Gå til innhold

Noen damer eller mammaer med autisme her?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Hei! Jeg har over lengre tid nå mistenkt at jeg kan ha autisme. Jeg har uten tvil problemer med angst (ikke fått hjelp for dette og ei heller diagnose, men jeg fungerer i hverdagen). Jeg lurer derfor på om noen her har fått diagnosen og kan fortelle litt om deres oppvekst og livet deres i dag? Jeg synes kjennetegnene hos kvinner er noe uklare, og noe av det jeg «sliter» med kan også gjelde angst. Jeg har forøvrig to barn, mann og fungerer greit, har både jobb og studerer ved siden av. Jeg kunne godt forklart hvorfor jeg har en sterk mistanke, men da ville innlegget blitt så fryktelig langt.

Anonymkode: 276cc...77b

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Min oppvekst var veldig vanskelig. Hadde ikke venner og slet veldig med angst og skolevegring. Mye raseriutbrudd og gråt hjemme. Følte meg alltid utenfor og utilpass og var veldig var for stress og forandringer. Skulket så mye at jeg ble hentet med tvang av ansatte på skolen og droppa ut i midten av tiendeklasse. Da klarte jeg ikke mer og fikk heldigvis hjemmeundervisning ut året så jeg fikk vitnemål.

Hylskreik av skrekk før bursdagsselskap eller andre sosiale samlinger som 17 mai og juleavslutninger,  og blånektet å være med andre hjem eller å ha dem hjemme hos meg. Etter skolen var jeg fullstendig avhengig av å få være i fred da jeg var helt utslitt av alle lydene og inntrykkene på skolen.

Jeg er uføretrygdet og lever et veldig isolert liv fra omverdenen. Jeg blir fort dårlig av forandringer og reiser derfor nesten aldri noe sted, har ingen venner jeg besøker eller andre faste gjøremål hvor jeg ikke føler jeg har kontroll. Jeg går turer, trener noen få ganger i uken og pusler ellers hjemme med mitt.

Jeg har en samboer men har valgt bort å få barn da jeg ikke fungerer med barn. Jeg klarer ikke å lese dem eller forstå hvordan jeg leker med dem/snakker med dem, dessuten er jeg redd for å videreføre autismen da den har vært svært ødeleggende for livskvaliteten min. Tåler jo heller ikke noe særlig lyd og bråk så styrer unna barn så langt det lar seg gjøre.

Jeg har vært pasient i psykiatrien siden jeg var 10 år og er nå snart 30. Tidligere selvskadet jeg veldig mye fordi jeg hadde så mye uro av autismen og det at jeg ikke klarer alt av lyder og inntrykk , men dette ble bedre etter at jeg ble ufør og kan leve mest mulig hjemme.

Jeg sliter mye med depresjoner og selvmordstanker i tillegg til autismen, men har hørt fra de i psykiatrien at det ikke er uvanlig. 

Anonymkode: 147c7...a47

  • Liker 4
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Jeg har over lengre tid nå mistenkt at jeg kan ha autisme. Jeg har uten tvil problemer med angst (ikke fått hjelp for dette og ei heller diagnose, men jeg fungerer i hverdagen). Jeg lurer derfor på om noen her har fått diagnosen og kan fortelle litt om deres oppvekst og livet deres i dag? Jeg synes kjennetegnene hos kvinner er noe uklare, og noe av det jeg «sliter» med kan også gjelde angst. Jeg har forøvrig to barn, mann og fungerer greit, har både jobb og studerer ved siden av. Jeg kunne godt forklart hvorfor jeg har en sterk mistanke, men da ville innlegget blitt så fryktelig langt.

Anonymkode: 276cc...77b

Utifra det du skriver her så virker du ikke psykisk syk i det hele tatt. 

Kom gjerne med symptomene dine ja. 

Anonymkode: c0845...1a6

Skrevet

Kronisk angst hele livet . Hver dag. Ekstremt uro i hele kroppen. Jeg har alltid klart å skjule det.  Det jeg ikke har klart å skjule er at jeg har konsentrasjonsproblemer og jeg  har  jobbet  hardt  for å  finne rutiner og  metoder for å f.eks  fungere i jobb. Det har jeg gjemmommasse livserfaring lært meg.  Å være distre vises mye bedre på utsiden enn angst. Dårlig selvtillit og å gruble mye rundt meningen med livet. Jeg har klart meg ganske så bra i forhold til mange andre med Asperger. Jeg har utdanning, fast jobb,  lappen og samboer.  Å leve med autisme er veldig ulikt fra person til person. Jeg kjenner folk  med autisme som er suicidale pga tankekjør og livssituasjonen sin og et par av oss som desverre ikke er blandt oss mer   men også mennesker med autisme med hverdag som går ganske så greit til tross for alt de har opplevd. Et liv ganske likt mitt hvor sosial angst og dårlig selvbilde er hovedproblemet,  men at livet henger sammen og gir mening likevell

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Utifra det du skriver her så virker du ikke psykisk syk i det hele tatt. 

Kom gjerne med symptomene dine ja. 

Anonymkode: c0845...1a6

Hun ber andre med autisme fortelle om seg, det er ikke noen som helst grunn til at hun skal legge fram noen symptomer her.

Anonymkode: ac3d9...a3f

  • Liker 1
Skrevet

Om du er usikker så kan du jo dr til fastlegen og be om en utredning? Men du virker jo velfungerende så jeg vet ikke hva annet en å få bekreftet diagnosen de kan tilby?

Anonymkode: 147c7...a47

Skrevet
AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Min oppvekst var veldig vanskelig. Hadde ikke venner og slet veldig med angst og skolevegring. Mye raseriutbrudd og gråt hjemme. Følte meg alltid utenfor og utilpass og var veldig var for stress og forandringer. Skulket så mye at jeg ble hentet med tvang av ansatte på skolen og droppa ut i midten av tiendeklasse. Da klarte jeg ikke mer og fikk heldigvis hjemmeundervisning ut året så jeg fikk vitnemål.

Hylskreik av skrekk før bursdagsselskap eller andre sosiale samlinger som 17 mai og juleavslutninger,  og blånektet å være med andre hjem eller å ha dem hjemme hos meg. Etter skolen var jeg fullstendig avhengig av å få være i fred da jeg var helt utslitt av alle lydene og inntrykkene på skolen.

Jeg er uføretrygdet og lever et veldig isolert liv fra omverdenen. Jeg blir fort dårlig av forandringer og reiser derfor nesten aldri noe sted, har ingen venner jeg besøker eller andre faste gjøremål hvor jeg ikke føler jeg har kontroll. Jeg går turer, trener noen få ganger i uken og pusler ellers hjemme med mitt.

Jeg har en samboer men har valgt bort å få barn da jeg ikke fungerer med barn. Jeg klarer ikke å lese dem eller forstå hvordan jeg leker med dem/snakker med dem, dessuten er jeg redd for å videreføre autismen da den har vært svært ødeleggende for livskvaliteten min. Tåler jo heller ikke noe særlig lyd og bråk så styrer unna barn så langt det lar seg gjøre.

Jeg har vært pasient i psykiatrien siden jeg var 10 år og er nå snart 30. Tidligere selvskadet jeg veldig mye fordi jeg hadde så mye uro av autismen og det at jeg ikke klarer alt av lyder og inntrykk , men dette ble bedre etter at jeg ble ufør og kan leve mest mulig hjemme.

Jeg sliter mye med depresjoner og selvmordstanker i tillegg til autismen, men har hørt fra de i psykiatrien at det ikke er uvanlig. 

Anonymkode: 147c7...a47

Ts her. Stor klem til deg. Håper du klarer å finne en mening og glede med livet likevel! Og takk for utfyllende svar.

Anonymkode: 276cc...77b

Skrevet
Laraa skrev (20 timer siden):

Kronisk angst hele livet . Hver dag. Ekstremt uro i hele kroppen. Jeg har alltid klart å skjule det.  Det jeg ikke har klart å skjule er at jeg har konsentrasjonsproblemer og jeg  har  jobbet  hardt  for å  finne rutiner og  metoder for å f.eks  fungere i jobb. Det har jeg gjemmommasse livserfaring lært meg.  Å være distre vises mye bedre på utsiden enn angst. Dårlig selvtillit og å gruble mye rundt meningen med livet. Jeg har klart meg ganske så bra i forhold til mange andre med Asperger. Jeg har utdanning, fast jobb,  lappen og samboer.  Å leve med autisme er veldig ulikt fra person til person. Jeg kjenner folk  med autisme som er suicidale pga tankekjør og livssituasjonen sin og et par av oss som desverre ikke er blandt oss mer   men også mennesker med autisme med hverdag som går ganske så greit til tross for alt de har opplevd. Et liv ganske likt mitt hvor sosial angst og dårlig selvbilde er hovedproblemet,  men at livet henger sammen og gir mening likevell

Hei! Dette kan jeg nok kjenne meg mer igjen i.  En ting som avviker mest fra det som er typisk for diagnosen hos meg er at jeg har et rikt følelsesliv. Jeg har mye empati og er veldig følsom. Føler også jeg har mye forståelse for andre og leser barna mine godt. Føler vanskene mine ikke er synlige på utsiden, det er hvordan jeg føler meg på innsiden som er problemet. Jeg bruker mye tid og krefter på å fremstå som annerledes enn jeg egentlig er. Jeg kan ikke nok om diagnosen, men kan man være et sted på spekteret uten å f.eks sjekke av de mest typiske trekkene? 
 

Jeg tror også jeg kan fremstå som sosialt intelligent ovenfor andre, men dette er bare skuespill fra min side og kommer ikke naturlig. Jeg har dårlig selvbilde og ingen tro på meg selv. 

Anonymkode: 276cc...77b

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Om du er usikker så kan du jo dr til fastlegen og be om en utredning? Men du virker jo velfungerende så jeg vet ikke hva annet en å få bekreftet diagnosen de kan tilby?

Anonymkode: 147c7...a47

Takk for svar. Jeg kommer til å be om en utredning snart, da jeg vet at det er noe. Jeg har slitt hele livet, men har på merkelig vis klart å «ta meg sammen» i voksen alder. Men det har krevd utrolig mye. Grunnen til at jeg spør er fordi jeg prøver å få en oversikt over hva det muligens kan være. Vært innom både angst(denne er jeg ikke i tvil om), (mild) autisme og adhd. 

Anonymkode: 276cc...77b

  • Liker 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Jeg kommer til å be om en utredning snart, da jeg vet at det er noe. Jeg har slitt hele livet, men har på merkelig vis klart å «ta meg sammen» i voksen alder. Men det har krevd utrolig mye. Grunnen til at jeg spør er fordi jeg prøver å få en oversikt over hva det muligens kan være. Vært innom både angst(denne er jeg ikke i tvil om), (mild) autisme og adhd. 

Anonymkode: 276cc...77b

Like greit å be om en utredning da. :) Under utredningen så kommer de til å ville snakke med noen rundt deg som kjente deg som barn ( lærer,forelder eller annen nær voksen ) bare sånn at du er obs på det. I mitt tilfelle snakket de med min mor og også litt med samboeren min og søsteren min.

Anonymkode: 147c7...a47

Skrevet

En utredning tar forresten ca 3 måneder med konsulasjon en gang i uken. Det gjorde det hos meg og de aller fleste jeg har spurt om hvor lenge deres utredning tok.  Bare for å gi et pekepinn på tidsaspektet. 

  • Liker 2
Skrevet
Laraa skrev (12 minutter siden):

En utredning tar forresten ca 3 måneder med konsulasjon en gang i uken. Det gjorde det hos meg og de aller fleste jeg har spurt om hvor lenge deres utredning tok.  Bare for å gi et pekepinn på tidsaspektet. 

Så lang tid tok det  ca for meg også, litt lengre da jeg måtte vente over jul for å fortsette og de hadde ferie.

Anonymkode: 147c7...a47

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar. Jeg kommer til å be om en utredning snart, da jeg vet at det er noe. Jeg har slitt hele livet, men har på merkelig vis klart å «ta meg sammen» i voksen alder. Men det har krevd utrolig mye. Grunnen til at jeg spør er fordi jeg prøver å få en oversikt over hva det muligens kan være. Vært innom både angst(denne er jeg ikke i tvil om), (mild) autisme og adhd. 

Anonymkode: 276cc...77b

Men du burde jo ikke ta opp en plass i systemet bare for å få bekreftet en diagnose dersom du klarer deg helt fint. Hva er det du trenger hjelp til i hverdagen som du tenker at du vil få innvilget dersom du får autisme på papiret? 

Anonymkode: c0845...1a6

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men du burde jo ikke ta opp en plass i systemet bare for å få bekreftet en diagnose dersom du klarer deg helt fint. Hva er det du trenger hjelp til i hverdagen som du tenker at du vil få innvilget dersom du får autisme på papiret? 

Anonymkode: c0845...1a6

Hun kan henvises videre til habiliteringstjensten (som er dit de fleste med autisme blir henvist) og også få tilrettelegginger innen jobb og videre skole ( om hun ønsker det/planlegger det for fremtiden ) som gjør at hverdagen hennes blir enklere. Det at hun har klart seg så langt betyr ikke at det er har vært lett eller er behagelig, og om hun har en form for mild autisme så har hun like mye rett på en plass i systemet som vi som sliter med å overleve fra dag til dag og ikke passer inn i samfunnet i det hele tatt.

Anonymkode: 147c7...a47

  • Liker 5
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men du burde jo ikke ta opp en plass i systemet bare for å få bekreftet en diagnose dersom du klarer deg helt fint. Hva er det du trenger hjelp til i hverdagen som du tenker at du vil få innvilget dersom du får autisme på papiret? 

Anonymkode: c0845...1a6

Det må vel bli opp til henne. Man må vel anta at det er en grunn til at hun ønsker utredning. Din mening er i alle fall helt uvesentlig

Anonymkode: ac3d9...a3f

  • Liker 1
Skrevet

Jeg er nok litt annerledes enn andre kvinner med lett autisme. Jeg tenker mye, reflekterer mye, får med meg mye av alt mulig (rart). Jeg synes det er mer spennende å se hvordan den 5 år gamle jenta i familien jeg er på besøk hos, manipulerer foreldrene sine til å få vært oppe enda litt lenger, og enda lenger igjen, og skal bare så det blir enda lenger igjen, heller enn å følge med på at noen sin onkels nabos kollegas søster har fått barn. Det er ikke noe jeg har noe forhold til, derfor er det ikke så interessant for meg. Jeg vet, jeg burde utrope, "nei, så moro!". Men jeg later som om jeg lytter, mens jeg egentlig følger med på den lille jenta som tvinner foreldrene (egentlig moren) sine rundt lillefingeren.

Når jeg var barn/ungdom kunne jeg til og med høre på toneleiet på en del om de løy eller ikke.

Jeg har det med å tenke veldig "mannlig", som jeg oppfatter det, "logisk". Enten er noe logisk eller så er det ikke det. Enten er det slik, eller så er det ikke slik. Rart at jeg skriver "mannlig", egentlig, for jeg oppfatter ofte menn som mer følelsesladde enn kvinner. Menn virker mer ustabile, synes jeg.

Mine tanker flyr ofte frem og tilbake, selv om jeg ikke har ADHD. En ting kan minne meg om noe annet.

Kort sagt, jeg er rar. Jeg er nok litt annerledes enn de fleste andre.

Anonymkode: de53b...29d

Skrevet
Laraa skrev (9 timer siden):

En utredning tar forresten ca 3 måneder med konsulasjon en gang i uken. Det gjorde det hos meg og de aller fleste jeg har spurt om hvor lenge deres utredning tok.  Bare for å gi et pekepinn på tidsaspektet. 

Tusen takk for svar, da vet jeg litt mer om hva som venter. 

Anonymkode: 276cc...77b

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men du burde jo ikke ta opp en plass i systemet bare for å få bekreftet en diagnose dersom du klarer deg helt fint. Hva er det du trenger hjelp til i hverdagen som du tenker at du vil få innvilget dersom du får autisme på papiret? 

Anonymkode: c0845...1a6

Ts her. Jeg skjønner godt at du lurer på dette ettersom jeg har forklart veldig lite rundt min situasjon. Det sitter utrolig langt inne for meg å skulle utredes, så tro meg på at det er høyst nødvendig. Jeg klarer meg fint utad, men jeg sliter mye og er redd det kommer til å rase sammen for meg en dag. Jeg trenger hjelp, noen å snakke med - ikke minst trenger jeg et svar på hvorfor jeg er som jeg er. Dette er som sagt noe som har hengt med helt siden barndommen uten noen utløsende faktor, derfor mistenker jeg at det er en medfødt diagnose. 
 

Jeg ønsker ikke å ta opp noen andres plass, men jeg vil få et svar og vite hvorfor jeg er sånn. Jeg føler meg alene og at ingen forstår hva jeg gjennomgår. Jeg sliter rett og slett med å vite hvem jeg er, og hvorfor. Jeg vil tilgi den yngre meg for hvor vanskelig jeg har vært. 

Anonymkode: 276cc...77b

  • Liker 2
Skrevet

Dere med Asd som har små barn,  hvordan påvirker barna deres helsen din?

 

Får dere burnout om det blir for mye? Tar dere pauser i løpet V en dag/uke?

Anonymkode: f6584...516

Skrevet

.

Anonymkode: 32542...c44

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...