Sinnamamma

[Gjest gjest]

Så - i kveld var jeg sinna mamma. Sitter her med dårlig samvittighet, men heldigvis fikk vi snakket sammen før han sovnet. Var dødstrøtt, viste det seg. Og jeg rakk å bli dødstrøtt jeg også, av å fly etter han å si nei, nei, ikke gjør ditt og datt, prøve å forklare, for så å oppleve at han går bort og gjør akkurat de tingene jeg ber han om å la være - som å romstere i kjøleskapet, dytte lillesøster, ja nå husker jeg ikke mer men det var noen hektiske timer. så det ble til slutt litt roping over han, noe jeg ikke liker, men jeg ba om unnskyldning, samtidig som jeg prøvde å forklare hvorfor jeg ble så sint. Noen som kjenner seg igjen? Eller er jeg alene om å slite med grensesetting? Jeg ville bare ha en hyggelig kveld med barna. Og hva slag midler skal man bruke for å spore til god oppførsel. Han her hadde brydd seg døyten om klistremerker på ei tavle, som er det store på "barnevakten" og disse programmene for tiden. Vil ikke sette han på rommet hvis han oppfører seg dårlig,, vil jo ikke at rommet hans skal bli et sted han forbinder med straff. Dessuten sier han at han blir redd hvis vi lukker døra, og da har jeg ikke lyst til det - vil ikke skremme. Ikke lett. Å være mamma. Men nå sover han søtt og er verdens vakreste og beste. (og det er han i våken tillstand også....)

[LilleMy]

Vet hva du sikter til! Jeg har en jente jeg har vært gjennom det samme med, og jeg slet en god stund før jeg fant ut hva jeg kunne bruke som "pressmiddel" om jeg kan kalle det det....

Og det jeg kom frem til var så såre enket, så innmari på hennes nivå og premisser:

Jeg tok fra henne muligheten til å bruke skjørt/kjoler ettersom hva krangelen gjaldt. Eksempelvis sa jeg at det ikke kom på tale å få bruke hverken eller (det ovennevnte) påfølgende dag eller så - alt ettersom. Og det funket så utrolig bra! Hun er en skikkelig jente-jente, og alt av bukser, knebukser og shortser er for henne "guttete" av en eller annen grunn

Nå har jo du en gutt og dermed ikke den samme muligheten i så måte, men har du kanskje noe tilsvarende du kan bruke allikevel?

[Gjest Gjest]

Joda, har vel ett og annet trumfkort - dataspill for eksempel. Men tenkom det hadde vært så enkelt som i bøkene, der det står at oppmuntring er det eneste som gjelder. (Ok det står kanskje ikke akkurat det, men, men...) Og enkelte pedagoger preker jo at straff skal stå i en slags forbindelse med med det som utføres, det skal være en logisk konsekvens....Men hva gjør man når lillesøster går i bakken for ndte gang - og for å markere at det han gjør faktisk får konsekvenser? Vi har av og til kuttet ut spille-øken på kvelden, og kanskje det er løsningen. Eller en av dem.

[LilleMy]

Vel, det er sikkert mange svar, og noen mer pedagogisk riktig enn andre!

Men, å ta fra noen datatid, eller kjoler for den saks skyld, er i alle fall ikke tomme trusler - for det er noe av det dummeste jeg vet, men noe som faktisk er gjennomførbart og ett minus for den det gjelder - uten at man vel kan kalle det ern "avstraffelse".

Men altså; jeg er ingen pedagog - kun en mamma!

[fant]

Jeg har en gutt på 7 år, som til tider har vært ganske umulig.

Han fikk TV på rommet sitt til jul i fjor, og vi flytta da playstationen hans inn der. Det viste seg etterhvert, etter mange advarsler og forsøk på å "snakke fornuft" i han, at det eneste som fungerte for oss, var å ta fra han muligheten til å spille.

Avhengig av hvor mye han hadde bråka og vært en ramp, fikk han X antall "spillefrie" dager, og da tok jeg kontrollene til playstation og gjemte de.

Det fungerte for oss, og etter en stund var det nok å spørre hvor mange spillefrie dager han var ute etter å få, så roa han seg ned uten noe mer tull.