Dissosiering i praksis

[AnonymBruker]

Jeg har ptsd. Kan innimellom (etter og under triggere) gå meg vill i huset. Da mister jeg helt orienteringsevnen, både på hva som er opp og ned, høyre og venstre. Kan også være usikker på om jeg er i riktig hus.

Anonymkode: bb914...417

[AnonymBruker]

Hva er egentlig forskjellen på dissosiering og depersonalisering?

Hvilket av dem har jeg, når jeg går i en konstant uvirkelighetsfølelse. Jeg kommer meg ikke ut av uvirkelighetsfølelsen. Hva er behandlingen for dette? 

Anonymkode: 3ca0f...42b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2021 den 22.09):

Istad gikk jeg en tur til joker rett før det stengte kl.21, og jeg hørte på musikk som fikk frem følelser i meg. 

Er voldsomt raseri kom opp i meg og jeg ble i dype tanker der jeg tenkte intenst på vonde episoder som har skjedd i livet mitt og hvor sint jeg var å denne personen. 

Plutselig stod jeg foran joker og jeg hadde ikke lagt merke til det før jeg kom frem. Tydeligvis har jeg vært helt borte under turen.

Er det dissosiering? 

Anonymkode: 1dfc6...7c0

Autopilot 

Anonymkode: bc828...124

[AnonymBruker]

Jeg opplever mild dissosiering noen ganger, i situasjoner med høyt stress. Vanligvis i samtaler som kommer inn på tema som trigger angst, der jeg ikke enkelt kan forlate samtalen eller bytte tema.

Det er en høy summelyd i hodet, og det blir vanskelig å tenke klart. Så kjennes det ut som om jeg synker bakover. Plutselig er jeg tilbake, og samtalen har gått videre. Da er jeg veldig sliten.

Mine nærmeste som kjenner meg har sagt at det er helt rart når det skjer. Visstnok fortsetter jeg å delta i samtalen helt uanfektet, selv om dette er tema som de har sett gi meg kraftige angstanfall. De sier jeg er høflig, nikker og smiler, men ofte blir litt stille. Jeg kan vist virke litt fjern og uinteressert når det skjer, men ikke mer enn normalt ved tema som kjeder meg. Dette kan vare i flere minutter, men jeg husker ingenting etterpå. 

 

Jeg tror dette er en effektiv forsvarsmekanisme for å beskytte meg selv mot følelser jeg ikke klarer å håndtere, i situasjoner der jeg ikke er trygg nok til å gi dem utløp. I stedet for å fjerne meg selv fysisk fra situasjonen fjerner jeg meg selv mentalt, og unngår å hente ut eller lagre minner relatert til samtalen.

Det er ikke vanskelig for meg å forstå at noen som opplever alvorlige traumer i barndommen utvikler DID. 

Anonymkode: 92917...a3f

[AnonymBruker]

Jeg og blir en annen utgave av meg selv, og jeg har ofte "hull" når jeg er den personen som jeg ikke regner med å være til vanlig (men som jeg egentlig kanskje tror faktisk er meg). Hva som trigger det varierer, det er ikke truende situasjoner i dag, men det er klart elementer som minner meg om da jeg var liten. 

Vokst opp med grov omsorgssvikt, langvarig mishandling av ulike typer. Ser klart "koblinger" og forstår hvorfor hjernen gjør som den gjør, men det er forvirrende og kan skape mye angst pga. at jeg ikke alltid husker hva jeg har sagt eller hvordan jeg har vært. 

Noen ganger kan det minne om fylleangst om man har drukket vel mye kvelden i forveien.

Anonymkode: afb02...b1a