Jeg innbiller meg at folk får det vanskelig når de ser på meg, og jeg synes synd på de som må forholde seg til noe så fælt som meg. Ellers vet jeg at jeg er et snilt nok menneske. Prøver å være en inkluderende og raus kollega. Alltid hyggelig mot folk, smiler til fremmede på gata og får smil tilbake. Men forholdet til meg selv er ikke så bra. Jeg tåler f.eks ikke å få tatt bilder av meg selv, eller se på bilder av meg selv, uten at jeg får angstanfall og selvmordstanker.

Tenker at jeg kanskje bør prøve meg i terapi igjen. Dette er temaer jeg synes var for flaut å gå inn i da jeg gikk i behandling i mine yngre dager.  

 

 

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

Blodbøk skrev (1 time siden):

Du kan sende meg en melding om du ønsker noen tanker eller ønsker prate😐😊

Tusen takk! Jeg har bruker her inne, så vil helst være anonym med den. Men kanskje jeg oppretter en ny bruker og sender deg en melding. Skal tenke på det. Jeg er så vant til å være alene med tankene mine, og det føles tryggest, dessverre. Håper du ikke har hatt det som meg.  

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar! Jeg har ingen kontakt med søsknene mine. Min mor døde for noen år tilbake. Vi hadde litt kontakt før hun døde. Hun begynte da å snakke om utseende mitt, og beskrev meg som "den skjønne" blant barna sine. Jeg følte veldig ubehag ved dette, og ble sint inni meg. Følte at hun, selv ikke da hun nærmest lå på dødsleiet, klarte gi slipp på utseendefokuset. Følte at hun ville smiske med meg og få meg til å tilgi henne for alt hun tidligere har sagt og gjort. Men jeg forholdt meg nøytral, gikk ikke inn i det vonde jeg hadde opplevd med henne. Lot henne dø med forestillingen om at jeg ikke bar nag til henne. 

Jeg har jevnlig kontakt med min far. Han var den eneste som aldri sa noe stygt om utseendet mitt og jeg følte at han var den eneste som oppriktig var glad i meg, selv om han kunne være fysisk voldelig når han ble sint. Kanskje det var denne følelsen av at jeg iallefall hadde en i familien som ikke foraktet meg fullstendig, som reddet meg. I mange år slet jeg med alvorlige selvmordstanker, og det er for meg fremdeles nesten uforståelig at jeg har kommet meg gjennom en lang utdanning, klarer stå i jobb, og ikke har bukket helt under.

Jeg tror jeg har skjøvet mye av tankene om utseendet mitt litt til side i hverdagen, for å prøve overleve og iallefall mestre arbeidslivet. Men i møte med nye kolleger og kunder så føler jeg meg alltid usikker. Setter på meg en maske med makeup (ikke mye, men har lært meg å sminke meg sånn at jeg ser grei ut), hår og klær som sitter pent. Har ingen komplekser for kroppen min. Men det er noen trekk i ansiktet som jeg ikke får gjort noe med. Jeg innbiller meg at folk får det vanskelig når de ser på meg, og jeg synes synd på de som må forholde seg til noe så fælt som meg. Ellers vet jeg at jeg er et snilt nok menneske. Prøver å være en inkluderende og raus kollega. Alltid hyggelig mot folk, smiler til fremmede på gata og får smil tilbake. Men forholdet til meg selv er ikke så bra. Jeg tåler f.eks ikke å få tatt bilder av meg selv, eller se på bilder av meg selv, uten at jeg får angstanfall og selvmordstanker.

Tenker at jeg kanskje bør prøve meg i terapi igjen. Dette er temaer jeg synes var for flaut å gå inn i da jeg gikk i behandling i mine yngre dager.  

 

 

Anonymkode: d00ab...34f

Kan aldri tenke meg at du er unormalt stygg, det er det få som er. Og utseendet teller ikke mye så lenge du ser stelt og ordentlig ut. Folk vil høre hva du har å komme med, om du er grei og på "nett". Jo eldre man blir jo mindre utseende fokus. Er ikke akkurat attraktiv selv, men når man ser folk i øynene, og sier fornuftige ting så blir de interessert likevel. 

Anonymkode: b1fe9...975

[AnonymBruker]

Frk Midnattsol skrev (1 time siden):

Å kjære vene, har du levd med dette SÅ lenge uten å få noe hjelp? Tenker at her går du til din lege, og får en henvisning til en spesialist med avtale (psykiater/psykolog), for dette burde du ta tak i.

Tenker at du neppe er så ille som du selv tror, men vi (spesielt) kvinner, har så lett for å kun fokusere på det som er negativt med oss, mens vi glemmer at andre mennesker kan se helt annerledes på oss. Hvis vi f, eks har en stor nese, kan det hende at ingen andre enn vi selv henger oss opp i det, mens andre kanskje heller fokuserer på hvor utrolig fine øyenfarge du har, eller for et stilig/flott hår man har. Det at man har et eller annet, glemmer ofte omgivelsene når de blir vant til oss.... Jeg har dobbelthake, men min samboer tror jeg ikke engang reflekterer over det 🙂 

Synes det var godt å lese at du vurderer deg selv til å fungere godt sosial i gitte settinger, men tenker at en behandler kan hjelpe deg til å få et bedre syn på deg selv, slik at du kan tørre å bevege deg mer ut i omgangskrets, og dette kan igjen gi ringvirkninger som at du blir mer sosial, og dermed mer trygg på deg selv, som igjen gjør at du blir mer modig sosial osv osv. 

Det å skulle bryte slike onde sirkler, klarer man sjelden selv alene, men med en god behandler som utfordrer deg litt, håper jeg du kan komme deg mer ut og føler at livet blir mer meningsfylt.

Din mors atferd, anser jeg som emosjonell mishandling, og burde vært tatt tak i mens du var liten, for dette du beskriver, er faktisk mishandling!!

Begynte å gråte da jeg leste svarene i denne tråden. Godt å få det ut og se at andre reagerer på dette, og beskriver det som mishandling.  Jeg har jo vært klar over at det har vært emosjonell mishandling, men dette med det negative utseendefokuset mot meg druknet liksom litt i alt det andre fæle som foregikk (mamma som fikk hysteriske utbrudd, pappa som slo). Det tok mange år før jeg skjønte forbindelsen mellom alle negative tilbakemeldingene om utseendet mitt, at de sluttet å ta bilder av meg osv, og min egen selvforakt og frykt for å være synlig for andre. 

Ja, dessverre er kravene om og fokuset på utseende til oss kvinner helt hinsides all fornuft. De fleste har noe pent ved seg, enig der. Men jeg har noen stygge trekk. Og resten er, vel, bare halvveis, knapt det engang. De stygge trekkene ødelegger så mye, synes jeg. Dobbelthake er jo sjarmerende, det  

Jeg tror jeg må hoppe ut i terapi igjen, ja. Det hadde vært fint å tørre delta på mer ting sosialt, og bli kjent med andre utenom kun på arbeidsplassen. Det er kanskje på tide å begynne å øve på å ta bilder av meg selv, eller få andre til å ta noen bilder av meg. Jeg synes det er så trist å tenke på at det ikke finnes et eneste bilde av meg da jeg var ung voksen. Vil ikke bli 70 år og ikke ha noen bilder av meg selv fra jeg var (relativt) ung. 

Tusen takk for innspill, setter stor pris på det  

 

Anonymkode: d00ab...34f

[Blodbøk]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Tusen takk! Jeg har bruker her inne, så vil helst være anonym med den. Men kanskje jeg oppretter en ny bruker og sender deg en melding. Skal tenke på det. Jeg er så vant til å være alene med tankene mine, og det føles tryggest, dessverre. Håper du ikke har hatt det som meg.  

Anonymkode: d00ab...34f

Har det som deg på mange måter, men ikke når det gjelder å åpne meg. Du ser hva selv ønsker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Varme klemmer💞💞 utseendet har ikke noe med din verdi å gjøre. Du er akkurat like verdifull som andre. Det gjør meg vondt å høre om din dysfunksjonelle familie. Håper du etter hvert klarer å frigjøre seg fra disse irrasjonelle utsagnene til din mor, hun har åpenbart store problemer med seg selv. Sjekk ut Instagramkontoen til thehollisticpsychologist (litt usikker på skrivemåte). 

Anonymkode: 04620...78c

Tusen takk!  Og takk for tips angående den psykologen. Utseendet sier ingenting om min verdi som menneske, det tror jeg på nå som voksen. Men følelsen av å ville skåne andre mennesker fra å se på meg, at de blir irriterte og sinte på meg basert på utseendet mitt, er så sterk at det skaper stress og veldig mye anspenthet i hverdagen. Og bilder av meg selv kan jeg ikke ta, får angstanfall og selvmordstanker da, så mye  blir trigget i meg fra oppveksten. Jeg må jobbe mer aktivt med disse traumene fremover.

Det hjalp å skrive om dette her inne, har aldri satt ord på disse erfaringene før. Jeg har vel også vært veldig skamfull over å ha erfart disse tingene. At en mor sier slike ting til og om datteren sin, da må det jo bety at jeg er vannvittig stygg. Men samtidig, at en mor sier slike ting, da må jeg jo ha en mor som har alvorlige problemer med seg selv og nok ikke skulle hatt ansvar for barn, og hun har skadet meg fundamentalt. Begge deler har vært vanskelig å ta innover seg. Å innse at man har vokst opp i en familie som tilsynelatende virket ok på utsiden, men hjemme var det så mye rart som foregikk. Andre har fått normale liv, men ikke jeg. Har vanskelig for å forestille meg at mine barndomsvenninner ble fryst ut av mor og søsken og mobbet på rommet sitt fordi mor syntes de var stygge å se på. Hele situasjonen fremstår så absurd. Men dette var oppveksten min. Det er så trist å ta innover seg.  

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

Blodbøk skrev (5 minutter siden):

Har det som deg på mange måter, men ikke når det gjelder å åpne meg. Du ser hva selv ønsker. 

Min dypeste medfølelse. Det er så vannvittig tungt å ha det slik. 

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kan aldri tenke meg at du er unormalt stygg, det er det få som er. Og utseendet teller ikke mye så lenge du ser stelt og ordentlig ut. Folk vil høre hva du har å komme med, om du er grei og på "nett". Jo eldre man blir jo mindre utseende fokus. Er ikke akkurat attraktiv selv, men når man ser folk i øynene, og sier fornuftige ting så blir de interessert likevel. 

Anonymkode: b1fe9...975

Takk! Dette er realismen i det i voksen alder, heldigvis. Tror det er barnet og ungdommen i meg som er redd for kritikk og avvisning fra andre, akkurat slik jeg ble avvist når jeg var på mitt mest sårbare. Og så har årene gått. Du høres klok og fornuftig ut, så vedder på at folk digger deg  

Anonymkode: d00ab...34f

[AnonymBruker]

Herregud for en trist historie du har. Det står stor respekt av at du har reist deg tross mobbing fra egen familie. 

Du gjør det godt i livet tross din fæle barndom, men den som har opplevd slikt, blir nok alltid å ha en slags seinskade ❤

Hilsen same - same, but different.

Anonymkode: 945ef...7e4

[Nooni]

Kjære vene for et liv du har lest. Jeg føler virkelig med deg. 

Du har vært utsatt for vold, like greit du aksepterer det først som sist. Psykolog Per Isdal sier at det finnes ingenting som er blind vold: all vold har en mening - kanskje ikke for den som utsettes for dem, men da oftest for voldsutøveren. Jeg bare nevner det, for det gjør jo ting dobbelt så ille for deg. Du har blitt utsatt for psykisk vold over svært mange år og voldutøverne var de som sto deg nærmest og som skulle gi deg omsorg, en følelse av tilhørighet og elske deg ubetinget. Man kan si at her er det mange relasjoner rundt deg som har sviktet gjennom mange, mange år, også tanter og onkler og andre som burde stanset og/eller korrigert slike uttalelser, men det gjorde de ikke i en slik grad at det hadde noen nytte for deg. Det sies jo at "for en mor er alltid ens egne barn vakrest", men dette opplevde ikke du, og da er det lett å forstå at når selv ikke din mor kan elske deg eller syns du er vakker, hvem vil gjøre det da? 

Det høres ikke ut som du sliter så mye med selvtilliten i og med at du er høyere utdannet så har du opplevd mestring knyttet til oppgaver og du vet du kan få ting til, men du sliter forståelig nok med selvfølelsen, kanskje også identitet. Ta kontakt med fastlegen din, vær åpen og hør om du kan få en henvisning til DPS eller en annen praktiserende psykolog. 

Du fortjener virkelig å kunne leve resten av livet i harmoni med deg selv, troen på at du har en verdi og med gode og nære relasjoner med de rundt deg. Jeg tror nok du får komplimenter nå som du er voksen, men det gjenstår kanskje å tro på dem? Det håper jeg også du lærer deg.  

Jeg har ikke møtt deg, men ut fra det jeg har lest så høres du ut som en vakker person. Og tro meg, det er viktigst, for hva som er vakkert på utsiden endrer seg fra år til år, fra årtier til årtier. 

Ha en riktig fin helg. 

[AnonymBruker]

Høres ut som min barndom, fikk høre at jeg var mindre pen hele tiden. Jeg var heldig som hadde tak over hodet og. I blant sa mamma at hun ikke elsket meg, ikke forsto seg på meg og at hun ikke hadde noe respekt for en som meg. Det gjør noe med en, må hele tiden øve på selvrespekt i voksen alder. 

Jeg var heldig som i det hele tatt fikk mat, var ofte en beskjed. At ingen orker å høre på det jeg har å si, for det finnes ikke spennende. Jeg var stille i mange år før jeg turte å snakke noe særlig med folk.

Jeg hadde vist potetnese og hesteansikt. Hun klippet alltid håret mitt kort og mobbet meg for å se ut som en gutt. Så var jeg altfor tykk etter jeg ble 12 år og måtte slankes, ja jeg var stor, jeg kjedespiste ofte. Så trente jeg varldig mye da jeg var 15 og gikk ned til strl 34 i bukser, der jeg tidligere hadde hatt 42. Da jeg sto på prøverommet trodde hun ikke på at bukser i 38 og 36 var for store. 34 hang løst på, men hun nektet meg mindre bukser. 

Jeg kunne bare drite i å øve til prøver for jeg kom aldri til å få til noe uansett. Ikke vits i å øve til eksamen for mamma mente at jeg kom til å stryke. Jeg øvde i all hemmelighet og besto med 4. Jeg kom aldri til å bli noe, jeg kom til å bli ufør pga mine store psykiske problemer, mente hun. Ingen kom til å ville ha meg og jeg var ikke verdt noe. 

Da jeg fikk første kjæreste så husker jeg at han sa at jeg hadde et forvridd syn på meg selv. Jeg antar at du har det samme og ikke er så ille som du tror.

Jeg har kuttet moren min ut av livet mitt, noe som også kostet meg resten av familien. Jeg har full jobb, fint hus, mann og to barn. Så jeg vil si at jeg fikk til litt i livet mitt. Jeg valgte bare å ikke tro på henne, jobbet med sosial angst, selvbildet, selvrespekt, tillit til mennesker, osv. 

Det er alltid muligheter tenker jeg. 

Anonymkode: 6ba59...678

[AnonymBruker]

Har hatt det på samme måte som deg.

Men jeg ble hatet for mye mer enn utseendet. Alt jeg gjorde var galt.

Og ja, man har faktisk bare lyst til å dø. Har fortsatt det. Ser ikke at jeg har en verdi for andre på noe vis.

Jeg beundrer deg for at du er i full jobb, jeg klarer bare deltid.

Jeg får ofte høre at jeg er pen, men jeg klarer ikke se det selv. Jeg var stygg som barn og ungdom og har operert meg som voksen og blitt bedre. Men er fortsatt stygg. 😅

Jeg er også litt bitter fordi at jeg tror jeg kunne hatt et bedre liv med en bedre barndom.

Kan bare si at jeg føler med deg og jeg skjønner disse tankene du har om at livet bare skal holdes ut. Man klarer ikke helt leve når man ikke klarer å legge det verste man har blitt utsatt for bak seg. Det er så altfor lett å si "du må se fremover, skape ditt eget liv" når man har opplevd så mange traumer av de nærmeste omsorgspersonene sine over i de viktigste årene av utviklingen av personligheten og psyken sin.

Har ikke noe særlig oppløftende å si, men vi er flere som har foreldre som har fokusert på utseendet og vekt og alt og som har blitt skadet av å ikke bare bli oversett men dirkete mobbet hjemme.

For man blir jo mobbet i skolen også og det ødelegger deg å bli mobbet både i skole og i hjemmet.

Anonymkode: d4b7f...342

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Ble aldri utsattfor så grov og systematisk psykisk vold som deg. Har aldri opplevd det sagt rett ut. Men har foreldre som helt klart foretrekker mine søsken, også deres utseender. Jeg har aldri fått et kompliment på utseendet fra foreldrene mine. Ikke når jeg pyntet meg heller. Noe som jo var litt rart. Det fikk meg til å tenke «hvor ille er det ikke da, om ikke de som egentlig skal se forbi det overfladiske ikke kommer på å si noe». De kunne jo ha sagt at fargen på kjolen eller fasongen på skoene var fine i det minste. Har innfunnet meg med det i voksen alder. Jeg har fokusert på utdanning, interesser og å gjøre meg uavhengig. Nå, som voksen, hvor alle rundt meg begynner å se gamle ut også, spiller ikke det pussige utseendet mitt så stor rolle lenger. 

Anonymkode: 48eab...426

[Medic.9009]

Så trist å lese ! Jeg har alltid hatt veldig omsorgsfulle foreldre og gode søsken og et veldig godt barndom... Jeg kan dessverre ikke relatere til dette.. Men ønsker deg alt godt ❤️