Flashbacks ptsd

[AnonymBruker]

Hvordan kjennes det egentlig? Alltid i angst eller kan man bli urolig og sint også? 

Vil de rundt deg merke om du får flashbacks? Må du forlate sosialt samvær eller jobb? 

Når og hvor ofte får du flashbacks? 

Anonymkode: ac876...63e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hvordan kjennes det egentlig? Alltid i angst eller kan man bli urolig og sint også? 

Vil de rundt deg merke om du får flashbacks? Må du forlate sosialt samvær eller jobb? 

Når og hvor ofte får du flashbacks? 

Anonymkode: ac876...63e

Flaschbacks er gjennopplevelse av traumene og har ingen ting med i angst eller sinne å gjøre.

Har man visuelle flashbacks så er det synlig for de rundt ja

Anonymkode: e94be...89f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Flaschbacks er gjennopplevelse av traumene og har ingen ting med i angst eller sinne å gjøre.

Har man visuelle flashbacks så er det synlig for de rundt ja

Anonymkode: e94be...89f

Okei, jeg mente når man flashbacks. 

Okei, så det er alltid synlig? 

Anonymkode: ac876...63e

[Lill3My]

Det er ikke alltid synlig for dem rundt nei. En kan ha flashbacks uten å agere på dem, fryse til eller bli litt fjern. De rundt tenker ikke nødvendigvis over det med mindre de vet om at du har PTSD og vet litt om hvordan det utarter seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Flaschbacks er gjennopplevelse av traumene og har ingen ting med i angst eller sinne å gjøre.

Har man visuelle flashbacks så er det synlig for de rundt ja

Anonymkode: e94be...89f

PTSD er en alvorlig angstdiagnose, så at man opplever angst, panikkangst, under flashbacks er ikke uvanlig. 

Til TS, har du hørt om/lest om toleransevinduet? 

Noen reagerer med freeze, underaktivering. Andre reagerer med overaktivering og blir urolig, aggressiv, sint, oppgavene, høy puls, svetting, angst. 

Ved underaktivering er det ikke sikkert hvem-som-helst ser st du gjenopplever flashbacks, men om de kjenner deg kan det hende de ser det. 

Noen dissorierer også under flashbacks, eller når de snakker om/blir påminnet traumene. 

Mine dissosiasjoner involverer av og til depersonalisering, hvor jeg ikke oppfatter alt klart, gjør og sier ting jeg normalt ikke ville sagt, kan sone ut og bli "borte". 

Exen min ser det med en gang. Da prøver han å avlede meg. Kan ta meg ut av situasjonen, gi meg en klem, setter på musikk eller må rett og slett riste i meg. Avhengig av om jeg er under eller overaktivert. 

 

Anonymkode: 6d118...12f

[AnonymBruker]

*oppKAVENDE, ikke oppgavene. 

Anonymkode: 6d118...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

*oppKAVENDE, ikke oppgavene. 

Anonymkode: 6d118...12f

Jeg holder på å skal utredes. 

Synes dissasosiasjon virker merkelig. De som har barn kan jo ikke ta seg av barn i en sånn situasjon? 

Jeg kan plutselig være i en situasjon fra fortiden, og huske i detalj hva som skjedde, hvordan folk smilte osv osv. Og etterpå er jeg tilbake, og husker ikke hvorfor jeg begynte tenkte på det. Av og til ser jeg ting som minner om det. Tror dette er flashbacks. 

Det har kommet idet siste, og tror det har kommet nå fordi kroppen er klar for å ta det. 

Anonymkode: ac876...63e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg holder på å skal utredes. 

Synes dissasosiasjon virker merkelig. De som har barn kan jo ikke ta seg av barn i en sånn situasjon? 

Jeg kan plutselig være i en situasjon fra fortiden, og huske i detalj hva som skjedde, hvordan folk smilte osv osv. Og etterpå er jeg tilbake, og husker ikke hvorfor jeg begynte tenkte på det. Av og til ser jeg ting som minner om det. Tror dette er flashbacks. 

Det har kommet idet siste, og tror det har kommet nå fordi kroppen er klar for å ta det. 

Anonymkode: ac876...63e

Jeg dissosierer sjeldent, sjeldent det kommer reaksjoner hjemme eller blant barna, og noen evner å blokkere ut sterke påkjenninger blant barn, også en type dissosiasjon, hvor man stenger av for overveldende tanker. 

De gangene jeg dissosierer og blir fjern, soner ut, er jeg enten sammen med exen, eller i terapi. 

Så joda, man kan ha ansvar for barn. Men man kan få muntlig advarsel om å ikke kjøre bil. Jeg kjører ikke bil til og fra terapi f.eks, for tiden etter timene kan være vonde. 

Anonymkode: 6d118...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg dissosierer sjeldent, sjeldent det kommer reaksjoner hjemme eller blant barna, og noen evner å blokkere ut sterke påkjenninger blant barn, også en type dissosiasjon, hvor man stenger av for overveldende tanker. 

De gangene jeg dissosierer og blir fjern, soner ut, er jeg enten sammen med exen, eller i terapi. 

Så joda, man kan ha ansvar for barn. Men man kan få muntlig advarsel om å ikke kjøre bil. Jeg kjører ikke bil til og fra terapi f.eks, for tiden etter timene kan være vonde. 

Anonymkode: 6d118...12f

Når jeg ikke reagerer på store ting som dødsfall, og unngår kirkegård, unngår ting som minner om det. Er det dissosiasjoner? 

Anonymkode: ac876...63e

[AnonymBruker]

Du vet sånn når man blir sittende å tenke og se ut i lufta? Sånn ser jeg ut. Helt rolig, men ser litt lost ut

Inni meg skjer det masse. Jeg kan sitte slik i 10-20 minutter, uten å innse at jeg gjør det. Jeg sitter da låst i et minne, som jeg gjenopplever igjen og igjen i kroppen min. Kjenner på frykten, angsten, ect. Spenner hele kroppen. Igjen legger jeg ikke mekre til at jeg spenner meg, for jeg er helt lost oppi mitt eget hode, tanker, minner. Så for meg så sliter jeg med påtrengende minner. Hva som utløser det har jeg ikke funnet ut av enda, men det kan være så lite som en farge, en lukt, stemning i rommet, en sang, en stemme, været. Hva som helst som hjernen assosierer med minnet. 
 

I perioder hvor jeg sliter med mye flashbacks så kan jeg få angst anfall. Men jeg får ikke typisk de som alle andre får. En måte å forklare det på er fight or flight modus. Jeg fryser til som et rådyr. Jeg klarer ikke tenke, bevege meg, snakke, høre, hele kroppen min shutter av. Det var veldig skremmende første gangen, for jeg trodde jeg fikk slag 😅 Men siden jeg kan merke at det kommer, og at det har skjedd så mange ganger siden jeg var liten, så er det angst anfall. Særlig ifht at det også kommer i stressende perioder. Slike anfall er en type for dissiasjon. Det blir rett og slett for mye for kropp og hjerne, så den bare kobler ut. Er også rart at jeg kan merke at det kommer. Som sagt så kommer det i stressende perioder, og da går jeg rundt og er mye anspent. Plutselig så blir jeg avslappet. Alt virker rolig. Helt stille, som at jeg er helt alene i en øde ørken. Følelsen er egentlig ganske behagelig, men det er nok ikke bra, for da ønsker jeg også på en låte anfallet ‘’velkommen’’ og prøver ikke bryte ut av det. Jeg tenker ikke, bare eksisterer. Dette varer kanskje i 1 minutt (vanskelig å si, da jeg mister totalt kontroll på tiden), før alt blir totalt kaos igjen x 1000. Er da jeg ikke klarer bevege meg, tenke, snakke, ect. Jeg tror kanskje anfallene varer i 30 min? Det første anfallet er alltid verst. Uken etter så faller jeg lett tilbake i nye anfall, men de er ikke like intense. Men jeg blir helt utslitt av slike anfall, så påfølgende uke klarer jeg ikke ytre stimuli i det hele tatt (tv, radio, mobil, folk ute, vinden, hva som helst). Så disse anfallene er ganske innvanderene i livet mitt. Og de kommer pga min ptsd
 

Mange tror at flashbacks er slik man har sett på film, folk fra krig. At de er helt skitzofrene og tror de er et annet sted. Men det er ikke alltid det utarter seg slik. Angst anfall kan også utarte seg annerledes fra person til person. Så å ha ptsd er ganske forskjellig for person til person, har mye med å si hvordan vi klarer å håndtere kriser, og hvor godt følelse regulering vi er i stand til. 
 

Det er også vanlig (men ikke alle) å være litt hissig og kort lunte. Husker eksen min følte han gikk på tærne rundt meg til tider, for jeg kunne plutselig eksplodere for de minste ting 🙈

Anonymkode: 0bcd0...f6d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ptsd en gang tidligere, tjue år siden. Ble helt frisk. Nå har jeg fått det igjen, av en litt annen årsak enn sist. Dessverre, for det er utrolig vondt å slite med alle symptomene...

PTSD er en angstlidelse der man periodevis gjenopplever smerten/traumene, ved å enten drømme om det (mareritt), se/lukte/føle/høre noe som trigger det, bli utsatt for den/det som faktisk ga deg traumene. I mitt tilfelle er det denne gang en voldsmann. Han kan plutselig dukke opp, og da mister jeg helt fatningen. Jeg blir kortpustet, får en sterk fysisk reaksjon på psykisk stress, jeg jobber alt jeg kan med å ikke vise ham det, men med en gang han er borte, så faller jeg sammen, skjelver, har sterk angst og gråter. Kan bli apatisk, altså underaktivert. Andre ganger overaktivert, dersom han har opprørt meg og jeg får lyst til å bli sint, skrike e.l

Det tøffeste for meg er ikke om jeg blir over eller under-aktivert, men at traumene blir re-aktivert, gang på gang på gang. PTSD betyr også at man prøver unngå det som trigger, noe jeg gjør hele tiden. Jeg går og ser meg over skulderen, slapper ikke av. Jeg går omveier enkelte steder og jeg holder meg langt unna alt som minner om.

Jeg har vært nødt til å slutte i jobb, for jeg eier ikke konsentrasjon lenger. Jeg jobber med mennesker, faktisk som terapeut, og sitter nå i situasjonen til mange av mine pasienter. Det går ikke, jeg klarer det ikke. Så nå blir jeg henvist traumebehandling blant annet. 

Har hatt noe effekt av angstdempende medisin, en antidepressiva som også tok knekken på den verste depresjonen, som også følger med....

Mine "anfall" kan være synlige og de kan være usynlige. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke vise dem, men noen ganger er det umulig, de gangene frykten tar meg så hardt at jeg ikke får puste og jeg gjenopplever alt og tror jeg skal dø....dvs det føles slik. 

Jeg har hørt folk være oppgitt over en "oppskrudd" ptsd-diagnose, altså at de mener symptomene er overdrevet...Vel, jeg kan bare ønske for dem at de aldri havner i mine sko, for å ha ptsd er helt grusomt....ingenting annet, bare vondt, grusomt, uutholdelig til tider. Men det finnes hjelp. Jeg har vært der før, kommet gjennom før og blitt frisk. Det har jeg planer om å bli igjen. Lykke til til alle dere som sliter med det samme...

Anonymkode: a3037...8eb

[AnonymBruker]

Jeg får det som om traumet skjer igjen, og det føles 100% ut som jeg opplever det igjen, og inni meg så er det vill panikk og frykt, men på utsiden av meg så blir vel pusten litt tyngre, og det kommer gjerne tårer. Jeg har aldri fått det foran barna mine. Og det varer ikke så lenge. Jeg har holdt på med meditasjon og yoga i mange år, og det hjelper meg til å fortere komme ut av det.

Anonymkode: 6f641...2aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du vet sånn når man blir sittende å tenke og se ut i lufta? Sånn ser jeg ut. Helt rolig, men ser litt lost ut

Inni meg skjer det masse. Jeg kan sitte slik i 10-20 minutter, uten å innse at jeg gjør det. Jeg sitter da låst i et minne, som jeg gjenopplever igjen og igjen i kroppen min. Kjenner på frykten, angsten, ect. Spenner hele kroppen. Igjen legger jeg ikke mekre til at jeg spenner meg, for jeg er helt lost oppi mitt eget hode, tanker, minner. Så for meg så sliter jeg med påtrengende minner. Hva som utløser det har jeg ikke funnet ut av enda, men det kan være så lite som en farge, en lukt, stemning i rommet, en sang, en stemme, været. Hva som helst som hjernen assosierer med minnet. 
 

I perioder hvor jeg sliter med mye flashbacks så kan jeg få angst anfall. Men jeg får ikke typisk de som alle andre får. En måte å forklare det på er fight or flight modus. Jeg fryser til som et rådyr. Jeg klarer ikke tenke, bevege meg, snakke, høre, hele kroppen min shutter av. Det var veldig skremmende første gangen, for jeg trodde jeg fikk slag 😅 Men siden jeg kan merke at det kommer, og at det har skjedd så mange ganger siden jeg var liten, så er det angst anfall. Særlig ifht at det også kommer i stressende perioder. Slike anfall er en type for dissiasjon. Det blir rett og slett for mye for kropp og hjerne, så den bare kobler ut. Er også rart at jeg kan merke at det kommer. Som sagt så kommer det i stressende perioder, og da går jeg rundt og er mye anspent. Plutselig så blir jeg avslappet. Alt virker rolig. Helt stille, som at jeg er helt alene i en øde ørken. Følelsen er egentlig ganske behagelig, men det er nok ikke bra, for da ønsker jeg også på en låte anfallet ‘’velkommen’’ og prøver ikke bryte ut av det. Jeg tenker ikke, bare eksisterer. Dette varer kanskje i 1 minutt (vanskelig å si, da jeg mister totalt kontroll på tiden), før alt blir totalt kaos igjen x 1000. Er da jeg ikke klarer bevege meg, tenke, snakke, ect. Jeg tror kanskje anfallene varer i 30 min? Det første anfallet er alltid verst. Uken etter så faller jeg lett tilbake i nye anfall, men de er ikke like intense. Men jeg blir helt utslitt av slike anfall, så påfølgende uke klarer jeg ikke ytre stimuli i det hele tatt (tv, radio, mobil, folk ute, vinden, hva som helst). Så disse anfallene er ganske innvanderene i livet mitt. Og de kommer pga min ptsd
 

Mange tror at flashbacks er slik man har sett på film, folk fra krig. At de er helt skitzofrene og tror de er et annet sted. Men det er ikke alltid det utarter seg slik. Angst anfall kan også utarte seg annerledes fra person til person. Så å ha ptsd er ganske forskjellig for person til person, har mye med å si hvordan vi klarer å håndtere kriser, og hvor godt følelse regulering vi er i stand til. 
 

Det er også vanlig (men ikke alle) å være litt hissig og kort lunte. Husker eksen min følte han gikk på tærne rundt meg til tider, for jeg kunne plutselig eksplodere for de minste ting 🙈

Anonymkode: 0bcd0...f6d

Hvorfor eksplodere av de minste ting? 

Anonymkode: ac876...63e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har hatt ptsd en gang tidligere, tjue år siden. Ble helt frisk. Nå har jeg fått det igjen, av en litt annen årsak enn sist. Dessverre, for det er utrolig vondt å slite med alle symptomene...

PTSD er en angstlidelse der man periodevis gjenopplever smerten/traumene, ved å enten drømme om det (mareritt), se/lukte/føle/høre noe som trigger det, bli utsatt for den/det som faktisk ga deg traumene. I mitt tilfelle er det denne gang en voldsmann. Han kan plutselig dukke opp, og da mister jeg helt fatningen. Jeg blir kortpustet, får en sterk fysisk reaksjon på psykisk stress, jeg jobber alt jeg kan med å ikke vise ham det, men med en gang han er borte, så faller jeg sammen, skjelver, har sterk angst og gråter. Kan bli apatisk, altså underaktivert. Andre ganger overaktivert, dersom han har opprørt meg og jeg får lyst til å bli sint, skrike e.l

Det tøffeste for meg er ikke om jeg blir over eller under-aktivert, men at traumene blir re-aktivert, gang på gang på gang. PTSD betyr også at man prøver unngå det som trigger, noe jeg gjør hele tiden. Jeg går og ser meg over skulderen, slapper ikke av. Jeg går omveier enkelte steder og jeg holder meg langt unna alt som minner om.

Jeg har vært nødt til å slutte i jobb, for jeg eier ikke konsentrasjon lenger. Jeg jobber med mennesker, faktisk som terapeut, og sitter nå i situasjonen til mange av mine pasienter. Det går ikke, jeg klarer det ikke. Så nå blir jeg henvist traumebehandling blant annet. 

Har hatt noe effekt av angstdempende medisin, en antidepressiva som også tok knekken på den verste depresjonen, som også følger med....

Mine "anfall" kan være synlige og de kan være usynlige. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke vise dem, men noen ganger er det umulig, de gangene frykten tar meg så hardt at jeg ikke får puste og jeg gjenopplever alt og tror jeg skal dø....dvs det føles slik. 

Jeg har hørt folk være oppgitt over en "oppskrudd" ptsd-diagnose, altså at de mener symptomene er overdrevet...Vel, jeg kan bare ønske for dem at de aldri havner i mine sko, for å ha ptsd er helt grusomt....ingenting annet, bare vondt, grusomt, uutholdelig til tider. Men det finnes hjelp. Jeg har vært der før, kommet gjennom før og blitt frisk. Det har jeg planer om å bli igjen. Lykke til til alle dere som sliter med det samme...

Anonymkode: a3037...8eb

Jeg har også kjent på utfordringer etter at jeg begynte å jobbe med folk med bagasje. Er da jeg har begynt å få ting opp. 

Kan ptsd ligge latent til man har overskudd til å bearbeide traumene? Jeg vet ikke om det er det, eller at jeg møter assosiasjoner nå. 

 

Anonymkode: ac876...63e

[AnonymBruker]

Lill3My skrev (14 timer siden):

Det er ikke alltid synlig for dem rundt nei. En kan ha flashbacks uten å agere på dem, fryse til eller bli litt fjern. De rundt tenker ikke nødvendigvis over det med mindre de vet om at du har PTSD og vet litt om hvordan det utarter seg. 

Men det synes at man får en reaksjon på noe,så selvom de rundt ikke vet at det er flashbacks ser de at noe skjer

Anonymkode: e94be...89f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

PTSD er en alvorlig angstdiagnose, så at man opplever angst, panikkangst, under flashbacks er ikke uvanlig. 

Til TS, har du hørt om/lest om toleransevinduet? 

Noen reagerer med freeze, underaktivering. Andre reagerer med overaktivering og blir urolig, aggressiv, sint, oppgavene, høy puls, svetting, angst. 

Ved underaktivering er det ikke sikkert hvem-som-helst ser st du gjenopplever flashbacks, men om de kjenner deg kan det hende de ser det. 

Noen dissorierer også under flashbacks, eller når de snakker om/blir påminnet traumene. 

Mine dissosiasjoner involverer av og til depersonalisering, hvor jeg ikke oppfatter alt klart, gjør og sier ting jeg normalt ikke ville sagt, kan sone ut og bli "borte". 

Exen min ser det med en gang. Da prøver han å avlede meg. Kan ta meg ut av situasjonen, gi meg en klem, setter på musikk eller må rett og slett riste i meg. Avhengig av om jeg er under eller overaktivert. 

 

Anonymkode: 6d118...12f

Er klar over det,men les spørsmålet på nytt du. Hen spør ikke om en får angst mens man har flashbacks

Anonymkode: e94be...89f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvorfor eksplodere av de minste ting? 

Anonymkode: ac876...63e

Dårlige på å regulere følelser 😅 Typisk for ptsd, men det er ikke slik for alle. Noen kan også være dårlige på å regulere følelser, uten å ha ptsd. Men, det er et typisk spørsmål man får fra psykologer når de utreder ptsd, om man er amper og kan klikke for de minste ting (psykologer formulerer seg annerledes)

 

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Men det synes at man får en reaksjon på noe,så selvom de rundt ikke vet at det er flashbacks ser de at noe skjer

Anonymkode: e94be...89f

Nei ikke alltid.,.. noen får flashbacks på 1-2 sekunder, og mange legger ikke merke til folk som får flashbacks. Igjen så ser mange på ptsd som stereotypisk, som en krigsveteran som er trygt hjemme, men tror han fortsatt er i krigen 50% av døgnet 

Anonymkode: 0bcd0...f6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Dårlige på å regulere følelser 😅 Typisk for ptsd, men det er ikke slik for alle. Noen kan også være dårlige på å regulere følelser, uten å ha ptsd. Men, det er et typisk spørsmål man får fra psykologer når de utreder ptsd, om man er amper og kan klikke for de minste ting (psykologer formulerer seg annerledes)

 

Nei ikke alltid.,.. noen får flashbacks på 1-2 sekunder, og mange legger ikke merke til folk som får flashbacks. Igjen så ser mange på ptsd som stereotypisk, som en krigsveteran som er trygt hjemme, men tror han fortsatt er i krigen 50% av døgnet 

Anonymkode: 0bcd0...f6d

Kan dere utdype dette med amperhet? 

Det vil jo ikke se bra ut når jeg har barn å innrømme at man er mye amper. 

Jeg kan vel være mye amper. F eks veldig i forsvar. Jeg kan klikke om dokk oppfører seg som de ikke forstår. Eller når mannen setter meg i en situasjon hvor jeg føler jeg gjør noe galt. F eks om han er uenig, da klikker jeg fordi jeg er redd for å ødelegge hans dag. Det er bare småting, men jeg kan overtenke det veldig. 

F eks "nå tror du sikkert at...." 

Anonymkode: ac876...63e

[Enkelt&Komplisert]

Jeg spacer litt ut ved flashbacks eller blir veldig stille. Er ikke ofte folk rundt meg legger merke til det. Eksen min kunne legge merke til, men han var veldig bevisst og obervant på at jeg fikk det, og hjalp meg ut av flashbacksene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er klar over det,men les spørsmålet på nytt du. Hen spør ikke om en får angst mens man har flashbacks

Anonymkode: e94be...89f

Hen spør om flashbacks alltid oppleves i angst, jeg tolker det som hen spør om flashbacks oppleves som angst, men ser nå at "i angst" kan tolkes som om flashbacks kommer NÅR man har angst. 

Åpen for feiltolkning

 

Anonymkode: 6d118...12f