Venn gravid med eks

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har en god venn som de siste årene har hatt et turbulent forhold til sin samboer, hvor det har vekslet mellom at de skal gifte seg, ha åpent forhold, gå fra hverandre eller få et nytt barn. De gjorde det slutt før sommeren og fortalte barna sine om det, og har vekslet mellom å bo sammen og fra hverandre denne sommeren. For noen uker siden, fortalte vennen min at de hadde avtalt å prøve på nytt barn denne sommeren og at de nå er gravide igjen. De skal ikke gå tilbake til hverandre. 

Jeg syntes dette var vanskelig å fordøye og hadde en kritisk reaksjon til nyheten. Jeg har lyttet til problemer om deres samliv i flere år og ble frustrert over at de nå tar et steg tilbake til gjensidig avhengighet av hverandre. Jeg ble også provosert over at de har inkludert barna i samlivsbruddet og at de nå kan bli veldig usikre på hva som skjer fremover. Jeg tror ikke det er realistisk å bo fra hverandre med et spedbarn i blandingen. 

Vennen min ble sjokkert over å føle at vennskapet vårt kunne påvirkes såpass av valg som h*n tok i sitt eget liv, og ikke verdier/holdninger som h*n tilfører forholdet oss imellom. Jeg har forklart vennen min at to slike verdier har vært åpenhet og refleksjon, og at jeg følte at h*n ikke hadde vært åpen om at de prøvde å bli gravide og at jeg ikke forsto refleksjonene bak å få et nytt barn sammen. Vennen min sier at "det ordner seg alltid" og har spurt om jeg må forstå alle valgene deres for at vi skal kunne være venner. Jeg greier imidlertid ikke å unngå å føle en distanse til vennen min fordi jeg ikke forstår grunnlaget avgjørelsen er tatt på. Jeg vet at de er gode foreldre, men jeg syns de undervurderer hvor mye emosjonell usikkerhet de påfører barna med denne avgjørelsen. Det skal også legges til at jeg var kritisk til om de hadde regnet på om dette var noe de hadde råd til, da de allerede leier en svært dyr leilighet i tillegg til at de må betale for utleie nå som de skal ha særbo. Jeg forstår at vennen min blir fornærmet og såret over at jeg stiller slike spørsmål - og det er ikke strengt talt min business, bortsett fra at jeg bryr meg om dem og barna - men de har ikke vist god dømmekraft når det gjelder økonomiske spørsmål i fortida og jeg syns det er frustrerende at vennen min ikke erkjenner at økonomi er en faktor.

I morgen skal vi snakke sammen for første gang etter at vennen min fortalte om graviditeten. Er jeg på bærtur? 

Anonymkode: e1655...122

[Snedig]

Oi…. Hadde jeg vært vennen din hadde jeg blitt litt irritert. Du legger deg opp i ting du ikke har noe med. Og jeg tipper du er kvinne og vennen din en mann, og at du egentlig er ute etter noe mer enn vennskap.  

[Gjest AthenaRavenLuna]

Tenker du skal passe dine egne saker. Dette har du absolutt ingenting med. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener. Jeg kan ta et eksempel fra mitt liv. Jeg har ei venninne som stadig beklager seg over samboeren sin, forteller meg om krangler og psykisk vold, og lufter generelt mye frustrasjon. Hun har stadig vært på nippet til å gå, og dette har vart i mange år nå. Så ut av det blå skal de plutselig gifte seg! Og reaksjonen min var vel mer preget av sjokk og vantro enn glede, men jeg sa ikke noe. Min reaksjon nå er at jeg har trukket meg litt unna, de får holde på og jeg orker ikke. Hun babler om kjoler, jeg stiller meg avventende. 

Jeg tror nok at du burde vurdere det samme, altså trekke deg litt unna. Som sagt forstår jeg deg, men du tråkker over en grense. Du mener veldig mye om livet til vennen din, man må jo ikke si alt man tenker. Du høres jo ut som moren hans/hennes! Økonomi har du ihvertfall ikke noe med, og vedkommende venn trenger ikke å stå til ansvar ovenfor deg? Hvis ikke det er som noen over her antyder, at her er det følelelser utover det vennskapelige involvert. 

Anonymkode: c20ed...51d

[AnonymBruker]

Spoiler

 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår hva du mener. Jeg kan ta et eksempel fra mitt liv. Jeg har ei venninne som stadig beklager seg over samboeren sin, forteller meg om krangler og psykisk vold, og lufter generelt mye frustrasjon. Hun har stadig vært på nippet til å gå, og dette har vart i mange år nå. Så ut av det blå skal de plutselig gifte seg! Og reaksjonen min var vel mer preget av sjokk og vantro enn glede, men jeg sa ikke noe. Min reaksjon nå er at jeg har trukket meg litt unna, de får holde på og jeg orker ikke. Hun babler om kjoler, jeg stiller meg avventende. 

Jeg tror nok at du burde vurdere det samme, altså trekke deg litt unna. Som sagt forstår jeg deg, men du tråkker over en grense. Du mener veldig mye om livet til vennen din, man må jo ikke si alt man tenker. Du høres jo ut som moren hans/hennes! Økonomi har du ihvertfall ikke noe med, og vedkommende venn trenger ikke å stå til ansvar ovenfor deg? Hvis ikke det er som noen over her antyder, at her er det følelelser utover det vennskapelige involvert. 

Anonymkode: c20ed...51d

Kan avsløre at det ikke er andre følelser enn vennskap i bildet, legningene matcher ikke. 

Takk for at du tok deg tid til å svare på en sympatisk måte. Du har nok rett, jeg blander meg i ting som ikke er mitt bord. Og det er ikke noe godt tegn at jeg høres ut som mammaen til vedkommende: h*n har tidligere bl.a. tatt opp forbrukslån bak ryggen til sin samboer og dette (+ mye lett utroskap) har gjort at jeg ikke stoler 100 % på vedkommendes dømmekraft. Det var tankevekkende at det høres sånn ut. 

Det er ikke mitt liv, men jeg blir involvert som venn. Hvis jeg ikke kan deale med den delen som dermed angår meg, så må jeg tenkte gjennom vennskapet. Har ikke villet møtes på noen uker fordi jeg måtte snu om hodet mitt til å være støttende overfor det de vil. Det bunner nok i at jeg ikke vet om jeg har overskudd til å høre om vanskelighetene  som dette vil medføre, så jeg tror jeg får ta et steg tilbake og la deres business være deres business. 

Anonymkode: e1655...122