Snart 30 år, barn, dilemma.

[AnonymBruker]

Det er ikke veldig lenge til jeg er 35 år, samme med mannen min. Jeg vet faktisk ikke om jeg ønsker barn. Den ene dagen så kunne jeg tenkt meg det, men den andre dagen så er jeg vanvittig glad for at jeg er uten. Har en hund som krever en del turer og stimuli, og jeg liker å fokusere på det. Har jeg tid til barn? Jeg liker for så vidt ikke barn så godt, men ønsker jo ikke å være uten heller på en måte. Ser litt frem til den dagen det skjer, samtidig så nyter jeg livet uten barn.

Andre med samme tanker som meg? Hjelp? Blir det annerledes med egne barn?

Anonymkode: 84149...3d0

[AnonymBruker]

Ser nå at jeg har skrevet feil på overskriften. Jeg mener 35 år og ikke 30. Har blandet femtallet og nullen. 

Anonymkode: 84149...3d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke veldig lenge til jeg er 35 år, samme med mannen min. Jeg vet faktisk ikke om jeg ønsker barn. Den ene dagen så kunne jeg tenkt meg det, men den andre dagen så er jeg vanvittig glad for at jeg er uten. Har en hund som krever en del turer og stimuli, og jeg liker å fokusere på det. Har jeg tid til barn? Jeg liker for så vidt ikke barn så godt, men ønsker jo ikke å være uten heller på en måte. Ser litt frem til den dagen det skjer, samtidig så nyter jeg livet uten barn.

Andre med samme tanker som meg? Hjelp? Blir det annerledes med egne barn?

Anonymkode: 84149...3d0

Ønsker mannen din barn da? Man får alltid tid til barn, men det vil jo selvfølgelig gå på bekostning av eventuelle andre ting. Det er en stor omveltning i livet. Så at du er så ambivalent med valget ditt virker ikke lett.. Du trives godt uten barn, men er du redd for å angre hvis du ikke får barn? 

Anonymkode: a60ed...dec

[AnonymBruker]

Det blir veldig annerledes med egne barn. 

Det er mye jobb med barn. I mange mange år. Er det ikke det ene så er det noe annet med de søte små. Så ja, det er mye jobb. Mye mer enn med hunden. 

Men man får så mye igjen! Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn. Jeg tenkte det samme som deg. Elsket livet uten barn. Tenkte mye på det og bare hoppet i det. Jeg tror jeg hadde elsket livet uten barn også, hadde jeg ikke fått dem. Men nå er jeg så glad for jeg var fått mine to små

Jeg tror du og din mann må sette dere ned og ta en ordentlig prat om dette. Skrive for og imot liste. Så må du også spørre deg selv om hvis dere bestemmer dere for at dere ikke skal ha barn, klarer du å legge tanken på barn helt bort? Så må du også tenke på om hvis du blir alene uten mannen din, vil du forandre mening da? 

Anonymkode: ee473...532

[so_what]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Andre med samme tanker som meg?

Hele livet, frem til omtrent midten av 20-årene, var det en selvsagthet for meg at jeg på et eller annet punkt skulle ha barn. Om jeg hadde fått en krone for hver gang jeg sa til meg selv at "Når jeg får barn, så..."

Plutselig en dag spurte jeg meg selv om jeg egentlig ønsket barn, og kom frem til at nei, det ønsker jeg ikke. Det var ikke egentlig noe som hadde falt meg inn å stille spørsmålstegn ved engang, før jeg var godt oppe i 20-årene.

Nå er jeg omtrent på alder med TS, og kjenner meg på nytt ganske vinglete. Jeg stusser også på om jeg har overskudd, om jeg vil være en god rollemodell etc. Jeg er singel, og for min del tror jeg at barn kan ligge i kortene dersom jeg treffer noen jeg ønsker å ha barn sammen med.

[AnonymBruker]

Jeg er 32, blir 33 snart. Har tenkt på det samme. Har lenge hatt lyst på barn. Men det har liksom aldri passet. Studert, bodd i små leiligheter og susa rundt. Fikk ikke fast jobb før i fjor, og nå har jeg og samboer kjøpt hus. Så alt ligger jo til rette for det. Samtidig har jeg lyst til å dra på festivaler osv igjen, nå som det begynner å åpne opp. Jeg vet, haha, dustete. Føler jeg ikke kan gjøre sånn hvis jeg blir gravid. Det blir i hvert fall ikke like gøy?

Også er jeg mye sliten etter jobb. Hvordan skal det gå med en liten en? 😅

Men så tenker jeg jo også at det helt sikkert er superkoselig og givende. Og livet er langt. Bare fordi man får barn betyr det ikke at man ikke kan være sosial og sånn. Det blir som man gjør det til selv.

Også er jeg litt stressa over om det kanskje er for sent? Jeg er jo over 30.

Anonymkode: f54f8...f4a

[AnonymBruker]

Det blir helt annerledes med egne barn. Jeg har aldri vært interessert i barn, men elsker å være med mine egne barn. Jeg hadde aldri holdt en baby eller sittet barnevakt før jeg fikk egne barn.

Anonymkode: 9a7b6...8ef

[AnonymBruker]

Det et noe eget med egne barn. Jeg er ikke spesielt glad i andre sine barn, men elsker mine egne over alt. Det er en klisje at barn gir en ny dimensjon av livet, men jeg føler virkelig det er sant. Livet får en mening på en helt annen måte og de tingene som var superviktige før bare faller litt på interessestigen av seg selv. Her må du nesten bare følge magefølelsen. Hvor ser du for deg om 10 år? Har du en familie eller ser du for deg å være en 45-50 åring uten barn?

Anonymkode: f2d29...9c4

[AnonymBruker]

Jeg er eldre enn deg og holder på med IVF og likevel er dette kjente tanker for meg. Etter første egginnsett var hodet mitt fylt av "hva har vi gjort?" og å se på venner og familie rundt som oppfører seg som livet med småbarn er et rutinefengsel hjelper heller ikke. Men det er en grunnleggende følelse hos meg at jeg har lyst på barn, selv om jeg også er sikkert på at livet også blir fint uten.

Kjenn etter hva som er din grunnleggende følelse. Barneønsket er ikke spesielt rasjonelt hos noen, så fokuser på å sette bilder og ord på følelser og fremtidsdrømmer.

Anonymkode: 09786...9eb

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men er mye yngre enn deg da. Når jeg tenker hvorfor jeg vil ha barn så kommer jeg frem til: det er koselig med en familie og noen kommer da og besøker deg på gamlehjemmet. 
Er det gode nok grunner? I følge meg nei. Man må ikke ha barn, livet er ganske greit og kanskje bedre uten.

Anonymkode: 7c0d6...f88

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er 32, blir 33 snart. Har tenkt på det samme. Har lenge hatt lyst på barn. Men det har liksom aldri passet. Studert, bodd i små leiligheter og susa rundt. Fikk ikke fast jobb før i fjor, og nå har jeg og samboer kjøpt hus. Så alt ligger jo til rette for det. Samtidig har jeg lyst til å dra på festivaler osv igjen, nå som det begynner å åpne opp. Jeg vet, haha, dustete. Føler jeg ikke kan gjøre sånn hvis jeg blir gravid. Det blir i hvert fall ikke like gøy?

Også er jeg mye sliten etter jobb. Hvordan skal det gå med en liten en? 😅

Men så tenker jeg jo også at det helt sikkert er superkoselig og givende. Og livet er langt. Bare fordi man får barn betyr det ikke at man ikke kan være sosial og sånn. Det blir som man gjør det til selv.

Også er jeg litt stressa over om det kanskje er for sent? Jeg er jo over 30.

Anonymkode: f54f8...f4a

Jeg var på festival 2 uker før termin 

Anonymkode: 50d40...abc

[AnonymBruker]

Jeg tenkte det samme. Hadde egentlig ikke lyst på barn, men da jeg var 34 så ble jeg usikker. Snakket med min daværende samboer om det, og han ville også prøve. Det gikk veldig fort, og plutselig var jeg gravid. Forholdet vårt begynte dessverre å rakne da, på grunn av hans udiagnostiserte og relativt skjulte psykiske sykdom, så jeg endte opp stort sett alene med barnet. 

Det er mye jobb, det går nesten ikke en dag uten at jeg gråter eller føler meg mislykka. Jeg kan aldri gjøre noe uten å ha med meg barnet, noe som har låst meg veldig. Men så er livet blitt mye rikere også, med han lille fyren jeg har valgt å passe på resten av livet. Vi har det veldig fint sammen jeg og han, og foreløpig er han bare 2, så jeg ser for meg at alt bare blir bedre og bedre. Jeg gleder meg så mye til å ta ham med på togloffing nedover Europa for å besøke alle fornøyelsesparkene vi kommer over, lørdagskvelder med snop og film i kjellerstua, fjellturer og festivaler. For det er bare de første årene man ikke kan ha med seg ungene på alt som er gøy 😄 

Og det er helt annerledes med egne barn. Aldri likt andre barn, aldri greid å snakke til dem og aldri skjønt greia. Men min egen lille gutt er noe helt annet ❤️ 

Men det er et valg det virkelig er verdt å tenke på. Man må plutselig si og gjøre ting man aldri trodde man skulle si eller gjøre. "Se den spennende stigen da! Wow, for en stige!" for å avlede et raserianfall f.eks. 😅

Anonymkode: 5b069...ca5

[AnonymBruker]

Mannen min på 36 har omtrent samme tanker som deg TS. Han har vinglet lenge. Verken på ja- eller nei-siden. Barn kan være hyggelig og givende, men han tenker mye på at han mister friheten og at det er et stort ansvar. Tror mange på vår alder tenker sånn. 

Jeg på min side har visst lenge at jeg vil ha barn (er 34), fortrinnsvis med mannen min, og måtte til slutt bare si at "Okei, nå må vi ta et valg. Vil du eller ikke?". For det er så enkelt - og så vanskelig. Han har omsider bestemt seg for å hoppe i det. Selv om det kanskje passer dårligere nå enn for 3 år siden, haha. Men barn passer jo "aldri" 😅  

Anonymkode: ed8c7...058

[Schadenfreude]

Barn eller ikke er kanskje det valget som har aller største innvirkning på livet, så det er jo ikke rart at det er et vanskelig valg. Du får hele livet snudd på hodet, egentlig for all fremtid. 

Når man sier det på den måten, blir det ganske skummelt... Men poenget er at man må se på det som et veivalg. Når du ser fremover 5-10-20 år, hvordan ønsker du å leve livet ditt? Du trives godt som barnfri nå, klarer du å se for deg det samme om 20 år? 

Jeg syns veldig mange legger alt for mye fokus på småbarnstiden. Ja, det blir mindre søvn og lite fleksibilitet, men det varer bare noen år. Så blir de større og man får andre utfordringer, slik som å få hverdagen til å gå opp med ørti fritidsaktiviteter, sosiale bekymringer og foreldremøter her og der. Foreldrerollen er en rolle man vokser seg inn i. Ingen har alle svarene, og du kommer til å få testet dine egne grenser gang på gang. Men det er en del av pakken når man velger å få barn. 

Jeg er ikke så glad i floskler om at det å få barn ga livet mening og alt det der. Det er nedlatende både ovenfor de som velger å være barnefrie, er ufrivillig barnløse eller har barn og syns det er vanskelig. Det ligger liksom implisitt i det at du ikke har et fullverdig liv uten barn og hvis du sliter er det noe galt med deg. 

Jeg vet ikke om du ble så mye klokere av dette. Jeg har selv to barn og husker ikke helt hvordan det var å være helt ubundet av familieforpliktelser. Hverdagslivet går i hundre og det er sjelden tid til å puste så mye. Men jeg er ekstremt glad i den lille flokken min, og vi har det stort sett veldig fint sammen. Når vi ikke krangler om skjermtid, lekser og husarbeid, altså. 

[AnonymBruker]

Man angrer aldri på egne barn og det passer aldri.det tar ca 20år av livet ditt  ,men utrolig givende og fullt av bekymringer. merker det ville vært tomt uten de. Så anbefaler forsåvidt alle oppegående å ta på seg en slik jobb, tidlig som mulig 😄

 Jeg fikk barn når jeg var 25. De er tenåringer nå. Skal ikke ha en ny runde med barn som bor hjemme til jeg er pensjonist og noen dager ser jeg frem til dagen de flytter ut og stifter egen familie 😄 

Anonymkode: 309ad...81d

[AnonymBruker]

Det er vanskelig valg. Jeg var også veldig usikker, og har nå to barn. Fikk da jeg var 34 og 37 år. En på fire år og en på fem mnd. Jeg føler meg veldig bundet og har ingen alenetid. Men jeg tenker at det vil bli litt bedre når de blir eldre. En baby er jo slitsomt. Du må nesten følge hjertet. Jeg tror ikke barn er for alle. Spesielt ikke hvis man er mye sliten fra før. Jeg savner friheten, men er samtidig veldig glad i de. Jeg tror bare det er vanskelig å få i pose og sekk.

Anonymkode: 1c03a...2b4

[AnonymBruker]

For meg var det magisk å bli mamma. Jeg slet med å bli gravid. Det å få gi ham en god og trygg barndom gir livet mitt mer mening føler jeg. 

Du kan selvfølgelig ha et godt liv med mening uten barn og, det er bare du som vet hva som er rett for deg ❤

Anonymkode: 69613...3b9

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke! 


Tror ikke jeg hadde greid å gått gjennom livet uten å vite hvordan det er å ha barn, hvordan mine egne kom til å se ut/være, oppleve den kjærligheten... osv

Anonymkode: 890f4...d07

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det er ikke veldig lenge til jeg er 35 år, samme med mannen min. Jeg vet faktisk ikke om jeg ønsker barn. Den ene dagen så kunne jeg tenkt meg det, men den andre dagen så er jeg vanvittig glad for at jeg er uten. Har en hund som krever en del turer og stimuli, og jeg liker å fokusere på det. Har jeg tid til barn? Jeg liker for så vidt ikke barn så godt, men ønsker jo ikke å være uten heller på en måte. Ser litt frem til den dagen det skjer, samtidig så nyter jeg livet uten barn.

Andre med samme tanker som meg? Hjelp? Blir det annerledes med egne barn?

Anonymkode: 84149...3d0

dere får sette opp en pro/con liste for å finne ut hvilket ønske som står sterkest. Og dere burde ikke få barn fordi samfunnet forventer det sv det eller fordi goreldrene deres maser om barnebarn. Får dere barn så må det være fordi dere ønsker det selv, uten ytre påvirkninger

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har vært som deg, men etter mye frem og tilbake fant jeg ut av at jeg vil angre om jeg ikke får barn. Er noe med forventningen om at det er noe jeg ønsker å oppleve i livet. Men er selv lite begeistret for andres barn. 

Nå er jeg 37 og gravid for første gang, men er ikke sånn at jeg gleder meg spesielt. Tror nok det endrer seg når babyen kommer, men tviler på at jeg får helt sånn babydilla. Klarer ikke engang å lese ikke på graviditets- og babyforum, for det er så fremmed for meg. 

Anonymkode: e59cb...00a