Flytte for å ivareta egen helse?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er singel og frivillig barnløs. Og jeg er den i familien som alltid stiller opp for alle andre, og setter mine egne behov til side. 
 

Nå er jeg så lei av å gi av meg selv, hjelpe andre og ta innover meg andres bekymringer, at jeg klarer knapt å komme meg opp på jobb. Jeg er konstant nedstemt, kvesser til til familien min, og griner etter hver gang jeg har vært på besøk med foreldre, søsken eller besteforeldre. Jeg makter ikke min egen familie lengre. Jeg har min egen hverdag så langt oppi vrangstrupen at jeg føler meg kvalt. Jeg reiser ofte bort på helg, og når jeg nærmer meg byen min får jeg ofte panikkanfall (griner og ekstremt tungt å puste). Jeg må kjøre til sides å stoppe bilen for å ikke utgjøre en fare for andre. 
 

Vurderer å flytte fra alt og alle å starte på nytt en fremmed plass.. Samtidig er jeg redd den mentale helsa mi kommer til å gjøre en ny start ekstremt vanskelig. Jeg er på felgen og føler jeg nærmer meg et sammenbrudd, hvis det ikke er nettopp det jeg er midt oppi nå, uten å tørre å akseptere og kjenne etter. 😭😭😭

 

Noen som har vært borti lignende og har gode råd? Hjelper det å flytte? 

Anonymkode: 99748...83c

[AnonymBruker]

Ja, flytt.

Anonymkode: 2f136...607

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det angrer ikke et eneste sekund! Men jeg flyttet bare til nabokommunen da, det ble likevel et såpass stykke unna at jeg ikke var så enkel å «bruke» av familiemedlemmene mine mer fordi de gjerne måtte kjøre meg hjem igjen pga manglende kollektivtransport om kveldene! Da ble plutselig fryktelig langt å kjøre meg hjem, likevel gikk det veldig fort for dem når de skulle hjem til seg selv igjen da!🙄

Anonymkode: 2c765...2a2

[AnonymBruker]

Spørs litt tenker jeg - altså om det faktisk ER familie som brenner lyset i begge ender eller om dette handler om helsa di generelt?

Hvor mye/ofte ønsker de hjelp til type hva? 

Anonymkode: 5c7b9...4f2

[AnonymBruker]

jeg har ikke flyttet men har kuttet kontakten med foreldrene mine. 

det å bare flytte gjør ikke problemene nødvendigvis bedre. da kan det være det blir andre ting som: mas på at du må komme på besøk, at du ikke ringer de nok eller inviterer de nok. når de først kommer på besøk/du drar der så kan det bli mer press om å være der lengre periode. å flytte kan dog gi mindre utfordringer i lengre periode, men mer intenst. 

jeg tenker det uansett er viktig for din helse å være tydelig og direkte  fortelle dem om dine grenser. selv om de kanskje ikke lytter eller går i forsvar er det viktig at du igjen tar ansvaret og rollen for ditt liv og hva du godtar. 

ikke vits å komme med mye argumenter - fordi da kan de komme med motargumenter og du kommer aldri til å ha gode nok grunner for dem. gi korte svar som "nei, jeg komme ikke" (hvorfor ikke?) "fordi jeg ikke kommer eller det har ikke du noe med." 

 

Anonymkode: e3ba7...aea

[AnonymBruker]

når jeg tilslutt turte å kutte kontakten med mine foreldre så var det som en tung byrde ble løftet av skuldrene. jeg smilte når jeg gikk ut av døra deres og visste at nå var det nok. da sa jeg også fra før jeg gikk at nå var grensen gått. 

jeg har som du beskriver fått panikkanfall for å være utenfor huset, for å få meldinger/vibrasjoner fra telefon (det kunne være dem som ville noe), angst for å gå på butikken for å treffe de. når jeg kuttet kontakten så forstod jeg at jeg hele tiden hadde gått med nervøse og høye skuldre for at de skulle kreve eller mase/forvente noe. 

så det du skriver om kanskje alt mentale er fra dette tenker jeg kan være reelt. det var det for meg! etter jeg kuttet var plutselig alt kjempebra. kanskje det for det er å flytte, men anbefaler at du da sier ifra om hvor dine grenser er slik at det ikke blir overført til annet mas ved flytting. 

sett tilbake så lurer jeg litt på hva jeg fryktet? hva var egentlig det verste de kunne gjort mot meg egentlig. likevel gikk jeg rundt i ti år og var redd for reaksjoner dersom jeg ikke oppførte og gjorde det de ønsket. I mange av disse årene var jeg sint og frustrert på de, men klarte heller ikke å si ordentlig fra om mine behov. 

 

Anonymkode: e3ba7...aea

[AnonymBruker]

Gjør det. Jeg bor selv langt unna min familie. Kunne aldri tenkt meg å bodd i samme by som dem. 
Er ufattelig glad i dem men trenger avstanden. 

Anonymkode: 128f3...9fb

[Fru2020]

Jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt at det høres ut som om du har en depresjon. Har du det så flytter nissen med på lasset om du flytter. Kanskje du skal diskutere dette med fastlegen din for du tar noen store avgjørelser. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt at det høres ut som om du har en depresjon. Har du det så flytter nissen med på lasset om du flytter. Kanskje du skal diskutere dette med fastlegen din for du tar noen store avgjørelser. 

Nissen er alltid med på lasset😩men må innrømme at jeg sliter med angst for et par familiemedlemmer; så pass ille at jeg tenker det samme…trodde jeg var verdens største pingle, men ser det er flere som sliter🧡

ts, hva er det de maser om hjelp til, hvor ofte osv? trives du utover dette, eller ønsker du forandring uansett!

Anonymkode: f4dc9...6b3

[AnonymBruker]

Kroppen din skriker til deg at du må endre noe. Hør på den før du blir enda sykere.

Anonymkode: 67049...e84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Nissen er alltid med på lasset😩men må innrømme at jeg sliter med angst for et par familiemedlemmer; så pass ille at jeg tenker det samme…trodde jeg var verdens største pingle, men ser det er flere som sliter🧡

ts, hva er det de maser om hjelp til, hvor ofte osv? trives du utover dette, eller ønsker du forandring uansett!

Anonymkode: f4dc9...6b3

Det er ikke nødvendigvis at de ber meg gjøre ting, men ytrer de til meg at de skulle gjort ditt eller datt, hadde vært fint om «noen» gjorde sånn og sånn, så vet de at fra meg får de ja, for jeg vet at resten av mine søsken evner å si nei. Og jeg unner både søsken, foreldre og besteforeldre alt vel. 
 

Problemet ligger vel i at jeg ikke klarer å sette grenser. Jeg har også to nieser som trenger ekstra oppfølging. Slike ting går så inn på meg, og jeg får vondt i hjertet hver gang jeg møter de. Etter besøk hos de kan jeg være lei meg i flere dager pga jeg uroer meg for hvilken fremtid de har osv. 

Så forventes det jo at den ene single og barnløse skal ha overskudd og tid til gamle besteforeldre feks. Jeg tenker det er vel så viktig at de som har produsert oldebarn drar på besøk.. Men nei da, det er jo JEG som har tid, som kun har jobben og meg selv å tenke på.. 

Anonymkode: 99748...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

når jeg tilslutt turte å kutte kontakten med mine foreldre så var det som en tung byrde ble løftet av skuldrene. jeg smilte når jeg gikk ut av døra deres og visste at nå var det nok. da sa jeg også fra før jeg gikk at nå var grensen gått. 

jeg har som du beskriver fått panikkanfall for å være utenfor huset, for å få meldinger/vibrasjoner fra telefon (det kunne være dem som ville noe), angst for å gå på butikken for å treffe de. når jeg kuttet kontakten så forstod jeg at jeg hele tiden hadde gått med nervøse og høye skuldre for at de skulle kreve eller mase/forvente noe. 

så det du skriver om kanskje alt mentale er fra dette tenker jeg kan være reelt. det var det for meg! etter jeg kuttet var plutselig alt kjempebra. kanskje det for det er å flytte, men anbefaler at du da sier ifra om hvor dine grenser er slik at det ikke blir overført til annet mas ved flytting. 

sett tilbake så lurer jeg litt på hva jeg fryktet? hva var egentlig det verste de kunne gjort mot meg egentlig. likevel gikk jeg rundt i ti år og var redd for reaksjoner dersom jeg ikke oppførte og gjorde det de ønsket. I mange av disse årene var jeg sint og frustrert på de, men klarte heller ikke å si ordentlig fra om mine behov. 

 

Anonymkode: e3ba7...aea

Problemet er at ingen egentlig har gjort meg noe vondt. Det er på en måte jeg som har tøyd strikken så lenge at jeg holder på å gå i oppløsning. Jeg har gitt så mye av meg selv så lenge nå, og forventningene stiger i talt med dette, så jeg har meg selv å takke. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det her, og uten å evt flytte. 

Anonymkode: 99748...83c

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du behøver noen å snakke med og sortere tanker. Det er ikke helt rimelig at du skal være lei deg i flere dager fordi du bekymrer deg for niesene dine. Du kan også få hjelp og støtte til å lære deg å sette grenser. Start med en time hos fastlegen og beskriv symptomene du har grundig. Ikke vent og se det an, da blir bare veien til å få det bedre enda lengre.

Anonymkode: 67049...e84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Spørs litt tenker jeg - altså om det faktisk ER familie som brenner lyset i begge ender eller om dette handler om helsa di generelt?

Hvor mye/ofte ønsker de hjelp til type hva? 

Anonymkode: 5c7b9...4f2

Problemet ligger vel i at jeg over så lang tid har gitt så mye av meg selv, og stilt opp på en måte ingen av mine søsken har gjort. Det forventes så mye av meg, og det er igrunn kun min egen feil. Det er ingen som nødvendigvis ber meg om konkrete ting. Men det er meg de ringer om det er noe, og de formulerer seg alltid på en måte som gjør at jeg blir å tilby hjelp. Greia er at de alltid vet at de får ja fra meg. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det her 😭

Anonymkode: 99748...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Greia er at de alltid vet at de får ja fra meg. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det her 😭

Kan du ikke bare si til de at du må begrense kontakten med de pga at du har helseplager? Du trenger jo ikke å utdype og forklare detaljert om din helse til familiemedlemmene.

Anonymkode: 36648...931

[AnonymBruker]

Hva kommer til å skje når du sier nei?

Anonymkode: 67049...e84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kan du ikke bare si til de at du må begrense kontakten med de pga at du har helseplager? Du trenger jo ikke å utdype og forklare detaljert om din helse til familiemedlemmene.

Anonymkode: 36648...931

Ps. Snakk uansett med fastlegen din om det som du har fortalt i denne tråden. Kanskje du også trenger en gradert sykemelding (1 eller flere dager pr uke) i en periode? 

Du må begynne å ta hensyn til deg selv og ta vare på deg selv.

Anonymkode: 36648...931

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Men det er meg de ringer om det er noe, og de formulerer seg alltid på en måte som gjør at jeg blir å tilby hjelp

Det kan være lurt å ikke være så tilgjengelig på telefonen. Slå av ringelyd og meldingslyd på telefonen i lange perioder, for å få telefonfri tid.

Anonymkode: 36648...931

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva kommer til å skje når du sier nei?

Anonymkode: 67049...e84

Problemet er jo at jeg ikke klarer å si nei.. Det får jo ingen konsekvenser. Men det går på egen samvittighet. 

Anonymkode: 99748...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det kan være lurt å ikke være så tilgjengelig på telefonen. Slå av ringelyd og meldingslyd på telefonen i lange perioder, for å få telefonfri tid.

Anonymkode: 36648...931

Dette synes jeg var et godt råd.

Anonymkode: 30488...830