Hender det at du tenker på at foreldrene dine kan dø? Og hvordan du skal håndtere det?

[AnonymBruker]

Er i 30-årene. Mine foreldre er ikke veldig gamle ( i 60-årene). Men tror ikke det kommer til å leve til de blir 90. Må innrømme at jeg tenker på det av og til, at jeg kanskje blir foreldreløs fortere enn jeg forventer. 
 

Og hva skal jeg gjøre? Kommer alt til å rakne for meg? Er enslig og har få venner. Er redd for å bli alene i verden. Man kan selvfølgelig ikke tenke for mye på alt som kan skje, men samtidig så må håndtere det når det skjer.

Anonymkode: d41f6...e85

[Gjest Smeltemann]

Tenker det blir trist,men regner med at ikke begge dør samtidig.

[AnonymBruker]

Har en mor med uhelbredelig kreft. Jeg er 32. Merker nå at de har blitt eldre. De er 60. Flere av mine venners foreldre også som har fått uhelbredelig kreft de siste åra. 
Så ja, dagen vil komme hvor de dør. Men ingen vet hva morgendagen bringer. Plutselig dør min friske far av hjertestans i morgen. Hvem vet?

Det blir jo fælt, men jeg vet jeg greier meg og at sorgen blir lettere. Gruer meg egentlig mer til å se mamma lide og forfalle gradvis av kreften, enn selve døden. 

Anonymkode: 9215e...1ab

[AnonymBruker]

I disse dager er det faktisk nøyaktig 10 år siden jeg mistet den ene forelderen min.

Hvordan jeg håndterte det?
Min forelder siste ønske var at vi skulle feire livet, og etter at alt det praktiske var ordnet var det dette vi gjorde.  Vi mintes alle de gode stundene, lo og gråt om hverandre, men hedret det siste ønsket.

Anonymkode: e9848...d62

[AnonymBruker]

Faren min er allerede død, men gleder meg til den dagen min mor dør. Stygt å si det, men da blir skuldrene mine flere kilo lettere og jeg får det bedre psykisk.

Anonymkode: 621e1...02c

[AnonymBruker]

Tenker ikke noe videre på det. De dør når de dør, og verden går videre. Er ikke som om at jeg ønsker dem døde og ikke vil savne dem, men det er heller ikke som om jeg ikke hadde klart meg. Kjekt med arv også, kunne kanskje tatt meg råd til nytt hus.

Anonymkode: 4fe23...830

[AnonymBruker]

Det er ti år siden jeg mistet faren min, så jeg har opplevd det allerede. Han hadde nettopp blitt 50. Jeg er jo forberedt på at jeg kommer til å miste mamma og, men jeg håper det er lenge til. 

Man klarer seg, det må man jo bare tenker jeg. Men i hvert fall for meg, og andre som har et OK forhold til foreldrene sine, er det en trygghet som forsvinner. Selv om jeg har et barn, et søsken og har venner så kommer jeg nok til å føle meg veldig alene den dagen mamma blir borte. 

Anonymkode: d76a6...7a7

[skreppamedleppa]

Mine foreldre døde før jeg var 15 begge to, brått, min far da jeg var 13.. Det var et sjokk, og det var en sorg og det gjorde vondt.. Jeg tenker at alle som har foreldrene sine til de er over 30 er heldig sånn sett. Sorg gjør vondt, men en kommer ikke utenom i livet. Hvordan hver og en takler sorg og sorgarbeidet er faktisk veldig forskjellig. Jeg mistet mine i en alder da alt er i forandring og hormonene raser for vanlige tenåringer så det var klart at det gjør noe med deg å oppleve tett sorg i en slik sårbar alder men en kommer seg igjennom..

Nyt tiden som er, sett pris på den tiden dere har og det å tenke for mye på den sorgen som kommer fører mest sannsynlig ikke til noe konstruktivt, for du kan ikke øve på sorg, selv om en selvsagt kan ha tenkt igjennom hvordan det vil bli.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har en mor med uhelbredelig kreft. Jeg er 32. Merker nå at de har blitt eldre. De er 60. Flere av mine venners foreldre også som har fått uhelbredelig kreft de siste åra. 
Så ja, dagen vil komme hvor de dør. Men ingen vet hva morgendagen bringer. Plutselig dør min friske far av hjertestans i morgen. Hvem vet?

Det blir jo fælt, men jeg vet jeg greier meg og at sorgen blir lettere. Gruer meg egentlig mer til å se mamma lide og forfalle gradvis av kreften, enn selve døden. 

Anonymkode: 9215e...1ab

Det du har uthevet er det verste. Når døden kommer pga sykdom er man mer forberedt, man har tid til å ta farvel, og til slutt innser man at døden er bedre enn alternativet. 
Trist å høre om din mor ❤️

Anonymkode: 23c8a...715

[AnonymBruker]

Min mor er død, det værste var faktisk ikke at hun døde - det var godt at hun fikk dø pga lang tids uhelbredelig sykdom. Det som var verst var alle som skulle kondolere (hater det ordet....) og nærmest forventet at du skulle bryte sammen foran de. Min far er nå dårlig og jeg gruer meg til alt styret rundt dødsfall, begravelse og det som mest trolig blir et arveoppgjør fra helvete pga min psykisk syke søster🙈

Anonymkode: a30ef...6bc

[Thjelp]

Jeg mistet faren min når jeg var 14, og det var helt ut av det blå og var veldig vondt og ufattelig tungt å håndtere, selv nå 15 år senere synes jeg det er sårt. 
Og tidligere i år fikk min mor kreft, så jeg var lenge livredd for å miste henne også (det går fint og det ser ut som det blir suksess heldigvis) 

Sorg er veldig individuelt og folk reagerer veldig forskjellig på dette, jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde nok tatt min mors bortgang veldig tungt nå vis det hadde blitt sånn, da jeg skal feire 30 år i år og synes det ikke er noe alder å være uten foreldre i. 
Men jeg vet også nå hvor skjørt livet kan være og setter muligens enda mer pris på tiden med henne, og er nå smertelig enda mer klar over at en dag må jeg klare meg uten henne. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Er i 30-årene. Mine foreldre er ikke veldig gamle ( i 60-årene). Men tror ikke det kommer til å leve til de blir 90. Må innrømme at jeg tenker på det av og til, at jeg kanskje blir foreldreløs fortere enn jeg forventer. 
 

Og hva skal jeg gjøre? Kommer alt til å rakne for meg? Er enslig og har få venner. Er redd for å bli alene i verden. Man kan selvfølgelig ikke tenke for mye på alt som kan skje, men samtidig så må håndtere det når det skjer.

Anonymkode: d41f6...e85

Det tyngste med at foreldrene mine døde var å måtte rydde opp i 40 år med rot i huset. De tok en måned og er noe jeg ikke vil ønske på noen i en sorgprosess. Så hjelp foreldrene dine å rydde mens de fortsatt lever.

Anonymkode: d45a3...1d7

[AnonymBruker]

Min mor var umistelig og udødelig. Så døde hun brått. Jeg var 34. Hun var min beste venn, vi snakket hver dag, og at ikke hun skulle få oppleve alderdom er hjerteskjærende. 
Hvordan takle det.. Man tror jo man dør av sorg. Jeg har grått så mye så lenge, øynene er tunge av tårer og man får faktisk ikke puste, alt snører seg i brystet og lungene. Kroppen reagerer voldsomt, ihverfall til meg. 
Jeg har barn som tvang meg til å fortsette. Livet går ubarmhjertig videre. Ting er ikke bra, men jeg begynner å akseptere det svarte hullet i hjertet… 
Som en klok venninne av mamma sa, mine barn trenger meg like mye som jeg trenger min mamma…❤️💔

Anonymkode: 2feee...5b0

[AnonymBruker]

Ja, tenker masse på det. Mamma har kreft og hatt det noen år 😕  formen er så som så og ikke alltid hun kan motta cellegift. Så tankene om hennes bortgang kommer oftere og oftere. Tenker masse på hvordan jeg skal gjøre alt det praktiske. Hva med huset, bilen og alt?  Klær og eiendeler generelt.  Jeg er enebarn også så det er jo bare meg som blir stående med alt. 

Anonymkode: 678ad...381

[Gjest 123 eller noe]

Vi fant ut pappa hadde kreft rett etter jeg fant ut jeg var gravid.. han døde 6 uker etter jeg fødte. Tror ikke ting kunne fått noen verre timing, og det var mye liv og død det året - man skal liksom fungere for den nye babyen sin, men samtidig takle at man har mistet pappaen sin, men man kom seg jo gjennom det og på et vis. Savner han veldig 2,5 år etterpå, men den intense sorgen har gitt seg nå.

Håper det er lenge til mamma dør, har ikke fått sett henne så mye etter det siste halvannet året med restriksjoner og det er så dumt. Hun har jo ikke pappa som selskap mer, så det har vært en ensom tid for henne.. Så ja, tenker en del på hvis det samme skulle skje henne, og jeg er på en annen kant av landet og skulle ønske jeg hadde besøkt henne oftere.

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på min fars død siden jeg var barn. Jeg har alltid ønsket at han skulle død. Han har vært mye syk, så døden har liksom vært like rundt hjørnet flere ganger, men han er alltid tidsnok på sykehuset. Jeg tror nok sykdommen hans har gjort at jeg tar "lett" på hans død, men også fordi han er en slem og manipulativ mann som gjorde barndommen min uutholdelig. Han vil ikke bli savnet. 

Svigerfar døde for få år siden, og det var veldig tungt. Han var frisk og rask, trente og spiste sunt, ikke engang 60 år. Han er dypt og inderlig savnet av alle her hjemme. 
Min mor vil jeg savne, og jeg har tenkt de siste årene (etter at svigerfar døde) at jeg gjerne skulle hatt bedre kontakt med henne. Men min far er med henne 24/7, så da blir det jo ikke noe. 

Anonymkode: 70124...284

[Gjest Laffatus]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er i 30-årene. Mine foreldre er ikke veldig gamle ( i 60-årene). Men tror ikke det kommer til å leve til de blir 90. Må innrømme at jeg tenker på det av og til, at jeg kanskje blir foreldreløs fortere enn jeg forventer. 
 

Og hva skal jeg gjøre? Kommer alt til å rakne for meg? Er enslig og har få venner. Er redd for å bli alene i verden. Man kan selvfølgelig ikke tenke for mye på alt som kan skje, men samtidig så må håndtere det når det skjer.

Anonymkode: d41f6...e85

Ta godt vare på de og besøk de ofte en dag er en av de borte. Mistet pappa i november plutselig er enda sin  på meg selv da jeg besøkte han litte.

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på det ofte de siste årene. Gruer meg sånn til det. Jeg har sosial angst og har nesten ingen, så den dagen dem dør vet jeg ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan ting skal gå med meg. Det jeg frykter aller mest her i verden er at foreldrene mine skal dø.. Jeg kommer til å bli helt knust og er virkelig redd for at den dagen en dag kommer..💖

Anonymkode: aae87...004

[font]

Jeg har også tenkt litt på det. Er også i 30-årene med foreldre i tidlig 60-årene. Pappa har allerede har allerede hatt et hjerteinfarkt og et hjerneslag, men har hatt hell i uhell og klart seg bra. Men jeg var veldig redd for å miste ham når han fikk hjerteinfarkt, husker den dagen veldig godt. 

Jeg føler fremdeles at foreldrene mine er for unge til å dø, og håper de blir i livet mitt i minst 20 år til. Tanken på å miste dem er fjern og skummel. Men de er ikke "udødelige" lenger, slik de var i barndommen. Jeg ser at de har blitt eldre. 

[AnonymBruker]

Jeg mistet min far for 15 år siden, da var jeg 25. Det var selvsagt veldig trist, men jeg var jo på ingen måte avhengig av ham. Det gikk derfor greit, og sorgen blir lettere å leve med. 

Men du blir ikke "foreldreløs" når du er voksen. Det er et ord man bruker om barn som står igjen alene uten foreldre. Når man er voksen og har et eget liv så er det trist å miste foreldre men det er ikke tragisk eller vanskelig (annet enn at det er vanskelig å håndtere sorg). 

Anonymkode: 5596b...c87