Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Vi har vært sammen i over 20 år har 3 barn, eldste er 14. Krangler sjeldent, men har aldri kranglet mye. Ble litt i småbarnsperioden, men det skyldtes mest mangel på søvn. Vi samarbeider godt, deler på alt av husarbeid, kjøring på barn, oppussing osv. liker fortsatt å gjøre ting sammen, reiser, går turer, aktiviteter med barna, cafe eller shopping. Har sex i hvert fall en gang i uka. Piffet det opp med hjelp fra Kondomeriet. Tar mye på hverandre og gir klemmer. Han er fortsatt min beste venn selv om den første forelskelsen for lengst er borte. Vi trives sammen og respekterer hverandre. 

Anonymkode: 8b8b8...38a

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
loveli skrev (12 minutter siden):

Ja, det er det jeg prøver å si også, det handler om begge to og det brister når ting oppleves så forskjellig.

Du hater jo ikke damer så mye som du prøver å gi uttrykk for likevel -ut i fra dette innlegget. ❤️

Hater ingen. Det er bare dere som overtolker. 

Gjest loveli
Skrevet
Hr. Aktiv skrev (5 minutter siden):

Hater ingen. Det er bare dere som overtolker. 

Neida, vi snakker bare forbi hverandre. 😅

AnonymBruker
Skrevet
Hr. Aktiv skrev (6 timer siden):

Gjengangeren er at dama har sluttet helt å kommunisere. Alt er kritikk og diskusjoner om forholdet er et ikke tema. Det hintes masse. Hun har blitt tykk og synes selv at hun har blitt uattraktiv og avstår derfor fra nærhet med mannen. Enhver berøring uansett hva betegnes som en seksuell trakassering og behandles deretter. Ønsker heller å dra på shopping i stedet for å finne på noe sammen med mannen og barna. Blir det noe sammen med familien er det surmuling fordi hun ikke får strikke og se på tlc og fem på tv. På sosiale medier postes det bare positive bilder om det postes noe. Av blomster, hage og klær.

:svett: Jeg ble utslitt av å bare lese. 

Anonymkode: 39420...7c1

  • Liker 5
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vil gjerne at folk fortelle litt om hvordan de har det sammen et lengre forhold. Da gjerne med felles barn i småskolen. Jeg spør fordi jeg selv er i et krevende forhold og har vært det i mange år. Jeg klarer ikke lenger å se hva som er normalt, hva man kan forvente og kreve eller tåle. Skal ting liksom være bra etter 10 år, eller skal man forvente mye krangling - hva er normalt? Skal man fortsatt sverme for hverandre eller bare dele regninger og ta seg av barna?

 

 

Anonymkode: d4722...8e2

20år sammen. Veldig lite krangling, og vi begge gjør det vi er best på i hus og hjem og med barna. Vi elsker hverandre og vår familie. Vi liker best å være sammen framfor å være med venner. Vi er hverandres bestevenner og kjærester. Har ikke barnepass, men gjør det vi kan med den tiden vi har til rådighet. Vi er ikke intressert i andre. Det er oss to. Og vi gleder oss til reiser når barna om noen få år er voksen! Alt er ikke på rosa skyer, men du kan velge dine kamper, og du kan inngå komprimiss. Vi velger hverandre for vi er ett. Vi vil det samme og er ganske like! Når vi er med venner så savner vi hverandre og gleder oss til å være sammen igjen. Vi er veldig mye sammen og trives med det. Ikke alle klarer det, mange blir nok kvelt av det.Men ikke vi. Vi har det bedre sammen! Det er alltid noe å peke på. Men vi tar en dag om gangen. Dere må ønske å være sammen og ønske og gi i forholdet begge to. Ett forhold med mye krangling kan umulig gå bra i lengden.Men alle er forskjellige. Anbefaler dere å søke hjelp i parterapi om du står ved ett veiskille eller er i tvil. Familievernkontoret er gratis. Lykke til :)

Anonymkode: 87c06...e7e

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
Hr. Aktiv skrev (6 timer siden):

Her setter du fingeren på noe viktig. Helt riktig det er ikke bare dama sin feil, men vi har forskjellig tankegang og oppførsel. Hva med å ta insj for å starte en debatt?

Starter du en debatt så blir ofte den andre parten med på den, men det nytter ikke om det bare er den ene. Slik er det i mange forhold rundt omkring. Man havner i en fast tralt og en dårlig sirkel og ofte ser man ikke seg selv så godt oppi dette. Men man ser partneren. Med å kommunisere der og bli imøtegått/sett så vil man kansje skape en viss forståelse for en gjensidig samarbeidsevne. Ikke vet jeg.

Det jeg vet er at ofte faller dette på mannen og kvinnen er så sub at hun på ingen måte starter noen diskusjon med mannen sin. Hun åpner heller ikke døren for at så skal skje. Det er trist synes jeg. 

Jeg kjenner ingen sånne damer. De fleste damene jeg kjenner som har hatt utfordringer i forholdet, inkludert meg, er at mannen ikke ønsker å kommunisere. Og at damene da blir irritabel fordi det aldri går an å snakke sammen om noe, mens mannen blir irritert for at "kjerringa" maser så fælt. 

Så... 

Anonymkode: dbf1b...949

  • Liker 6
Skrevet
AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg kjenner ingen sånne damer. De fleste damene jeg kjenner som har hatt utfordringer i forholdet, inkludert meg, er at mannen ikke ønsker å kommunisere. Og at damene da blir irritabel fordi det aldri går an å snakke sammen om noe, mens mannen blir irritert for at "kjerringa" maser så fælt. 

Så... 

Anonymkode: dbf1b...949

Det er du som kommuniserer feil. Han tar din kommunikasjon som mas og lukker ørene. 

AnonymBruker
Skrevet
Hr. Aktiv skrev (9 minutter siden):

Det er du som kommuniserer feil. Han tar din kommunikasjon som mas og lukker ørene. 

Men da kan jo du, som vet at jeg kommuniserer feil, fortelle meg hva jeg gjør feil da.... 

Anonymkode: dbf1b...949

  • Liker 4
Skrevet (endret)
Hr. Aktiv skrev (7 timer siden):

Uansett hvem som sier hva her er det en kommunikasjonsbrist. Spør man den andre parten har kansje ikke dialogen vært klar nok. 

Jeg har hjulpet noen vennepar av meg litt. Der var de også "tydelig". Der fikk jeg øynene litt opp. De begge var tydelig ja, men de snakket forbi hverandre i stedet. Han undertenkte og hun overtenkte. Når vi fikk de omtrent på samme plan gikk det bedre. Men etter en stund ville hun bort. Det er jo slik at når du må til samtaler så har dama oftest vært utav forholdet lenge. 

Jeg vet at jeg var veldig klar på hva som styrte oss mot undergangen i tidligere forhold. I dette også, da det likevel gikk galt en periode. Problemet var ikke at jeg ikke var klar nok til å bli forstått. Problemet var ikke engang at de ikke så at jeg hadde et poeng, og at ting var veldig feil. Problemet var at det var for behagelige og beleilig for dem å ikke fikse det som var et stort problem (i ene tilfellet seksuell egoisme, i andre tilfellet å ikke ta sin del av praktisk ansvar). Så de utsatte å gjøre noe med problemet. Hørte, forsto, og "skulle gjøre noe med det", men senere. 

Tok nok ikke akkurat den biten om at jeg sa at forholdet raknet på dette seriøst nok. Jeg elsket dem jo. Hadde ikke gått selv om det var slik. Kom vel ikke virkelig til å gå?!

Det hastet derfor liksom ikke. De skulle... senere!

Dette er en mangel på respekt og forståelse som jeg på en måte forstår hvor kommer fra (menn er pragmatiske), men samtidig langsomt kveler en kvinnes tro på forholdet. Og følelser.  

Det er også sant som du skriver i et innlegg, at når slikt har gått for langt for en kvinne, allerede gjort at hun har mistet tro på mannen, forholdet og følelser, så er det oftest for sent å snu noe som helst. Den tiden menn tror de har på å fikse ting er ofte brukt opp før de tar tak. Da er det for sent. En kvinne som ikke lenger har tro på mannen og forholdet er som regel ferdig med både mannen og forholdet,  selv om hun skulle ha rest av følelser igjen for ham. 

Jeg elsket fremdeles min eks da jeg gikk. Jeg ønsket likevel ikke lenger å jobbe for forholdet. Trodde ikke på ham og forholdet lenger. Da hjalp det ingenting at han plutselig var klar for å faktisk handle på det jeg så lenge hadde gitt uttrykk for. Da var det for sent. Jeg hadde ingen tillit igjen. Tomt. Ferdig. For sent. 

Utfordringen er nok ofte ikke forståelse av hva problemet er, men forståelse av hvor kjapt man bør respondere på ting.  Det virker som menn tror urimelig mye på at kjærlighet tåler det meste. Iallefall det den allerede har tålt. Mangelen på forståelse går mer på at ting man ikke gjør noe med når man får beskjed om det har en utløpsdato. Kvinner forventer umiddelbart at noe endres når fortvilelse ved ting er formidlet tydelig, og mister troen på mannen og forholdet gradvis for hver gang de tar det opp, hvor mannen lytter, og lover endring, men ingenting skjer. Menn tror de har tid på seg. Tror de har god tid på seg. For hun elsker han jo! 

Det kan faktisk endres. Det har dessuten ikke noe å si at en kvinne elsker en mann når hun ikke lenger tror på ham og forholdet. Vi kvinner er ikke pragmatiske, vi lener oss på prinsipper. Som at noen som faktisk elsker deg bryr seg om hvordan du har det. = Å ikke handle på kritisk informasjon betyr at han ikke faktisk elsker tilstrekkelig.  At han ikke virkelig elsker deg= forholdet er ikke verdt å kjempe for. The end. 

 

Endret av Trolltunge
  • Liker 8
Skrevet
loveli skrev (7 timer siden):

Feil.

De fleste kvinner har prøvd å si ifra tusen ganger før hun går fra mannen og så står mannen tilbake og lurer på hva som skjedde. Dette forteller "alle" parterapeuter om.

https://www.nettavisen.no/livsstil/derfor-forlater-kvinner-mannen-sin/s/12-95-3423906638

Så denne kommunikasjonen du sier at kvinner skal ta har hun mest sannsynlig tatt tusen ganger, men mannen bryr seg ikke.

https://tara.no/livsstil/sex-samliv/parterapeut-dette-er-den-vanligste-grunnen-til-samlivsbrudd

: Parforholdets fiende nummer én mener jeg er unnvikelsen. Der kvinnen ofte er den pågående som vil snakke, opplever mannen dette som vanskelig og trekker seg unna, går ut av rommet, gjør seg utilgjengelig. Og jo mer han trekker seg unna, jo mer pågående blir hun, så det blir en ond sirkel, sier Sissel (samlivsekspert).

https://www.nettavisen.no/livsstil/psykolog-har-studert-menn-og-kvinner-etter-samlivsbrudd-fant-store-kjonnsforskjeller/s/12-95-3423914376

:Det som imidlertid ofte kommer frem som årsak til bruddet, er at kvinnen i lang tid har følt seg alene om ansvaret for familie og barn - og, ikke minst: Parforholdet.

 

Kanskje har hun også sagt fra om dette ved flere anledninger, men mannen har altså ikke oppfattet at problemet var så alvorlig at kvinnen til slutt brøt ut av forholdet.

Eller så er det sånn at det stort sett er kvinnelige journalister som skriver om temaet , og de har et incentiv eller bias til å ta det opp. Ofte kommer temaet fra USA eller andre land hvor det faktisk er kvinnen som gjør alt med hus og barn. Hvis man opplever at man er alene om jobben med dette i Norge, burde man ikke falt for en trailersjåfør fra Trøgstad eller Jan Haudemann. Man kunne funnet en helt vanlig fyr med normal utdanning, og vært snill med ham. Den største grunnen til at norske kvinner er misfornøyd med mannen sin, er at de klager nok på ham til at han gir opp. 

  • Liker 1
Skrevet
Hr. Aktiv skrev (6 timer siden):

Det er du som kommuniserer feil. Han tar din kommunikasjon som mas og lukker ørene. 

Altså.. jeg får litt sånn «damned if you do, damned if yo dont» følelse av deg.
 

Enten er det dama sin feil fordi hun kommuniserer ikke, eller så det er dama sin feil fordi hun kommuniserer feil.

Konklusjon uansett = Dama sin feil! 


Som flere har påpekt så stemmer nok ikke det med det store generelle bildet, selv om det kanskje stemmer for deg..

—
- Noe jeg synes bør være med i tråden er at kvinner og menn kommuniserer ikke bare forskjellig men vi har også ulike ferdigheter i emosjonell kommunikasjon. Med det mener jeg at man kan være dritgod på å formidle praktisk informasjon, men med en gang man skal sette ord på egne tanker og følelser så blir det vanskelig.

Jeg tror vi må ta i betrakting at det er «kulturelle ulikheter» her. Kvinner/jenter blir jo «drillet» i emosjonell kommunikasjon, og vi tar litt for gitt at vi kan sette ord på hva vi føler når vi føler det, og at dette skal den andre imøtekomme og forstå. Menn på sin side har ikke nødvendigvis den samme verbale verktøykassa. (Når det skal snakkes om følelser) 

Menn på sin side er flinkere til å gi litt faen. Mange menn tror jeg lever etter « hvis du ikke hører noe så er alt bra» - tankesettet. Ingen klaging = bra forhold. Så enkelt. Trenger ikke masse bekreftelser og snakking da.

Dessuten synes jeg menn er ganske flinke til å opprettholde følelser for kona si over mange år. Jeg tror fordelen med at menn kan være «sexfiksert» og mase om sex er at da tar de ansvar for å holde liv i den delen av forholdet.
 

Noen ganger får jeg også den følelsen av at enkelte menn gir kona si den samme uforbeholdne kjærligheten som mødre gir sine barn. Menn kan stå å beundre kona si og se på henne med stolthet og stjerner i øynene sånn som mødre gjør på skoleavslutning når ungene skal synge glade jul foran hele klassen. Mannen kan se på kvinnen nesten som et barn; som så yndig og søt, noen som skal passes på, beskyttes og vernes om. Samtidig er det ingen tvil om hvem som er sjefen i huset, fordi det er som regel kona det!

Menn elsker litt som hunder og kvinner som katter. Menn er enkle, lojale, beskyttende og tilfreds. Kvinner kan være mer uforutsigbare, kanskje litt vanskelig og sky, men til gjengjeld er hun spennende og altoppslukende når man først får kose med henne. ;) 

  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet

Vært sammen i 10 år, har to barn, der ett går på småskolen. Stort sett er alt bra, men kommunikasjon er jo viktig. Vi krangler sjeldent. Har noen dårlige perioder som kan vare i dager, uker, måneder, og til og med år, men vi har kommet oss gjennom det. Periodevis føler jeg at vi samarbeider om barna og regninger, mens andre perioder er vi skikkelig kjærester. Fungerer greit for oss 🙂 

Anonymkode: cab41...333

Skrevet
Raven.Writingdesk skrev (4 timer siden):

Altså.. jeg får litt sånn «damned if you do, damned if yo dont» følelse av deg.
 

Enten er det dama sin feil fordi hun kommuniserer ikke, eller så det er dama sin feil fordi hun kommuniserer feil.

Konklusjon uansett = Dama sin feil! 


Som flere har påpekt så stemmer nok ikke det med det store generelle bildet, selv om det kanskje stemmer for deg..

—
- Noe jeg synes bør være med i tråden er at kvinner og menn kommuniserer ikke bare forskjellig men vi har også ulike ferdigheter i emosjonell kommunikasjon. Med det mener jeg at man kan være dritgod på å formidle praktisk informasjon, men med en gang man skal sette ord på egne tanker og følelser så blir det vanskelig.

Jeg tror vi må ta i betrakting at det er «kulturelle ulikheter» her. Kvinner/jenter blir jo «drillet» i emosjonell kommunikasjon, og vi tar litt for gitt at vi kan sette ord på hva vi føler når vi føler det, og at dette skal den andre imøtekomme og forstå. Menn på sin side har ikke nødvendigvis den samme verbale verktøykassa. (Når det skal snakkes om følelser) 

Menn på sin side er flinkere til å gi litt faen. Mange menn tror jeg lever etter « hvis du ikke hører noe så er alt bra» - tankesettet. Ingen klaging = bra forhold. Så enkelt. Trenger ikke masse bekreftelser og snakking da.

Dessuten synes jeg menn er ganske flinke til å opprettholde følelser for kona si over mange år. Jeg tror fordelen med at menn kan være «sexfiksert» og mase om sex er at da tar de ansvar for å holde liv i den delen av forholdet.
 

Noen ganger får jeg også den følelsen av at enkelte menn gir kona si den samme uforbeholdne kjærligheten som mødre gir sine barn. Menn kan stå å beundre kona si og se på henne med stolthet og stjerner i øynene sånn som mødre gjør på skoleavslutning når ungene skal synge glade jul foran hele klassen. Mannen kan se på kvinnen nesten som et barn; som så yndig og søt, noen som skal passes på, beskyttes og vernes om. Samtidig er det ingen tvil om hvem som er sjefen i huset, fordi det er som regel kona det!

Menn elsker litt som hunder og kvinner som katter. Menn er enkle, lojale, beskyttende og tilfreds. Kvinner kan være mer uforutsigbare, kanskje litt vanskelig og sky, men til gjengjeld er hun spennende og altoppslukende når man først får kose med henne. ;) 

Der fikk du en like fra meg.

Du skriver masse bra her som hvordan menn tenker uten å måtte overkompensere eller tenke det verste alltid. 

Men når du som dame velger å bo sammen med "et barn" som ikke kan kommunisere så mener jeg du må starte diskusjonen. Jeg sier ikke at dette alltid er damas jobb, men når mannen ikke gjør det må du gjøre det.

En må våge å starte. Jeg får mye pes for det og er med det en kvinnehater når jeg sier at dette er det som da må skje. 

Det du skriver her om menn stemmer mye ihvertfall sett fra min side. Jeg prøver som mann, men bruker da feil måte å vise det på og skyver henne bare ennda lenger bort. 

 

Skrevet
Hr. Aktiv skrev (51 minutter siden):

Der fikk du en like fra meg.

Du skriver masse bra her som hvordan menn tenker uten å måtte overkompensere eller tenke det verste alltid. 

Men når du som dame velger å bo sammen med "et barn" som ikke kan kommunisere så mener jeg du må starte diskusjonen. Jeg sier ikke at dette alltid er damas jobb, men når mannen ikke gjør det må du gjøre det.

En må våge å starte. Jeg får mye pes for det og er med det en kvinnehater når jeg sier at dette er det som da må skje. 

Dette er diskutert mye på KG, og enkelte damer blir krasse i ordbruken og mener det er ikke kvinners ansvar å lære menn kommunikasjon. Jeg er fullstendig uenig med dem. Jeg mener kvinner generelt må være mer innforstått med at hvis de ønsker denne typen samtaler (og det er naturlig at de gjør, fordi de er i det store bildet veldig positivt for forholdet) - så må de faktisk «lære» mannen emosjonell kommunikasjon om det er noe han ikke kan fra før av.

Jeg tenker man må se partneren sin som en helhet; han/hun er et produkt av både samfunnet vi lever i (hva forventes kulturelt av kvinner/menn i Norge?) - samt hva slags rolle har de hatt i sin egen familie, og hva slags oppvekst har de hatt?

Vi lærer vel allerede barna ulikt, gutter skal være tøffe og jenter skal være snille. Mye er bedre idag enn tidligere, jenter kan godt være tøffere og gutter mer følsomme. Det er veldig positivt den dagen vi blir store og skal etablere familie selv. Men fortsatt så er det mange menn som har vokst opp i familier hvor følelser er noe kvinner primært har krav på, og mannens rolle er bare å døyve mest mulig. Om man blir sammen med en slik mann så kan man ikke forvente at han plutselig setter seg ned å utbroderer følelseslivet sitt. Min erfaring er at menn ofte trenger lenger tid også til å faktisk vite hva de egentlig føler, ettersom de ikke er oppdratt til å gå å fintune seg inn på egne følelser så ofte som kvinner er. 
 

Jeg kjenner også til mange kvinner som kan passe til beskrivelsen du gir. Dette er kvinner som heller ikke har så veldig god utviklet emosjonell kommunikasjon, men de forventer at menn skal forstå dem, lese dem og «vite» hva de vil ha, fordi de er kanskje selv gode på å lese sosiale koder og andre sine følelser. De forventer derfor det samme i retur. Dette er kvinner som mener at menn skal «forstå» at nei betyr ja, ja betyr nei, og greit betyr ugreit osv. De vil gjerne slippe å argumentere for egne følelser, hun forventer at den andre bare skal automatisk hensynta henne. Kanskje er det litt «prinsessesyndrom»..? 
 

Jeg tror en hovedårsak til at et forhold overlever over lang tid er at paret finner sin egen måte å kommunisere på som begge forstår tydelig. (Minst mulig misforståelser)

jeg ser også flere i tråden her refererer til partneren som «bestevenn». Det tror jeg er enda viktigere. Den stormende forelskelsen, barn og «Familien A/S» kan være limet i et forhold til et visst punkt.

Over tid er man helt avhengig av at man genuint liker å være sammen med den andre personen. Finner dem interessant og morsom. Respekterer vedkommende og vil dem vel. Egenskaper som er essensiell i et vennskap, og dermed også i et langvarig forhold. 

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

Vi kjenner hverandre ut og inn, og leser hverandre. Trenger et blikk, kanskje en setning, så har vi en løsning. Blir derfor aldri konflikter eller krangler. 

Grunnstenen i vårt forhold har nok alltid vært at vi bryr oss mer om at den andre har det bra, enn oss selv. Så begge tar alltid unna ting, er alltid på tilbudssiden, ellers faller det jo på den andre. 

Kommunikasjon er en annen grunnsten. Vi har gode planer, konkrete avtaler. Setter oss ned hver søndag og ser over uka, fordeler, og tenker gjennom ting. Og vi prater mye, hele tiden, så vet hvor vi har hverandre. 

Etter å ha lest innleggene over er det også en annen ting som slår meg. Jeg har nok alltid vært "det fikser vi" personen i forholdet, mer over til det maskuline. Jeg bretter opp ermene, tar i et tak, og er optimist. Han er mer tvilende, usikker, har større behov for bekreftelser. Jeg kaller en spade for en spade, han er mer indirekte i kommunikasjonen. For oss gir det utrolig nok en veldig god dynamikk. 

Anonymkode: 4b5e5...d70

  • Liker 2
Skrevet
Raven.Writingdesk skrev (5 timer siden):

Altså.. jeg får litt sånn «damned if you do, damned if yo dont» følelse av deg.
 

Enten er det dama sin feil fordi hun kommuniserer ikke, eller så det er dama sin feil fordi hun kommuniserer feil.

Konklusjon uansett = Dama sin feil! 


Som flere har påpekt så stemmer nok ikke det med det store generelle bildet, selv om det kanskje stemmer for deg..

—
- Noe jeg synes bør være med i tråden er at kvinner og menn kommuniserer ikke bare forskjellig men vi har også ulike ferdigheter i emosjonell kommunikasjon. Med det mener jeg at man kan være dritgod på å formidle praktisk informasjon, men med en gang man skal sette ord på egne tanker og følelser så blir det vanskelig.

Jeg tror vi må ta i betrakting at det er «kulturelle ulikheter» her. Kvinner/jenter blir jo «drillet» i emosjonell kommunikasjon, og vi tar litt for gitt at vi kan sette ord på hva vi føler når vi føler det, og at dette skal den andre imøtekomme og forstå. Menn på sin side har ikke nødvendigvis den samme verbale verktøykassa. (Når det skal snakkes om følelser) 

Menn på sin side er flinkere til å gi litt faen. Mange menn tror jeg lever etter « hvis du ikke hører noe så er alt bra» - tankesettet. Ingen klaging = bra forhold. Så enkelt. Trenger ikke masse bekreftelser og snakking da.

Dessuten synes jeg menn er ganske flinke til å opprettholde følelser for kona si over mange år. Jeg tror fordelen med at menn kan være «sexfiksert» og mase om sex er at da tar de ansvar for å holde liv i den delen av forholdet.
 

Noen ganger får jeg også den følelsen av at enkelte menn gir kona si den samme uforbeholdne kjærligheten som mødre gir sine barn. Menn kan stå å beundre kona si og se på henne med stolthet og stjerner i øynene sånn som mødre gjør på skoleavslutning når ungene skal synge glade jul foran hele klassen. Mannen kan se på kvinnen nesten som et barn; som så yndig og søt, noen som skal passes på, beskyttes og vernes om. Samtidig er det ingen tvil om hvem som er sjefen i huset, fordi det er som regel kona det!

Menn elsker litt som hunder og kvinner som katter. Menn er enkle, lojale, beskyttende og tilfreds. Kvinner kan være mer uforutsigbare, kanskje litt vanskelig og sky, men til gjengjeld er hun spennende og altoppslukende når man først får kose med henne. ;) 

Så utrolig enig med deg. Jeg er egentlig ganske fascinert av, og imponert over, hvor lojale menn er mot valget av livspartner. Når de oppriktig har valg sin kvinne for livet står de for det og i det med en ganske imponerende standhaftighet. Elsker som hunder som du skriver. Blir lei seg, skuffet og såret når kvinnen de har valgt avviser/er "ufin"/vender ryggen til dem/gir uttrykk for at han skuffer henne, men som en hund som blir slått likevel er lojal mot sin eier revurderer ikke menn sitt valg av kvinne bare fordi ting er litt vondt og vanskelig. 

Jeg beundrer denne egenskapen i menn, men samtidig ser jeg for ofte at akkurat dette blir en hvilepute for menn også, for de tror at vi kvinner er like standhaftige i vårt valg angående å leve livet med dem, gjennom gode og onde dager, men vi er mer som katter, som du skriver. Vi er kun lojale så lenge vi har det mer bra i et forhold enn vi har det ubehagelig. Vi revurderer mann og forhold kontinuerlig. Er ikke innstilt på å ha valgt en gang for alltid. 

Så er vi dog likevel litt mer lojale enn katter i at vi stort sett forsøker å gi sjanser til å endre det vi ikke klarer å leve med, men ja, menn er definitivt mer standhaftige i sitt valg av partner enn vi kvinner er.

Denne ulikheten blir ofte et problem i forhold til forståelse mellom menn og kvinner. Menn føler også på det når ting ikke fungerer, og synes det er vondt, men de skjønner faktisk ikke at problemene gjør at kvinnen revurderer dem og forholdet. De gjør jo ikke det, selv om situasjonen ikke er optimal. De takler skuffelsen ved at deres kvinne er misfornøyd med dem, selv om det sårer dem. Livet med kvinner er jo på pluss og minus, på godt og vondt. Slik er bare livet! Om de holder ut den vanskelige perioden blir det forhåpentligvis bedre igjen. De to har jo valgt hverandre, med både det gode og det vonde. Elsker fremdeles... bare litt synd at alt dette "grumset og maset" akkurat her og nå står i veien for å ha det bra sammen,  men om man bare holder ut... enten løser det seg, eller så går det over! Best å trekke seg litt mentalt unna og gi henne tid til å lande bedre! La henne styre seg ferdig og velge å bli søt og grei igjen. Da blir det nok bedre igjen!

Det er beundringsverdig, men du verden så feil dette så ofte slår ut. Det at mannen mentalt  trekker seg såret tilbake, og ikke tar tak i det kvinnen opplever som destruktive problemer, er nøyaktig det motsatte av hva kvinner trenger at menn gjør når vi sliter i forholdet. For vi gir opp. Mister troen og motet. Går tomme. Går fra ham. 

Raven.Writingdesk skrev (27 minutter siden):

Dette er diskutert mye på KG, og enkelte damer blir krasse i ordbruken og mener det er ikke kvinners ansvar å lære menn kommunikasjon. Jeg er fullstendig uenig med dem. Jeg mener kvinner generelt må være mer innforstått med at hvis de ønsker denne typen samtaler (og det er naturlig at de gjør, fordi de er i det store bildet veldig positivt for forholdet) - så må de faktisk «lære» mannen emosjonell kommunikasjon om det er noe han ikke kan fra før av.

Jeg tenker man må se partneren sin som en helhet; han/hun er et produkt av både samfunnet vi lever i (hva forventes kulturelt av kvinner/menn i Norge?) - samt hva slags rolle har de hatt i sin egen familie, og hva slags oppvekst har de hatt?

Vi lærer vel allerede barna ulikt, gutter skal være tøffe og jenter skal være snille. Mye er bedre idag enn tidligere, jenter kan godt være tøffere og gutter mer følsomme. Det er veldig positivt den dagen vi blir store og skal etablere familie selv. Men fortsatt så er det mange menn som har vokst opp i familier hvor følelser er noe kvinner primært har krav på, og mannens rolle er bare å døyve mest mulig. Om man blir sammen med en slik mann så kan man ikke forvente at han plutselig setter seg ned å utbroderer følelseslivet sitt. Min erfaring er at menn ofte trenger lenger tid også til å faktisk vite hva de egentlig føler, ettersom de ikke er oppdratt til å gå å fintune seg inn på egne følelser så ofte som kvinner er. 
 

Jeg kjenner også til mange kvinner som kan passe til beskrivelsen du gir. Dette er kvinner som heller ikke har så veldig god utviklet emosjonell kommunikasjon, men de forventer at menn skal forstå dem, lese dem og «vite» hva de vil ha, fordi de er kanskje selv gode på å lese sosiale koder og andre sine følelser. De forventer derfor det samme i retur. Dette er kvinner som mener at menn skal «forstå» at nei betyr ja, ja betyr nei, og greit betyr ugreit osv. De vil gjerne slippe å argumentere for egne følelser, hun forventer at den andre bare skal automatisk hensynta henne. Kanskje er det litt «prinsessesyndrom»..? 
 

Jeg tror en hovedårsak til at et forhold overlever over lang tid er at paret finner sin egen måte å kommunisere på som begge forstår tydelig. (Minst mulig misforståelser)

jeg ser også flere i tråden her refererer til partneren som «bestevenn». Det tror jeg er enda viktigere. Den stormende forelskelsen, barn og «Familien A/S» kan være limet i et forhold til et visst punkt.

Over tid er man helt avhengig av at man genuint liker å være sammen med den andre personen. Finner dem interessant og morsom. Respekterer vedkommende og vil dem vel. Egenskaper som er essensiell i et vennskap, og dermed også i et langvarig forhold. 

Igjen enig med deg. I et forhold bør man spille på lag og spille hverandre gode. Jeg må innrømme at det har tatt meg tid å forstå hvordan jeg skal spille min mann bedre på det som ikke ligger like innarbeidet i ham som det gjør i meg som kvinne, fordi jeg har livslang erfaring med emosjonell kommunikasjon og forståelse av andre (gjennom nære åpne og også krevende vennskap), mens han ikke har tilsvarende. Det tok meg mange år å innse at jeg kan velge å være så sta og stolt angående å ikke skulle "lære en voksen mann..." at jeg krasjer vår relasjon, eller ta innover meg at det ikke er viljen, men evner og manglende erfaring, det går på når han faktisk ikke forstår det mine venninner uten problemer ville forstå umiddelbart, uten behov for veldige forklaringer. Det tok meg også år å lære at når han trekker seg unna er det ikke fordi han ikke ønsker å være nær og fortrolig, men at han er såret, og trenger hjelp og støtte i å våge å være nær og fortrolig, fordi han opplever at det er jeg som avviser ham. Han opplever at jeg er misfornøyd med ham, og det synes han er forferdelig. 

Det er jo som regel sant også. Jeg er faktisk misfornøyd med ham i slike situasjoner, men jeg har innsett med tiden at jeg kan velge å markere det veldig,  og gjøre vondt verre, samt legge på ham å fikse det (ignorere at han ikke har verktøyene som slikt fordrer), eller jeg kan velge å gi ham trygghet og mot til  å jobbe sammen med meg i at selv om DETTE er et problem vi bør løse betyr det ikke at jeg generelt er misfornøyd med deg. 

Tåpelig? Burde være unødvendig? Barnslig? 

Det er vel egentlig mer tåpelig,  unødvendig og barnslig når vi kvinner er for sta og stolte til å bidra til løsninger, ved å anse oss selv som fornuftige og riktig skrudd sammen, og menn som mentalt og emosjonelt umoden og utilstrekkelige. 

Vi kvinner elsker som katter, og er ganske katte- arrogante også. Hovmodige. 

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

Vi har det bra i kverdagen, men er nok forlite sex i forholdet, og det tærer veldig på mannen desverre, så det er i perioder utfordrende. 

Anonymkode: fb64a...6d1

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har det bra i kverdagen, men er nok forlite sex i forholdet, og det tærer veldig på mannen desverre, så det er i perioder utfordrende. 

Anonymkode: fb64a...6d1

Om du vet at det er deres problem, hvorfor gjør du da ikke noe med det? Om det er fordi du er sliten er det mulig å omfordele ansvar og krefter. Om det er fordi du har lite lyst er det mulig å øke sin sexlyst. (Har jeg selv måtte ta tak i to ganger dette forholdet. Ved småbarn og ved en periode selvfølelsen min vaklet.)

Selvfølgelig kan det være ting det er umulig å gjøre noe med, som sykdom, men om dette er fordi du er sliten, eller av ulike årsaker sliter med lysten, så bør man jo gjøre noe med det, når man vet partner sliter med det.

Anonymkode: 490fe...bcd

AnonymBruker
Skrevet
loveli skrev (På 2021-8-7 den 16.00):

Wow. 🤣

Her var det mye å ta tak i. Men man kan heller snu det:

Gjengangeren er at mannen har sluttet å bry seg om forholdet. Når dama prøver å få han til å ta sin del av husarbeidet og sin del av barneoppdragelsen tar mannen det som mas og kritikk. Familielivet er for kjedelig for han. Han vet at dama er frustrert over alt han ikke gjør, men han bryr seg ikke. Han har egentlig meldt seg ut av den kjedelige familien og fått øynene opp for en kollega. Mannen avstår derfor fra nærhet med kona, men tar på henne når han vil ha sex. Han skjønner ikke at dette fører til at kona føler seg uattraktiv. Gjør familien noe sammen blir kona sur fordi mannen ikke er tilstede mentalt og hun synes det er urettferdig at han kan gi faen i barna på denne måten når hun aldri får mulighet til å slappe av slik som han. Mannen bruker bare sosiale medier til å snakke med hun kollegaen på Snap og trykke tommel opp på bildene hennes på Facebook.

 

Til TS, jeg tror det meste er normalt. Tror mange kjeder seg etter så lang tid sammen. Men man har det jo ok godt og vet at gresset ikke er grønnere på andre siden.

AMEN

Anonymkode: 6cf97...601

AnonymBruker
Skrevet
loveli skrev (På 7.8.2021 den 16.00):

Wow. 🤣

Her var det mye å ta tak i. Men man kan heller snu det:

Gjengangeren er at mannen har sluttet å bry seg om forholdet. Når dama prøver å få han til å ta sin del av husarbeidet og sin del av barneoppdragelsen tar mannen det som mas og kritikk. Familielivet er for kjedelig for han. Han vet at dama er frustrert over alt han ikke gjør, men han bryr seg ikke. Han har egentlig meldt seg ut av den kjedelige familien og fått øynene opp for en kollega. Mannen avstår derfor fra nærhet med kona, men tar på henne når han vil ha sex. Han skjønner ikke at dette fører til at kona føler seg uattraktiv. Gjør familien noe sammen blir kona sur fordi mannen ikke er tilstede mentalt og hun synes det er urettferdig at han kan gi faen i barna på denne måten når hun aldri får mulighet til å slappe av slik som han. Mannen bruker bare sosiale medier til å snakke med hun kollegaen på Snap og trykke tommel opp på bildene hennes på Facebook.

 

Til TS, jeg tror det meste er normalt. Tror mange kjeder seg etter så lang tid sammen. Men man har det jo ok godt og vet at gresset ikke er grønnere på andre siden.

Veldig bra🤣🤣🤣👍👍

Anonymkode: 46f54...4bc

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...