Barn skeptisk til alt, veien videre?

[AnonymBruker]

Vi har et barn som snart fyller seks år. Hen er beskjeden og litt tilbaketrukket av natur, men med nok gode erfaringer er det sjeldent noe problem å leke med andre barn, ha barnevakt ++. Men for å ha komme dit har det krevd endel eksponering og "holding i hånden", langt mer enn hva vi ser hos jevnaldrende barn. 

Feks er barnet fortsatt alltid sist med i felleslek, blir stående å se på lenge. Og gir deg så fort noe blir mildt krevende / ubehagelig, tørr rett og slett lite. 

Nå på sommeren tørr hen knapt å løpe på gresset siden det kan være humler der. 

Å klatre opp i den laveste grenen i treet som er 50 cm over bakken er helt uaktuelt, selv om en av foreldrene bærer og holder. 

Jeg var sånn selv da jeg var liten siden moren min var litt engstelig av natur. Hun farliggjorde mye som egentlig er trygt som førte til at jeg hang litt bakpå. Hoppet feks ikke fra 3-meteren før jeg var 15 og var alltid usikker i sosiale relasjoner frem til jeg ble voksen nok til å forstå at selvtillit kommer innenfra. 

Skal ikke se bortifra at det vi ser hos barnet kommer, om ubevisst, fra meg. 

Men: 

Vi er fundamentalt uenig om veien videre. Jeg skulle ønske jeg ble pushet LITT da jeg var ung. Jeg har gått glipp av mye i ungdommen pga usikkerheten og "feighet". Feks det sosiale båndet man får av å hoppe fra 3-meteren når alle synes det er litt ekkelt men at gjør det sammen. Så jeg vil på en trygg måte vise at ting ikke er farlige. Feks noe så enkelt som å klatre i treet med barnet. Eller hoppe fra bassengkanten med barnet i armene selv om det kan være ekkelt første gang. Vil ikke at barnet skal bli noen uredd type, men på linje med jevnaldrende hadde vært fint. 

Den andre parten mener vi skal gå samme vei  jeg opplevde. La barnet styre 100% hva som skjer og trekke oss med en gang barnet synes noe er marginalt ekkelt. Selv om vi vet at barnet hadde elsket å mestre akkurat dette. Klart mer behagelig og kan godt være den mest riktige veien å gå. For mye eksponering fører jo til at man kan bli skeptisk det og. 

Men jeg er redd barnet vil oppleve det samme som meg med denne taktikken. At vennene gjør ting som hen egentlig vil, men ikke tørr. Og ta med seg usikkerheten inn i voksen alder. 

Tanker?

Anonymkode: 22c7a...329

[AnonymBruker]

Vi har også en som trekker seg når noe er 'farlig'. Vannsklier, store slalåmbakker, å fly alene, kjøre "fort" i båt, å spørre andre om å leke er eksempler på humper som vår ene sønn har syntes var skummelt, men som han har forsert. Når det er gjort første gang så er barrieren brutt, og han opplever svært stor mestring, glede og vokser veldig på å få dette til. 

Vi var også veldig uenige om fremgangsmåte. Pappaen ville pushe, jeg syntes det var ubehagelig. Men etter å ha kjent barnet i over 10 år, så ser vi at det som har fungert best er en kombinasjon av å snakke noe opp, forvente at han får det til (snakke som om han klarer det, at det ikke blir noe problem for han), enkle bestikkelser (veldig sjeldent, må være sikker på at det gjennomføres), og å pushe-pushe-pushe. Det fungerer også å gi han "sikkerhetsutveier", vise hvordan han kan bremse ned sklia hvis det går for fort, ta av skiene og gå hvis han blir redd osv. Og å ikke gi opp, stå der sammen med han og oppmuntre ham selv om det tar laaaang tid å komme over kneika.

Så jeg er glad vi har valgt å dytte ham videre innefor rimelighetens grenser, innen ting vi vet han vil like å mestre. Vi ser at det gir ham glede og mestring. At det er en del av jobben vår å hjelpe ham videre. 

Anonymkode: a6c37...e65

[AnonymBruker]

Sønnen min er også sånn. Vi pusher litt, men ikke så mye at det blir tvang, og kun hvis vi ser at det er noe han har veldig lyst til, eller det er noe han absolutt bør gjøre.

Men det som egentlig har hjulpet mest her er å ta med venner av ham på ting, venner som er tøffere og mer utadvente (noe som gjelder alle vennene hans, så det er ikke sånn at vi velger bort noen på det grunnlaget altså ). Da blir det noen ganger, men ikke alltid, slik at han tør å gjøre det vennen gjør så lenge det ikke er noe altfor skummelt. Så har han mestret det en gang og fått en positiv opplevelse, og tør å gjøre det alene neste gang.

For to år siden hadde vi med en venn på Legoland, og da kjørte de absolutt alt, var såvidt over høydekravet på de tøffeste tingene. Det hadde vi aldri trodd på forhånd, og det hadde aldri i verden skjedd om han hadde vært alene. Og han var såå fornøyd.   I fjor hadde vi med en annen venn på campingplass, og vennen tok da initiativ til at de kom i kontakt med andre barn på lekeplassen, og etter et par dager turte vår sønn å gjøre det samme. Da hadde han observert både hvordan vennen gjorde det, at det ikke var så skummelt, og at det kom noe positivt ut av det.

Dette skjer som sagt ikke hver gang. Men det løsner litt og litt, og han er mye tøffere nå enn jeg hadde turt å håpe at han skulle bli, selv om han fortsatt er den mest forsiktige i vennegjengen.

Han er forresten 9 nå og har nylig begynt å gå og kjøpe ting i butikken selv, med eget kort. Dette er også noe han har syntes har vært skummelt, og det var viktig for meg å lære ham, for lillebroren min var samme typen og handlet ikke noe selv før han var passert 20. Han fikk slippe unna alt som var ubehagelig og er fortsatt ganske hjelpeløs. (Jeg er altså fullstendig uenig med mannen din.)

Jeg gikk først sammen med sønnen min i butikken en del ganger og viste ham, og de neste gangene fortalte jeg ham hvordan han skulle gjøre det underveis. Var bevisst på å gjøre dette såpass tidlig at det er normalt, og ikke flaut, å trenge hjelp med det. Da jeg var sikker på at han kunne håndtere det, så begynte jeg å si av og til når han gjerne ville ha noe, at han kunne få det hvis han gikk og kjøpte det selv. Og plutselig dukket det opp et ønske som var motivasjon nok til å gjøre det. 😛

Anonymkode: a2419...cc1

[AnonymBruker]

Jeg tror egentlig ikke det finnes noe fasitsvar, og at hva som funker kommer an på sønnen deres. 

Mine barn ligner på faren sin, og er ikke forsiktige i det hele tatt 😅 Men jeg selv var veldig usikker sosialt som barn, og broren min var forsiktig når det gjaldt fysiske utfordringer. Vi ble pushet. Og det virket mot sin hensikt, men det handlet nok også om måten det ble gjort på. Jeg skulle som voksen ønske at foreldrene mine hadde vist forståelse for frykten for å ta kontakt med andre. Og oppmuntret og hatt tro på at jeg klarte det og at det gikk fint. Men "det er da ikke vanskelig gå bort og spørre om å få sykle sammen med Kari og Mari, det klarer du! Kom igjen nå!", som var godt ment,  gjorde at jeg følte skam over sjenansen i stedet for å prøve meg på å overvinne den. Jeg endte med å late som jeg ikke hadde lyst til ting jeg egentlig hadde lyst til, for å ikke avsløre at jeg var redd, og for å slippe å bli pushet. 

Anonymkode: b0a12...13a

[AnonymBruker]

Jeg var også et forsiktig barn, og jeg har på mange måter samme erfaringen som du har. Jeg fikk litt for ofte lov til å si nei til ting.

 Jeg burde ha blitt pushet litt mer, det er jeg overbevist om at jeg hadde tjent på,  det hadde ganske sikkert gjort oppveksten min enklere.

Anonymkode: 57069...2f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tror egentlig ikke det finnes noe fasitsvar, og at hva som funker kommer an på sønnen deres. 

Mine barn ligner på faren sin, og er ikke forsiktige i det hele tatt 😅 Men jeg selv var veldig usikker sosialt som barn, og broren min var forsiktig når det gjaldt fysiske utfordringer. Vi ble pushet. Og det virket mot sin hensikt, men det handlet nok også om måten det ble gjort på. Jeg skulle som voksen ønske at foreldrene mine hadde vist forståelse for frykten for å ta kontakt med andre. Og oppmuntret og hatt tro på at jeg klarte det og at det gikk fint. Men "det er da ikke vanskelig gå bort og spørre om å få sykle sammen med Kari og Mari, det klarer du! Kom igjen nå!", som var godt ment,  gjorde at jeg følte skam over sjenansen i stedet for å prøve meg på å overvinne den. Jeg endte med å late som jeg ikke hadde lyst til ting jeg egentlig hadde lyst til, for å ikke avsløre at jeg var redd, og for å slippe å bli pushet. 

Anonymkode: b0a12...13a

Dette er et veldig viktig poeng! Det er viktig at foreldrene ikke viser tegn til oppgitthet eller påfører barnet skam  forhold til det barnet ikke tør. Noe som er fort gjort, da idealbildet av både gutter og menn er at de skal være så tøffe, og hoppe rett ut i ting. Da er det lett for at foreldrene opplever skam når denne illusjonen brytes, og viderefører skammen til barnet. 

Så fint at du nevnte det. Jeg har følt på skam selv ved å ha et barn som er redd for ting jevnaldrende ikke er redd for. 

Anonymkode: a6c37...e65

[AnonymBruker]

Mja, jeg har også et sånt barn med endel ting (ikke det sosiale).

Jeg har endel erfaring med angst og eksponering selv, og vet at det å unngå= forsterker. Samtidig, det å pushe øker angst.

Så for eksempel når han plutselig begynte å bli engstelig for t-banen snakket jeg om det som at «det er normalt å kunne bli nervøs for ting. Men det er også dumt å la være å gjøre alt som er litt skummelt, for da opplever vi aldri noe gøy. Så imorra tar vi t-banen - mamma passer på deg, og da lam vi jo dra på lekebutikken som du liker». 

Så prøver meg på filosofien «er vi villige til å oppleve ubehag». Men det må porsjoneres.

Ved skolestart var han engstelig - og jeg sa da at det var helt likt som i barnehagen: blir det helt fælt og du sier du ikke klarer mer, så ringer de mamma og pappa. Og da henter vi deg. Men prøv å se om det kan bli helt OK». 

Han roet seg veldig med viten om å ha en «nødbrems» i bakhånd. 

Anonymkode: e50e2...d2d