Vanlige forventninger til en treåring?

[AnonymBruker]

Jeg bor i et vest-europeisk land sammen med min samboer som er herfra, og vi ser for oss å få vårt første barn innen et år eller to. I forbindelse med at vi har begynt å tenke aktivt på dette selv, har jeg også begynt å reflektere mer over hvordan min samboers søster oppdrar sine barn, særlig storesøster på 3 år. Disse barna er de nærmeste jeg har i hverdagen, i og med at mine venner bor i Norge. Vi sees vanligvis 1-2 ganger i uken. Det er en del ting jeg har begynt å merke meg som jeg egentlig tenker gjør småbarnstiden mer vanskelig enn den trenger å være, og som kanskje heller ikke er til fordel for barna. Men i og med at jeg selv ikke har barn, ikke ser andre barn tett i hverdagen, og jeg heller ikke vil "sladre" på svigersøster til venner, tenkte jeg å høre litt her om hva som oppfattes som "normalt"/riktig. Kanskje er det jeg selv som er på bærtur og som tror ting vil bli lettere enn de egentlig vil bli

Litt bakgrunnsinfo: Treåringen er en utrolig skjønn og oppegående jente. Hun snakker nærmest feilfritt og med et rikt ordforråd, og hun er hjelpsom og grei, og veldig snill med lillebror (8 mnd). Hun har tydelige meninger om ting og er nok ganske vant til både å være midtpunkt (første barn og første barnebarn i familien) og å få ting som hun vil, men det er sjelden jeg har opplevd at hun virkelig gjør seg vanskelig om det er noe som ikke blir som hun ønsker det. Hun går kun i barnehage 2x4 timer i uken, ellers er hun med mor, far eller besteforeldre. Dette er vel den mest åpenbare kulturforskjellen sammenlignet med Norge. Utenom dette oppfatter jeg det som at vi har ganske like forutsetninger for og tanker om barneoppdragelse.  

De tingene jeg har stusset på er:

- Hun forventes aldri å sitte stille ved matbordet. Så snart hun ønsker å gjøre noe annet får hun gå fra bordet, og hvis hun da har lyst å finne på noe som involverer mor/far/bestemor/bestefar, så blir de som oftest med, selv om de ikke er ferdige å spise selv. Er dette vanlig?

- Hun spiser helt annen mat enn oss andre, stort sett uavhengig av hva vi spiser. Det er ikke det at hun serveres usunn mat (kun unntaksvis), men hun får alltid "barnemat", for eksempel et par fiskepinner eller et stekt egg og kokte minigulrøtter mens vi andre spiser feks lasagne, kjøtt/grønnsaker/poteter etc. Det hender også ofte at hun ikke spiser middag sammen med oss i det hele tatt, hun får en skål med sin mat som spises delvis ved bordet, delvis "i farta" en times tid før vi andre skal spise. Er dette nødvendig/vanlig i denne alderen? 

- Hun er ikke vant til å ha barnevakt, bortsett fra besteforeldrene (men dette føler jeg egentlig ikke "teller" da hun er like vant til å være hos dem som i sitt eget hus, de bor i samme gate, og hun dessuten har vært hos dem hele dagen to ganger i uken siden hun var baby). Dette betyr altså at dersom besteforeldrene ikke kan være barnevakt, så er det ikke aktuelt for foreldrene å forlate huset sammen for en kveld, og definitivt ikke for en natt. Er dette vanlig? 

- Hun bruker fortsatt bleie. Det ble gjort et kort forsøk (et par dager) på bleieslutt for litt siden, men hun vil ikke, så det ble parkert. Jeg synes det virker merkelig at et barn som har begynt å lære å lese bokstaver, kan skrive navnet sitt og langt på vei kan kle på seg selv, må skiftes bleie på. Men igjen så vet jeg ikke hva som er normalt. Er det helt bak mål at jeg tenker at et såpass oppegående og modent barn kan og bør pottetrenes mer bestemt?

Håper ikke jeg høres fryktelig nedlatende ut, jeg lurer oppriktig på hva som anses som normalt, og er forberedt på at det kanskje bare er mine egne forventninger som må justeres! 😅

Anonymkode: cfb01...2b2

[AnonymBruker]

Det første du må lære deg, er at barn er forskjellig. 

Anonymkode: eaf78...536

[AnonymBruker]

Kan ikke si at det du ramser opp er så uvanlig for en treåring. Kanskje noen av grensene burde vært justert, men vanskelig å si noe om uten å se helheten. Det kan jo også være en kulturforskjell du ser, i mange land har de jo en mer avslappet holdning til barneoppdragelse, særlig hos de minste, enn vi har her i Norge. Her er vi jo veldig(nesten litt for mye) opptatt av å følge boka og å være pedagogisk riktig. Kan jo diskuteres hvorvidt det er riktig i alle sammenhenger også

Det er ofte sånn før man får barn selv at man har forestillinger om sånn og sånn, men ikke alltid det er så gjennomførbart i praksis. Ofte blir det å velge de rette kampene.

Anonymkode: f16f2...b52

[AnonymBruker]

Å få en treåring til å sitte stille ved bordet til alle er ferdig å spise høres ut som en kamp jeg ikke hadde giddet, men hun hadde måttet underholde seg selv ja.

Anonymkode: 0b583...819

[Wilma89]

Det høres rimelig normalt ut sammenlignet med min 3-åring. Vi prøver dog å la han spise det samme som oss, men han er veldig kresen. Så han spiser ofte lite til middag. Vi krever ikke at han sitter ved bordet til alle er ferdig, men han må spørre om han kan få gå fra. Da lar vi han som regel gå. 

Når det kommer til pottetrening så så prøvde vi i sommer. Det gikk veldig bra i en periode, men så tisset han på seg en gang. Nå nekter han å ta på seg truse fordi han tror han skal tisse på seg. Så nå er vi tilbake på bleie og tenker at vi heller prøver igjen senere. Vil ikke at han skal oppleve press rundt det å slutte med bleie. 

Når det kommer til barnevakt er det kun besteforeldre som har hatt han overnatting. Vi har heldige som har engasjerte besteforeldre, så som regel kan noen passe han, men vet ikke hvem andre som skulle gjort det, hvis de ikke kunne. Da hadde nok vi også blitt hjemme

Men! Som det blir nevnt over her er barn svært forskjellige. Ingen oppskrift som fungerer på alle😅

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg bor i et vest-europeisk land sammen med min samboer som er herfra, og vi ser for oss å få vårt første barn innen et år eller to. I forbindelse med at vi har begynt å tenke aktivt på dette selv, har jeg også begynt å reflektere mer over hvordan min samboers søster oppdrar sine barn, særlig storesøster på 3 år. Disse barna er de nærmeste jeg har i hverdagen, i og med at mine venner bor i Norge. Vi sees vanligvis 1-2 ganger i uken. Det er en del ting jeg har begynt å merke meg som jeg egentlig tenker gjør småbarnstiden mer vanskelig enn den trenger å være, og som kanskje heller ikke er til fordel for barna. Men i og med at jeg selv ikke har barn, ikke ser andre barn tett i hverdagen, og jeg heller ikke vil "sladre" på svigersøster til venner, tenkte jeg å høre litt her om hva som oppfattes som "normalt"/riktig. Kanskje er det jeg selv som er på bærtur og som tror ting vil bli lettere enn de egentlig vil bli

Litt bakgrunnsinfo: Treåringen er en utrolig skjønn og oppegående jente. Hun snakker nærmest feilfritt og med et rikt ordforråd, og hun er hjelpsom og grei, og veldig snill med lillebror (8 mnd). Hun har tydelige meninger om ting og er nok ganske vant til både å være midtpunkt (første barn og første barnebarn i familien) og å få ting som hun vil, men det er sjelden jeg har opplevd at hun virkelig gjør seg vanskelig om det er noe som ikke blir som hun ønsker det. Hun går kun i barnehage 2x4 timer i uken, ellers er hun med mor, far eller besteforeldre. Dette er vel den mest åpenbare kulturforskjellen sammenlignet med Norge. Utenom dette oppfatter jeg det som at vi har ganske like forutsetninger for og tanker om barneoppdragelse.  

De tingene jeg har stusset på er:

- Hun forventes aldri å sitte stille ved matbordet. Så snart hun ønsker å gjøre noe annet får hun gå fra bordet, og hvis hun da har lyst å finne på noe som involverer mor/far/bestemor/bestefar, så blir de som oftest med, selv om de ikke er ferdige å spise selv. Er dette vanlig?

- Hun spiser helt annen mat enn oss andre, stort sett uavhengig av hva vi spiser. Det er ikke det at hun serveres usunn mat (kun unntaksvis), men hun får alltid "barnemat", for eksempel et par fiskepinner eller et stekt egg og kokte minigulrøtter mens vi andre spiser feks lasagne, kjøtt/grønnsaker/poteter etc. Det hender også ofte at hun ikke spiser middag sammen med oss i det hele tatt, hun får en skål med sin mat som spises delvis ved bordet, delvis "i farta" en times tid før vi andre skal spise. Er dette nødvendig/vanlig i denne alderen? 

- Hun er ikke vant til å ha barnevakt, bortsett fra besteforeldrene (men dette føler jeg egentlig ikke "teller" da hun er like vant til å være hos dem som i sitt eget hus, de bor i samme gate, og hun dessuten har vært hos dem hele dagen to ganger i uken siden hun var baby). Dette betyr altså at dersom besteforeldrene ikke kan være barnevakt, så er det ikke aktuelt for foreldrene å forlate huset sammen for en kveld, og definitivt ikke for en natt. Er dette vanlig? 

- Hun bruker fortsatt bleie. Det ble gjort et kort forsøk (et par dager) på bleieslutt for litt siden, men hun vil ikke, så det ble parkert. Jeg synes det virker merkelig at et barn som har begynt å lære å lese bokstaver, kan skrive navnet sitt og langt på vei kan kle på seg selv, må skiftes bleie på. Men igjen så vet jeg ikke hva som er normalt. Er det helt bak mål at jeg tenker at et såpass oppegående og modent barn kan og bør pottetrenes mer bestemt?

Håper ikke jeg høres fryktelig nedlatende ut, jeg lurer oppriktig på hva som anses som normalt, og er forberedt på at det kanskje bare er mine egne forventninger som må justeres! 😅

Anonymkode: cfb01...2b2

Du kommer til å måtte møte på endel dører når du selv får barn ja.

Du har ALT for høye forventninger til en 3åring.

Alle disse tingene er veldig utbredt og normalt. Akkurat det med mat, jeg blir ikke selv med for å leke om jeg ikke har spist ferdig. 

Om dette er det «verste» du ser og bemerker deg så har du ganske mye læring i møte med egne barn. Synes søstera di høres ut som en gjennomsnittlig veldig god forelder, med et helt gjennomsnittlig ordinært barn. 

[AnonymBruker]

Høres helt normalt ut syntes jeg? 

Vår er 3 år i år.

Hun bruker bleie og vi jobber med å gå på do, men hun vil ikke, og vi vil ikke tvinge det på. Det kommer. Og det er helt normalt. 

Hun spiser ved bordet med oss, men får gå fra bordet for å leke når hun er ferdig å spise. 

Vi spiser ikke alltid samme mat, det er ikke alt hun liker og selv om vi alltid tilbyr det vi spiser lager vi ofte noe vi vet hun liker og legger på tallerkenen, sånn at det ihvertfall er noe hun liker. Jeg tror ikke på å tvinge i barn mat, de må heller tilbys og velge selv. 

Vår blir ofte passet på av besteforeldrene og av til tanter, også overnatting, men ikke noen andre enn nær familie. Vi kjenner ingen andre som hadde hatt lyst til å vært barnevakt egentlig. Vil jo ikke overlate henne til noen hun ikke kjenner. 

Anonymkode: 3077e...597

[AnonymBruker]

Leste ikke alt så nøye. Men synes alt høres normalt ut. Jeg trodde det ville bli bleieslutt i 2årsalderen her, men alle sier at det ikke er noe å stresse med. Mitt barn er snart 3, de fleste jeg kjenner til bruker bleie til de er 3 år og noen mnd.

Å gå fra bordet gjør vi ikke her. Men vi har som regel noe barnevennlig på bordet. Liker hun ikke lasagne, så har vi stekt kjøttdeig fra før den ble blanda med saus til henne, og tomat, agurk etc.

Man ser fort når man får egne barn at man velger sine kamper. ALT trenger ikke å være akkurat som foreldrene helst vil.

Anonymkode: bb45b...b7e

[AnonymBruker]

Helt normalt. Lykke til med barn om noen år om du synes dette er merkelig 😄

Anonymkode: 3052b...b93

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette betyr altså at dersom besteforeldrene ikke kan være barnevakt, så er det ikke aktuelt for foreldrene å forlate huset sammen for en kveld, og definitivt ikke for en natt. Er dette vanlig? 

- æAnonymkode: cfb01...2b2

Kommenterer denne litt - de har jo også et barn på 8mnd, så å dra ut på kveld eller en natt er nok uansett ikke veldig aktuelt å gjøre så ofte

Da vi bare hadde ett barn var vi sikkert ute noen timer på kvelden begge to under 10 ganger totalt på 3 år, og under 5 ganger borte hel natt, da med besteforeldre som barnevakt Men nå med 2 barn og ett barn under ett år så ser vi egentlig veldig langt etter den muligheten på noen år! 

Anonymkode: 3077e...597

[Gjest Anonymus Notarius]

At foreldrene alltid lager annen mat til barnet er jo noe de velger selv, og ikke noe 3-åringen krever, regner jeg med. De fleste "normale" 3-åringer (altså uten noen form for refluks eller andre spiseproblemer) klarer å spise den samme maten som voksne, noen ganger med litt justeringer. Så det er jo foreldrenes valg at de gidder å lage 2 middager hver dag. 

At barnet går fra bordet synes jeg i de fleste tilfeller er OK, men ikke at en voksen blir med. Barn får underholde seg selv hvis de vil gå fra bordet.

Ellers vil jeg ikke si dette høres særlig unormalt ut. Barn er forskjellige, foreldre er forskjellige. Noen foreldre lager jo mye jobb for seg selv, men det justerer seg ofte når de får barn nummer to og tida ikke strekker til.

[AnonymBruker]

Synes dette høres veldig normalt ut for en treåring. Min var tre år i vår, og hos oss ser det sånn ut; 

- Han må komme å sette seg ved middagsbordet når det er mat, men får gå ifra når han er forsynt. Kommer ikke til å forvente at han sitter like lenge som oss (som liker å sitte og skravle, og som er trege til å spise) før han er minst 10. Kanskje senere. Han må dog underholde seg selv når han går fra, men får lov til å ta med seg tegnesaker eller en bok tilbake til bordet dersom han ikke vil leke alene. 

- Hvis vi bare skal spise mat han liker, så tar jeg livet av meg i løpet av to uker. Treåringer venner seg fortsatt til mat, så når vi vil spise noe han ikke liker og vi heller ikke kan forvente at han vil smake på, så får han noe vi vet han liker. Ofte lager vi tilbehør etc som passer til både hans og vår mat så det er liten forskjell, men hvis meg den treåringen som spiser skikkelige kjøttstykker, elsker blåmuggost etc. Det hender også at han får mat før oss for at dagen skal gå opp uten for mye lavt blodsukker, men da spiser vi som regel etter hans leggetid. Det var mye mer av dette når han var 1-2 år. 

- Vi har aldri hatt eller vurdert å ha barnevakt av andre enn nær familie. Hvorfor skulle vi det? Hvor ofte tror du at man trenger barnevakt egentlig?

- Vår sluttet med bleie i sommer, da var han tre år og et par mnd, etter eget innfall. Vi har ikke pushet i det hele tatt, snakket positivt om det, men ikke presset. Har forsøkt tidligere når han ikke var interessert og det resulterte i en ting; forstoppelse. Gjør aldri den feilen igjen! Så vi lot ham styre det, og brukte tre uker på avvenning med totalt tre uhell natt og dag. Har vennepar som har "besluttet" bleieslutt og som holdt på i månedsvis med daglige uhell. Ikke verdt det! 

 

Tenker at hvis dette er det verste å stusse på i oppdragelsen til svigerinna di, så gjør hun en fantastisk jobb! 

Anonymkode: 62497...491

[AnonymBruker]

Høres ut som en helt normal treåring. Selv om tre-åringer er forskjellige, er dette helt innafor normalen.

Veldig lett å sitte utenfor uten barn og tenke seg hvordan man selv ville det skulle vært.

Når du får barn selv vil de se at ting ikke alltid blir slik man har tenkt, som forelder må man ofte svelge mange kameler i forhold til hva man tenkte om barneoppdragelse som barnløs.

Og for alt i verden, ikke si noe eller bland deg

Anonymkode: 94ca5...519

[Hactar]

Du nevner at treåringen er grei med lillebror og stort sett medgjørlig og i godt humør uten de store følelsesutbruddene. Det er ingen selvfølge. Hun kan så klart ha et enkelt temperament, men det kan hende at det også hjelper at foreldrene velger sine kamper.

Man kan så klart presse gjennom bleieslutt, men om hun er uinteressert, er det ikke sikkert det er så mye å vinne på dette. Man kan vente noen måneder og prøve igjen. Plutselig er hun modnet litt, og da går det mye lettere. Det er heller ikke så lenge siden hun ble storesøster, og det er en stor omveltning. Kanskje foreldrene har fokusert på trygghet og jobbe med en god søskenrelasjon fremfor å tvinge henne til en modenhet hun ikke føler seg klar for selv. Det er ikke helt uvanlig at storesøsken får behov for å være litt små de også, og det kan forebygge sjalusi å la de få litt lov til det.

Når det gjelder spesialkost og mat i farta, er det noe vi ikke har ønsket for våre barn. De får stort sett det samme som oss, men vi sørger for at det er noe på bordet de liker, og blander ikke ingredienser de ikke er så glad i sammen med det de liker. De spiser også sammen med oss, ved bordet, men vi lar dem gå fra om vi voksne blir sittende lenge. Da må de i så fall underholde seg selv. 

Når det er sagt, gjør det nok ingenting at barnet får egen mat, og lov til å trekke de voksne fra måltidet og ut i lek. Det går jo mest ut over de voksne som legger til rette for dette, tenker jeg. Jenta blir nok helt fin likevel, og lærer seg å både sitte til bords og spise variert med tiden. 

Ellers tenker jeg foreldrene er privilegerte med barnevakt som har så tett kontakt med besteforeldrene. Det er ikke nødvendigvis så vanlig å ha et større knippe potensielle barnevakter til så unge barn. Det at begge foreldre ikke kan gå ut samtidig til enhver tid, er nå hverdagen for de fleste av oss. Man må være forberedt på at det blir noen år hvor hyppigheten av paraktiviteter utenfor hjemmet begrenser seg, fordi det tross alt er vi foreldre som er omsorgspersonene, uansett hvor mange potensielle barnevakter man måtte ha.

[AnonymBruker]

Jøss, her var det mye engasjement, og jeg skjønner ut fra svarene at forsøket mitt på å få frem at jeg ikke "ser ned på" svigersøster ikke lyktes helt 😌 Jeg synes som sagt at niesen min er en helt fantastisk skjønn og flink jente, og de har en veldig fin tone seg imellom, og jeg oppfatter foreldrene som veldig tålmodige, snille og interesserte i hva hun sier og gjør. Så det er overhodet ikke det at jeg synes svigerinnen eller svogeren min gjør en dårlig jobb. Det handler mer om at jeg lurer på om all tilretteleggingen er noe jeg bare må være forberedt på å gjøre selv også, eller om svigersøster/svoger strekker seg enda lenger enn det som egentlig trengs. Jeg er også klar over at alle barn er forskjellige (selvsagt), det var blant annet derfor jeg forsøkte å få frem at denne treåringen overhodet ikke virker å være i den "vanskelige" enden av skalaen for alderen, heller det motsatte.

Når det gjelder maten så blir hun aldri tilbudt å spise det samme som oss, slik jeg oppfatter det er det ren automatikk i at det lages noe helt annet til henne. Det er mer det jeg stusser over - jeg forstår jo at barn ikke nødvendigvis er interessert i å spise all slags voksenmat. Men slik jeg leser svarene så høres det ut som at de fleste tenker at det er greit å i alle fall forsøke å servere det samme til treåringen som til resten av familien, men heller være forberedt på at noe av det vil bli avvist? 

Når det gjelder barnevakt så kunne jeg vel også vært tydeligere. Det handler ikke om mangel på tilbud fra nær familie. Både min samboer og jeg på den ene siden, og min svogers søstre med menn på den andre siden stiller gjerne opp, enten det skulle være på dagtid eller kveldstid (og gjerne også bare for treåringen, slik at de får en liten pause hvor de "kun" trenger å tenke på babyen). Men svigersøster synes det er for tidlig for treåringen å være alene med andre voksne enn mor/far/besteforeldre. Så det er vel egentlig mer det jeg lurer på når det gjelder barnepass, om dette er gjengs oppfatning. Selvfølgelig overlater man ikke barn til noen barnet ikke kjenner, det forstår jeg jo selvfølgelig! 😊

Og takk for "opplæringen" når det gjelder bleieslutt - her hadde jeg ingen peiling på hva som var normalt eller "riktig", så det var nyttig 👍

Anonymkode: cfb01...2b2

[AnonymBruker]

Dere ser de bare 1-2 ganger i uka sier du, så da er det nok ikke alt du har innblikk i  Hverdag og besøk er ofte litt annerledes

Hverdag: Vi lager noe alle i familien liker eller prøver å tilby vår mat til det kresne barnet, og vi er strengere med at hvis hun går fra bordet så må hun underholde seg selv

Når vi har besøk: Vi lager gjerne noe vi voksne liker godt, men ikke barnet, så hun får egen mat. Gjester får underholde barnet før de er ferdig med å spise om de vil det  

Og det er ikke bare bare å ha barnevakt på kvelden, selv om det er nær familie. Vår 3 åring er kjempesøt og oppegående, men legging er ikke lett. Noen kvelder bruker vi mange timer. Vi vil ikke "utsette" noen andre for dette eller lage for mange forskjellige rutiner. Med besteforeldre går det fint, men ikke for ofte, da hun ofte er senere i seng med de. 

Anonymkode: 3077e...597

[AnonymBruker]

Jeg hadde så mye tanker rundt hvordan nevøene mine ble oppdratt før jeg fikk barn selv, og jeg må si jeg møtte meg selv kraftig i døra og kamelene har blitt mange.  Jeg skulle aldri samsove og bleiene skulle avvennes ved 2 år, men samsoving ble et nødvendig onde for å sikre nok søvn på alle og her står vi også med en 4 åring som nekter bleieslutt uansett hvilke metoder vi har brukt. 
Så kamelene har blitt svelgt mothårs, og jeg tenker det beste er å ikke fokusere så mye på det før man får egne barn og kjenner hvor skoen trykker.

Anonymkode: 0e841...ffd

[AnonymBruker]

Min 3-åring ser besteforeldrene ofte, og elsker å være på besøk der. Men overnatting... Da er hjemmet best. 

Jeg vil anbefale deg om å ikke se etter feil hos andre. Også etter at du har fått egne barn. Både barn og foreldre er forskjellige, uten at noen av oss har fasit

Anonymkode: 91313...5d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg bor i et vest-europeisk land sammen med min samboer som er herfra, og vi ser for oss å få vårt første barn innen et år eller to. I forbindelse med at vi har begynt å tenke aktivt på dette selv, har jeg også begynt å reflektere mer over hvordan min samboers søster oppdrar sine barn, særlig storesøster på 3 år. Disse barna er de nærmeste jeg har i hverdagen, i og med at mine venner bor i Norge. Vi sees vanligvis 1-2 ganger i uken. Det er en del ting jeg har begynt å merke meg som jeg egentlig tenker gjør småbarnstiden mer vanskelig enn den trenger å være, og som kanskje heller ikke er til fordel for barna. Men i og med at jeg selv ikke har barn, ikke ser andre barn tett i hverdagen, og jeg heller ikke vil "sladre" på svigersøster til venner, tenkte jeg å høre litt her om hva som oppfattes som "normalt"/riktig. Kanskje er det jeg selv som er på bærtur og som tror ting vil bli lettere enn de egentlig vil bli

Litt bakgrunnsinfo: Treåringen er en utrolig skjønn og oppegående jente. Hun snakker nærmest feilfritt og med et rikt ordforråd, og hun er hjelpsom og grei, og veldig snill med lillebror (8 mnd). Hun har tydelige meninger om ting og er nok ganske vant til både å være midtpunkt (første barn og første barnebarn i familien) og å få ting som hun vil, men det er sjelden jeg har opplevd at hun virkelig gjør seg vanskelig om det er noe som ikke blir som hun ønsker det. Hun går kun i barnehage 2x4 timer i uken, ellers er hun med mor, far eller besteforeldre. Dette er vel den mest åpenbare kulturforskjellen sammenlignet med Norge. Utenom dette oppfatter jeg det som at vi har ganske like forutsetninger for og tanker om barneoppdragelse.  

De tingene jeg har stusset på er:

- Hun forventes aldri å sitte stille ved matbordet. Så snart hun ønsker å gjøre noe annet får hun gå fra bordet, og hvis hun da har lyst å finne på noe som involverer mor/far/bestemor/bestefar, så blir de som oftest med, selv om de ikke er ferdige å spise selv. Er dette vanlig?

- Hun spiser helt annen mat enn oss andre, stort sett uavhengig av hva vi spiser. Det er ikke det at hun serveres usunn mat (kun unntaksvis), men hun får alltid "barnemat", for eksempel et par fiskepinner eller et stekt egg og kokte minigulrøtter mens vi andre spiser feks lasagne, kjøtt/grønnsaker/poteter etc. Det hender også ofte at hun ikke spiser middag sammen med oss i det hele tatt, hun får en skål med sin mat som spises delvis ved bordet, delvis "i farta" en times tid før vi andre skal spise. Er dette nødvendig/vanlig i denne alderen? 

- Hun er ikke vant til å ha barnevakt, bortsett fra besteforeldrene (men dette føler jeg egentlig ikke "teller" da hun er like vant til å være hos dem som i sitt eget hus, de bor i samme gate, og hun dessuten har vært hos dem hele dagen to ganger i uken siden hun var baby). Dette betyr altså at dersom besteforeldrene ikke kan være barnevakt, så er det ikke aktuelt for foreldrene å forlate huset sammen for en kveld, og definitivt ikke for en natt. Er dette vanlig? 

- Hun bruker fortsatt bleie. Det ble gjort et kort forsøk (et par dager) på bleieslutt for litt siden, men hun vil ikke, så det ble parkert. Jeg synes det virker merkelig at et barn som har begynt å lære å lese bokstaver, kan skrive navnet sitt og langt på vei kan kle på seg selv, må skiftes bleie på. Men igjen så vet jeg ikke hva som er normalt. Er det helt bak mål at jeg tenker at et såpass oppegående og modent barn kan og bør pottetrenes mer bestemt?

Håper ikke jeg høres fryktelig nedlatende ut, jeg lurer oppriktig på hva som anses som normalt, og er forberedt på at det kanskje bare er mine egne forventninger som må justeres! 😅

Anonymkode: cfb01...2b2

Haha sorry at jeg ler. Men er litt klassisk folk som ikke har barn selv. Du må faktisk prioritere noe og prioritere noe bort. Noen kamper tar man, noen tar man ikke. Du skjønner det selv når du står i det. 
 

Ja vanlig å ikke forvente at barn på 3 år sitter ved matbordet. Ofte sender man med en voksen for å få matro selv. Vi forventer at barnet sitter ved bordet fra 4-5 år, og at barnet ikke skal mase på oss voksne fra 3,5.

Når det gjelder mat må du lese om neofobi. Det kommer når barn fyller 2,5 år. At hun får mat før dere andre kan være fordi de som har ansvar for maten har bommet helt på tiden ift. når barnet trenger mat. For å unngå hylgrining og at barnet krasjer, så løser foreldrene det på en diskret måte i dette tilfellet. 
 

helt vanlig å ikke ha andre barnevakter enn besteforeldre ved 3 års alder.

Barn som er langt fremme mentalt ligger oftere lenger bak fysisk. De kan ha mye større evne til å reflektere og prosessere informasjon, men mye svakere evne til å «Være» i sin egen kropp fordi så mye skjer i hodet. Helt vanlig. Vi har samme utfordring med vår. Vi kan ikke være bestemt ved bleieslutt fordi han forstår for godt hva det innebærer (uhell, bytte klær, tisse gjennom, skam, frustrasjon). Må vente til barnet er klar selv i slike tilfeller.

Anonymkode: 16821...fa0

[AnonymBruker]

TS, jeg syntes det er topp at du spør! 

Jeg tror alle mødre her, meg inkludert, hadde vrangforestillinger om hvordan det var å ha barn og en del fordommer mot de man kjente med barn - før man er i situasjonen selv!

Anonymkode: 3077e...597