Barn som må på institusjon

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Stor klem til deg❤️ Akkurat som å lese om livet vi lever. Her er vi sykemeldte begge to da vi nesten ikke sover og spiser.Våkner med hjertebank hver morgen for hva dagen bringer. Vi får heldigvis oppfølging av en fantastisk fastlege.

Anonymkode: 13b87...037

Klem til deg også. ❤️ Det er skikkelig tøft å stå i dette.

 

Anonymkode: 22928...d8c

[AnonymBruker]

Vårt barn uagerte likedan, har adhd, bl.a. Det ble nesten farlig for oss andre, og endte med institusjon. Grusomt for oss som foresatte. Selv brydde barnet seg ikke. Var først på en institusjon langt herfra. Vi ringte mye, dro på besøk osv. Fulgte opp. Ble stresset da de hadde sovende nattevakt, å barnet gikk ut om nettene. Det kunne vi se på mobilens bevegelser. Ble så flyttet til en annen institusjon. Der var de våkne så lenge ungdommene var våkne. De fulgte tett opp, og vi hadde et tett samarbeid. Barnet flyttet hjem etter 7 måneder, å alt fungerer mye bedre. Barnet oppdaget at de krevde minst like mye som oss,  at vi vil barnets beste osv. De var dyktige på samtaler, få barnet til å se egen verdi og egne svakheter, og å lære å kontrollere det, samt at trygge voksne er nødvendig for en ungdom. Dere må snakke med institusjonen, få samarbeid, følg opp. Ikke akseptere at han bor et sted der de ikke følger dem tett, dag og natt. Dere må rett å slett stå på, fra sidelinjen. Lykke til

Anonymkode: 9118c...439

[AnonymBruker]

Regner ikke med at dere har andre muligheter enn institusjon, men er redd det bare vil gjøre ting verre.

Er det en forsterket institusjon eller er det institusjon som skal være som et vanlig hjem? Er det meningen at ungdommene skal henge sammen?

Hadde aldri plassert barnet mitt et slikt sted, aldri. Jeg vet hvor galt det kan gå, lett påvirkelig sier du han er og? Dette blir en oppskrift på katastrofe. Uansett hvor mange ansatte det er og om de er våkne 24 timer i døgnet så klarer ungdommene å vri seg utav det. Hadde gjort alt annet enn dette.

 

 

Anonymkode: bf32a...482

[Gjest Lija]

Sender en klem❤️ Institusjon kan være kjempebra, eller veldig dårlig.
Om det finnes en institusjon som har erfaring med lignende problemstillinger, og er gode på det, støtter jeg dere absolutt i dette. Resten av familien kan ikke gå til grunne pga ett barns adferd, det ville dere angret på. Mye mer enn dere vil angre på å ha gitt han muligheten til en ny start. Går det ikke, så har dere prøvd. 
Lykke til. 

[AnonymBruker]

Vondt å høre at du har det sånn TS. Hvis dere har andre barn i tillegg er det ekstra vanskelig. 

En tanke, beklager hvis det er helt idiotisk. Hvis det er slik at dere har andre barn som bor hjemme, kunne det vært en ide å leie en ekstra leilighet som dere foreldre bor i hver sin periode med barnet? For å skjerme andre barn og gi dere selv en pause? 

Anonymkode: d02d6...11e

[AnonymBruker]

Har hørt om flere med barn med utagerende diagnoser som til slutt dessverre må sende ungen sin på institusjon. Da har det gjerne gått så langt at de har påført søsken og familie ptsd og psykiske vansker.

Frykt for vold hver dag er ikke noe noen skal leve med. Her tenker jeg at hvis dere har mulighet til å kjøpe en leilighet der dere kan bytte på å bo med det ene barnet så hadde det nok vært best for alle.

Kanskje mulighet for å få inn bpa eller annen type avlastning som kan bo med barnet hver 3 uke så dere får fri sammen. Vet ikke om dette siste er mulig da han kanskje ikke har tunge nok diagnoser. Men det er verdt å sjekke ut.

Jeg vet om et barn som bor borte 2 uker og hjemme en uke. Men det er i bolig for psykisk utviklingshemmede. 

Det er mange foreldre som dessverre ikke har kapasitet til å ta seg av egne barn.

Anonymkode: 3c825...c92

[AnonymBruker]

Er alenemor og yngste sønn har autisme og adhd. Jeg ville aldri plassert han på instutisjon! Har sett nok skrekkeksempler! De setter barn med diagnoser sammen med rusmisbrukere, det er oppskriften på ren tragedie. Ville satt himmel og jord i bevegelse, oppsøkt privat hjelp for å få snudd situasjonen. Men aldri ville jeg sendt barnet mitt på institusjon!

Anonymkode: fec9f...927

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er utredet for alt i to omganger med flere års mellomrom,finner ikke noe mer enn Adhd. Men skal absolutt ta det opp med behandler.

Anonymkode: 13b87...037

Kunne du vurdert en privat utreder? 

Anonymkode: 8ff5c...808

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Kunne du vurdert en privat utreder? 

Anonymkode: 8ff5c...808

Begge deler er prøvd..

Anonymkode: 13b87...037

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler sånn med deg, TS. Vi har en 11-åring som begynner å bli veldig vanskelig å hanskes med. Jeg sover nesten ikke lenger, har rast ned i vekt, og gruer meg til å komme hjem fra jobben hver dag, fordi det er så mange sinneanfall og melt-downs, og h*n blir KJEMPEsint for bittesmå filleting, og klarer rett og slett ikke håndtere egne følelser. Bare det å legge seg har blitt noe som er vanskelig, hva gjør man med et barn som står i stuen med sint steinansikt og NEKTER å gå opp trappa til soverommet. Selv om vi har hatt en fin og koselig dag. Når mannen min sier at "Nå må vi bære deg opp på rommet, hvis du ikke går selv" så blir det hyling og kasting av ting i vegger og golv, osv osv. Dusjing er samme sak, en kamp. 😞

Jeg har sagt til mannen min at jeg kunne tenkt meg at vi kjøpte en liten leilighet, som vi kunne ha for oss selv, slik at jeg kunne dra dit noen dager når jeg trengte å komme meg, og han kunne dra dit noen dager for å få litt egentid, slik at vi får hentet oss inn til å stå rustet til hverdagens kamp hjemme.

Vi har snakket med psykolog (for barnet, selv om jeg tror JEG også kunne trengt det, så frynsete som jeg har blitt), helsesøster på skolen, fastlege. men det er vanskelig når det alltid blir sykemeldinger, ferieavvikling, nye folk hele tiden. Det virker som aspergers syndrom er mest sannsynlige diagnose. (H*n er svært skoleflink og suger til seg kunnskap, men det er vanskelig på mange andre områder).

Jeg skulle gjerne hatt avlastning en helg innimellom. Om ikke annet hadde det vært fint å si at "Nå skal vi på hytta og kose oss. Vi håper du vil bli med. Hvis du ikke vil være med, kan du være hos Gerda den helgen".

Jeg håper dere får hjelp. Institusjoner er skumle mtp rus. Tenk at det skal være sånn! At det ikke går an å ha bedre kontroll med barn på institusjoner, det er så trist. Vi har drømt om å sende barnet på streng, britisk kostskole, men det er kanskje ikke så realistisk

Anonymkode: 22928...d8c

Dere må i hvert fall ikke gi opp. Vær konsekvent og systematisk. Gjør alvor av trusler om å fjerne privilegier som dataspill og internett. Mobil/ipad kan han se langt etter. Null sukker eller usunn kosemat. 

Hvis dere har en ekstra umulig unge må dere være ekstra strenge og bruke belønninger med omhu. Det skal virkelig straffe seg å slå, skrike og hive rundt seg med ting. Fjern leker fra rommet hver gang. Gi dem vekk. Ikke kjøp noe nytt uten at ungen VIRKELIG har gjort seg fortjent til det. Ta opp oppførselen når ungen ikke er sint. «I dag har du bursdag, men du får ingen bursdagsgave i år fordi du har slått, skreket og kastet ting rundt». 

Anonymkode: fd6d9...865

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er alenemor og yngste sønn har autisme og adhd. Jeg ville aldri plassert han på instutisjon! Har sett nok skrekkeksempler! De setter barn med diagnoser sammen med rusmisbrukere, det er oppskriften på ren tragedie. Ville satt himmel og jord i bevegelse, oppsøkt privat hjelp for å få snudd situasjonen. Men aldri ville jeg sendt barnet mitt på institusjon!

Anonymkode: fec9f...927

Les litt om hva søsken til virkelig utagerende barn og unge forteller om sin oppvekst når de blir voksne. 
 

Det er ikke gitt at du selv ikke utsetter de andre barna dine for en annen «oppskrift på ren tragedie». Jeg anklager deg ikke; dette er kun et forsøk på å nyansere synet ditt litt utfra det du uttrykker i innlegget jeg siterer. 
 

Forskning viser at foreldre til barn med alvorlige atferdsvansker kan bli så oppslukt og nedkjørte av situasjonen at de selv ikke evner å innse hva de utsetter de andre barna sine for. 

Anonymkode: e8957...9a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vårt barn uagerte likedan, har adhd, bl.a. Det ble nesten farlig for oss andre, og endte med institusjon. Grusomt for oss som foresatte. Selv brydde barnet seg ikke. Var først på en institusjon langt herfra. Vi ringte mye, dro på besøk osv. Fulgte opp. Ble stresset da de hadde sovende nattevakt, å barnet gikk ut om nettene. Det kunne vi se på mobilens bevegelser. Ble så flyttet til en annen institusjon. Der var de våkne så lenge ungdommene var våkne. De fulgte tett opp, og vi hadde et tett samarbeid. Barnet flyttet hjem etter 7 måneder, å alt fungerer mye bedre. Barnet oppdaget at de krevde minst like mye som oss,  at vi vil barnets beste osv. De var dyktige på samtaler, få barnet til å se egen verdi og egne svakheter, og å lære å kontrollere det, samt at trygge voksne er nødvendig for en ungdom. Dere må snakke med institusjonen, få samarbeid, følg opp. Ikke akseptere at han bor et sted der de ikke følger dem tett, dag og natt. Dere må rett å slett stå på, fra sidelinjen. Lykke til

Anonymkode: 9118c...439

Tenk hvor fælt det må være for andre barn å ha en slik person i klassen.

Anonymkode: fd6d9...865

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen som har erfaringer med å ha barna på institusjon? Mammahjertet revner,har en utagerende 13 åring som vi snart ikke kan ha boende hjemme. Vi klarer ikke å stå i dette mer,vi har fått oppfølging av alle instanser etter vi ba om hjelp,men det blir ingen bedring. Hver eneste dag er en kamp,snart ikke en hel ting igjen i huset etter utageringer.

Anonymkode: 13b87...037

er du glad i deg selv? har du det bra? gir du deg selv nok kjærlighet? bare da kan du gi den omsorgen som barnet ditt trenger. barn med adferdsvansker er barn som ikke får dekt behovene sine, eller får tilstrekkelig nok med kjærlighet.
alle trenger å bli sett og forstått, men dette blir vanskelig å gi hvis du ikke forstår eller ser deg selv.
hva har tenåringen din behov for? bekreftelse og anerkjennelse? 

 

Anonymkode: f2b3e...08a

[Ulven]

Noen ganger må man velge mellom pest eller kolera. Begge alternativene dere har er dårlige, men dere har ikke noe valg annet enn å gjøre det som blir best for familien. Da er det dessverre slik at hvis dere har flere barn, må gutten flytte for en periode. Dere kan ikke ofre helsen til de andre barna for å prøve å redde en ungdom som utagerer så mye som sønnen deres gjør. De andre barna deres risikerer i verste fall, og det er dessverre ikke uvanlig, å få psykiske lidelser og posttraumatisk stesslidelse av å forbli i et slikt miljø.

Når det gjelder institusjoner er dette ikke bare bare. Det er kjent at ungdom som bor i institusjon kan ende med rusproblematikk, men det kunne de muligens endt med uansett. Sønnen deres er akkurat gammel nok for å bli plassert på institusjon, men det er dessverre ikke alltid mulig å finne en institusjon for unge ungdommer. Når det gjelder å velge hvor han skal flyttes er ikke dette noe dere har innvirkning på. Det er inntaksteam hos Bufetat som bestemmer hvor ungdommen skal plasseres. Betaler dere oppholdet selv, stiller det seg annerledes.

[AnonymBruker]

Jeg bodde selv på ungdomshjem i Oslo, og det var lite rus, og vi hadde det fint der. Og de fleste lignende din sønn som kom dit, flyttet hjem igjen etter en stund. For de innså ganske raskt at de kunne ikke gjøre hva de ville der, og hadde det nok bedre hjemme. 

Nå er det og forskjell på institusjoner, noen er helt fantastiske, og andre er ikke så bra. Da jeg bodde der, så var det en institusjon som var veldig godt kjent, for utagerende gutter, og hvor det gikk utrolig bra med guttene som bodde der. 

Anonymkode: d81b0...2b2

[AnonymBruker]

Vi er også i en lignende situasjon med et barn på 11 år. Barnet må nå flytte til far som et siste forsøk på å få ting til å roe seg, et helt nytt sted og en ny start, men dersom det ikke går blir det institusjon. Det er det siste barnet trenger, men dersom ikke noe endres drastisk nå, ender det med at en av de andre i familien mister livet. Enten det er ved en utagering eller at kroppen min bare kapitulerer etter en årelang påkjenning i tillegg til egen traumehistorikk.  
 

Har prøvd alt - virkelig alt, og vært tålmodig, kjærlig, satt grenser og det har endt med at jeg til slutt har endt opp med ptsd-diagnose og en kropp som kollapser etter så mange år med vold. Vi har falt gjennom alle stoler hos bup og barnevern - og det er fryktelig vondt.

Anonymkode: e04c8...067

[AnonymBruker]

Hvilke type institusjon? Barnehjem? 

Har selv som ung, dessverre, erfaring fra barnehjem i noen dager da jeg ventet på fosterfamilie. Det var noen grusomme dager: kriminelle ungdommer, vold og mye rus. Jeg var veldig redd og gjemte meg stort sett hele oppholdet. Dette er riktignok 15 år siden, men jeg hadde aldri sendt barnet mitt et slikt sted. Problemer kan bli vondt verre. 

Finnes det noen alternativer? Avlastningshjem? 

 

Anonymkode: 13e48...291

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Les litt om hva søsken til virkelig utagerende barn og unge forteller om sin oppvekst når de blir voksne. 
 

Det er ikke gitt at du selv ikke utsetter de andre barna dine for en annen «oppskrift på ren tragedie». Jeg anklager deg ikke; dette er kun et forsøk på å nyansere synet ditt litt utfra det du uttrykker i innlegget jeg siterer. 
 

Forskning viser at foreldre til barn med alvorlige atferdsvansker kan bli så oppslukt og nedkjørte av situasjonen at de selv ikke evner å innse hva de utsetter de andre barna sine for. 

Anonymkode: e8957...9a0

Signerer denne. Min erfaring er dessuten at de gjør sitt beste for å ikke plassere ungdom med atferdsproblemer sammen med ungdom med rusproblemer. 

Anonymkode: 5384f...0a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Les litt om hva søsken til virkelig utagerende barn og unge forteller om sin oppvekst når de blir voksne. 
 

Det er ikke gitt at du selv ikke utsetter de andre barna dine for en annen «oppskrift på ren tragedie». Jeg anklager deg ikke; dette er kun et forsøk på å nyansere synet ditt litt utfra det du uttrykker i innlegget jeg siterer. 
 

Forskning viser at foreldre til barn med alvorlige atferdsvansker kan bli så oppslukt og nedkjørte av situasjonen at de selv ikke evner å innse hva de utsetter de andre barna sine for. 

Anonymkode: e8957...9a0

Dette er noe jeg kan mye om, men takk for omtanken. Er aktiv i flere interesseorganisasjoner og foreldregrupper. Jeg vet hvor ille det kan gå på mange av disse institusjonene. 
Det må i såfall være absolutt siste utvei. Da må redusert arbeidstid for foreldre, miljøterapeut, BPA/støttekontakt være prøvd ut over lenger tid uten effekt.

En institusjon kan aldri gi samme omsorg og støtte som en engasjert mor og far. Aldri. 

Anonymkode: fec9f...927

[AnonymBruker]

Er det andre i familien med adhd? Nevner det fordi det er en sterk arvelig komponent i adhd, og mange foreldre får først egen adhd-diagnose i voksen alder fordi det har blitt oppdaget hos barnet.

Årsaken til at jeg nevner dette er pga interaksjonen i familien. Når man selv har adhd kan det være vanskelig å håndtere barn generelt, og barn med tilleggsproblematikk spesielt. Dermed kan det være utfordringer med å lære fra seg emosjonsregulering (og man kan selv ha dette problemet), som jo aggresjon og sinne er en del av. 

Var jeg deg ville jeg snakket med BUP, evt fått sjekket evt egen adhd, og kanskje etterspurt familieterapi. Her bør man se på hele familien, ikke legge hele" problemet" på barnet. 

Jeg forstår det er tøft. Håper dere finner en løsning. 

Anonymkode: cf87d...846