Klarer ikke helt og ta dette innover meg

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig god venninne som har hatt kreft snart et halvt år, og nå har hun fått beskjed at de dessverre ikke kan gjøre noe mer, hun er bare 36, har 4 småbarn mellom 10-1 år og en flott mann.

Jeg sliter så mye med dette, klarer ikke og forstå at dette rammer dem, selvom jeg vet at det kan ramme alle, Det så lenge så lyst ut,men nå har det dessverre spredt seg til skjellett og lymfene, føler meg helt hjelpeløs.

Vet jo at jeg må ta tiden til hjelp, men hva kan jeg gjøre?  hun tar ikke mot besøk utenom de helt nærmeste, noe som er forstårlig.

Men kan jeg for eksempel sende med mannen noe til barna og noe til henne,eller tror du de vil ha fred? jeg passet de 2 yngste for en stund siden og merker at begge 2 var preget, trodde ikke en på 15mnd forsto så mye,men hn gråt hele tiden da han var hos meg,mens 4 åringen var stille, følte meg også da hjelpeløs, snakker en del med mannen og han vet jeg stiller opp hvis de trenger meg

Anonymkode: 3e38b...8f5

[AnonymBruker]

Du kan jo gi mat for eksempel? Barnepass? Enkle ting. Men hvis det blir avslått må du akseptere det. 

Anonymkode: a651b...9bf

[AnonymBruker]

La familien få håndtere sykdommen og sorgen på sin måte. Ut i fra det du skriver så virker det som om du tar del i sorgen deres og gjør det til din egen. 

Enkel leveregel for  utenforstående som er i den situasjonen du er i er at de skal vite at dere stiller opp. Har dere barna hos dere så unnlat for guds skyld å gjøre familiens sykdom til et tema. 

Anonymkode: cdc5d...0b4

[AnonymBruker]

En venn av meg gikk gjennom det samme. Enkemannen sa han satt pris på oppmerksomhet til barna, mat (hjemmelagde middager som kunne fryses ned), bakst,  meldinger (selvom han ikke svarte). Vi ga brettspill, middager, kurv med stearinlys, fuelbox (gode samtaler), vi kom for å vaske hus, fylte kjøleskap og skap med mat og drikke osv. ham satt stor pris på det, både før og i tiden etter kona døde.

Anonymkode: 278d3...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

La familien få håndtere sykdommen og sorgen på sin måte. Ut i fra det du skriver så virker det som om du tar del i sorgen deres og gjør det til din egen. 

Enkel leveregel for  utenforstående som er i den situasjonen du er i er at de skal vite at dere stiller opp. Har dere barna hos dere så unnlat for guds skyld å gjøre familiens sykdom til et tema. 

Anonymkode: cdc5d...0b4

Hun må vel få lov å føle sorg når dette skjer med hennes venninne! Skjønner godt at hun tenker på dette og føler seg hjelpeløs. 

Anonymkode: e2349...3f5

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle fine tips

her var det mye og ta med seg og du surmaga som svarte frekk, bare la vær, vær så snill

Anonymkode: 3e38b...8f5

[AnonymBruker]

Vanskelig situasjon. Du har lyst å hjelpe og er selv i sorg, samtidig som det bare er plass til de nærmeste, forståelig nok. 
det viktigste er at de vet du er der for de. Tilby deg å passe barna noen timer, og bare at de vet du tenker på de og er der hjelper de mye 

Anonymkode: 7a235...42d

[Michaelhe]

Det er veldig tungt å se slike ting. Det finnes faktisk ektepar som skilles fordi den ene ikke makter å se det som skjer med den andre. Du får søke støtte andre steder, og prøve å holde en hyggelig tone med den syke.

[AnonymBruker]

❤

Anonymkode: 177c6...d37

[chi]

Kanskje du kan spørre om å ta med barna på lekeland eller en lekeplass? Det er ikke alle som er i sorg som ber om hjelp selv om mange sier "Bare si ifra om dere trenger noe".