Hva gjør man...

[Gjest Gjest]

Kort fortalt:

Jeg er ei jente på 21 år. Har blitt mobba av foreldre og klassekamerater i alle år, noe som har resultert i ekstremt dårlig selvtillig, paranoia, angst, selvmordstanker og null energi.

Jeg har aldri oppsøkt hjelp før. Har ikke orket, har ikke turt.

Jeg kutter meg selv når jeg er frustrert og sint. Men som regel føler jeg ingenting. Alt er som en grå grøt, alle dager er like. Inge lyspunkt, ingen større nederlag. Alt går i ett, og jeg kan ikke skille mellom i går, og en dag for 3 mnd siden.

Jeg har en kjæreste, og en venn. Jeg har ikke noe sosialliv. Orker sjelden å finne på ting (går på kino en gang eller to i mnd kanskje) Kafè, festing, pubber osv er ting jeg aldri har hatt noe glede av. Det føles altfor ubehagelig og stressende, jeg føler meg ukomfortabel og er alltid dritsliten etter 5 minutter og vil bare hjem til det trygge, stille rommet mitt.

Bruker all min tid på tv og data. Har ikke ork til noe annet. Selv det å gå i butikken og handle mat krever at jeg må "manne meg opp". Jeg har som sagt aldri fått noen diagnose, men tør gjette på at det er sosial angst som er ute å går...

Jeg går på skole. Jeg tar opp fag fra videregående. Flyttet til en ny by, leide meg leilighet (noe jeg angrer på.. den var altfor dyr. Og tar nesten hele studielånet mitt.. har ikke råd til psykolog .. har ikke råd til å handle klær eller, for den saks skyld) og tenkte at nå skulle alt bli bra.. nytt sted, nye mennesker osv.

Men den gang ei.

Jeg klarer IKKE å konsentrere meg på skolen. Energien har alltid vært lav, men nå er den virkelig på bunn nivå. Å gjøre lekser minner meg bare på hvor dum og ubrukelig jeg er som ikke engang klarer å få til noen vgs-fag, og jeg blir regelrett lei meg av tanken på å åpne skolebøkene. (jeg gjør det forde dog.. og ihvertfall et par av fagene jeg tar opp går sånn passe bra...)

Jeg aner ikke hva jeg vil, eller hva jeg har lyst til. Føler som sagt ingenting, annet enn perioder/øyeblikk med håpeløsthet, irritasjon og frustrasjon. Forholdet mitt til kjæresten er derfor så som så... det er et temmelig dødt forhold. Men han elsker meg. Og jeg er glad i han. Jeg vet ikke om jeg elsker han dog. Det har jeg aldri vist. For jeg vet aldri noenting sikkert....

Gruer meg til skolen hver eneste dag. Og gleder meg (hvis det kan kalles glede.. "lettelse" er nok et bedre uttrykk) til å komme hjem og synke sammen foran datamaskinen og SLAPPE AV.

Er veldig avhengig av at folk er vennlige og forsiktige. Krasse folk sårer meg, og jeg trekker meg unna.

Jeg har som sagt ikke penger til noe annet enn det aller mest nødvendige. Festing har jeg aldri likt, og det kommer jeg heller ikke til å bruke noe penger på.

Å jobbe ved siden av studiene er nok ikke aktuelt slik jeg har det nå. Angsten for å treffe mennesker, samt frustrasjonen over hvor lite tid jeg vil få til å slappe av gjør at jeg ikke får ut fingeren og begyner å lete etter jobb.

Jeg vet jeg burde. Og jeg føler meg udugelig og lat fordi jeg ikke "gidder" å gjøre noe med det.

Jeg vet at de fleste vil kalle meg lat og giddaløs. Og det kan godt hende jeg er det. Men samvittigheten gnager, og frustrasjonen over at jeg ikke ORKER noenting holder på å gjøre meg gal.

Og konsentrasjonen min er dårligere enn noensinne. Jeg kan lese en setning i en skolebok om og om igjen... og det fester seg ikke.

Jeg er bekymret. Og jeg holder på å begyne å gråte når jeg leser dette. Jeg vil ikke gråte, for jeg skal på skolen snart....

Best å avsltte før tårene kommer.

[Gjest Bellatrix]

Snakk med fastlegen din og få henvisning til psykolog.

[Gjest Gjest]

Hvor mye koster det å gå til psykolog da ? Hører alltid om hvor dyrt det er... Og er det dyrt har jeg ikke råd.

[Glitter]

Jeg aner ikke hva det koster med psykolog,men ei venninne av meg sleit også psykisk da hun gikk på skole(hun har hatt en hard oppvekst og bærer preg av det).Hun fikk dekket timene hos psykolog gjennom skolen mener jeg.

Og forandret seg veldig da hun fikk hjelp

[Gjest Gitte]

Typen min har gått til psykolog i 2 år nå, og det går på frikortet hans. Så fort han hadde betalt opp til grensa, tror det er 1500 kr, gikk resten på frikortet. Så han har betalt 3000 kr for psykolog og medisiner på 2 år..

[Gjest Ananas]

Du er ikke den eneste som sliter med de tingene du har det vondt med. Det dummeste du kan gjøre tror jeg er at du ikke søker hjelp men bare lar det skure. Det kommer nesten helt sikkert ikke til å gå over av seg selv.

Veldig mange lar det skure, møter veggen og må inn til behandling i psykiatrien med mye større vansker enn hvis man hadde grepet fatt i ting tidlig.

Det viktigste tror jeg er at du går til legen og legger fram hva du sliter med, så vil han eller ho kunne informere deg og henvise om eventuelle nyttige behandlingstilbud hos spesialister. Individuell psykoterapi hos psykolog er bare et av flere behandlingstilbud. Jeg har gått mye i gruppeterapi og jeg synes det fungerer veldig bra.

[Gjest Gjest]

Takk for svar.. Ja jeg er nok nødt til å søke hjelp snart. Jeg merker det selv, at det bare blir værre og værre. Jeg blir nesten aldri ordentlig glad (eller sint) lengre... alt er bare en nøytral, grå grøt hvor hver måned, og hvert sekund, er helt likt. Skremmende.

Å gå til lege med dette her vil bli et enormt steg for meg, jeg måtte til og med manne meg opp for å tørre å skrive om problemet mitt HER. Jeg er ikke flink til å snakke om ting...

Jeg begynte å tenke på å oppsøke psykolog allerede på ungdomsskolen. Men av redsel for ikke å bli tatt på alvor, redsel for å fortelle om alt dette til et fremmed menneske (hater å gråte foran folk.. noe jeg garantert kommer til å gjøre. Det er en av de tingene jeg gruer meg mest til..) har jeg utsatt og utsatt det...

[Ling]

Det er ting du kan gjøre uten at det koster deg for mye penger. Som det er nevnt tidligere i tråden, hvis du får henvisning fra lege og den psykologen du velger har trygderefusjon, betaler du bare opp til "taket" - som er ca 1600,- før du får frikort resten av året. Det ville nok vært godt investerte 1600,- kr...

Men, du må ville bli friskere - og nok til å forplikte deg til behandlingsformen du velger. Det vil kreve noe av deg, hvis du ønsker å få noe igjen. Det er også flere alternative metoder som kan anbefales! Hva enn du velger ønsker jeg deg alt godt!! Du fortjener å ha det bedre!

[Gjest Gjest]

Takk.

Hvilke alternative metoder er det du har i tankene ? Høres intressant ut.

[Ling]

Homeopati, akupunktur, rosenterapi, evt. en kyndig aromaterapeut som utfører medisinsk aromaterapi... Du kan nok lese om de forskjellige behandlingsformene på nettet hvis du ikke har så mye kjennskap til de fra før av.

Nå vet jeg ikke hvor du bor, så det er vanskelig å si noe om utvalget av alternative behandlingsformer...

Det er i allefall viktig at du går til noen som behandler hele deg.

[Gjest Gjest]

Jeg bor i Bærum.

Slike behandlinger høres intresante ut. Er det slik frikort-løsning på disse også? (Hvis ikke blir det vel ganske dyrt..?)

[Gjest dudell]

Du kan be legen din om å søke trygdekontoret om å få dekket utgiftenen til psykolog. Enten at du kommer til en privat (som kanskje har kortere ventetid) og betaler vanlig takst eller går til en offtentlig og ikke betaler.

Legen min fortalte at det fantes en slik ordning, så det er jo verdt å sjekke om den ordningen er opp å går. Tror det heter "kjøp av helsetjenester" eller no sånn.

Da får du først en konsultasjon, og ut i fra den vurderes det om du har behov for videre hjelp.

Så på

[Gjest Ananas]

Hvis du tenker å oppsøke alternativ behandling direkte istedenfor å prate med legen din og få behandling i det etablerte helsevesenet, så synes jeg det høres ut som en særdeles dårlig ide.

Alternativ behandling tror jeg kan fungere godt for mange som ikke har klart å få hjelp innen skolemedisinen, men å gå rett til alternativ behandling når du har et seriøst helseproblem synes jeg er uansvarlig.

Men det er meg da. Du må jo gjøre det du synes er best

[Fisherman]

Kjenner noen med lignende problemer, og har prøvd å hjelpe til med å skaffe psykolog i Oslo. Dessverre er det vanskelig å få time hos en med avtale med trygdevesenet.

Det høres ut som hovedproblemet er din dårlige selvtillit, og jeg lærte for noen uker siden at det finnes en behandling for dette som gies blandt annet ved DPSer her i Oslo basert på metoder utviklet av den amerikanske psykologen Linehan for å bedre selvbildet. Ullevål sykehus skal også være flinke med disse metodene fra hva jeg er blitt fortalt.

Lykke til med å finne hjelp.

[Gjest Restart]

Det lønner seg helt klart å ta seg en tur til fastlege/psykolog først Man kan ta alternativ behandling etterhvert hvis man føler behov da. Mange er veldig fornøyd med alternativt, men de fleste har de som løsning nr 2.

[Ling]

Jeg bor i Bærum.

Slike behandlinger høres intresante ut. Er det slik frikort-løsning på disse også? (Hvis ikke blir det vel ganske dyrt..?)

←

Det er dessverre ingen frikort-løsning, da alternativ behandling ikke er godkjent av det offentlige helsevesen Prisen vil variere med valg av behandling og behandler, men husk i allefall at dyrest ikke nødvendigvis er best!

Alt godt til deg!

[smil]

Vil bare ønske deg alt godt. Håper du snart får tilbake troen på deg selv, og troen på at livet har mye fantastisk og fint å tilby deg. Flott at du nå tar tak i dette for å få endret på sitasjonen din. Ønsker deg all mulig lykke til. Ta kontakt med fastlegen din, og mens du venter på å få time hos psykolog, så prøv å fokuser på det positive ved deg selv og ved livet. Selv om alt føles grått og trist, så finner du helt sikkert et eller annet du er glad for som du kan tenke på. F.eks at du har en kjæreste som elsker deg. Klem fra meg

[Gjest Gjest]

Det går så bra så!

[Gjest Gjest]

oi, det gikk litt fort i svingene.. ville bare legge til at det at du har mannet/kvinnet ( ) deg opp til å skrive dette innlegget er jo et skritt på vei! Det burde du være stolt av! Når du faktisk vil gjøre noe med situasjonen din så er det det beste motivet!!

Vær sikker på at det er mange som føler som deg! Du er ikke alene... det er bare det at folk er så flinke til å skjule sine følelser.. Når du blir bedre, merk mine ord når og ikke hvis, så vil du se at livet har mye å by på! Jeg har stor tro på personer som vil forbedre livssituasjonen!! if there's a will there's a way!!!

Hvis du fortsatt er bekymret for at du skal gråte foran ukjente folk, så ikke vær det. Det er en måte å slippe deg selv løs på... Når du forteller din historie til en person innen fagområdet så vet du at vedkommende vil forstå deg! Noen ganger er det bare herlig å gråte.. slik at du muligens vil føle deg bedre senere?

Gråt vekk din sorg så gleden kan fylle opp sorgens plass!