Jeg har ikke evnen til å glede meg på andres vegne!

[AnonymBruker]

Hele livet har jeg vært sånn, men det som er så rart er at det spiller ingen rolle om jeg har det dårlig eller bra med meg selv. Jeg unner liksom ingen venner noen ting.. Hva er det som feiler meg egentlig.. Jeg vil ikke være sånn. Jeg gleder meg på mamma, pappa, samboer, søsken og barna mine sine vegne, helt oppriktig. Men når det kommer til  venninner så får jeg ikke den følelsen at jeg er glad på deres vegne..  Noen andre som har det sånn? Tør ikke snakke med noen om dette, skammer meg! Jeg er foresten dame på 33 år, har samboer og barn, trives med livet mitt. Men har et tungsinn og føler meg ikke bra nok i perioder. Men de periodene jeg kjenner på masse mestring og føler meg pen, så klarer jeg likevel ikke glede meg på venninners vegne... Når de mislykkes så føler jeg meg bra. Skjemmes over meg selv..

Anonymkode: 98494...e55

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn. Veldig følelsesløs når det gjelder folk utenom min sambo, min familie. Er positiv og smilende når de oppnår noe bra selvom jeg ikke føler noe. Tror mange har det slik, men ingen snakker om det. Jeg skammer meg ikke. Hvorfor skulle jeg det liksom. 

Anonymkode: 437fd...782

[AnonymBruker]

Det er veldig uvanlig å glede seg på andres vegne, er min erfaring. 
 

Tror det er vanligere å være misunnelig på dem som faktisk gleder seg på andres vegne. 🧐

Anonymkode: 498f1...c28

[AnonymBruker]

Vel du er i det minste klar over det. Kanskje det er et overskuddsfenomen, at har man nok selv så kan en unne seg å glede seg på andres vegne. Er jo forsåvidt ikke et stort problem. Du bare nikker og smiler og fortsetter med å gratulere selv om du ikke føler så mye. 

Anonymkode: 9514c...d6e

[AnonymBruker]

Les dette https://utforsksinnet.no/hvorfor-klarer-jeg-ikke-a-vaere-glad-pa-andres-vegne/

Anonymkode: 50e72...8be

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hele livet har jeg vært sånn, men det som er så rart er at det spiller ingen rolle om jeg har det dårlig eller bra med meg selv. Jeg unner liksom ingen venner noen ting.. Hva er det som feiler meg egentlig.. Jeg vil ikke være sånn. Jeg gleder meg på mamma, pappa, samboer, søsken og barna mine sine vegne, helt oppriktig. Men når det kommer til  venninner så får jeg ikke den følelsen at jeg er glad på deres vegne..  Noen andre som har det sånn? Tør ikke snakke med noen om dette, skammer meg! Jeg er foresten dame på 33 år, har samboer og barn, trives med livet mitt. Men har et tungsinn og føler meg ikke bra nok i perioder. Men de periodene jeg kjenner på masse mestring og føler meg pen, så klarer jeg likevel ikke glede meg på venninners vegne... Når de mislykkes så føler jeg meg bra. Skjemmes over meg selv..

Anonymkode: 98494...e55

Hmmm...

Det virkersomdu sammenligner deg mye med andre, og kanskje har et behov for å være "best" for å være "bra nok"? Eller at du ser på det som en slags konkurranse, kanskje? Du sier at du har det bra, men at du også sliter en del med tungsinn i perioder. Mulig at når du først føler deg ovenpå igjen, så føler du at du har "vunnet"? Jeg tror folk som sammenligner seg mye med andre, særlig når det gjelder ytre ting, ofte kjenner mer på misunnelse og smålighet enn andre. De har kanskje en følelse av at andre "ser ned på dem" om de ikke framstår vellykket på alle plan, og tar det som tegn på egen vellykkethet når det går dårlig for andre. Slik blir alt en konkurranse. Når venninnene dine mislykkes, får du kanskje en følelse av å ha lyktes, fordidu sammenligner deg med dem. Når de lykkes, føles det kanskje som en trussel mot din vellykkethet?

Det kan også være greit å tenke over hvordan relasjonen din til venninnene dine er. Er samtalene preget av støtte, oppbacking og positive ting, eller er det mye fokus på materialisme, selvskryt ogkonkurranse. Bakabakkes det kanskjeen del, og er det kanskje slik at man ikkekan forventeat venninnene viser omsorg når det ikke går så bra?

Dette blir bare spekulasjoner, så klart. Er spent på å lese hva du tenker.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lik selv. Unner min mann og barn alt vell. Nå som den ene datteren min har fått seg kjæreste så heier jeg veldig på han og håper han tar gode valg når det kommer til utdannelse,  jobb osv

Har noen få nære gode venninner som jeg oppriktig unner dem ting, men kjenner et lite stikk misunnelse da vi nå er i en alder dere alle kjøper hytter.

Vi har en annen vennegjeng som det stadig har vært en konkurranse oss i mellom. Syns det er utrolig slitsomt. Jeg kjenner at jeg unne enkelte av dem veldig lite fordi jeg vet det er gjensidig. Spesielt hun ene som har behov for å snakke ned oss andre for så å hevde seg selv 

 

Anonymkode: bfba4...fb5

[Thomasine]

Usj...dette var trist lesing...

Når man ikke kan glede seg over andres glede mangler man empati.  Ville vurdert å skifte venner om de ikke hadde gitt meg glede. 

Negativ konkurranse blant venner er ikke holdbart. Tror dere er av den yngre garden?

Jeg ble så glad når en kollega som har jobbet hardt for å bli gravid til slutt ble det at hårene reiste seg på armene- glad på deres vegne! 😃

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik! Gleder meg stort for mine barn og min mann, og kanskje dels mine foreldre og svigerforeldre. Ingen andre. Ikke engang venner eller søsken. 
Tror egentlig at det er vanligere enn man skulle tro. 
Men jeg smiler, gratulerer og sier de riktige tingene, så tenker egentlig at man kommer veldig langt med det.

Anonymkode: 1fdc5...1e8

[Sunnys]

Tror dette er veldig vanlig. Ser bare her på KG hvor sint folk blir om noen «skryter» 

det kalles misunnelse, det er også en normal følelse. 
Er jeg super glad for å ha fått igjen på skatten, ser jeg på ansiktet til de som blir misunnelig og sinte som prøver å skjule det, og på de som er glade på mine vegne. Noen klarer å presse ut « så bra da..» men hører på stemmen at de jobber med seg selv for å prøve å være glad på andres vegne, men det skinner gjennom. 
Ts - du skriver at du har det bra, men dypt inni deg har du en misunnelse som er sterkere enn du tror. 
Tror vi alle har kjent på den følelsen. Det betyr ikke at du er slem eller vil andre vondt, men at du bare ikke unner de det.. kanskje har de mye fra før og du må jobbe hardt for det lille du har.. eller at du synes alle andre bare «får» eller har det så lettvint 
 

[AnonymBruker]

Det er skremmende å lese hvor mange som føler det slik i tråden. Dette vitner jo om lite eller mangel på empati.

Anonymkode: 9536f...60b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er skremmende å lese hvor mange som føler det slik i tråden. Dette vitner jo om lite eller mangel på empati.

Anonymkode: 9536f...60b

det blir alt for enkelt. 

[Ava+,]

Jeg gleder meg over andres suksess. Jeg har det jevnt over greit i livet, selv om det også har bestått av mange nedturer. Alle sliter med sitt, så jeg heier alltid når det skjer noe positivt i andres liv. 

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (45 minutter siden):

det blir alt for enkelt. 

Hvis man har det bra med seg selv og fortsatt føler det slik er det ikke for enkelt nei.

Anonymkode: 9536f...60b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis man har det bra med seg selv og fortsatt føler det slik er det ikke for enkelt nei.

Anonymkode: 9536f...60b

kanskje de egentlig ikke har det så bra

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (2 minutter siden):

kanskje de egentlig ikke har det så bra

Ts sa at selv i perioder hun har det bra føler hun det slik.

Anonymkode: 9536f...60b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ts sa at selv i perioder hun har det bra føler hun det slik.

Anonymkode: 9536f...60b

joda men hadde hun ikke følt seg utilstrekkelig på noen måte hadde hun ikke hatt problem med å bli glad på andres vegne. Stikker det litt i sjalusi der så er det jo noe hun føler mangler hos seg selv

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt det på den måten. Var ikke spesielt interessert i livene til mine venner, gleder og nedturer etc. Jeg likte ikke dette ved meg selv, så jeg begynte å legge inn en innsats. Viste interesse for de, tvang frem entusiasme når de hadde oppturer.

Etterhvert ble gleden virkelig, og nå gleder jeg meg oppriktig på deres vegne. En konsekvens jeg ikke hadde regnet med, er at jo gladere jeg blir på deres vegne, jo bedre har jeg det med meg selv også.

Jeg tror slike ting er noe man kan trene seg til. Fake it 'til you make it. 

Anonymkode: 64a31...4c1

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg dessverre igjen.. når man selv sliter med jobb og bolig og er singel og 30 år, og vennekretsen skaffer seg både det ene og det andre. Jeg smiler og klemmer og sier gratulerer, men kjenner et stikk i magen fordi jeg er redd for å henge etter alle. Der er ingen god følelse å være «hun mislykka» eller «hun fattige» i gjengen. 

Anonymkode: 1aad0...f2c

[AnonymBruker]

Tror dette er langt vanligere enn man tror. Og at jo mindre man selv har, jo mindre ønsker man andre. Synes det egentlig er forståelig. Selv er jeg bare virkelig glad på mann og egne foreldre sine vegne (evt søster sine vegne, men det er mest fordi jeg vet at det vil gjøre mine foreldre glade). Det er ikke slik at jeg ønsker noen vondt eller at de skal få sykdom eller noe lignende, men det er vel misunnelse på at jeg føler enkelte har det så lett og er født inn i god helse, flott utseende og grei familie. Aldri har hatt problemer med å treffe kjekke mannfolk og dermed sitter der som lykkelig gift, 27-åring med god jobb, 2 barn og alle vinnerkortene. Ja, det er enkelt og greit misunnelse. Jeg er like gammel som deg, TS og har ikke akkurat hatt den enkleste veien, men er nå ganske fornøyd okke som. 

Anonymkode: fe087...c83