AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #61 Skrevet 29. juli 2021 17 hours ago, SPOCA said: Vært analytiker i en del år. Går nå over til læreryrket. Beklager avsporing, men kan du fortelle litt om hvordan og hvorfor du går over? Svar på HI: Jeg er økonom, jobber som rådgiver i det offentlige. Selv om jeg er introvert har alle stillingene mine vært altfor ensomme, og jeg går på veggen snart! Er sjeleglad hvis jeg får henvendelser fra de jeg skal rådgi, men det skjer altfor sjelden, det er som regel jeg som må være "på" og oppsøke dem. Selv om jeg er introvert har jeg behov for menneskelig kontakt. Har aldri hatt problem med å få jobb. Anonymkode: 3903b...d9f
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #62 Skrevet 29. juli 2021 Håndverker i ett lite firma, har veldig lite med folk å gjøre. Ofte litt utforbi byen, får se mye fin natur, lite støy osv. Tar med hunden av og til for selskap. Anonymkode: 8163b...266 1
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #63 Skrevet 29. juli 2021 Barnehage. Jeg trives godt med å jobbe i småbarnsavdeling. I storbarnsavdeling hvor det er flere barn pr. ansatt, flere barn generelt og skjer veldig mange ulike ting hele tiden, er jeg rimelig gåen etter en dag. Jeg er egentlig utdannet innen noe annet, men også det er en jobb med mye sosial kontakt. Jeg har tenkt på omskolering, men jo mer jeg leser om ulike yrker og utdanninger, jo mer innser jeg at det er mennesker og relasjoner som interesserer meg mest. Jeg tror (håper) jeg har noen styrker der også og at det passer meg, selv om jeg er både introvert og litt sjenert. Anonymkode: 30762...3de
nomore82 Skrevet 29. juli 2021 #64 Skrevet 29. juli 2021 Jeg jobber innen IT-drift og konsulentvirksomhet. Må ofte ut og reise for å besøke nye kunder, avdelinger og mennesker, samt drive med opplæring, kursing og foredrag. Lite reising nå pga pandemien men gleder meg faktisk til vi er mer i normal hverdag igjen På fritiden er jeg i tillegg frivillig leder i Røde Kors og driver aktivt med kursing, opplæring og samlinger/møter. Stortrives Men som noen andre her og var inne på så må en ikke forveksle introversjon med innadvendt eller mangel på sosiale ferdigheter. En kan godt være superflink med mennesker, men allikevel måtte være alene for å samle opp energi og lade batteriene. Og man er ikke bare enten eller heller. Når jeg oppdaget dette for noen år tilbake så ble livet mitt veeeeeldig mye bedre. I fra å være en som sleit med å forholde meg til venner og bekjentskaper til å være en som takler dette helt fint - men må og være tydelig på at "nå låser jeg døren - ikke fordi jeg ikke liker deg men fordi jeg må lade batteriene mine". Noen sliter med å forstå dette, og der må jeg enten gjenta meg et par ganger eller kvitte meg med de. Og nå forstår jeg hvorfor 1
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #65 Skrevet 29. juli 2021 Jobber som sykepleier. Elsker jobben Anonymkode: 20e38...496
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #66 Skrevet 29. juli 2021 In-house grafisk designer Anonymkode: 23e92...afa
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #67 Skrevet 29. juli 2021 AnonymBruker skrev (12 timer siden): Drømmer om dette selv, er også introvert. Hvor studerte du? Anonymkode: 8cf8c...0ee Studerte noe helt annet og fikk jobben på bakgrunn av kunnskap om produktene. Anonymkode: dbac8...283
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #68 Skrevet 29. juli 2021 AnonymBruker skrev (16 timer siden): Dere som har fått drømmejobben som introverte, hvordan fikk dere den? Gjennom vanlig intervju, eller på andre måter? Føler ofte intervjuet er den store bøygen for oss introverte. Det er mange jobber som passer for oss, men ikke så lett å overbevise andre om det før de ser deg i aksjon. Anonymkode: f2723...4b1 Jeg tror dette kommer en del an på hva slags jobb man søker. Jeg ikke hatt særlig problem med intervjuer, jeg gruer meg på forhånd, men ikke mer enn at det gjør meg skjerpet. Jeg har fått noen jobber hvor jeg ble litt overrasket fordi jeg tenkte jeg kanskje var for ærlig i intervjuet. Da har jeg fått tilbakemelding på at intervjuerne setter pris på ærlighet og refleksjon rundt hvem man vil være i den aktuelle stillingen, fremfor at man bare forsøker å selge seg inn. Men det er i min(e) bransjer(r), det varierer nok hva de legger vekt på i intervjuer. Da jeg fikk drømmejobben, sa jeg på intervju at jeg vet jeg ikke har relevant erfaring, men jeg måtte søke likevel for jeg har så lyst til å jobbe der. Og fortalte hvorfor jeg hadde det (det hadde jeg forberedt meg på på forhånd). Det var en bedre kvalifisert som fikk jobben, men et par uker senere fikk jeg telefon med forespørsel om jeg ville ha et kortere vikariat (kanskje de ville teste meg). Vikariatet ble til fast stilling, og senere til en mellomlederstilling i samme bedrift som jeg fikk uten intervju (akkurat det var slitsomt, kanskje jeg fikk den stillingen fordi alle andre skjønte sitt eget beste og holdt seg unna 😅). Anonymkode: 30762...3de
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #69 Skrevet 29. juli 2021 Jeg er kunstner og lever av salg av malerier. Jeg deltar aldri på mine egne åpninger fordi jeg er altfor kritisk til meg selv og egne verk - jeg har ikke mental kapasitet til å høre kommentarer og tolke kroppsspråk osv. Ellers har jeg også skrevet en bok som jeg fremdeles tjener litt smått på. Jeg har tidligere jobbet i hotellbransjen og jeg trivdes godt med det og likte faktisk selve jobben veldig godt, men jeg ble helt utslitt av all den sosiale kontakten og hadde ikke nubbesjans til å være sosial på privaten. Jeg hadde ikke overskudd til det uten at det gikk utover helsa, så da begynte jeg å se på forandringer. Tok opp maling for avkobling og det var midt i blinken for meg Anonymkode: e2e66...462 1
SPOCA Skrevet 29. juli 2021 #70 Skrevet 29. juli 2021 (endret) AnonymBruker skrev (2 timer siden): Beklager avsporing, men kan du fortelle litt om hvordan og hvorfor du går over? Anonymkode: 3903b...d9f Beklager langt svar på forhånd. Jeg har alltid drømt om å bli lærer, jeg har visst siden jeg var barn at det var lærer jeg skulle bli. Jeg elsker å jobbe med barn, de gir meg så mye glede, samtidig som jeg nok har et voldsomt behov for å gi omsorg. Jeg er et skikkelig omsorgsmenneske (jeg kunne også tenkt meg å vært sosionom, vernepleier, sykepleier osv) og en altruist. Men det er altså barna og de svakere stilte jeg brenner for, og hvorfor det er sånn kan jeg egentlig ikke svare godt på. Det bare er sånn, jeg er født sånn, jeg har vært sånn siden jeg har vært barn. Jeg har et sterkt behov for å ta vare på, jeg har alltid hatt et sterkt beskytterinnsikt, og derfor har jeg jobbet mye frivillig med vanskeligstilte barn i f.eks Røde Kors, eller som trener. Jeg har vært politisk aktiv i mange år, hvor nettopp skolepolitikk var mine viktigste saker. Jeg var hun som dro hjem til en av mine mobbere på barneskolen og lagde mat til han, fordi jeg visste at han hadde en alkoholisert mor som ikke klarte å ta vare på ham. Dette instinktet er så sterkt i meg at jeg bare må få utløp for det. Jeg er litt sånn "all in". Så har dette instinktet i meg bare vokst ettersom jeg også er ufrivillig barnløs (enn så lenge), og jeg trenger å få utløp for et sterk mors- og omsorgsinstinkt. Men det går utover dette altså, jeg føler generelt et sterkt behov for å beskytte, være til stede og være der for barn og svake grupper i samfunnet. Uansett. Da pandemien kom for fullt i fjor følte jeg en desto sterkere trang til å bidra med mer enn jeg gjorde. Jeg følte jeg bare MÅTTE få gjøre det jeg er født til å gjøre, om du skjønner? Man bare vet at dette er riktig for meg. Så i fjor sto jeg der med en nesten ferdig lærerutdanning og tenkte: jeg MÅ bli lærer. Jeg MÅ følge drømmen. Jeg er 34 år. Jeg MÅ. Dette er følelser sterkere enn meg selv, og nå er det umulig å holde tilbake. Det hjalp heller ikke at jeg da jobbet som analytiker i en bedrift som snakket om nedbemanning. Fra å være en topp bedrift å jobbe i, ble arbeidsmiljøet forferdelig da de valgte å nedbemanne til tross for god økonomi og gode tider (pandemien hadde ikke lagt noen stopper for arbeidsmengde eller økonomisk gevinst). Det medførte et helt forferdelig press i en jobb jeg egentlig likte godt, men med desto større krav til effektivitet som ofte var fysisk umulige. Systemene var ikke dimensjonert for at man skulle gjøre det amerikanske eiere ville at vi skulle gjøre. Jeg slapp unna nedbemanning, men opplevde et så ekstremt press at jeg satt på sengekanten og gråt. Og når man går fra å elske en jobb til å skikkelig grue det til den jobben, så bestemte jeg meg for å ta tak. Jeg måtte bort. Som sagt, hadde da en nesten ferdig lærerutdanning + bachelor/master. Jeg begynte i sin tid på lærerhøgskolen rett etter videregående, jeg hadde ikke engang fylt 19 år. 18 år, uerfaren og hadde null selvtillit. Helt nedkjørt etter årevis med mobbing. Men jeg klarte det nesten, men valgte å hoppe av siste året. Jeg tok bachelor/master i engelsk og fikk jobb som analytiker. Elsket jobben i mange år, og derfor ble jeg, men så skjedde det som beskrevet over. Så, i fjor fikk jeg nyss om mulighet for å ferdigstille lærerutdanningen, jeg gikk all inn og jobbet fulltid samtidig som jeg tok 120 stp studieåret 20/21 (mer enn jeg trengte, skal sies) for å gjøre ferdig alt jeg manglet til lærerutdanninge. Jeg valgte å ta en del ekstrautdanning for å kunne konkurrere med andre lærere, jeg har tross alt ikke mye lærererfaring. Uansett. Nå har jeg endelig klart det! Såeh. Det har vært en lang prosess, men jeg er veldig glad for den i dag, for jeg har fått lært mye, og jeg har fått mange spennende erfaringer. Jeg er fullt klar over at det blir slitsomt framover, ingen tvil. Det blir en helt annerledes hverdag. Men jeg glemmer fort både at jeg er introvert og innadvendt når jeg får jobbe med det jeg elsker og brenner for. Jeg sitter faktisk og teller ned dagene til ferien er over, for det å jobbe som lærer gleder jeg meg til. Så har jeg også hørt alle skrekkhistoriene fra læreryrket, men jeg velger å blåse i det og hoppe i det. Endret 29. juli 2021 av SPOCA 2
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #71 Skrevet 29. juli 2021 6 hours ago, SPOCA said: Beklager langt svar på forhånd. Jeg har alltid drømt om å bli lærer, jeg har visst siden jeg var barn at det var lærer jeg skulle bli. Jeg elsker å jobbe med barn, de gir meg så mye glede, samtidig som jeg nok har et voldsomt behov for å gi omsorg. Jeg er et skikkelig omsorgsmenneske (jeg kunne også tenkt meg å vært sosionom, vernepleier, sykepleier osv) og en altruist. Men det er altså barna og de svakere stilte jeg brenner for, og hvorfor det er sånn kan jeg egentlig ikke svare godt på. Det bare er sånn, jeg er født sånn, jeg har vært sånn siden jeg har vært barn. Jeg har et sterkt behov for å ta vare på, jeg har alltid hatt et sterkt beskytterinnsikt, og derfor har jeg jobbet mye frivillig med vanskeligstilte barn i f.eks Røde Kors, eller som trener. Jeg har vært politisk aktiv i mange år, hvor nettopp skolepolitikk var mine viktigste saker. Jeg var hun som dro hjem til en av mine mobbere på barneskolen og lagde mat til han, fordi jeg visste at han hadde en alkoholisert mor som ikke klarte å ta vare på ham. Dette instinktet er så sterkt i meg at jeg bare må få utløp for det. Jeg er litt sånn "all in". Så har dette instinktet i meg bare vokst ettersom jeg også er ufrivillig barnløs (enn så lenge), og jeg trenger å få utløp for et sterk mors- og omsorgsinstinkt. Men det går utover dette altså, jeg føler generelt et sterkt behov for å beskytte, være til stede og være der for barn og svake grupper i samfunnet. Uansett. Da pandemien kom for fullt i fjor følte jeg en desto sterkere trang til å bidra med mer enn jeg gjorde. Jeg følte jeg bare MÅTTE få gjøre det jeg er født til å gjøre, om du skjønner? Man bare vet at dette er riktig for meg. Så i fjor sto jeg der med en nesten ferdig lærerutdanning og tenkte: jeg MÅ bli lærer. Jeg MÅ følge drømmen. Jeg er 34 år. Jeg MÅ. Dette er følelser sterkere enn meg selv, og nå er det umulig å holde tilbake. Det hjalp heller ikke at jeg da jobbet som analytiker i en bedrift som snakket om nedbemanning. Fra å være en topp bedrift å jobbe i, ble arbeidsmiljøet forferdelig da de valgte å nedbemanne til tross for god økonomi og gode tider (pandemien hadde ikke lagt noen stopper for arbeidsmengde eller økonomisk gevinst). Det medførte et helt forferdelig press i en jobb jeg egentlig likte godt, men med desto større krav til effektivitet som ofte var fysisk umulige. Systemene var ikke dimensjonert for at man skulle gjøre det amerikanske eiere ville at vi skulle gjøre. Jeg slapp unna nedbemanning, men opplevde et så ekstremt press at jeg satt på sengekanten og gråt. Og når man går fra å elske en jobb til å skikkelig grue det til den jobben, så bestemte jeg meg for å ta tak. Jeg måtte bort. Som sagt, hadde da en nesten ferdig lærerutdanning + bachelor/master. Jeg begynte i sin tid på lærerhøgskolen rett etter videregående, jeg hadde ikke engang fylt 19 år. 18 år, uerfaren og hadde null selvtillit. Helt nedkjørt etter årevis med mobbing. Men jeg klarte det nesten, men valgte å hoppe av siste året. Jeg tok bachelor/master i engelsk og fikk jobb som analytiker. Elsket jobben i mange år, og derfor ble jeg, men så skjedde det som beskrevet over. Så, i fjor fikk jeg nyss om mulighet for å ferdigstille lærerutdanningen, jeg gikk all inn og jobbet fulltid samtidig som jeg tok 120 stp studieåret 20/21 (mer enn jeg trengte, skal sies) for å gjøre ferdig alt jeg manglet til lærerutdanninge. Jeg valgte å ta en del ekstrautdanning for å kunne konkurrere med andre lærere, jeg har tross alt ikke mye lærererfaring. Uansett. Nå har jeg endelig klart det! Såeh. Det har vært en lang prosess, men jeg er veldig glad for den i dag, for jeg har fått lært mye, og jeg har fått mange spennende erfaringer. Jeg er fullt klar over at det blir slitsomt framover, ingen tvil. Det blir en helt annerledes hverdag. Men jeg glemmer fort både at jeg er introvert og innadvendt når jeg får jobbe med det jeg elsker og brenner for. Jeg sitter faktisk og teller ned dagene til ferien er over, for det å jobbe som lærer gleder jeg meg til. Så har jeg også hørt alle skrekkhistoriene fra læreryrket, men jeg velger å blåse i det og hoppe i det. Tusen takk for et inspirerende svar. Fantastisk innsats! 😊 Anonymkode: 3903b...d9f
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #72 Skrevet 29. juli 2021 Rosi skrev (På 28.7.2021 den 20.01): Jobber med back office oppgaver. Kun noen få kollegaer i landskapet, og vi har alle en tendens til å sitte med musikk/podcast/lydbok på ørene når vi må fokusere. Noen dager er det mer prat enn andre, og da er jeg ekstra sliten når jeg kommer hjem, men stort sett går det bra, prøver å unngå sosiale planer på arbeidsdager. What?! Dette klarer jeg ikke. Anonymkode: 678f7...341 1
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #73 Skrevet 29. juli 2021 Jeg er tannlege, trives kjempegodt med det, men må lade i fred etter jobb. Anonymkode: 4ff2a...539
Rosi Skrevet 29. juli 2021 #74 Skrevet 29. juli 2021 AnonymBruker skrev (12 minutter siden): What?! Dette klarer jeg ikke. Anonymkode: 678f7...341 Vi er vel forskjellige der. Kommer an på hva slags oppgave jeg sitter med. Krever det lesing blir det gjerne musikk, klassisk om jeg må fokusere såpass mye at sangtekster kan forstyrre. Er det enkle punche oppgaver går lydbok eller podcast helt fint, overdøver støyen av folk rundt som sliter mer på meg.
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #75 Skrevet 29. juli 2021 AnonymBruker skrev (På 28.7.2021 den 19.37): Dere som har fått drømmejobben som introverte, hvordan fikk dere den? Gjennom vanlig intervju, eller på andre måter? Føler ofte intervjuet er den store bøygen for oss introverte. Det er mange jobber som passer for oss, men ikke så lett å overbevise andre om det før de ser deg i aksjon. Anonymkode: f2723...4b1 Intervju, men jeg er nok flink å selge meg inn. Er både sosial og humoristisk på jobb, men trenger å lukke døren til kontoret i løpet av arb.dagen. Tror ikke noen kolleger tenker på meg som «introvert», jeg er imøtekommende ovenfor kolleger og kunder. Men jeg tar ikke insj til sosiale aktiviteter, gjør meg ingenting av å ta lunsj alene og har det fint i min egen lille boble. Anonymkode: 1e7db...5e6
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #76 Skrevet 29. juli 2021 Vernepleier. Trives godt og kunne ikke tenke meg noe annet, men er sliten i hodet etter jobb. Anonymkode: 8ee7f...e55
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #78 Skrevet 29. juli 2021 Lærer, her også. Men jeg har tidligere jobbet som sekretær, miljøterapeut, guide, i dagligvarebutikk, bibliotekar, postbud og innen rengjøring. Jeg ser egentlig ingen yrker som ikke passer til en introvert, man må bare tilpasse yrket til sin egen personlighet Anonymkode: 5144f...b75 1
AnonymBruker Skrevet 29. juli 2021 #79 Skrevet 29. juli 2021 Sykepleier innenfor rus og psykiatri. Kjenner ofte på at jeg er mer enn nok sosial på jobb og dermed ikke orker så mye sosialt på fritiden. Det er nok å være med mann og barn 🙈 Anonymkode: fcfeb...b92
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå