Irritasjon etter dødsfall

[AnonymBruker]

For ikke så lenge siden så mistet jeg den ene forelderen min. Dette var ventet etter en stund med alvorlig sykdom.

Jeg tenkte at dette gikk jo greit. Jeg var jo lei meg men har liksom ikke strigrått heller. Synes bare det er så uvirkelig. Føler meg ikke nedfor. Fungerer greit på jobb.

Men nå kjenner jeg på en enorm irritasjon og også sinne inninellom. Jeg klarer ikke å forstå hva det er som irriterer meg og hvorfor jeg er så sint. Det er ikke noe spesifikt som jeg kan se iallefall. Men det går utover mann og barn 😟 Det er som en voldsom PMS som ikke går over og jeg får lyst til å brøle og slå rundt meg. Det skal ingenting til før jeg kjenner det koker inni meg. Noen ganger kan jeg kjenne på sinne knyttet til det å ha mistet noen jeg er glad i. Men irritasjonen klarer jeg ikke å koble opp mot noe..

 

Hva er det som skjer? Er det knyttet til sorg? Noen som har erfart det samme? Tips eller råd mottas gjerne for jeg føler meg helt forferdelig.

Anonymkode: eacbb...5ee

[AnonymBruker]

Ja, er det ikke naturlig å anta det?

Stress, sinne og sorg henger sammen. 

Prøv en kombinasjon av styrketrening/løping eller gåturer i skog og små meditasjonsøvelser. Det roer stresset, men samtidig kan du nok være forberedt på en liten minibreakdown når du blir skikkelig sliten. 

Og det er bare bra og sunt  

Anonymkode: 469ba...a07

[AnonymBruker]

Det er en naturlig reaksjon på undertrykte følelser. Ville tatt kontakt med fastlegen om det ikke går over. 

Anonymkode: 74745...468

[Stoltskeiv]

Helt naturlig. Jeg reagerte på samme måte da jeg mistet en nær person for et år siden. Det trenger ikke være noe undertrykt. Man reagerer forskjellig under sorg. Det er ikke mer riktig å gråte enn å være sinna. ❤️ 

[AnonymBruker]

har hørt at sinne bare er en maskering av det å være lei seg/redd

Anonymkode: eae3c...7ef

[AnonymBruker]

Jeg ble mye sint etter at min søster døde. Det var som et irrasjonelt sinne mot henne som bare forlot meg. Det var savn og fortvilelse over at hun ikke var her mer. Tror det er ganske normalt, men det bør roe seg etter en viss tid, når en har lært å leve med savnet. 

Anonymkode: ab0ba...153