Gå til innhold

Hadde du en lykkelig barndom?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Hadde en lykkelig barndom. Er født i 1969 :)Trygge rammer økonomisk og tid med mamma og pappa, selv om pappa var mye borte på jobb som sjømann.  Var stas å reise inn til byen og hente penger på rederikontoret og så sende telegram til pappa. Etterpå var det brus og bolle :)Hadde naboer som stilte opp om mamma skulle noe. Tilbrakte sommerferien sammen med min kusine hos farmor og farfar. Hadde mange å være sammen med ute i gaten. Selv i voksen alder har jeg det bra. Gift, fått tre barn og fast jobb. Har fortsatt god kontakt med nærmeste familie og venner fra skolen. Klubb en gang i mnd. Reiser på turer. 

Håper at mine barn føler at de har fått en god barndom :)

 

Anonymkode: a606b...749

Videoannonse
Annonse
Gjest rabrabara
Skrevet

Jeg har hatt en trygg og god oppvekst. Skjønner vel mer og mer hvor heldig jeg har vært. Klart mine foreldre var uperfekte, men de var likevel godt innafor og jeg elsker de veldig høyt❤️

Skrevet

Hva er definisjon på en lykkelig barndom? Sammenlignet med hva? 
Jeg har hatt en helt normal barndom med foreldre og søsken, slekt og mange venner. Har hatt trygge og gode foreldre. Men det i seg selv sier ikke noe om at alt har vært perfekt. Langt i fra. Jeg ble mobbet på skolen en periode, og har hatt mine utfordringer, samtidig hadde jeg alltid veldig mange venninner og var sosial og utadvendt. Opplevde mye gøy, og fant på mange sprell. Reiste på fine ferier og hadde det gøy. 
husker tilbake på barndommen som både super gøy, vanskelig, fin, tung, spennende, bekymringsløs, glad, trist osv. 

tror de fleste er gjennom en Berg og dalbane av opplevelser og følelser i løpet av barndommen. Har tilgode å høre at noen har hatt en perfekt barndom 

Skrevet

Hadde en alkolisert far som hadde ukontrollert sinne, men aldri blitt slått. VR mye høylytt roping og krangling. Søskene mine hatet meg. Hadde en trygg barndom men var flau av all høylytt krangling..Hatet også skolen og ble mislikt og mobbet. Kan ikke huske så mye av barndommen egentlig. Husker ikke noe spesielt fint selv om jeg vet det var mye fint. Har jo sett det på film opptak, men klarer ikke helt ta tak i om jeg bare har forsøkt å "overleve" med det jeg fikk eller om jeg har hatt det fint...vanskelige følelser. Har et ok forhold til foreldre i dag men går aldri til de med dype problemer...Har et litt overfladisk forhold. Snakker aldri med mine søsken. Har et høflig avstandsforhold til de...trist egentlig 

Anonymkode: cc930...40b

  • Liker 1
Skrevet

Er lykke ensbetydende med ingen vanskelige opplevelser? 
Mennesker takler og opplever ulike situasjoner forskjellig i livet. Noe som er helt livsforvandlende for en er helt innafor for en annen. 
 

Jeg vil absolutt beskrive min barndom som lykkelig, mange gode minner. Fantastiske besteforeldre, gode venner osv osv. På tross av skilte foreldre, stefar med bipolar lidelse, mor som er/var alkoholiker, enda en skilsmisse med mange barn involvert, altfor stort ansvar for søsken. Min samboer som har en helt annen bakgrunn (klassisk A4-familie) med 2 gifte foreldre som aldri krangler foran «barna», som nå er godt over 30. Han synes det er vanskelig å skjønne hvordan jeg kan oppleve min barndom som lykkelig. 
 

Resiliens, løvetannbarn - de som klarer seg godt på tross av utfordringer i livet de har nok evne til å se det positive i vanskelige situasjoner. Det er ikke mange, kanskje bare én eneste en trygg person som ser deg i kaoset som gjør at du ikke opplevde den totale fortvilelse. Kanskje en lærer? Fotballtrener? Onkel? Søster? 
 

Det er en styrke å se tilbake på sin fortid, anerkjenne hva som har utformet deg - både på godt og vondt. Men at du velger å dyrke det gode videre i livet ditt.

Anonymkode: 577a6...5da

  • Liker 1
Skrevet

Det var selvsagt enkelte ganger i barndommen man lo mye og følte at dører var åpne. Men stort sett husker jeg årene som en ensom vinter vandring under en kolossal overhengende stjernehimmel.

Skrevet

Ja, det vil jeg absolutt si. Foreldrene mine var omsorgsfulle og støttende. De hjalp med skolearbeid, de stilte alltid opp, og jeg vet det er deres fortjeneste at jeg kom inn på et krevende studium (uten press). Hver gang jeg var syk husker jeg at en eller begge alltid satt oppe med meg om natta for å trøste. Vi hadde mye familie vi besøkte, alle besteforeldre i livet. Mitt første "møte" med sykdom og død var da jeg var 17, i form av en perifer slektning. Det måtte jeg imidlertid gjennom med besteforeldrene mine en etter en i 30-årene, men da er man vel i en alder der det kan forventes. Jeg har aldri opplevd psykisk sykdom, skilsmisser, eller rusmisbruk i min familie. 

Jeg var eldst av to, litt søskenkranglig var det, men jevnt over hadde vi mye selskap og støtte i hverandre, og nå når foreldrene våre er gamle er den andres støtte uvurderlig. Vi hadde enebolig, hage, hytte, og reiste på sydenturer. Noen fartsdumper var det jo, alltid noe venninnedrama, et år med mobbing/erting - men sett i ettertid ikke mer enn det "alle" tenåringer må gjennom. 

Anonymkode: 1c98b...329

Skrevet
AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, det vil jeg absolutt si. Foreldrene mine var omsorgsfulle og støttende. De hjalp med skolearbeid, de stilte alltid opp, og jeg vet det er deres fortjeneste at jeg kom inn på et krevende studium (uten press). Hver gang jeg var syk husker jeg at en eller begge alltid satt oppe med meg om natta for å trøste. Vi hadde mye familie vi besøkte, alle besteforeldre i livet. Mitt første "møte" med sykdom og død var da jeg var 17, i form av en perifer slektning. Det måtte jeg imidlertid gjennom med besteforeldrene mine en etter en i 30-årene, men da er man vel i en alder der det kan forventes. Jeg har aldri opplevd psykisk sykdom, skilsmisser, eller rusmisbruk i min familie. 

Jeg var eldst av to, litt søskenkranglig var det, men jevnt over hadde vi mye selskap og støtte i hverandre, og nå når foreldrene våre er gamle er den andres støtte uvurderlig. Vi hadde enebolig, hage, hytte, og reiste på sydenturer. Noen fartsdumper var det jo, alltid noe venninnedrama, et år med mobbing/erting - men sett i ettertid ikke mer enn det "alle" tenåringer må gjennom. 

Anonymkode: 1c98b...329

Skal jeg være ærlig, så har jeg fått hjelp med skolearbeid i perioder. Det regner jeg som den beste tingen jeg fikk med meg videre. Men 80% av tiden så jeg ingen. Dette har satt en del spor, og har gjort at jeg ofte har levd i en drøm om noe annet. Jeg har ingen minner av agresjon rettet mot meg. Det jeg husker er endeløse tomme mørke gater med lyktestolper. Jeg husker jeg var misunnelig på en som bodde borti gata, en blond klassekompis med et strålende smil, og pleide å stå i mørket utenfor når jeg tilfeldigvis gikk forbi huset hans om kvelden og se at han lekte med hundene sine i stua. 

  • Liker 2
Skrevet

Jeg har ikke hatt en så god barndom. Men jeg var ikke ulykkelig når det stod på, jeg var et barn og tenkte ikke alltid så mye over ting. Var sosial og hadde flere gode venner. Husker jo selvfølgelig at jeg observerte hvordan foreldrene til vennene mine var når jeg var på besøk, og sammenlignet med mine foreldre. Det var vanskelig med en skummel og sint pappa, men som barn klarte jeg fort å glemme ting. 

Etterhvert som jeg ble eldre så ble det vanskeligere å vanskeligere å leve med situasjonen hjemme, da forstod jeg mer og skjønte at det ikke er normalt med psykisk og fysisk vold. Som voksen sliter jeg veldig, og går i terapi for å prøve å fikse et ødelagt selvbilde. Prøver iherdig å ha et normalt forhold til foreldre, men det er ikke så lett. 

Min far har blitt bedre, og om jeg hadde klart å tilgi og glemme fortiden så kunne vi nok hatt et fint forhold. Min mor er veldig spesiell, og opptatt av det overfladiske, kjenner meg egentlig ikke for den jeg er - så det er vanskeligere å ha et forhold til henne. Det værste i denne situasjonen er at jeg ikke har den typiske kjærlige mammaen som mine venniner har, det kommer jeg heller aldri til å få. 

Må innrømme at jeg er ganske bitter, spesielt siden mine foreldre (spesielt min mor) ikke innrømmer egne feil og spiller offer. Håper at jeg en dag klarer å legge fortiden bak meg, for dette er noe som plager meg veldig og gir meg dårligere livskvalitet. 

Anonymkode: 35d03...ff1

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...