Vi har baby, men jeg vil ut.

[AnonymBruker]

Sitat

 

Vi har desverre havnet i en situasjon hvor jeg innser at han ikke stiller opp når det gjelder, tar mange feil valg og virker faktisk direkte dum/kunnskapsløs, hissig, ufin. Ja rett og slett som en skikkelig kjip fyr å være i et forhold med. Jeg har ikke følelser lengre pr.dags dato og vil egentlig ut. Men, vi har en baby på 10 mndr. Hvor lenge mener dere at jeg burde jobbe med forholdet og mine egne følelser før jeg kaster inn håndkleet?

Hver dag, hver time med han er motbakke. 🥴 Kan småbarnstida FAKTISK påvirke synet mitt på han så direkte?

Anonymkode: 75cc1...212

[AnonymBruker]

Gå nå. Det blir ikke lettere.

Anonymkode: 710f5...0cc

[AnonymBruker]

Jeg mener du bør gå nå. Da slipper barnet å oppleve et samlivsbrudd, det kommer ikke til å få med seg dette og tenker ikke tilbake på da mamma og pappa var sammen. I det lange løp tror jeg du gjør barnet en tjeneste.

Anonymkode: ac4e8...ca5

[AnonymBruker]

Eller, ikke gi opp et forhold så raskt... selv om det er vanskelig akkurat nå. Livet er ikke bare solskinnsdager. Du elsket han før, så mye at du ville ha barn med han.

Å få barn er en stor omveltning, store avgjørelser burde ikke taes i en slik periode. Du skylder barnet og mannen å prøve å redde forholdet, og vent hvert fall til barnet er eldre og ting roer seg mer ned.

Bare fordi du vet mer angående baby er ikke mannen din en dårlig mann, jeg er sikker på at han bringer mange gode kvaliteter til forholdet, også der du skorter.

Det er en uting å snu ryggen til noe med en gang det blir vanskelig. Forandring starter med deg selv, kan du snu din tankegang, tenk på alt du så før, alt du faktisk elsker ved han. 

Anonymkode: 5f5a5...b39

[AnonymBruker]

Gjør det slutt. Ta vare på barnet, bruk tiden på deg selv. Ikke plag deg selv mer med en mann som driter i deg og forholdet. Du finner en bedre mann når tiden er inne også.

Anonymkode: bf47f...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Eller, ikke gi opp et forhold så raskt... selv om det er vanskelig akkurat nå. Livet er ikke bare solskinnsdager. Du elsket han før, så mye at du ville ha barn med han.

Å få barn er en stor omveltning, store avgjørelser burde ikke taes i en slik periode. Du skylder barnet og mannen å prøve å redde forholdet, og vent hvert fall til barnet er eldre og ting roer seg mer ned.

Bare fordi du vet mer angående baby er ikke mannen din en dårlig mann, jeg er sikker på at han bringer mange gode kvaliteter til forholdet, også der du skorter.

Det er en uting å snu ryggen til noe med en gang det blir vanskelig. Forandring starter med deg selv, kan du snu din tankegang, tenk på alt du så før, alt du faktisk elsker ved han. 

Anonymkode: 5f5a5...b39

Eh - hvorfor skylder ts MANNEN å redde forholdet? Er det ikke  mannen som skylder ts å forsøke å redde forholdet?  

Anonymkode: d779d...183

[AnonymBruker]

Gå nå! Du sliter deg bare ut, dessuten er det lettest å gå når barnet ikke er så stort😅 sånn med tanke på barnet altså.. plutselig har du vært i forholdet i flere år og barnet får oppleve bruddet. Nå er hun så liten så du kan kun tenke på det selv❤️ Lykke til!

Anonymkode: af45d...61d

[AnonymBruker]

Innerst inne vet du hva som er rett før deg. Da hører du på den stemmen, og gjør det. 

 

Jeg hadde samme tanker som deg når barnet var mitt var noen måneder, men "holdt ut". Nå er barnet 5 år, og jeg har fortsatt samme tanker, angrer på at jeg ikke gikk den gangen. 

Anonymkode: 169e6...147

[AnonymBruker]

Gi det noen år. En uting at ugifte får barn, for så å gå fra hverandre. Synes flere burde holde sammen. Har selv vært gift i over 20 år og klart det har vært motbakker, det kalles livet. 

Anonymkode: c84a0...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gi det noen år. En uting at ugifte får barn, for så å gå fra hverandre. Synes flere burde holde sammen. Har selv vært gift i over 20 år og klart det har vært motbakker, det kalles livet. 

Anonymkode: c84a0...9ff

Så underskriften på et offisielt papir er det som liksom er limet i et forhold? Du er klar over at ekteskapet ikke er noe annet enn en finansiell avtale, en kontrakt? 
 

Shocker: avtalen kan brytes. Når som helst. Av begge parter! Du er ikke sikret av noe annet i et ekteskap enn i et samboerskap. 

Anonymkode: d779d...183

[tussi680]

Er det bare hans skyld?? Dere er to - krangler antageligvis, se på deg selv og prøv om det går an å samarbeide.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gi det noen år. En uting at ugifte får barn, for så å gå fra hverandre. Synes flere burde holde sammen. Har selv vært gift i over 20 år og klart det har vært motbakker, det kalles livet. 

Anonymkode: c84a0...9ff

Sier meg enig i dette. Motbakker og nedturer vil det være i et langt samliv. Det samme gjelder oppturer for de som glemmer å ha det i bakhodet. Som en hovedregel vil jeg si at man skal så godt det lar seg gjøre holde ut frem til barnet er halvannet til to år. 

TS, du må kommunisere hva du har på hjertet, skriv ned de tingene som du synes er vanskelig og hvilke forventninger du har til samboeren og far til ditt barn. Og be han gjøre det samme. Det skal ikke være en monolog fra din side, kanskje han også har sine tanker som gjør at han handler slik han gjør? 

Anonymkode: 7f007...3b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har desverre havnet i en situasjon hvor jeg innser at han ikke stiller opp når det gjelder, tar mange feil valg og virker faktisk direkte dum/kunnskapsløs, hissig, ufin. Ja rett og slett som en skikkelig kjip fyr å være i et forhold med. Jeg har ikke følelser lengre pr.dags dato og vil egentlig ut. Men, vi har en baby på 10 mndr. Hvor lenge mener dere at jeg burde jobbe med forholdet og mine egne følelser før jeg kaster inn håndkleet?

Hver dag, hver time med han er motbakke. 🥴 Kan småbarnstida FAKTISK påvirke synet mitt på han så direkte?

Anonymkode: 75cc1...212

til alle som sier at TS skal bli: har dere egentlig lest det hun har skrevet i det jeg har uthevet?! 
 

fyren er hissig og stiller ikke opp for henne eller babyen - og dere mener hun skal forsøke litt til?! Er dere gale?!? 

Anonymkode: d779d...183

[AnonymBruker]

Og som vanlig skriker alle "dump"...

Selv mener jeg det første året er unntakstilstand, der man bare må parkere negative følelser om forholdet et annet sted. Når man først begynner å irritere seg er det gjerne selvforsterkende. 

Hvordan var forholdet før barn, under graviditet? 

Hvordan er du mot han? Slik du beskriver han kan jeg tenke meg at det vises en del negativitet fra deg, som igjen vil forsterke det at han er ufin og hissig.

Har dere forsøkt å ta tak i dette sammen? Være åpne om hvordan dere opplever ting, og forsøkt endring? 

Anonymkode: bdfd1...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og som vanlig skriker alle "dump"...

Selv mener jeg det første året er unntakstilstand, der man bare må parkere negative følelser om forholdet et annet sted. Når man først begynner å irritere seg er det gjerne selvforsterkende. 

Hvordan var forholdet før barn, under graviditet? 

Hvordan er du mot han? Slik du beskriver han kan jeg tenke meg at det vises en del negativitet fra deg, som igjen vil forsterke det at han er ufin og hissig.

Har dere forsøkt å ta tak i dette sammen? Være åpne om hvordan dere opplever ting, og forsøkt endring? 

Anonymkode: bdfd1...e3c

Hun sier jo at hun ikke lenger har følelser for fyren, at han er hissig og ufin og en kjip fyr å være sammen med. Selvfølgelig sier jeg dump. Noe annet er jo absurd! 
 

At det liksom er TS sin feil og, fordi hun gjør han negativ og sur og kjip… gah. 
 

Det er alltid to i et forhold, og man gir og får, og ens oppførsel speiles ofte i den andre partneren. Men er følelsene borte og man ønsker å komme seg ut (som TS faktisk skriver) så er det påtide å gå. 

Anonymkode: d779d...183

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

til alle som sier at TS skal bli: har dere egentlig lest det hun har skrevet i det jeg har uthevet?! 
 

fyren er hissig og stiller ikke opp for henne eller babyen - og dere mener hun skal forsøke litt til?! Er dere gale?!? 

Anonymkode: d779d...183

Ja, jeg har lest det grundig.

Jeg har selv vært 20 år med samme mann. I løpet av disse årene har det vært 2-3 perioder der jeg kunne beskrevet forholdet vårt slik TS gjør "han bidrar ikke, han er knapp, fraværende, han prioriterer feil..." Og tilsvarende ville han beskrevet meg som masete, at jeg ikke ser hva han gjør, og ikke minst hissig og negativ uansett hva han gjør.

Slikt er vanvittig selvforsterkende, man ser kun det negative, ikke det positive. Sannheten var jo at han gjorde omtrent halvparten, det så jeg ikke, men ble sur for den ene tingen som ikke ble gjort. Sannheten var jo at det ble så utrivelig hjemme at han (feil) prioriterte jobb og trening og venner. Og så blir man på toppen av det mer grinete, fordi den andre er grinete. 

Men så jobber vi, sammen, og så er vi tilbake til "oss", ser at den andre trekker lasset like mye, viser raushet når tabber gjøres. Jeg er så vanvittig glad for at vi ikke bare gikk når vi var i disse periodene. For vi har det så utrolig godt sammen, med mye latter og kjærlighet. 

Anonymkode: bdfd1...e3c

[GammelKaktus]

Hvis du er sikker på at det ikke vil fungere så ville iallfall jeg ha gått før barnet ble for stort. Blir lettest for alle det.

[tussi680]

Hva vil barnet ditt si når det vokser opp og forstår? Og hva vil du fortelle det?

[AnonymBruker]

Småkrangling og stressende hverdag med baby er en ting. Det tror jeg man kan "komme gjennom" og så få det bedre. Det OP beskriver går på personligheten hans, og det kan man ikke endre. Jeg var selv gift i mange år med en mann jeg prøvde å få det til med. Det var alltid eksterne grunner som kunne unnskylde oppførselen hans. Baby. Flytting. Ny stressende jobb. Oppussing. 

Sannheten er at han alltid satte seg selv før meg og barna. Han var egentlig ikke interessert i familielivet. Utad var det fasade, og innimellom ble jeg nok blendet av den familiemannen han prøvde å fremstå som overfor andre. Jeg ønsket så inderlig at det skulle "gå seg til" og at han skulle like oss nok til å prioritere oss. 

Nå skulle jeg ønske at jeg gikk tidligere. Ungene mine sier også det. De føler seg på en måte lurt hele oppveksten. Nå som store så ser de at foreldrenes forhold ikke var bra, og at jeg var ulykkelig, selv om jeg hele tiden har prøvd å skjerme dem. De er lei seg for at mitt behov for å "holde sammen for ungene" kan ha frarøvet meg mange år med sjelefred og lykke. De er faktisk litt sinte for at jeg har tatt avgjørelsen om å la dem vokse opp i en familie der forholdet mellom foreldrene er så kaldt. Det har gjort at de selv har et helt feil bilde av hvordan man skal være mot ektefellen sin. Selv om de er voksne og bevisst på dette, sitter det så dypt i dem at det er vanskelig å endre. Når jeg ser datteren min la seg behandle som en dritt av partnere, innser jeg at det på ingen måte var verd det å holde ut "for barnas skyld". 

Tenk på landtidskonsekvensene av å bli i et dårlig forhold. 

Anonymkode: d7462...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Småkrangling og stressende hverdag med baby er en ting. Det tror jeg man kan "komme gjennom" og så få det bedre. Det OP beskriver går på personligheten hans, og det kan man ikke endre. Jeg var selv gift i mange år med en mann jeg prøvde å få det til med. Det var alltid eksterne grunner som kunne unnskylde oppførselen hans. Baby. Flytting. Ny stressende jobb. Oppussing. 

Sannheten er at han alltid satte seg selv før meg og barna. Han var egentlig ikke interessert i familielivet. Utad var det fasade, og innimellom ble jeg nok blendet av den familiemannen han prøvde å fremstå som overfor andre. Jeg ønsket så inderlig at det skulle "gå seg til" og at han skulle like oss nok til å prioritere oss. 

Nå skulle jeg ønske at jeg gikk tidligere. Ungene mine sier også det. De føler seg på en måte lurt hele oppveksten. Nå som store så ser de at foreldrenes forhold ikke var bra, og at jeg var ulykkelig, selv om jeg hele tiden har prøvd å skjerme dem. De er lei seg for at mitt behov for å "holde sammen for ungene" kan ha frarøvet meg mange år med sjelefred og lykke. De er faktisk litt sinte for at jeg har tatt avgjørelsen om å la dem vokse opp i en familie der forholdet mellom foreldrene er så kaldt. Det har gjort at de selv har et helt feil bilde av hvordan man skal være mot ektefellen sin. Selv om de er voksne og bevisst på dette, sitter det så dypt i dem at det er vanskelig å endre. Når jeg ser datteren min la seg behandle som en dritt av partnere, innser jeg at det på ingen måte var verd det å holde ut "for barnas skyld". 

Tenk på landtidskonsekvensene av å bli i et dårlig forhold. 

Anonymkode: d7462...4c5

En lang periode, særlig år, uten endring = ja, gå. 

En periode, med spedbarn i hus = se tilbake på hvordan ting var før. Prøv og se om det kan snu igjen. 

Antar TS ikke prøvde å få barn med en som ikke stilte opp, og var hissig og ufin? Og den beslutningen ble jo tatt for bare halvannet år siden. Så noe har endret seg. Med mindre hun er en av de som tenkte at han sikkert endrer seg til det bedre når barnet er der, er dessverre også nok av de her inne. 

Anonymkode: bdfd1...e3c