Skummelt å planlegge barn

[AnonymBruker]

Hei

Jeg og mannen min har lenge snakket om å få barn, og det nærmer seg veldig. I det siste har jeg kjent på at jeg ikke er like opptatt av at det er krise om jeg skulle bli gravid. Jeg har altså gått fra at det ikke er aktuelt nå til at om det skjer så er det greit. Jeg har altså begynt å nærme meg det jeg tror er så klar jeg kan få blitt.

Jeg er 28 år og kjenner veldig på presset om at det er på tide å få barn. Føler meg nesten gammel for barn nr.1, selv om jeg selvfølgelig vet det er tullete. 

Det jeg nå lurer på er egentlig hva dere opplevde som det vanskeligste med å få barn. Hvilke forandringer i livet var de tyngste? Jeg gruer meg selv veldig til å ikke bare kunne gå å trene med mannen min, det er noe vi alltid har gjort sammen, men med et barn går jo ikke det på flere år uten barnevakt. Gruer meg også til å miste en del av friheten vi har ved å bare være oss to, kunne være spontan. Et mer stressende liv er jo også noe jeg ser er en ulempe.

Men så ser jeg jo familieidyllen også. Hvor koselig det virker med et barn du kan gjøre ting sammen med, trilleturer, følge oppveksten, leke sammen, ferieturer (eller er det bare et slit?), stoltheten jeg ser mange har, gledene, kjærligheten, bli kjent med andre foreldre. Alt dette gjør jo at jeg tenker det er verdt det. 
 

Hva tenker dere det er lurt å være forberedt på som fremtidig prøver? Hvordan var deres opplevelse av å bli forelder?

Anonymkode: 1bc5c...80c

[Juni15]

Det tyngste tror jeg må være at jeg kan telle på to hender hvor mange netter jeg har sovet uten oppvåkninger i løpet av 3 år. Har også mistet mye energi til å holde på med hobby på kveldstid. Men synes alle tapene veies opp av alle de nye gledene jeg har fått i livet mitt

[Mt3]

Den aller største forskjellen er vel at en ikke får gått på do i fred og ro på minst 5år 😅 bortsett fra det kommer vel en del perioder med lite søvn.

Om en er flink til å se muligheter i stedet for begrensninger så kan en gjøre veldig mye sammen selv med ett barn på slep, en må bare justere det til å passe sammen.

[AnonymBruker]

Med mindre ungen kan være hos besteforeldre eller noe, må dere nok belage dere på å trene hver for dere. Eventuelt ha pass på treningssenteret. Er vel noen senter som har dette. 

Man mister mye av friheten sin, men man har jo kveldene, og ungen sover mye i starten (så man får en litt myk overgang). Jeg har aldri brydd meg mye om å feste, være sosial osv, men har vært glad i alenetid, og dette blir det selvsagt mindre av. Er man heldig, får man sitte på do i fred 😂 Men tenker at er man flinke til å avlaste hverandre, er det rom for alenetid/frihet likevel 😊 

Reising med barn må jeg innrømme jeg synes er litt slitsomt. Mye kos også, men det er mye å tenke på, mye man må ha med seg, så personlig synes jeg det er litt stress. Ungen kan også bli sliten og mer sutrete (fordi de vanlige rutinene endres), og det hjelper ikke akkurat på. Men mye avhenger ungen og hvordan dere er som person. Jeg er en person som blir fort mentalt sliten, og ikke trives med at det skjer for mye/er for hektisk til enhver tid. Andre trives med full fart og tjo og hei.

Ellers jobber jeg bare deltid, og slipper derfor unna mye av stresset i hverdagen. Ungen må ikke i barnehagen klokken 7.30, og jeg kan hente tidligere. Tar oss dermed god tid om morgenen, men klart alt blir mer hektisk med barn. Jeg synes likevel det er verdt det. Jeg har vært forelsket i ungen min synes dag 1, og når ting først er harmonisk, elsker jeg det. Da er det ingenting som gjør meg mer lykkelig enn familielivet. ❤️ Er vi inne i en dårlig periode, derimot, synes jeg ting er tøft, men har heldigvis lært at det går over. ☺️ 

Lykke til. ❤️

Anonymkode: d666a...f20

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som har svart hittil. Det er godt å se svarene deres. Hjelper mye for meg å høre om det som er tøft og mindre positivt også, for jeg vil jo tro at det i bunn og grunn er verdt det. 
 

TS 

Anonymkode: 1bc5c...80c

[AnonymBruker]

Verste overgangen for meg var mangel på søvn, og å finne løsninger for å få kunne få i nærheten av nok søvn. Var ikke forberedt på at amming kunne være vanskelig i starten, så det var en skikkelig hard kneik å jobbe meg gjennom. Ellers synes jeg babytiden var koselig. Mannen min og jeg kom nærmere hverandre og fikk et enda bedre forhold.

Vi måtte også slutte å trene sammen for en periode. men merkelig nok var ikke det et savn. Nå har vi barnet med i bæremeis, vi jogger sammen med barnet i joggevogn etc. 

Jeg hadde mye av de samme tankene som deg før barnet kom, men da barnet var her så ble det så naturlig å bygge livet vårt rundt barnet. Alt til sin tid. 

Anonymkode: 1c8ba...ca6

[AnonymBruker]

Er i samme bås som deg. Det er vanskelig å foreberede seg når man ikke vet hva man skal forberede seg på.

Jeg har en eldre søster som har to barn, så jeg har erfart litt gjennom henne. Først og fremst at barn er ulike - de kommer gjennom deg, men du vet ikke hvem de er. Hun har ett temperamentsfullt og veldig krevende barn, og ett som er superrolig.

Kan ellers anbefale boken "Morskap" av Sheila Heti. Den leste jeg da jeg var usikker på om jeg skulle ha barn. Hun er veldig flink til å sette ord på følelsene rundt det potensielle morskapet.

Anonymkode: 065fd...6d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei

Jeg og mannen min har lenge snakket om å få barn, og det nærmer seg veldig. I det siste har jeg kjent på at jeg ikke er like opptatt av at det er krise om jeg skulle bli gravid. Jeg har altså gått fra at det ikke er aktuelt nå til at om det skjer så er det greit. Jeg har altså begynt å nærme meg det jeg tror er så klar jeg kan få blitt.

Jeg er 28 år og kjenner veldig på presset om at det er på tide å få barn. Føler meg nesten gammel for barn nr.1, selv om jeg selvfølgelig vet det er tullete. 

Det jeg nå lurer på er egentlig hva dere opplevde som det vanskeligste med å få barn. Hvilke forandringer i livet var de tyngste? Jeg gruer meg selv veldig til å ikke bare kunne gå å trene med mannen min, det er noe vi alltid har gjort sammen, men med et barn går jo ikke det på flere år uten barnevakt. Gruer meg også til å miste en del av friheten vi har ved å bare være oss to, kunne være spontan. Et mer stressende liv er jo også noe jeg ser er en ulempe.

Men så ser jeg jo familieidyllen også. Hvor koselig det virker med et barn du kan gjøre ting sammen med, trilleturer, følge oppveksten, leke sammen, ferieturer (eller er det bare et slit?), stoltheten jeg ser mange har, gledene, kjærligheten, bli kjent med andre foreldre. Alt dette gjør jo at jeg tenker det er verdt det. 
 

Hva tenker dere det er lurt å være forberedt på som fremtidig prøver? Hvordan var deres opplevelse av å bli forelder?

Anonymkode: 1bc5c...80c

Begynn med å skaffe deg hund så blir det piece of cake å få et friskt barn

Anonymkode: ac9b2...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Begynn med å skaffe deg hund så blir det piece of cake å få et friskt barn

Anonymkode: ac9b2...aff

Huff nei, hund orker vi ikke. 😅 

Anonymkode: 1bc5c...80c

[AnonymBruker]

Å gå gravid og få en baby var det største som har skjedd i livet mitt. Jeg elsket livet med baby og kunne ikke tenkt meg noe annet. Savnet ingenting. Hadde venner som også hadde babyer og vi gikk på babysang og trillet turer sammen. Jeg elsket den tiden. 
da nr 2 kom 2 år etter ble den største utfordringen min søvn, for han sov ikke på natta. Det er jo en periode, så er det over. 

Anonymkode: f5ff6...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hei

Jeg og mannen min har lenge snakket om å få barn, og det nærmer seg veldig. I det siste har jeg kjent på at jeg ikke er like opptatt av at det er krise om jeg skulle bli gravid. Jeg har altså gått fra at det ikke er aktuelt nå til at om det skjer så er det greit. Jeg har altså begynt å nærme meg det jeg tror er så klar jeg kan få blitt.

Jeg er 28 år og kjenner veldig på presset om at det er på tide å få barn. Føler meg nesten gammel for barn nr.1, selv om jeg selvfølgelig vet det er tullete. 

Det jeg nå lurer på er egentlig hva dere opplevde som det vanskeligste med å få barn. Hvilke forandringer i livet var de tyngste? Jeg gruer meg selv veldig til å ikke bare kunne gå å trene med mannen min, det er noe vi alltid har gjort sammen, men med et barn går jo ikke det på flere år uten barnevakt. Gruer meg også til å miste en del av friheten vi har ved å bare være oss to, kunne være spontan. Et mer stressende liv er jo også noe jeg ser er en ulempe.

Men så ser jeg jo familieidyllen også. Hvor koselig det virker med et barn du kan gjøre ting sammen med, trilleturer, følge oppveksten, leke sammen, ferieturer (eller er det bare et slit?), stoltheten jeg ser mange har, gledene, kjærligheten, bli kjent med andre foreldre. Alt dette gjør jo at jeg tenker det er verdt det. 
 

Hva tenker dere det er lurt å være forberedt på som fremtidig prøver? Hvordan var deres opplevelse av å bli forelder?

Anonymkode: 1bc5c...80c

Sitter å lurer på om jeg skrev dette mens jeg sov😂 vi er i helt samme situasjon. Føler også på stresset nå, men er redd for å føde og redd for endring i livet jeg har nå. Har ikke noen tips, ønsker deg lykke til❤️

Anonymkode: 72a79...13c

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det verste var all bekymringen. Mye glede, mye bekymring. Bekymring for om alt var bra med ham i magen. Bekymring for skader og ulykker. Bekymring for om alt er bra i barnehagen og at det sosiale går bra. Bekymring for om han spiser nok. Bekymring for venner, pandemi og klimaendringer og framtiden. Synes jeg er bekymret på en helt annen måte enn før. Ikke sånn at det plager meg i hverdagen, men en stor endring fra en bekymringsløs tilværelse og til dette. 

Anonymkode: 723a8...707

[AnonymBruker]

Noe av det tyngste for min del var å oppdage hvilke høyder skittentøyet plutselig kunne nå. 

 

En helt annen utfordring er å prioritere egne vennskap. Men det bør du være obs på å prioritere. Både gamle, men husk å mingle effektivt på alle arenaer som barnehage og skole gir deg i årene som kommer. Og bruk de mulighetene for å danne grobunn for nye, egne vennskap. For det trenger man. 

Anonymkode: 2cb44...de7

[AnonymBruker]

Mannen min (nå eks) ble alvorlig psykisk syk da jeg gikk gravid, så jeg ble fullstendig alene om alt fra fødsel av. Det var tungt for meg, og noe man bør være forberedt på - altså å bli alene. Det skjer selvsagt mer sjelden enn ikke, men jeg skulle ønske jeg hadde tenkt tanken. Vi snakket om barn og ble enige om å dele ansvaret 50/50, og da  - selv om jeg i utgangspunktet ikke var kjempeinteressert i barn - tenkte jeg at det gikk an. Jeg kom jo fortsatt til å få gjøre "egne ting" tenkte jeg. Men som alenemamma (i praksis) så er jeg fullstendig låst. Hver kveld må tilbringes hjemme, ettersom jeg har få som kan sitte barnevakt, samt at sønnen min er vanskelig å legge så jeg føler ikke at jeg kan be andre om å gjøre dette for meg. 

Jeg tror ikke jeg hadde fått barn dersom jeg visste at jeg skulle sitte med _alt_ ansvaret. Jeg har tatt alle netter, alle morgener (har ikke stått opp senere enn 6.30 på tre år), alle trilleturer, all trøsten, all trassen, alle leveringer og hentinger i barnehagen, osv. Det er vanvittig tungt. Jeg synes også det er tungt å få snap fra folk jeg kjenner som er på kveldsturer i marka, på skiturer, fjellturer, ute og tar et glass vin, osv. mens jeg sitter låst i stua med babycallen ved siden av meg.

Du trenger ikke tenke så veldig mye på akkurat et slikt scenario, men gjerne tenk gjennom det på forhånd og vit at det kan skje. 

Men! For å ikke svartmale ting helt så er det vanvittig mye kos og glede med barn. Jeg og gutten min koser oss veldig mye. Han elsker å ligge på arma mi og se barne-tv på lørdagsmorgener, og det å ligge og snuse ham i nakken er verdt alt sammen  

Anonymkode: 70f51...c22

[AnonymBruker]

Jeg synes det vanskeligste var/er at jeg aldri er alene lenger. Jeg har et enormt ansvar, ansvar for et annet menneske vel og ve. 

Og det faktum at oss, oss som et par nå er litt mer familien AS. Enda vi er flinke til å lage i stand god middag, massasje, sex osv, men det er ikke som det var(selvsagt). Denne delen sliten min samboer med mest.

Og det at uansett hva man skal så må det planlegges. Bleier, klær, søvn, hvor lenge man skal være borte.

Hele livet blir snudd på hodet, men herregud, det er så verdt det.

Anonymkode: 55f38...8d9

[AnonymBruker]

Med ting nå litt på "avstand", ettersom barna begynner å bli store, så vil jeg si at den aller største endringen på livet før og etter barn, var dette med at før barn, så var vennene mine "familien min" og de menneskene jeg delte mest av livet mitt med. Etter barn, så kommer mann og barn først, og så kommer vennene etter dette. (Joda, det er viktig med venner, og å bruke tid på venner, men det er VIKTIGERE å prioritere tid til familien.) 

Det er også en overgang i starten å legge opp nye rutiner for livet (relativt konstant, for det endrer seg ofte.) Men som en annen sier, du får til stort sett alt du mener er viktig. Og du og mannen endrer dere normalt ikke betydelig som personer av å få barn. Om trening er viktig for dere, så vil dere raskt finne en måte å inkludere barnet i treningen på. 

Det er enormt mye kos i å ha barn. Mye av det er sånn generell hverdagskos... Sånn man egentlig ikke tenker så mye over der og da. Og de gir enormt mye. 
Men det er jo krevende i perioder også. (Men alle disse periodene er forbigående.) 
 

Greia er vel at det er vanskelig å planlegge så mye rundt dette fordi barn er ulike, og foreldre er ulike. Men de aller, aller fleste av oss håndterer det å få barn veldig bra. 
(Det eneste som er sikkert, er at dette er en stor forandring i livet. )

Anonymkode: 7af7f...b88

[AnonymBruker]

Den største omveltningen var å innse hva grenseløs kjærlighet faktisk er. 

Jeg trodde jeg ikke kunne elske høyere enn det jeg elsker mannen min. Men kjærligheten min til ungene er en helt annen divisjon. 

Det er helt helt utrolig hvor høyt man kan elske noen.  Jeg elsker virkelig ungene mine uten forbehold. 

 

(Og det kan være greit å være forberedt på at man ikke nødvendigvis elsker sin første baby fra første stund.  Jeg gjorde ikke det. Jeg følte enormt med ansvar og hadde sterke instinkter på å ta vare på babyen, men selve kjærligheten kom senere). 

Anonymkode: 51416...634

[AnonymBruker]

Det er superskummelt å planlegge å få barn, for det går ikke an å forberede seg på hva det vil si, sånn egentlig. Jeg kunne ha skrevet den posten din for fire år siden selv - bare at jeg var 31 og burde få ut fingern. Når vi bestemte oss for å prøve, trøstet jeg meg med at selv om jeg ikke var HELT klar, så kom jeg til å bli det iløpet av de seks til tolv månedene det ville ta å bli gravid. Det tok mindre enn to måneder, og er det største sjokket jeg har fått i mitt liv - vi rakk jo ikke å begynne å prøve en gang, jeg bare sluttet på p-piller, kom hjem fra ferie og ble gravid. (Ironisk nok tok det elleve måneder å få nr to, som jeg er gravid med nå, til å sitte. Verden er en sadist!)

Jeg syntes det var mentalt svært krevende å gå gravid første gangen. Jeg ble helt utslått og hadde akkurat energi til å jobbe, men til svært lite annet, og følte at jeg ga mer enn det kunne bli verdt. Viste seg at jeg tok feil - for når han kom ut, helt perfekt og med samme skrukkenesa som jeg hadde som baby, så var det verdt det lell. Ja, jeg har vært så trøtt at jeg ikke fant veien hjem fra nærbutikken, så lei av å gå trilletur at jeg vurderte å fake et beinbrudd og helt på randen av mentalt sammenbrudd av treårstrass, men hver kveld når jeg går inn og ser på han lille raringen som ligger inne i senga si og sover så søtt, og når jeg får sitte på første rad og se han utvikle seg i ekstremtempo og ta stadig større skritt ut i verden på egen hånd, da er hjertet mitt så fullt av kjærlighet at jeg nesten sprenges og jeg klarer ikke å forstå at vi skal få lov til å oppleve dette en gang til! (Selv om jeg HATER å gå gravid, og også denne gangen tenker at jeg må ofre bittelitt mer enn det kommer til å gi på en stund - enda jeg vet bedre )

Det er egentlig ingenting som ikke endrer seg av å få barn - alt får liksom nye lag eller nye dimensjoner. Jeg har aldri elsket mannen høyere enn etter vi fikk barn, men jeg har heller aldri vært mer forbanna på ham. De små tingene blir liksom større når man er sliten og kanskje litt lei, og jeg er takknemlig for at vi gikk inn i dette med en avtale om at vi skulle være et team og at målet skulle være at teamet hadde det best mulig og at det var forbudt å konkurrere om hvem som hadde gjort mest og var mest sliten. Vi har derfor ingen regel om annenhver morgen / annenhver natt / annenhver bæsjebleie - den som trenger hvile får hvile, den som trenger en tur ut med venner eller egentid får en tur ut med venner eller egentid, og den som ser bæsjebleia tar den. Og det har fungert utmerket - selv om jeg har hatt litt dårlig samvittighet nå som gravid med null energi. Har heldigvis verdens beste mann som sier at så lenge han ikke kan gå gravid, så skal han klare å både hente og levere i barnehagen, lage middag og legge hver kveld om det er det som skal til, og det er jeg takknemlig for ❤️ 

Lykke, lykke til på verdens mest kaotiske pakkereise hvor koffertene garantert blir sendt til andre siden av kloden, flyet styres av en gærning som liker å fly oppned, og maten som serveres alltid er kald - det er verdens fineste og mest ekstreme reise ❤️ 

Anonymkode: 47bcd...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sitter å lurer på om jeg skrev dette mens jeg sov😂 vi er i helt samme situasjon. Føler også på stresset nå, men er redd for å føde og redd for endring i livet jeg har nå. Har ikke noen tips, ønsker deg lykke til❤️

Anonymkode: 72a79...13c

Det er noe betryggende med å høre at det er flere som tenker slik, men likevel skal prøve seg. Ei venninne sa til meg at hun hadde inntrykket av at de fleste aldri følte seg superklare for barn, men klare nok. Og at man da ble klar ettersom tiden gikk som gravid og småbarnsforeldre. Jeg håper hun har rett, for tror aldri jeg vil bli helt klar for den store omveltningen. Skal jeg vente på det ender jeg nok barnløs og angrende.

 

TS

Anonymkode: 1bc5c...80c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Med mindre ungen kan være hos besteforeldre eller noe, må dere nok belage dere på å trene hver for dere. Eventuelt ha pass på treningssenteret. Er vel noen senter som har dette. 

Man mister mye av friheten sin, men man har jo kveldene, og ungen sover mye i starten (så man får en litt myk overgang). Jeg har aldri brydd meg mye om å feste, være sosial osv, men har vært glad i alenetid, og dette blir det selvsagt mindre av. Er man heldig, får man sitte på do i fred 😂 Men tenker at er man flinke til å avlaste hverandre, er det rom for alenetid/frihet likevel 😊 

Reising med barn må jeg innrømme jeg synes er litt slitsomt. Mye kos også, men det er mye å tenke på, mye man må ha med seg, så personlig synes jeg det er litt stress. Ungen kan også bli sliten og mer sutrete (fordi de vanlige rutinene endres), og det hjelper ikke akkurat på. Men mye avhenger ungen og hvordan dere er som person. Jeg er en person som blir fort mentalt sliten, og ikke trives med at det skjer for mye/er for hektisk til enhver tid. Andre trives med full fart og tjo og hei.

Ellers jobber jeg bare deltid, og slipper derfor unna mye av stresset i hverdagen. Ungen må ikke i barnehagen klokken 7.30, og jeg kan hente tidligere. Tar oss dermed god tid om morgenen, men klart alt blir mer hektisk med barn. Jeg synes likevel det er verdt det. Jeg har vært forelsket i ungen min synes dag 1, og når ting først er harmonisk, elsker jeg det. Da er det ingenting som gjør meg mer lykkelig enn familielivet. ❤️ Er vi inne i en dårlig periode, derimot, synes jeg ting er tøft, men har heldigvis lært at det går over. ☺️ 

Lykke til. ❤️

Anonymkode: d666a...f20

Så besteforeldre må stille opp å være avhengig av at de får fortsette sitt liv som før det kom barn...

Anonymkode: 3ade5...a21