Hvorfor er jeg så ømfintlig?

[AnonymBruker]

Jeg er gjest i bryllup i helgen for en venninne. Jeg er en sånn som gjerne hjelper til, så jeg har vært med på forberedelser med alt fra mat, kaker, pynting osv. Etter selskapet var over tenkte jeg at det var en positiv ting at jeg hjalp til i såpass stor grad, mens vi gjorde oss ferdig med ryddinga. 

Så spør hun meg om jeg kan hjelpe med noe mer, og jeg nølte fordi jeg kjente jeg var veldig sliten og ville hjem. Så sa hun bare "neida, jeg tar det selv" og gikk. 

Vips, så forsvant den gode følelsen jeg hadde, og alt jeg hadde gjort ble visket ut og erstattet med dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde det lille siste. Paret har hatt mange hjelpere, så det jeg har gjort er ikke så unikt, men jeg hadde en god følelse som brått ble erstattet av noe negativt.

Hvorfor holde så fast på 5%? Hvorfor klarer jeg ikke å fokusere på det gode jeg gjorde?

Anonymkode: d266f...1ad

[gjestvest]

Hei TS
Det vonde har en tendens til å sitte lettere. Dette er noe de aller fleste kjenner på, men som samtidig ikke er klar over.

Du snakker om samvittighet. Når vi er samvittighetspersoner har den 5 prosenten du refererer til lettere til å holde fast.
Jeg ville sett på det som en god egenskap: At du heller holder fast på den 5 prosenten enn de resterende 95. For den viser eksakt hvem du er idet du flere dager etter - til tross for all det harde arbeidet du la inn - tenker du burde gjort mer. Mens alle andre har for lengst glemt din venninne. 
 

[AnonymBruker]

Du må bare øve deg på å ikke la den dårlige følelsen og den overaktive samvittigheten ta overhånd. Det er ikke gjort i en håndvending, men du er allerede på veldig god vei her når du spør deg selv disse spørsmålene. Følelsene våre kan noen ganger være litt ute og kjøre. Prøv å stol på det du vet er fakta. Du har hjulpet masse til og du har faktisk ingenting å ha dårlig samvittighet for.

Anonymkode: 28add...b2c

[måsemåsen]

Jeg ville øvet meg på å si ifra. Si nei på en hyggelig måte. "Beklager, men jeg har stått på i hele dag og er sliten.", "Beklager, men jeg må hjem å lage middag" eller bare "dessverre, jeg må nok hjem nå" (du behøver ikke å begrunne. Ingen har krav på tiden din.)

Jeg er også en sånn snilling og av en eller annen grunn behandler folk meg dårligere desto snillere og mer selvoppfordrende jeg blir. Lær å si ifra og si nei, stille opp for meg selv, sette mine behov og mitt liv fremst i førersetet har hjulpet, men det er en stadig øvelse. Gamle vaner vond og vende osv