Hadde du en lykkelig barndom?

[AnonymBruker]

Det hender at jeg leser ting om folk som sier at de hadde det. De er så glade for den oppveksten de hadde med mor og far, søsken og familie. De har hatt det bra i ungdomstiden og har det bra i voksenlivet. Jeg stusser alltid når jeg hører om dette, for jeg kan ikke tro at ikke alle familier har sine ting som ikke var så greit for et barn. Jeg har selv nok i bagasjen og jeg gikk på skole med mange som hadde problemer hjemme. Det bare var slik og vi snakket ikke så mye om det da vi var barn. Krangel, alkohol, for mange unger, for lite penger, dårlig bolig, utroskap og barneoppdragelse som betydde fysisk og psykisk vold. Det var nemlig helt ok å gi ungene "en liten dask" for at de skulle forstå hvor grensene gikk. Det ble mange blåmerker for noen unger, for inge tok tak i det. Jeg tror mange har det slik i 2021, men vi snakker fremdeles ikke så mye om det. Glatter over og ser en annen vei, for en skal jo ikke ha problemer. En skal ikke ha skrap i fasaden. Mennesker vil alltid være mennesker og problemer mellom folk går aldri over. Ikke problemer i et lite barneliv heller.

Så hvordan har du hatt det? Er du en av dem som insisterer på at din oppvekst var vidunderlig, eller var det litt av hvert som skjedde hos deg også, som gjorde vondt da og har satt spor resten av livet. Det går ikke bort uansett hvor voksen en blir og en fortsetter å tie still. En skal ikke snakke stygt om sin familie. En skal ikke snakke stygt om de som er døde. Jeg mener at man må få si det som det var. Det kan gjøre godt å få sagt det og se på svarene som kommer her, at man ikke er alene. Jeg tror vi er mange som har hatt mye likt. 

Hvordan har din historie vært?  🕯️

Anonymkode: 8bc7c...4b5

[Daria]

Jeg er av de som hevder å ha hatt en lykkelig barndom. Det betyr ikke at alt var lykke og rosa skyer - det har vært en skilsmisse, det har vært litt mobbeproblematikk og litt annet smågrums av den typen alle opplever i løpet av et liv - men i bunn og grunn var den lykkelig. Jeg har vokst opp i trygge omgivelser med foreldre jeg aldri har tvil på at elsket meg og ville mitt beste, med søsken jeg er glad i (og ikke kranglet mer enn normalt med), med et godt forhold til besteforeldre og resten av storfamilien. Jeg har hatt det jeg trengte, fått oppmuntring og oppbacking hjemmefra, vært på ferier og hytteturer, søndagsturer i marka på sykkel og på ski, fått bli selvstendig i mitt tempo og har et godt forhold til familien også i voksen alder. For meg var alt dette så selvfølgelig at jeg var ganske stor før jeg skjønte at det ikke var det for alle.

[AnonymBruker]

jeg hadde en forferdelig barndom og er uføretrygda pga kompleks ptsd. 

Anonymkode: 78a80...453

[AnonymBruker]

Jeg har mange gode barndomsminner, knyttet til spesielle hendelser, men jeg vil likevel ikke si at jeg har hatt en lykkelig barndom. Jeg husker at jeg ikke trivdes med å være barn.

Anonymkode: bfab4...0f7

[AprilLudgate]

Insisterer på at de hadde en god barndom? 😅🤷‍♀️

Jeg hadde en barndom med åpenbar omsorgssvikt på flere plan. 

Men de fleste jeg kjenner har hatt en helt normalt god og trygg oppvekst om man måler fra foreldrenes innsats. 

Jeg prøver gi mitt barn en så god, kjærlig  og trygg oppvekst som mulig, og vil nok bli ganske overrasket om han i voksen alder sier vi ikke gjorde en grei innsats og tilbød trygge rammer. Da tenker jeg nok at noe skurrer med minnet/forventninger. 

Men lykkelig? Tja, det fordrer vel ganske mange ytre sosiale faktorer/helse osv. 

[Chomsky89]

Ikke egentlig. Hjemme var det egentlig ganske greit. ,men mye psykisk vold fra de voksne på skolen ødela mye da å er hele tiden mentalt i bakgrunnen i dag(32år)

Jeg var litt svak i synet og motorisk, reaksjonen på dette  var at nå kan vi gjøre hva som helst så lenge vi har gode intensjoner, ofte uten godkjennelse eller i det hele tatt varsle om det på forhånd. 

 

[AnonymBruker]

Led ingen nød materielt sett, ingen fysisk vold eller misbruk av stoff/alkohol i hjemmet.  Vet jeg er heldig slik.

Men vi levde som jeg husker det under en evig sur sky av negativitet og hysteri.  Veldig mye fokus på reelle og potensielle problermer.  Dårlig kommunikasjon, det var ikke måte på hva vi burde skjønt av oss selv uten å bli fortalt det.  Oppfarende forelder, drittsinne som kom som lyn fra klar himmel uten at vi skjønte hvorfor.  Mye utålmodighet og veldig høye krav til oss barn. Å gjøre noe feil var katastrofe.  Å ikke få til noe med en gang var ille.   Det var heller ikke greit å uttrykke følelser.  Det resulterte kun i "oppfør deg ordentlig".  For unge foreldre, de var mer barn for sine foreldre enn de var selvstendige voksne (tidlig i 20 åra da de fikk barn).  Foreldrene mine tok ikke avstand heller fra andre negative familiemedlemmer som oppførte seg dårlig mot både dem og oss barn, men lot dem herje fritt.

Jeg husker bra opplevelser i og for seg, men hele stemningen var utrygg og negativ veldig store deler av tiden. 

Anonymkode: a63a1...5ca

[AnonymBruker]

Jeg er nok en av disse som hadde en vidunderlig barndom. Kjernefamilie med gode foreldre som aldri brukte vold, hadde gode verdier og ikke kunne få gjort nok for søsteren min og meg. Farmor og farfar bodde fem hus ned i gaten og der var vi også ofte. Vi var på Disneyland og charterferie. Hytta på fjellet lå en time unna med skiturer og kvikklunch. Drev med idrett og turn fem ganger i uka. Masse venner og fotball på løkka som lå 3 minutter unna. Nære nok til at mamma kunne blåse i fløyta når det var middag/leggetid og til at hun ikke ble for sur når hun måtte komme og hente oss fysisk fordi vi bare måtte spille til et av lagene hadde scoret det avgjørende målet. 

Da jeg ble 11-12 år forsvant litt av barndommens magi ved at kjærester og forhold plutselig ble viktig for alle rundt meg. Plutselig hadde utseendet noe å si og jeg var dessverre ikke så heldig på den fronten i motsetning til lillesøsteren min som hadde beleirere på alle kanter fra og med ungdomsskolen. Jeg var ikke i et eneste forhold før jeg ble 26 år. 

Men gode venner hadde jeg hele tiden og den dag i dag, gift ble jeg også så jeg kan vel egentlig ikke klage. Hadde virkelig en fantastisk barndom. 

 

Anonymkode: 8f92d...c72

[AnonymBruker]

Hadde en super barndom med familie som gjorde mye for at vi skulle ha det bra. Utviklet mye kroppskomplekser i ungdomstiden og var usikker på om jeg var kul nok, men hadde det likevel bra i det store og hele. Vennene mine kom også fra ressurssterke familier, men en del i klassen kom fra ødelagte hjem, det har ikke gått så bra med dem. 

Anonymkode: cb187...5c8

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

jeg hadde en forferdelig barndom og er uføretrygda pga kompleks ptsd. 

Anonymkode: 78a80...453

Klem❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Alle lykkelige familier ligner på hverandre. Men hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte.

- Leo Tolstoj.   

Anonymkode: 01654...82e

Det ga ingen mening..

Anonymkode: 4a003...dab

[AnonymBruker]

Overhodet ikke en lykkelig barndom, men hadde ikke vært meg og hatt mitt liv nå hvis ikke, så på tross av barndommen så har jeg det flott nå som voksen med egne barn. 

Anonymkode: 8ae65...fc9

[AnonymBruker]

Jeg hadde en fantastisk barndom, til jeg ble ca 12 og min storesøster skapte problemer og liv for hele familien. 

Anonymkode: 4bc23...19b

[Gidavmeg]

Lykkelig barndom fram til jeg var 8. Da døde mamma etter noen måneders  sykeleie. Vi kom oss liksom aldri ut av den sorgen.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med mor,far og en bror. Mine foreldre kranglet aldri, trygt og godt, jeg og broren min kranglet som søsken flest, men om noen plaget en av oss var det oss mot de. Så det som gjorde meg mindre lykkelig var ikke innad i familien,der var det bare trygghet.

Anonymkode: d40bb...e80

[Gjest AthenaRavenLuna]

Nei ikke i det helle tatt, vokst opp med en far som var alkoliker og som drev med psykiskmishandling. 

[AnonymBruker]

Ingen "lykkelig" barndom, mange opplevelser i barndommen jeg burde vært foruten. Men, det er litt sånn "du vet hva du har men ikke hva du får".. eller kunne fått. Oppi det hele er jeg takknemlig for at jeg hadde foreldre som ikke hadde fordommer som fikk gå i arv, som ikke var mer opptatt av hva "folk måtte tenke" osv. Det var en viktig ballast som mange av mine jevnaldrende med tilsynelatende bedre oppvekstvilkår ikke fikk. Jeg  har feks aldri kjent på en usikkerhet for å ikke bli akseptert for den jeg er, samme hvor mye folkesnakk det kunne dra i gang.

Anonymkode: 811ad...831

[Gjest TheCatLady]

Det var nok litt både og. Etter hvert som jeg har blitt litt eldre så ser jeg på oppveksten på en helt annen måte enn tidligere. Jeg vokste opp på 80 og 90-tallet og det var helt annerledes enn nå. Fokus på psykisk helse var nærmest ikke-eksisterende og man prøvde ofte å forklare det med fysiske sykdommer eller plager. Det var også mindre rom for å være annerledes og man skulle ta seg sammen. 

Noe jeg ikke tror at var like bra for min del og det var mye som var vondt for meg. Jeg var alltid en følsom og forsiktig person. Noe jeg også til dels er i dag også, men mange av metodene som ble brukt fungerte ikke særlig godt. 

I tillegg var det mobbing og dødsfall i nær familie. 

Men jeg ser nå at mine foreldre gjorde så godt de kunne ut fra de forutsetningene de hadde. Jeg kan se at de gjorde feil, men de er jo et produkt av sin tid. 

Men vi hadde også mange fine stunder. Så min barndom har nok preget meg på både godt og vondt. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en god barndom i form av lykkelige øyeblikk og noen opplevelser var fantastiske. Som da vi lekte i den store hagen vår, hang med alle vennene våre i nabolaget, og dro på tur til utlandet hver vinter og koset oss til tider. Mamma var flink å tok oss med på dans og fotballtrening og kamper, og hun gjorde alt hjemme når hun ikke drakk. Pappa gjorde så å si ingenting annet enn å ligge på sofaen, eller så var han fraværende. 
 

Men mye var ikke bra! Hjemme var det mye omsorgssvikt, rus, vold og grusomme traumer! Barnevernet grep inn alt for sent dessverre, men jeg klarte meg utrolig nok!  Pappa slo mamma og broren min, og det var forferdelig mye husbråk med en syk mor som ikke klarte seg uten min dysfunksjonelle far. Jeg tror han misbrukte meg seksuelt uten at jeg har bevis på det annet enn glimt av ting jeg husker men som jeg har «fortrengt» Broren min tok meg med hjemme hos en venn av han som misbrukte meg, og bror forsto ikke at det var galt. Ble aldri med etter den ene gangen, og i dag er broren min psykisk syk og uføretrygdet samt lever i sin egen verden. Har prøvd å ha kontakt med han samt prøvd å tenke at han forsto ikke bedre men etter han ga faen i mine barn samt ikke orket å komme i dåpen til barna mine så kuttet jeg kontakten med han for godt!

I voksen alder har jeg gått i terapi i nesten hele livet. Nå har jeg utdanning og har egen bedrift, stort hus, to skjønne barn og en stabil og ressurssterk samboer. Økonomisk står vi veldig sterkt, og jeg er lykkelig for at det gikk så bra til slutt. Jeg har ingen kontakt med bror, eller far. Men mamma snakker jeg med ofte da hun er syk selv om jeg kan være irritert på henne til tider🙏

Min far var et monster!

Anonymkode: 4a003...dab

[AnonymBruker]

En av mine venninner som har hatt en vanskelig barndom tenker litt som deg, at det aldri egentlig er sant at noen familier har det bra. Hun vet det rent intellektuelt sett, men klarer ikke helt å tro på det.

Men jeg hadde en fin barndom. Vi hadde ikke mye penger, men hadde hus og hage i ei lita bygd. Dette var syttitallet, så alle hadde god tid og det var ikke sånt statusjag og kjøpepress. Foreldrene mine var snille og veldig glade i hverandre og oss. De kranglet aldri, var de uenige om noe, så snakket de bare rolig om det til de ble enige. Vi hadde mye familietid med turer, hjemmekos, ferier innenlands. 
Det vanskelige i barndommen var med venninner og en periode hvor jeg ble svært sjenert, hjemmet var alltid en trygg havn. 

Anonymkode: 99d53...c21