Gjest Gjest_Trist_* Skrevet 6. september 2005 #1 Skrevet 6. september 2005 Og er så usikker på om jeg har valgt riktig... Jeg har fra før ett barn på to år. Jeg og kjæresten hadde vært sammen i tre år før vi fikk det barnet. Det gikk ikke, så vi flyttet fra hverandre når babyen var tre månder. Vi har vært gode venner hele tiden og i sommer fant vi ut at vi skulle prøve på nytt. Det gikk som det gikk, og nå sitter jeg her gravid igjen. Var på undersøkelse i går og fikk time til abort i morgen. 10 uker på vei. Tror ikke jeg klarer ett barn til, for faren har sagt at han IKKE vil ha det. Og vi er jo egentlig ikke sammen så da blir jeg sittende alene med to barn. Leier en liten toroms-leilighet så det er ikke plass til enda en til her. Da må vi flytte og jeg har ikke råd til noe større. Utleieprisene er ganske høye her. Jeg har ikke jobb for tiden for jeg er student med to år igjen på skolen. Altså sitter jeg ganske dårlig i det. Jeg og barnet klarer oss helt ok. Jeg er ikke så opptatt av materielle ting og vi har god støtte av familien rundt oss men jeg tror ikke jeg klarer å få ett barn til i den situasjonen jeg er i nå. Og alikevel er jeg så usikker på om jeg skal ta abort. Jeg skjønner jo selv at det er det beste men likevel... I tillegg har jeg ikke fått noe informasjon om aborten (kirurgisk utskrapning?). Kan noen fortelle litt om det? Trenger litt støtte her. Har ingen nære venner jeg kan prate med om dette. Er så trist.
Gjest @nea Skrevet 6. september 2005 #2 Skrevet 6. september 2005 Føler med deg, og skjønner at denne situasjonen er vanskelig for deg Min første tanke var at du ikke burde ta abort i morgen hvis du var usikker. Men det var før jeg så at du var 10 uker på vei... Da har du jo ikke så lang tid å tenke deg om på. Kan ikke (og vil ikke) råde deg om hva du bør gjøre, men jeg ønsker deg lykke til uansett utfall. Har desverre ikke anelse om hvordan en kirurgisk utskrapning foregår.
Gjest Gjest Skrevet 6. september 2005 #3 Skrevet 6. september 2005 Jeg var i din situasjon. Jeg tok ikke abort og har aldri angret. Gud har gitt deg dette barnet, ta imot det som den gaven det er. Nå får barnet ditt et helsøsken Lykke til
Gjest Secret_ Skrevet 6. september 2005 #4 Skrevet 6. september 2005 Kjære deg Føler kjempemye med deg i denne stunden. Jeg har selv tatt abort, det er nå blitt 10 mnd siden..... Jeg ville egentlig ikke ta abort, selv om jeg visste innerst inne at det var det riktige både for "barnet" og meg. Barnefar og jeg var ikke i et seriøst forhold og han ville egentlig ikke snakke så mye om det. Jeg tok på meg alt og sa jeg skulle ordne det og ta abort.... Jeg følte meg alene gjennom hele prosessen og hadde et sant helvete. det er det verste jeg har gjort fordi jeg var så alene med det. Når jeg våknat fra narkosen etter inngrepet gråt jeg bare..... men alikevel (utrolig nok) har jeg ikke vært deprimert i ettertid pga av aborten. Jeg hadde forventet at jeg kom til å bli knust i ettertid for jeg er så gla i barn og ønsker så sterkt å bli mor. men det har faktisk gått bra. Du kommer til klinikken og får skiftet til skjorte, du må ta av deg alt av øreringer, smykker osv. du får da informasjon om hva som vil skje osv. du får gå inn å legge deg på benken, før narkosen spurte de meg om de fikk legge bena mine opp før narkosen visst det var greit for meg, så fikk jeg narkosen og husker ingenting. (men de går inn i vagina og skraper ut fosteret osv,man kan blø litt i ettertid og ha underlivssmerter)våknet og følte meg trett og trist... men hadde ingen store smerter etterpå. Fikk smertestillende med meg hjem fra sykehuset. Jeg møtte på klinikken ved 8tiden på morgenen og var klar til å dra hjem i halv tolv tiden. Det som er det viktige er å ha noen som støtter deg og er der for deg. det som var vanskelig for meg var at jeg var alene om det..... så uansett valget ditt. må du tenke på at barna fortjener det beste her i livet. tror du ikke du klarer to barn bør du nok holde deg til det ene du har og gi barnet all omsorg og kjærlighet du har til du vet du er klar til å få flere. lykke til.
Gjest vsn Skrevet 6. september 2005 #5 Skrevet 6. september 2005 "Faren vil ikke ha det, og dere er jo egentlig ikke sammen"?? Men sex vil han ha!! Jeg hadde beholdt barnet, og bedt faren dra en viss plass. Selv om det blir slitsomt har du to herlige nurk. Aldersforskjellen er jo også fin. Helt passelig Dessuten kan det hende faren forandrer mening. Selv om jeg personlig ikke ville satset på det. Uansett hva du gjør ønsker jeg deg lykke til. Og skulle du ta abort, håper jeg du ikke angrer etterpå. Husk at det er fullt mulig å studere selv som alenemor Men!! Hold "perleporten" stengt for tosken heretter *streng nå*.
Gjest Bertine Skrevet 6. september 2005 #6 Skrevet 6. september 2005 Hvis du er usikker, så ikke ta abort. Tenk deg nøye om, har du snakket med barnefaren om dette? Det må være en vanskelig situasjon du er oppi nå, jeg kan ikke forestille meg det engang, siden jeg aldri har vært gravid.... Men er du usikker, så ikke ta abort i morgen. Eneste rådet jeg kan komme med... klem Bertine
tobo Skrevet 6. september 2005 #7 Skrevet 6. september 2005 I fjor sommer tok jeg også abort. Har barn på 4 år fra før. Hadde vært sammen med min nåværende samboer i 1 år og ønsket meg virkelig barn. Han har hele tiden vært tydelig på at han ikke ønsker flere barn. Jeg bestemte meg for å ta det bort. Hadde noen veldig vanskelige år som alenemor for førstemann, og tror ikke jeg ville hatt energi til å klare et barn til, dersom barnet var "uønsket". Dersom jeg skal ha et barn til, vil jeg at det skal være en bedre opplevelse enn første gang. Å være alenemor synes jeg var ubeskrivelig tungt og vanskelig. Jeg har aldri angret på at jeg tok abort. For meg var dette en riktig avgjørelse. Håper du finner ut hva som er riktig for deg. P.S Samboeren min virker mer innstilt på barn nå. Jeg tror vi vil få et en gang. I hvertfall håper jeg det.
Tusenfryd Skrevet 6. september 2005 #8 Skrevet 6. september 2005 "Faren vil ikke ha det, og dere er jo egentlig ikke sammen"?? Men sex vil han ha!! ← Nåja, de har jo vært to om det da... Jeg synes heller ikke du skal gjøre dette hvis du er usikker. Jeg forstår at ting er vanskelige, men er de vanskeligere enn du klarer? Du sier du har et godt nettverk og du virker som du har bena på jorden. Også jeg synes nok også at uansett hva du velger, at du tar litt kraftigere forholdsregler for ettertiden, så du ikke havner i en slik situasjon igjen. men det har du nok lært nå. Tøff lærepenge.
Lisemor Skrevet 7. september 2005 #9 Skrevet 7. september 2005 Ønsker ikke å gi deg noen råd, men en god varm klem og lykke til uansett hva du velger.
Gjest Gjest Skrevet 7. september 2005 #10 Skrevet 7. september 2005 Stakkars deg! Har aldri vært i den situasjonen og kan derfor ikke råde deg til noe eller vite hva jeg ville gjort om det var meg. Noe som har hjulpet meg enormt når ting er vanskelig å jeg ikke vil snakke med noen om det er å skrive dagbok - da får jeg mer orden på tankene og får det ut. Kanskje det kan hjelpe deg også?
Gjest Apple- ikke innlogget Skrevet 7. september 2005 #11 Skrevet 7. september 2005 Kjære deg 'Trist'! Jeg vet akkurat hvordan du har det! For fem år siden ble jeg gravid med min daværende samboer. Vi var på vei bort fra hverandre, og graviditeten var høyst uplanlagt. Jeg lot meg overtale til abort (selv om jeg ikke tror han direkte mente å overtale meg, så var det det han gjorde). Han ville ikke være med på klinikken, men jeg fikk heldigvis med min søster. Jeg var i 12. uke. Etter å ha fått modningspillen (som skal modne livmorhalsen og gjøre det letter å foreta utskrapningen) måtte jeg ligge og vente. GJETT om jeg fikk tid til å tenke da?!! Jeg gråt og gråt, for egentlig ønsket jeg meg dette barnet så inderlig. En av sykepleierne var fantastisk, hun støttet meg og sa at det fortsatt ikke var for sent, så jeg ombestemte meg. Følte meg utrolig teit der og da - hvor ubestemmelig går det an å være? - men har aldri angret siden. Barnefaren var mildt sagt lite fornøyd, men etter mye press om samvær fra min side, har han nå et godt forhold til barnet sitt. Da jeg endelig bestemte meg for å ikke ta aborten, skjønte jeg at jeg måtte belage meg på at jeg kunne stå helt alene (uten barnefaren), men jeg har allikevel aldri angret. Ikke sett deg selv i den samme utrolig dumme og teite situasjonen jeg satte meg selv i! Skal du ta abort, bør du være HELT sikker på at det er det rette! Dette er en situasjon hvor 'ganske sikker' ikke holder... Tenk deg nøye om, og vit at dette får konsekvenser for resten av livet ditt. Bestemmelsen er din alene, og det er ikke meningen å prøve å overtale deg. Men påvirke deg vil jeg gjerne, hvis jeg kan forhindre at du kommer i den fæle situasjonen jeg er i. Jeg er fortsatt alene med barnet mitt, men angrer fortsatt ikke Uansett hva du bestemmer deg for: lykke til!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå