Hvordan står det til med angsten din i dag?

[Gjest Margo]

Hei!

Har vi en «den store angst-tråden» her inne? 
Unnskyld hvis vi allerede har det. Jeg har aldri sett den, og savner en tråd hvor vi kan diskutere angst - hvordan angsten fungerer for hver enkelt, hvordan den påvirker livet ditt, hva du gjør for å mestre livet på tross av angsten, hva du gjør når det er klin umulig å mestre angsten - når alt bare handler om å overleve dagen. Hvilke triks i ludo du bruker for å finne en viss kontroll når angsten bare pøser avgårde i kroppen, hva du lurer på når det kommer til angst, hvilke råd du skulle ønske andre ga deg da angsten din var på det verste, hvilke råd som absolutt ikke funker på deg..ja rett og slett alt! Her er det bare å pøse på. Har du en god dag? Fyr løs! Er dagen din mørk som natten? Fyr løs! Vil du fortelle historien din? Kjør på. Vil du bare skrive stikkord? Helt iorden. Alt er greit. 

Min angst startet da jeg var 14 år..den kom som lyn fra klar himmel, og ga meg en følelse av at det neste minuttet ville livet mitt være en saga blott. Jeg trodde mitt siste minutt var kommet. 
Angsten ble på fagspråk kalt panikkangst. 
Når jeg sier den kom som lyn fra klar himmel - så stemmer det nok ikke, for det er jo en forhistorie der som utløste angsten. Jeg vil ikke gå dypt inn på hva som egentlig skjedde, da det fortsatt trigger frem angst og flashbacks, men det dreier seg om overfall og overgrep (1 gang). Jeg gikk fra å være en jente som stort sett smilte, og stort sett var happy-go-lucky - til å bli en jente hvor hodet og tankene stort seg dreide seg om å flykte..flykte fra alt som kunne minne om noe fra den kvelden. Farger, lyder, lukter, toneleie, blikk..alt kunne utløse svettetokter, hjertebank, svimmelhet, oppkast, diaré (vi pynter ikke på det her!), skjelvinger i hele kroppen, hakking av tenner, følelse av å besvime, tåkefølelse i hodet, bomullsfølelse i hodet, uvirkelighetsfølelse, og ukontrollerte rykninger spesielt i beina. 
Ingen kunne se det på meg! Flink pike må vite. De eneste gangene jeg fortalte litt om hvilket helvete som foregikk på innsiden av kroppen, var i stilene jeg skrev på skolen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt i møter med skolen og hardnakket hevdet at innholdet i stilene kun var fantasi og oppspinn. Men jeg tror skrivingen fungerte litt som terapi. Læreren min gråt når han leste opp noen avsnitt i stilene mine på møtene husker jeg..og jeg fikk alltid toppkarakterer på stilene mine. Alle de dårlige minnene fikk toppkarakter! Sånn i ettertid har jeg tenkt at de gode karakterene egentlig oppsummerte de vonde minnene mine bra - de fikk toppkarakter på hvor dårlige de egentlig var.

Men nå skriver jeg meg helt bort! 

Jeg har lurt lenge på om jeg skal være anonym eller ikke..men så tenker jeg..fuck it, angst er normalt! Jeg er normal (nuvel)! Og de aller fleste vil en eller annen gang i livet oppleve angst i forskjellige former. Så la oss ufarliggjøre denne lille jævelen som så sterkt ønsker å kontrollere hver tanke vi tenker, og hver bevegelse vi gjør..la oss snakke litt om styggen på ryggen som OnkelP så genialt beskriver den som. 
 

Hvordan har din dag vært? 

[AnonymBruker]

Er bitterhet etter en drittdag også lov her? 

Jeg har vel omtrent alle angstlidelsene som finnes (satt på spissen, men ikke særlig langt unna..) og kommentaren "angsten er jo ikke reel, man må prøve og tenke fornuftig ". 

Åh, at jeg ikke har tenkt på det før 🤦‍♀️ 

Anonymkode: f0384...71e

[AnonymBruker]

I dag har det vært vanskelig å gå på tur med hunden. Livredd for at noen randoms skal gå forbi, gikk i sikksakk og frem og tilbake for å unngå folk... Tålmodig hund da 🙈

Anonymkode: 39ed0...04d

[AnonymBruker]

Dagen i dag er ikke så ille angstmessig. På sånne dager ser jeg derimot så alt for godt hva angsten og psyken gjør med meg til vanlig, og ønsker meg til noe bedre. Det er egentlig sjelden vare, normalt har jeg mer enn nok med å holde meg "oppe", og tenker da ikke på sånt. En mørk dag, på mange måter.

Bra skal det liksom ikke få bli, uansett hva jeg prøver på.

Anonymkode: 676ca...153

[Silva Pluvialis]

 

❤️

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Takk for denne tråden ❤️ Følger.

Jeg er veldig engstelig. Har i tillegg ocd, en del fobier...Slitsomt  

Anonymkode: 2cf38...8fc

[AnonymBruker]

Angsten har vokst i det siste. Har mistet håpet på at det noen gang blir bedre. Sliter med sosial angst, men lurer på om jeg også har generalisert angst. Angsten er knyttet til hver øyeblikk av dagen. Den kontrollerer livet mitt, og har gjort det siden jeg var barn. Har angst for å åpne e-post, meldinger også. Det ligger en veldig viktig e-post inne på min mail, som jeg må åpne. Klarer ikke! Har ikke klart det på 3 måneder. 

Anonymkode: 71143...25a

[Silva Pluvialis]

.

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Anonymburker]

Jeg har mer angst for livet enn døden. Men det er ikke synlig utad..

Endret 11. juni 2021 av Anonymburker

[Silva Pluvialis]

❤️

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[JobberMedDet]

Jeg har vært her inne før, men fikk fullstendig panikk for at det lille jeg hadde delt skulle bli identifisert etter at jeg anmeldte, gikk i krisemodus og vi pauset traumebehandlingen og gikk tilbake til samtaleterapi en periode. 

Den angsten som kom snikende for et år siden, hvor jeg var usikker på hva jeg var redd for, og fastlege og bedriftspsykolog satte GAD, er nå satt i sammenheng med PTSD, reaktivering. Gir så mye mer mening. Men det er fryktelig slitsomt, for helt banale ting som å gå i butikken en dag er umulig, mens det går en annen dag, så lenge jeg ikke er alene. Jeg kan likevel dra alene på sykehus, foreldremøte, lege, DPS. Men ikke store, åpne plasser. Men likevel kan jeg det, om jeg likevel er der (f eks, st jeg er hos legen og velger å vandre i sentrum?, men umulig å skulle gå hjemmefra å ned til sentrum som destinasjon). Det er slitsomt å ha det slik. 

Nå er det sommerferie, og både jeg og behandler skal ha ferie. Jeg gruer meg, for det blir overlapp, og ca 6 uker uten samtaler. 

Jeg har dog kommet så uendelig mye lengre enn hvor jeg var for 1 år siden, så jeg ser jo, basert på dagboken min, at det hjelper. Men det er tungt dag til dag. Jeg er så utrolig dårlig på denne sakte-tilbake. Alt skal helst skje i går. 

[AnonymBruker]

Angsten min er ikke så verst for tiden. Jeg gikk i behandling i en periode og jeg ble mye bedre. Men jeg må nok jobbe med dette i noen grad resten av livet.

Jeg skal begynne i ny jobb om et par uker og kjenner at stresset øker. Det betyr at jeg nå må ligge i forkant, ta godt vare på meg selv, senke stress der jeg kan. Si nei til alt jeg ikke har lyst eller ork til. Spise regelmessig, fortsette med trening og avspenning, god søvnhygiene.

Når jeg begynner å fantasere om hvordan jeg kommer til å dumme meg ut i den nye jobben stopper jeg meg selv og gjentar mitt mantra som er: Det er ingenting jeg ikke kan klare! Og det er faktisk sant. Jeg vet at jeg er flink! Og jeg har greid meg gjennom alt hittil.

Anonymkode: deb06...3bb

[AnonymBruker]

Jeg sliter med ekstrem prestasjonsangst. Det har ødelagt livet mitt og gjort meg suicidal. På grunn av angsten har jeg ikke holdt på jobb i lengre perioder i hele mitt liv. Jeg er snart 40. Jeg har ikke fikset å bekle roller med tilhørende forventninger. Rollen som kjæreste og pappa er noe jeg blir kvalm, får hjertebank og kan svime av bare ved tanken. Jeg har tatt en mastergrad, men sleit noe helt jævlig hver eneste gang det var eksamen. Jeg har svimet av 3 ganger og kaster opp annenhver eksamen. At jeg klarte den utdanningen er et stort mirakel! 

Angst for å jobbe, angst for kjærligheten og familie, angst for fremtiden... Jeg er så sinnsykt sliten av meg selv og av livet. Når angsten tar pause kommer depresjonen veltede innover meg. Da blir jeg helt mørk. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å leve sånn som jeg har hatt det til nå. 

Anonymkode: aaf9f...489