Jeg er stresset, og er i konstant "kampberedskap".

[AnonymBruker]

Jeg presiserer at jeg ikke har katastrofetanker, men at kroppen er i konstant beredskap.

 

Jeg har vært under ekstremt press i mange uker, der jeg har måttet yte maksimalt med lite hvile (både fysisk og psykisk).
Nå har situasjonen stabilisert seg, det er rolig rundt meg nå, men jeg går rundt med en følelse av at det bare er stille før stormen, og at jeg snart må tilbake til det ekstreme igjen.

Kort forklart, jeg har vært i en "fight og flight"-modus i mange uker, og kampmodusen vil ikke skru seg av.  Jeg er helt tiden "på vakt", jeg sover lett, og jeg føler meg stresset.
Jeg føler meg som en duracellkanin uten avknapp.

I løpet av disse ukene har jeg også opplevd mye, hatt mange sterke inntrykk som jeg vet vil ta tid å bearbeide, men jeg får ikke begynt på den prosessen før kampmodusen gir seg.

Er det noen som har opplevd noe tilsvarende?
Hva gjorde dere for å skru av "kampmodusen"?

Anonymkode: bfda1...62f

[AnonymBruker]

Pusteøvelser, yoga, meditasjon og korte treningsøkter har hjulpet meg med å roe ned hode og kropp. Samt det å leve i nuet og fokusere på her og nå. Vi lever hverken i fortid eller fremtid, kun akkurat nå. 

Anonymkode: 4a034...f42