Er det bare meg som..

[Månekvinnen]

...jeg mener. Alle sier jo sånn: Barn er så søøøøte og. Jada, de er det. Men jeg bryr meg liksom ikke noe om dem! Synes at de for det meste er i veien. Nå er jeg jo bare tjue år da, jeg forandrer vel mening etterhvert. Det er iallfall det andre forventer. Jeg bare lurer. Er det bare meg eller?

Har til og med snakket med en mor. Hun sa at hun heller ikke likte barn. Bare sin egen

[Gjest Milah]

Jeg er også bare 20, men jeg elsker barn! Gleder meg masse til den dagen jeg skal få mine egne. I mellomtiden gleder jeg meg over andres.

Kan være enig i at det av og til kan bli litt mye, men jeg tror det vil føles anderledes når det er dine egne!

[Gjest gjest1]

...jeg mener. Alle sier jo sånn: Barn er så søøøøte og. Jada, de er det.   Men jeg bryr meg liksom ikke noe om dem! Synes at de for det meste er i veien. Nå er jeg jo bare tjue år da, jeg forandrer vel mening etterhvert. Det er iallfall det andre forventer.   Jeg bare lurer. Er det bare meg eller?

Har til og med snakket med en mor. Hun sa at hun heller ikke likte barn. Bare sin egen

←

Jeg er 30 og har det på samme måten, så det er ikke sikkert du vokser det av deg nei

Min 'trøst' er at min mor heller ikke var (eller er i dag) så begeistret for barn, men hun sier at når man får egne så blir det helt noe annet. Får satse på at det er slik!

Jeg HATER det når jeg er med venninner som har med unger, og så sendes ungen rundt fra fang til fang. Heldigvis har de lært seg at de hopper over meg på runden...

[Månekvinnen]

Jeg er 30 og har det på samme måten, så det er ikke sikkert du vokser det av deg nei 

Min 'trøst' er at min mor heller ikke var (eller er i dag) så begeistret for barn, men hun sier at når man får egne så blir det helt noe annet. Får satse på at det er slik!

Jeg HATER det når jeg er med venninner som har med unger, og så sendes ungen rundt fra fang til fang. Heldigvis har de lært seg at de hopper over meg på runden...

←

Ja ikkesant! Det er jo ikke sånn at jeg hater barn og det gjør sikkert ikke du heller;) Men jeg trekker meg unna liksom. Alle venninnene mine var "trillepiker" som barn, mens jeg var hundepasser, hehe :grine2: Men fint å vite at det ikke bare er meg! Jeg blir ganske lei av sånn gossegossegossebossenusse-snakk...bah. Egentlig rart at jeg er sånn...jeg er temmelig barnslig selv!

Men kan godt hende det blir annerledes med mine egne. (Får da inderlig håpe det, hehe)

Endret 16. september 2005 av Månekvinnen

[Gjest gjest1]

Kom hjem fra ett år i utlandet da jeg var 20 år.

Hadde jobbet som au-pair og sverget ved meg selv at jeg ALDRI skulle få egne barn. Men nå har jeg gifta meg med drømmemannen og drømmer om barn så ting forandrer seg med årene. Ihvertfall for mange men kanskje ikke for deg?

[Månekvinnen]

Jeg håper jo at det forandrer seg da Fint å vite at det går an iallfall!

[LilleBille]

Det er forskjell på mine barn og andres unger - det er det ikke tvil om.

Og du er ikke alene - det kan du være sikker på.

Har aldri vært opptatt av barn før jeg fikk egne - og er fortsatt ikke sånn som faller i staver over andres barn - selv om mange av dem er både søte og koselige - kunne jeg aldri tenkt meg å jobbe i barnehage el.

Og når jeg ser på venninner som har små barn - er jeg veldig glad for at jeg er ferdig med den tiden. Selv om jeg koste meg veldig med mine da de var små.

[Anglofil]

Du er absolutt ikke alene! Selv er jeg veldig glad i barn, og derfor valgte jeg å begynne på allmennlærerutdanningen på HIO. Og der har jeg møtt en masse mennesker som absolutt ikke kunne tenke seg å jobbe som lærer på barneskolen, rett og slett fordi de ikke liker barn. Og det er fullt lovlig! Og jeg kan forstå det, fordi barn er veldig krevende, og ingen barn er så krevende som andres barn antar jeg.

Mvh Yvonne

Endret 16. september 2005 av yvonne

[Elanor]

Har nå rukket å bli 25 år, og jeg liker unger mindre og mindre. Men det er jo fordi jeg stort sett blir utsatt for unger på en negativ måte. Skrikende unger på bussen, og "hysj - barnet sover" på besøk hos nybakte mødre, f.eks. Jeg satt en del barnevakt som tenåring, og syns det var ganske hyggelig, men som voksen blir det lite eksponering på den måten.

Flere av mine venninner for barn etterhvert, og det er nesten forventet at det skal rykke litt i livmoren når man ser avkommet. Men jeg er egentlig ikke så veldig interessert...

[Dagoberta]

Jeg var også veldig lite interessert i barn, men det blir noe annet straks man har laget dem selv

[Gjest Emera]

Det er forskjell på mine barn og andres unger - det er det ikke tvil om.

Og du er ikke alene - det kan du være sikker på.

Har aldri vært opptatt av barn før jeg fikk egne - og er fortsatt ikke sånn som faller i staver over andres barn - selv om mange av dem er både søte og koselige - kunne jeg aldri tenkt meg å jobbe i barnehage el. 

Og når jeg ser på venninner som har små barn - er jeg veldig glad for at jeg er ferdig med den tiden.  Selv om jeg koste meg veldig med mine da de var små.

←

Har det akkurat på samme måte! Jenta mi er skjønnest i verden, og jeg ville aldri ha vært henne foruten. Men det frister absolutt ikke å starte på nytt med baby.

Jeg var ikke den som stadig trillet barnevogner eller satt barnevakt da jeg var yngre. Det interesserte meg ikke, helt enkelt. Hadde en venninne på den tiden som stadig passet barn, og jeg holdt på å kjede meg ihjel sammen med henne.

Men som andre her sier, det blir noe helt annet når man får egne barn. Ingen kan helt forklare hvordan det oppleves.

[Gjest gjest1]

hei Månekvinne - du er ikke alene

Jeg trillet barn da jeg var liten, og passet hunder også!

Nå har jeg tre "barn" som betyr verden for meg, og som jeg elsker høyere enn alt annet, men ellers liker jeg bare barn jeg kjenner, og barn som ikke er snørrete eller gråter.

Katter derimot er vesner jeg elsker ubetinget enten de er mine egne eller ikke!

[Cata]

Du er ikke alene! Jeg er ganske mye eldre enn deg og liker ikke barn. Det gjør ikke min mor heller og ei heller min bestemor. (Lurer på om vi kom med storken.....?) Men det er altså små barn vi ikke er så begeistret for. Når de begynner å bli litt store (skolealder eller så) så blir de straks mer OK, for da kan man jo føre en skikkelig samtale med dem og gjøre ting sammen med dem på en helt annen måte enn man kan med småbarn. Og når de blir 10-12 år så er det ingen problemer.

[Gjest (Ursula)]

Nei du er ikke alene om å ikke være overbegeistret for barn.

[Gjest Tristessa]

Isj, jeg heller er ikke noe særlig begeistret for barn. Vil jo ha barn en eller annen gang, og satser på at jeg vil forandre mening da (stakkars barn hvis ikke?). Jeg er strengt tatt bare ikke interessert i unger nå og det er jeg vel egentlig glad for.

[Gjest Gjesta]

Liker ikke barn spesielt godt.

[Gjest Ingrid78]

Jeg liker ikke barn jeg heller. Jeg har riktignok en stesønn, og jeg er glad i han, men han er et barn. Og andres barn... ikke snakk om det en gang. Barn som skriker i butikkene ol for jeg helt noia av. Og alle svimler rundt og utbryter at de er så søte. Jeg ser jo at endel barn er søte, men ikke noe for meg. Mamma sier også at ting vil endre seg når jeg får egne, for det gjorde det for henne, men jeg tror ikke det for meg. Jeg er 27, og har vært fast bestemt på at jeg ikke skal ha barn siden jeg var 15, så sjansene er vel ikke så store for at det forandrer seg.

[Rapunsel]

Nei, du er ikke alene.

Jeg har ikke noe spesielt imot barn, men ingenting spesielt for dem heller. Generelt sett. Jeg kan godt tenke meg å få egne barn etterhvert, hvis det passer sånn, men jeg flyr ikke rundt og interesserer meg for alle andres barn hele tiden.

Noen er jo fryktelig søte, spennende hva små mennesker tenker på. Men utover det - nei.

[Gjest Dum Perignon]

Du er ikke alene om aa ikke like barn, nei.

Jeg regner forresten med at du synes det er helt OK at barna ikke liker deg, heller - vi voksne er jo konsekvente.