Hvordan var deres oppvekst ?

[AnonymBruker]

Mamma pappa og bestemor har alltid vist kjærlighet og jeg har alltid visst jeg var elsket. 
ble alltid lagt på kvelden, med nattasang, lest bok og pratet på sengekanten, brettet dynen godt rundt meg. Sunn og variert mat, alltid middag og alle måltider på bordet. Rutiner og forutsigbarhet. Hatt foreldre som har satt tydelige grenser. 
tatt oss med på turer, skiturer, fjellturer, fisketurer og bærturer. Vært mye ute og vært sammen med oss barna. 
Alt har ikke vært fryd og gammen hele tiden, men jeg har hatt en trygghet og forutsigbarhet i bunn. 
Når jeg nå besøker pappa på sykehjemmet skinner han opp når han ser meg, og jeg føler meg elsket. 
Etter å ha lest div historier her inne føler jeg meg heldig. 
hvordan har deres oppvekst vært? Ser dere det positive eller ser dere det negative? 

Anonymkode: b730e...0f1

[Othea]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne, ungdom og videregående. Jeg passet aldri inn noen steder. Sliter enda med flashbacks og traumer selv om det er flere ti år siden.

[AnonymBruker]

Othea skrev (1 minutt siden):

Jeg ble mobbet gjennom hele barne, ungdom og videregående. Jeg passet aldri inn noen steder. Sliter enda med flashbacks og traumer selv om det er flere ti år siden.

Veldig leit å høre. Hvem er det som bestemmer hvem som passer inn eller ei? Barn har så mye makt når det kommer til gjenger og hvem som skal få plass. Det er de som mobber som er problemet, håper de har dårlig samvittighet nå i dag. Jeg ble også mobbet i 3-4 år på slutten av barneskolen, men tok slutt på ungdomsskolen da vi ble blandet med en annen skole, og jeg ble ganske rappkjefta. Han ene som mobbet meg er i dag rusmisbruker, 

Men hvordan var det hjemme hos foreldrene dine? 

Anonymkode: b730e...0f1

[Silva Pluvialis]

Slettet.

Endret 3. august 2021 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

Othea skrev (8 minutter siden):

Jeg ble mobbet gjennom hele barne, ungdom og videregående. Jeg passet aldri inn noen steder. Sliter enda med flashbacks og traumer selv om det er flere ti år siden.

Samme her, i tillegg til slag, spark, lugging, og alt annet enn hyggelige ord, fra min kjære mor. Det var vel derfor jeg ble et mobbeoffer på skolen, jeg var allerede brutt, ødelagt, knust. Så da var det lett å hakke på meg.

(Ikke synd på meg, ikke ute etter sympati - men kjenner til det der - barn kan være fæle)

Anonymkode: 43069...ac7

[Gjest Trøst]

Hadde ingen tragisk eller vond barndom, men var mye alene med tanker og følelser som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle takle. Husker for det meste kun det negative, men kan få frem positive minner om jeg lukter, hører eller ser noe som gir meg direkte assosiasjoner til et godt minne. Jeg er vel en av de som ikke burde klage på noe som helst og som bare har komplisert ting for meg selv. Så ja, bra oppvekst. 

[AliceNextDoor]

Jeg bodde mine aller første år i Tyskland hvor jeg er født. Både min far og min mor er delvis tysk og østeriske. Jeg er vokst opp her i Norge og det er utenkelig for meg å benevne meg som noe annet enn norsk.
Jeg er enebarn og har hatt en trygg og fin oppvekst med en delvis hjemmeværende mor og en far som jobbet mye, men absolutt var der for meg. Jeg husker ferieturer hjem til familie i Tyskland, men også bilferie i nesten hele Norge. Jeg er vant til å bruke hender og å skru, det har vært naturlig for meg å søke kunnskap i bøker og hos min familie - som stort sett består av en herlig blanding ingeniører og bønder. Det blir det mye fine diskusjoner av, skal jeg si deg.
Vi var en verdikonservativ familie, det er vi ennå, også jeg. Det var alltid musikk og sang hjemme, det er veldig godt å huske tilbake på.
Allikevel er det ikke bare perfekte glansbilder, alkoholisme er et gjengangstema hos flere familiemedlemer. Inkludert min far. Den arven har jeg beholdt. Min far var en mester i å fremstå som helt normal når han allikevel var relativt full. Jeg er omtrent et speilbilde av den egenskapen. Det er også tilfeller av selvmord hos enkelte deler av familien. Disse husker jeg med et stort dramatisk leven og også mye stillhet. Vanskelig å forklare.
Aldri hatt noe særlig dårlig tid på skole, det var alltid stort sett plass til meg i de fleste miljøene. Aldri vært noe særlig ulydig, mest den snille jenta som alltid gjorde oppgavene sine. Videregående var litt mer livlig, jeg slet kanskje noe med å passe inn fordi det konservative hjemme kolliderte stort med det revolusjonerende som skjedde på skolen.
Jeg ser allikevel på meg som et lykkelig barn og like lykkelig ungdom. Jeg savner den tiden. Den står i sterk kontrast med dagene nå.

[AnonymBruker]

For en idyll. Min oppvekst var fin frem til ungdomsskolen. Da hadde jeg få venner og var utfryst. Skulket ofte. Både ungdomsskolen og videregående var slitsom og jeg var konstant engstelig. Hjemme var det greit men foreldrene mine kranglet mye og far var oppfarende. Husker jeg var innesluttet og mutt hjemme. Skulle ønske jeg hadde foreldre som lærte meg å bli trygg i meg selv…

Anonymkode: c8515...440

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (På 2021-8-3 den 2.41):

 

Hva skjedde? Bodde du i fosterhjem eller er du oppvokst med dine foreldre?

Anonymkode: b730e...0f1

Innlegg endret grunnet sitering av slettet innhold.

Anglofil (teamleder)

Endret 6. august 2021 av Anglofil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For en idyll. Min oppvekst var fin frem til ungdomsskolen. Da hadde jeg få venner og var utfryst. Skulket ofte. Både ungdomsskolen og videregående var slitsom og jeg var konstant engstelig. Hjemme var det greit men foreldrene mine kranglet mye og far var oppfarende. Husker jeg var innesluttet og mutt hjemme. Skulle ønske jeg hadde foreldre som lærte meg å bli trygg i meg selv…

Anonymkode: c8515...440

Har ikke bare vært idyll hos oss heller, men grunnmuren var stabil og god

Anonymkode: b730e...0f1

[AnonymBruker]

strapaziert skrev (18 minutter siden):

Jeg bodde mine aller første år i Tyskland hvor jeg er født. Både min far og min mor er delvis tysk og østeriske. Jeg er vokst opp her i Norge og det er utenkelig for meg å benevne meg som noe annet enn norsk.
Jeg er enebarn og har hatt en trygg og fin oppvekst med en delvis hjemmeværende mor og en far som jobbet mye, men absolutt var der for meg. Jeg husker ferieturer hjem til familie i Tyskland, men også bilferie i nesten hele Norge. Jeg er vant til å bruke hender og å skru, det har vært naturlig for meg å søke kunnskap i bøker og hos min familie - som stort sett består av en herlig blanding ingeniører og bønder. Det blir det mye fine diskusjoner av, skal jeg si deg.
Vi var en verdikonservativ familie, det er vi ennå, også jeg. Det var alltid musikk og sang hjemme, det er veldig godt å huske tilbake på.
Allikevel er det ikke bare perfekte glansbilder, alkoholisme er et gjengangstema hos flere familiemedlemer. Inkludert min far. Den arven har jeg beholdt. Min far var en mester i å fremstå som helt normal når han allikevel var relativt full. Jeg er omtrent et speilbilde av den egenskapen. Det er også tilfeller av selvmord hos enkelte deler av familien. Disse husker jeg med et stort dramatisk leven og også mye stillhet. Vanskelig å forklare.
Aldri hatt noe særlig dårlig tid på skole, det var alltid stort sett plass til meg i de fleste miljøene. Aldri vært noe særlig ulydig, mest den snille jenta som alltid gjorde oppgavene sine. Videregående var litt mer livlig, jeg slet kanskje noe med å passe inn fordi det konservative hjemme kolliderte stort med det revolusjonerende som skjedde på skolen.
Jeg ser allikevel på meg som et lykkelig barn og like lykkelig ungdom. Jeg savner den tiden. Den står i sterk kontrast med dagene nå.

Høres ut som en normal og fin oppvekst. Klart det er ting en kunne vært for uten, samtidig er det en del av livet også. Tror barn som har hatt det trygt samtidig har sett på lives baksider blir sterke av det. Lærer å håndtere livet bedre enn de som kanskje aldri har møtt motgang. 
som Hedvig Montgomery sa på et foredrag jeg var på en gang, barn skal oppleve motgang, i normale former.. vi skal ikke skjerme de for alt, vi skal stå sammen med de i motgangen. Voksenlivet kan komme som et smell om barna har blitt overbeskyttet - mye sant i det 

Anonymkode: b730e...0f1

[AnonymBruker]

Trøst skrev (22 minutter siden):

Hadde ingen tragisk eller vond barndom, men var mye alene med tanker og følelser som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle takle. Husker for det meste kun det negative, men kan få frem positive minner om jeg lukter, hører eller ser noe som gir meg direkte assosiasjoner til et godt minne. Jeg er vel en av de som ikke burde klage på noe som helst og som bare har komplisert ting for meg selv. Så ja, bra oppvekst. 

På 80 tallet var det ikke vanlig at foreldre snakket så mye om følelser og tanker barna har. Mangel på kunnskap kaller jeg det 

Anonymkode: b730e...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Samme her, i tillegg til slag, spark, lugging, og alt annet enn hyggelige ord, fra min kjære mor. Det var vel derfor jeg ble et mobbeoffer på skolen, jeg var allerede brutt, ødelagt, knust. Så da var det lett å hakke på meg.

(Ikke synd på meg, ikke ute etter sympati - men kjenner til det der - barn kan være fæle)

Anonymkode: 43069...ac7

Full sympati fra meg. Slik skal ikke barn ha det, og spesielt ikke fra omsorgspersoner. Klem 

Anonymkode: b730e...0f1

[Gjest Trøst]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

På 80 tallet var det ikke vanlig at foreldre snakket så mye om følelser og tanker barna har. Mangel på kunnskap kaller jeg det 

Anonymkode: b730e...0f1

Voks ikke opp på 80-tallet, men nei i følge mine foreldre så har de ikke gjort noe galt og mine problemer har ikke rot i barndom og oppvekst. De kan på ingen måte klandres for hvordan jeg har blitt. 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

 

 

Endret 3. august 2021 av Gjenferdet

[AliceNextDoor]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som en normal og fin oppvekst. Klart det er ting en kunne vært for uten, samtidig er det en del av livet også. Tror barn som har hatt det trygt samtidig har sett på lives baksider blir sterke av det. Lærer å håndtere livet bedre enn de som kanskje aldri har møtt motgang. 
som Hedvig Montgomery sa på et foredrag jeg var på en gang, barn skal oppleve motgang, i normale former.. vi skal ikke skjerme de for alt, vi skal stå sammen med de i motgangen. Voksenlivet kan komme som et smell om barna har blitt overbeskyttet - mye sant i det 

Anonymkode: b730e...0f1

Der er jeg og du fullstendig enige. Jeg kan ikke utstå såkalte curlingforeldre. Det jeg kanskje skulle ønske selv er at man snakket mer åpent om de tingene og gangene noe var vanskelig. Man er generelt flinke til å undervurdere barnet og tror at det ikke forstår eller tåler. Barn får med seg svært mye, og de tåler også snakke om sannheten. Men, da jeg var liten var det fremdeles ikke slik at man egentlig sidestilte barn med det opplyste mennesket, "de er jo bare barn". Jeg tror nok vi har kommet litt lengre nå, men jeg tror også det er store forskjeller her.

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (6 minutter siden):

Vokste opp med mine foreldre, selv om de ikke er biologiske foreldre. Jeg trekker meg ut av tråden ettersom dette er sårt for meg. Ingen vonde følelser, men vil anbefale folk å være litt obs på hvordan dere omtaler andres familiemedlemmer. Foreldre er ikke bare biologi. 

Beklager hvis du følte deg støtt. Mente biologiske foreldre for å forstå situasjonen. Så klart er foreldrene dine dine foreldre 

Anonymkode: b730e...0f1

[AnonymBruker]

Noe jeg prøver å tenke minst mulig på. Heldigvis så kom jeg meg vekk derfra.

Anonymkode: 51809...946

[SoWhat?]

Vokste opp med mange søsken og absolutt tilstedeværende foreldre. Selv om de måtte jobbe mye fra jeg var ca12 år, så forsømte de aldri oss barna på noen måte. De var alltid oppe når vi sto opp, og det var felles frokost. Så var det ut på besøk hos annen familie, eller de kom til oss. Det var i helgene da. Moren min leste mye for oss, og faren min spilte gitar og sang mye. Det var hyggelig. Ellers var han ganske streng, og vi var sjelden et sted uten at de visste hvor vi var. Vi måtte alltid fortelle hvor vi skulle, og måtte alltid vøre hjemme til den tiden de hadde bestemt. Hadde en normalt god oppvekst. 

[AnonymBruker]

Jo, min oppvekst var uforutsigbar, mange relasjonsbrudd, jeg var uønsket av hele slekta og ble sendt rundt som en uønska pakke. Min far var en sadist, min mor prioriterte sin egen lykke og forlot meg. Hverdagen på barneskolen var preget av grov og sadistisk vold/tortur, matmangel, ofte forlatt mens pappa var på fylla eller på fylle-sjekker'n hos en eller annen dame...

 

(Har kompleks dissosiativ lidelse på 3. tiåret.... Kommer aldri til å bli helt normal med såpass omfattende belastninger)

Anonymkode: 78ad8...592