Problem med svigermor

[Gjest Gjest]

Vi har en sønn på 3 år og farmoren til sønnen har blitt så rar. Hun har hele tiden vært veldig opptatt av sønnen vår, men tar seg veldig sjelden tid til å møte oss. I det siste har det blitt sjeldnere og sjeldnere og etter de kjøpte seg hytte har hun aldri tid. Likevel virker det som hun forventer at sønnen vår skal bli like glad og oppspilt som før når hun skal komme og hun oppfører seg som hun ser han hver dag. I tillegg så gir hun oss skyldfølelse for at hun ikke ser han så ofte når det er hun som aldri kan.

Hva gjør man med slikt? Prøver å fortelle henne at for at han skal bli ordentlig kjent med henne og oppføre seg som før så man hun faktisk sette av tid til han? Eller bare ignorere det og la henne oppleve selv hva som skjer?

[Gjest gjest1]

Ja hvis dere har et slikt forhold til svigerforeldrene dine at dere kan si noe uten at det blir familefeide, så bør dere si i fra. Fortelle de at man må ta kontakt selv også for å få se barnebarn.

Vi har samme problem(nesten) Masse anklager og suring fordi de får sett datteren vår for lite, men de tar selv ALDRI kontakt. Da blir man litt lei og samvittigheten blir stadig renere og renere!

(Hos oss er det andre ting som virker inn altså - men jeg mener at man må yte litt selv også!)

Endret 21. september 2005 av Niko

[Nella]

Har du snakket med henne er det lite mer du kan gjøre utenom å prøve å si noe igjen. Og det bør du prøve å gjøre.

Hun vil få tilbake på det når barnet blir eldre og skjønner mer selv. Selv kuttet jeg ut farmor pga noe det samme da jeg ble eldre. Der var det mangel på kontakt og i det hele tatt å gidde å ta en tlf til barnebarnet sitt på bursdagen, evnt sende et kort (til 5,50), som var med på det.

Alle andre som bodde litt nærmere fikk jo gaver og full pakke, etterhvert som man blir eldre betyr ikke gavene stort, men det å bli glemt av besteforeldre er trist. Ringte hun til mamma og pappa var det bare seg og sitt.

Hun døde for et par år siden da jeg var 24 og da hadde jeg ikke vært å besøkt henne siden jeg var 13år. Hun var hos oss noen ganger, men etter jeg flytta ut var jeg bare hjemme 1 time som "plikt" når hun var på besøk. Valgte å ikke dra i begravelsen heller for det følte jeg ble feil og har aldri angret på det.

Jeg har også et sett besteforeldre som jeg forguder. Herlige mennesker som alltid var der og brydde seg da jeg var liten. Har aldri fått store ting eller noe av de så det er ikke sånne ting som ligger til grunne, men var med på campingturer, fikk overnatte der, fått støtte og oppbakking hele oppveksten og det betyr så uendelig mye.

Vet om flere som har gjort samme med sine besteforeldre og det er ikke noe hygelig å kutte med de, men sånn er det noen ganger da.

Kan de ikke ta han med på en hyttetur da? Så kan de kose seg en helg og du får litt "fri" også? Og det at hun gir dere skyldfølelse er bare å ta opp, sånn skal det ikke være. Da ville jeg sagt at hun var urettferdig og bedt henne tenke igjennom hva hun kan gjøre for å se barnebarnet litt mer.

Besteforeldre skal være litt kos og et "fristed" for barna også, noen som har litt tid og et fang å krype opp på. Det er ei sånn bestemor jeg skal bli (sier jeg i en alder av 26 og uten barn selv.. leeenge til det).

[Gjest Gjest]

Jeg tenkte også at de kanskje kunne ta han meg seg på hytta, han elsker å være der oppe. Men, når de er der skal de slappe av og da kan de ikke ha han med.

Det hele er merkelig, kan de/ hun virkelig ha blitt så gamle og slitne på 3 år? det er virkelig stooor forskjell på denne tiden.

[Nella]

Har du snakket noe med henne i det hele tatt da? Og kom dere da frem til noe?