Hvordan takle tap av hund?

[AnonymBruker]

Vi måtte nylig ta avgjørelsen om å avlive hunden vår. Han hadde leddsmerter og var blitt gammel. 

Jeg sliter sånn med en altoverskyggende sorg nå, et intenst savn, dårlig samvittighet og tanker om «jeg kunne gitt henne sommeren iallefall? Var det for tidlig? Kunne hun ha levd litt lengre». 

Jeg gråter. Mye. Matlysten er borte. Livet føles veldig tomt uten henne. 
 

Hvordan har dere taklet det når dere har mistet hunden deres?
Hva gjorde at dere tok valget om å la hunden slippe?
Hvordan føltes det i tiden etterpå?

 

Anonymkode: e0363...b13

[AnonymBruker]

For meg var det som å sørge over et tapt familiemedlem. Helt grusomt i begynnelsen.. Det er 3 år siden nå, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Du må tenke at du satte hunden forran deg selv. Når hunden er syk og gammel har den ikke mye glede av å holde ut sommeren. Du gjorde det rette!! Og det blir bedre når tiden går, selv om det kanskje høres klisje ut. 

Anonymkode: 03435...20e

[AnonymBruker]

Har mistet 3 hunder til alderdom. Gikk helt fint. Har alltid vist at man har hunder på lånt tid. De er ikke der livet ut. For meg så er det en trygghet. Det å vite at de har levd et langt og godt liv. At de fikk bli gamle. 
Hun ene ble holdt fast i alt for lang tid. Hun var 2-3 år på overtid. For hun var pappa's øyensten og han nektet å avlive henne, han klarte det ikke. Til slutt så måtte vi i familien sette foten ned og sa "Neste onsdag (1 uke fra vi sa det) så skal hun til veterinæren og få gå". For hun var gammel og sliten, hun fikk medisiner for smerter, men hun isolerte seg og nektet å spise, leke, kose og gå tur. Det var på tide å la hun gå. Felte et par tårer etterpå, men ikke direkte sorg. Jeg smilte mer enn jeg gråt av å tenke på dem alle tre. 

En hund døde brått og brutalt, påkjørt, 4 år gammel. Det var en stor sorg, det stakk dypt og var tøft. Det å vite at vi skulle ha fått minst 10 år til, han forsvant så brått og uventet. Det var sorg for min del. 

Det jeg anbefaler er å ikke drukne i sorgen og heller fokusere på de positive minnene. Vet ikke egentlig ikke hvordan man sørger over dyr som blir gamle. For som sagt, jeg følte lite sorg. 

Anonymkode: 05f44...794

[skreppamedleppa]

Det gjør vondt i begynnelsen. Mine dyr har jeg latt gå av sykdom og vonter. Det finnes mange typer sorger i livet, noen sorger er livslange som med et familiemedlem som opplever livslang sykdom, noen sorger er brå og brutale som når et familiemedlem dør enten det er hund eller menneske.. 

Med cocker Spaniel hunden vår som vi avlivet etter 9 år pga prolaps så var valget enkelt og forbaska vanskelig på samme tid så den ambivalent følelsen er gjenkjennelig. Men den var veldig enkel når jeg tenker på hundens beste og det var utvilsomt det aller viktigste! 

Det var noen tårer og gjorde vondt, jeg druknet på ingen måte i sorgen men lot meg ta den tiden det tok over å sørge over min beste venn.. Jeg har alltid prøvd å hatt 2 hunder så de har litt selskap i hverandre (nå har vi dog bare en) men jeg gjekk mye tur med den andre hunden, jeg mintes cockeren med glede og savn og tok tiden til hjelp..

Nå er det et år siden og jeg kan ennda se på Instagram bilder av hun og minnes det gode livet vi hadde sammen, men med glede fremfor stor sorg.

Du gjorde det rette, hunder "kan holde ut" litt til og litt til, men det er sjeldent en god løsning for noen..

❤️

[AnonymBruker]

Det blir heldigvis bedre. Hadde aldri følt en slik smerte før som da katten min døde. Å miste andre menneskelige familiemedlemmer var ikke i nærheten av å miste babyen min. Men etter noen år kunne jeg snakke om han uten å gråte eller bli alvorlig lei meg. Men det er fremdeles en sorg i hjertet mitt som aldri går bort.

Anonymkode: 2c8a8...7fd