Moren min blander seg...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle som lever med narssisistiske mødre sier det samme som deg. "Hun er nok ikke så ille."

Helt til hun er det. Da er det for sent.

Anonymkode: 0223d...7e8

Hun har narssistiske trekk, men mener kanskje symptomene er mer uttalt hos faktisk diagnostiserte mennesker? Noe er det ihvertfall.. 😕 synd hun ikke ser det selv. 

Fru Uperfekt skrev (31 minutter siden):

Høres ut som om enten må dere på familieterapi eller så må du kutte kontakten ned til et minimum

Velger det siste. 

En real prat hadde gjort susen, men ikke alle takler slik. 

Anonymkode: b010f...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg plaprer når jeg blir nervøs. 

Hun spør og graver så mye og jeg har vanskelig for å lyve. 

Mange ting sier jeg rett og slett ikke til henne... 

Anonymkode: b010f...e14

Synes du skal kalle en spade for en spade. Hun er ikke så ille, sier du. Nei, hun er direkte slem, sier jeg. Du er voksen, det er ikke hun som får definere hva som er bra nok jobb, bra nok mann osv for deg. Det er DU alene. Hun må slippe jerngrepet om deg, og akseptere dine livsvalg.

Hvis du vet du har tendens til nervøs plapring, så bruk litt mental trening til å planlegge hvilke tema du ikke sjal plapre om, og hvilke som er OK. Så blir du bedre på å plapre om hagestell, stortingsvalg osv. ikke personlige tema. Og hvis hun da blir belærende, kan du svare tja og ha og tjate med.

Anonymkode: 66470...64e

[AnonymBruker]

Min mor er lik

Enste som hjelper er å til tider sette henne på plass. Hun glemmer det etter en stund. Men det hjelper midlertidig. 

Jeg var i 30årene første gang jeg sa i fra, vet hvor vanskelig det er. Min var veldig kontrollende i oppveksten. Er moren din som min ender det med en diskusjon, 2 dager hvor hun ikke snakker til deg å så at hun er overhyggelig en stund som går over i normal å så til slutt er hun i det gamle sporet. 

Men å si i fra er virkelig verdt det. 

Min mor er også en god mormor, å kutte henne ut vil være helt urettferdig mot barna. Jeg må være voksen nok til å sette grenser for at barna skal ha kontakt med mormoren de elsker. 

Men når barna har flyttet ut så blir kontakten minimal. 

Anonymkode: d8541...170

[Gjest Hvemsomhelst]

Jeg er nok en del eldre enn mange av dere, men slik var det også på min tid.  Med utidig innblanding altså.  Foreldrene mine ønsket sikkert at jeg skulle få et bedre og mer vellykket liv enn dem.  Jeg stakk av, gjorde forsøk på opprør, men ble jo alltid satt på plass og de viste en enorm skuffelse.  Jeg var tenåring på 70-tallet. De styrte hvem jeg kunne ha som venner, utdannelsen min, og de kritiserte både utseendet og valgene mine, menn, bolig og alt. Jeg var så forbannet at det lyste, og om jeg sa noe, så var svaret: så dette er takken.  Jeg var utakknemlig.  Det viktigste var hva folk ville si. Fasaden.

jeg husker skammen da jeg forlot eksen etter 20 år.  Hva ville folk si.  Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen og komme hjem igjen. De tok hans parti.Da var jeg nesten 40.

Men til tross for alt dette, de hjalp oss. Noen ganger ønsket vi ikke denne hjelpen. Vi var naboer. De var glad i oss på sin måte. De elsket barnebarna. Ungene kunne komme hjem fra skolen, evt bli hentet av bestefar og få varm mat. Bli kjørt til avtaler, aktiviteter.  De gjorde nyttige ting sammen med barna.  Av og til slet jeg veldig med ryggen, og de tok helgerengjøring i huset mitt. Avtalte først altså, og jeg kom hjem fra jobb til nyvasket gulv. Mannen min jobbet på anlegg, så jeg var mye alene.

De elsket å reise på bussturer til Ullared, og kom hjem med masse fine klær til ungene.

Far døde og mor ble sykere. Jeg hjalp så godt jeg kunne, hun kom på hjem, og jeg måtte komme 2 ganger i uka, klokken da og da. Jeg laget mat og tok med.  Ble hennes verge og ordnet hennes økonomi. Hun avkrevde rapport om alt som foregikk i mitt og barnas liv.

Ja, jeg var nok en skikkelig dott.  Men nå er det mange år siden de døde, og jeg har faktisk utrolig mange gode minner om foreldrene mine.

Som følge av min egen kontrollerte oppvekst har jeg aldri blandet meg opp i mine barns valg, kanskje for lite.  Jeg er ikke sikker på hva de tenker om meg.

Dette hjelper jo ikke ts på noen måte, men jeg ville gjerne dele min historie likevel.  

Endret 24. august 2021 av Hvemsomhelst

[Fjaselina]

Du må trene på å seie frå på ein ok måte. Når ho kjem med sine kommentarer må du starte å hevde deg sjølv. Stå litt opp for deg og mannen, og ta kampen om det blir nødvendig. Ho blir ikkje betre uten motstand, du risikerer at ho berre blir verre og verre! 

Mor mi må jenkast ned av og til, ho meiner det så godt men det er ofte veldig slitsomt for oss andre. Eg har innsett at eg må seie frå på ein ok måte før eg eksploderer.

[AnonymBruker]

Hvemsomhelst skrev (1 time siden):

Jeg er nok en del eldre enn mange av dere, men slik var det også på min tid.  Med utidig innblanding altså.  Foreldrene mine ønsket sikkert at jeg skulle få et bedre og mer vellykket liv enn dem.  Jeg stakk av, gjorde forsøk på opprør, men ble jo alltid satt på plass og de viste en enorm skuffelse.  Jeg var tenåring på 70-tallet. De styrte hvem jeg kunne ha som venner, utdannelsen min, og de kritiserte både utseendet og valgene mine, menn, bolig og alt. Jeg var så forbannet at det lyste, og om jeg sa noe, så var svaret: så dette er takken.  Jeg var utakknemlig.  Det viktigste var hva folk ville si. Fasaden.

jeg husker skammen da jeg forlot eksen etter 20 år.  Hva ville folk si.  Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen og komme hjem igjen. De tok hans parti.Da var jeg nesten 40.

Men til tross for alt dette, de hjalp oss. Noen ganger ønsket vi ikke denne hjelpen. Vi var naboer. De var glad i oss på sin måte. De elsket barnebarna. Ungene kunne komme hjem fra skolen, evt bli hentet av bestefar og få varm mat. Bli kjørt til avtaler, aktiviteter.  De gjorde nyttige ting sammen med barna.  Av og til slet jeg veldig med ryggen, og de tok helgerengjøring i huset mitt. Avtalte først altså, og jeg kom hjem fra jobb til nyvasket gulv. Mannen min jobbet på anlegg, så jeg var mye alene.

De elsket å reise på bussturer til Ullared, og kom hjem med masse fine klær til ungene.

Far døde og mor ble sykere. Jeg hjalp så godt jeg kunne, hun kom på hjem, og jeg måtte komme 2 ganger i uka, klokken da og da. Jeg laget mat og tok med.  Ble hennes verge og ordnet hennes økonomi. Hun avkrevde rapport om alt som foregikk i mitt og barnas liv.

Ja, jeg var nok en skikkelig dott.  Men nå er det mange år siden de døde, og jeg har faktisk utrolig mange gode minner om foreldrene mine.

Som følge av min egen kontrollerte oppvekst har jeg aldri blandet meg opp i mine barns valg, kanskje for lite.  Jeg er ikke sikker på hva de tenker om meg.

Dette hjelper jo ikke ts på noen måte, men jeg ville gjerne dele min historie likevel.  

Jeg synes det hjalp mye, for det er litt av det samme her. Jeg har gode foreldre, masse gode minner fra barndommen, og en del dårlige, men de kan vel telles på én hånd. 

Mamma har perioder hvor vi har skikkelig god kjemi, hvor hun er lett å prate med og ganske åpen. Hun gir masse av seg selv til barna og kjøper gaver og er veldig gavmild. Jeg føler ofte det blir feil å ta imot, for da blir det en periode med kritikk... 

Er det kanskje slik at hun prøver å rettferdiggjøre oppførselen sin? 

Fjaselina skrev (1 time siden):

Du må trene på å seie frå på ein ok måte. Når ho kjem med sine kommentarer må du starte å hevde deg sjølv. Stå litt opp for deg og mannen, og ta kampen om det blir nødvendig. Ho blir ikkje betre uten motstand, du risikerer at ho berre blir verre og verre! 

Mor mi må jenkast ned av og til, ho meiner det så godt men det er ofte veldig slitsomt for oss andre. Eg har innsett at eg må seie frå på ein ok måte før eg eksploderer.

Takk for godt råd 😊

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min mor er lik

Enste som hjelper er å til tider sette henne på plass. Hun glemmer det etter en stund. Men det hjelper midlertidig. 

Jeg var i 30årene første gang jeg sa i fra, vet hvor vanskelig det er. Min var veldig kontrollende i oppveksten. Er moren din som min ender det med en diskusjon, 2 dager hvor hun ikke snakker til deg å så at hun er overhyggelig en stund som går over i normal å så til slutt er hun i det gamle sporet. 

Men å si i fra er virkelig verdt det. 

Min mor er også en god mormor, å kutte henne ut vil være helt urettferdig mot barna. Jeg må være voksen nok til å sette grenser for at barna skal ha kontakt med mormoren de elsker. 

Men når barna har flyttet ut så blir kontakten minimal. 

Anonymkode: d8541...170

Takk for et du deler, ser for meg at det blir noe av det samme her 😊

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Synes du skal kalle en spade for en spade. Hun er ikke så ille, sier du. Nei, hun er direkte slem, sier jeg. Du er voksen, det er ikke hun som får definere hva som er bra nok jobb, bra nok mann osv for deg. Det er DU alene. Hun må slippe jerngrepet om deg, og akseptere dine livsvalg.

Hvis du vet du har tendens til nervøs plapring, så bruk litt mental trening til å planlegge hvilke tema du ikke sjal plapre om, og hvilke som er OK. Så blir du bedre på å plapre om hagestell, stortingsvalg osv. ikke personlige tema. Og hvis hun da blir belærende, kan du svare tja og ha og tjate med.

Anonymkode: 66470...64e

Takk for godt råd 😊

Anonymkode: b010f...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er ganske vondt. Hun har nok hatt litt høye forventninger til meg og jeg vet at jeg har skuffet henne med valg av jobb, valg av partner, valg av alt.. 

Likevel har vi det bra. Vi har to nydelige barn som har det de trenger, føler oss som noenlunde gode og oppegående foreldre, litt a4 egentlig kulturmessig.. 

Jeg tror hun mener at jeg bør være skuffet selv og at hun graver og spør for at det skal "gå opp et lys for meg" som hun så pent sier.. 

Anonymkode: b010f...e14

Tror ikke du skal tenke at du har skuffet henne. Hun ville antagelig ikke vært fornøyd uansett.

Jeg ble alt d min mor ønsket både i yrke osv men fortsatt er hun den samme, kritiserer , klager, styrer ..

Anonymkode: d9e2a...ff0