Sosial angst og kommet gjennom det?

[AnonymBruker]

Noen her som har slitt med sosial angst som har klart å komme gjennom det og bli kvitt det? Hvordan gjorde dere det? Noen spesielle øvelser, tenkemåter eller strategier dere brukte som hjalp?

Anonymkode: f5da4...1fb

[AnonymBruker]

Jepp. Eller i folkemengder sliter jeg litt fortsatt, men for 10 år siden turte jeg ikke snakke med moren min en gang. 

Det som har hjulpet er eksponering, starte med babysteps og så bygge opp over tid. Samtaleterapi med psykisk sykepleier, pushe seg selv og feire de små seierene. 

Anonymkode: 987cd...6a4

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at ingen sliter med sosial angst lenger...

Anonymkode: c75e8...dc8

[Gjest Elder Millennial]

Eksponering er det eneste som hjelper. 
 

Jeg knytter også nevene hardt og kvinner meg opp hvis jeg skal inn på en butikk eller lignende😅 

 

Enten så går det greit eller så går det over. 

[Værre]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har inntrykk av at ingen sliter med sosial angst lenger...

Anonymkode: c75e8...dc8

Mange kommer til å få sosial angst etter ett år på hjemmekontor.

[Værre]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Noen her som har slitt med sosial angst som har klart å komme gjennom det og bli kvitt det? Hvordan gjorde dere det? Noen spesielle øvelser, tenkemåter eller strategier dere brukte som hjalp?

Anonymkode: f5da4...1fb

Det viktigste er å slutte å tenke at alle andre ser på deg og synes du oppfører deg rart. Ingen  andre bryr seg om deg. Alle er opptatt med sitt. Så om du blir litt svett i panna i butikken er det ingen som bryr seg. Jeg har selv jobbet mange år i butikk og vi får mange kunder med sosial angst og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Slet selv med de i begynnelsen.

[AnonymBruker]

Litt feil å si at ingen bryr seg. Når man  møter på tidlugere skolekamerater må man fortelle om alt som har skjedd siden sist mann møttes.  Hvor man bor  og hva man jobber med og om man har fått seg kjæreste og mer ...

Anonymkode: c75e8...dc8

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Litt feil å si at ingen bryr seg. Når man  møter på tidlugere skolekamerater må man fortelle om alt som har skjedd siden sist mann møttes.  Hvor man bor  og hva man jobber med og om man har fått seg kjæreste og mer ...

Anonymkode: c75e8...dc8

Må man fortelle det da? Man kan la være å gjøre ting man ikke egentlig har lyst til, unnskylde seg og gå. Man trenger ikke ha sosial angst for å ikke ha lyst til å utlevere hele livet sitt til nysgjerrige mennesker man egentlig ikke bryr seg om.

Anonymkode: b921d...9c4

[AnonymBruker]

får mest sosialangst i bygda mi. har det bedre i en by🤭

Anonymkode: d1f6d...6bb

[AnonymBruker]

Det hjelper ofte å bli litt eldre. 

Å eksponere seg om igjen og om igjen og om igjen... Fake it til you make it.

Vi med sosial angst dømmer oss selv ekstremt hardt, og forventer at andre gjør det samme. Vi blir ofte oppfattet som det vi prøver å late som. Som ung var jeg veldig opptatt av at folk ikke skulle oppdage hvor usikker, forsiktig og engstelig jeg var, så jeg prøvde å virke skikkelig tøff og uredd. I voksen alder har truffet folk som ikke kjente meg, men som hang i samme miljø som meg og/eller hadde felles venner, som har fortalt at de syntes jeg virket så skummel i ungdommen, streng og alvorlig. Jeg synes egentlig at det er kjempemorsomt, for da funket jo skuespillet. 

Nå er jeg snart 40, og det hjalp faktisk mye for meg å bli mor, og være nødt til å gjøre forskjellige ting som oppfølging hos jordmor, deretter alt med barnehage (henting,levering,foreldremøter,bli kjent med andre foreldre,foreldresamtale,avslutninger,bursdagsbesøk...), og dette fortsetter jo inn i skolen. Nå er gutten min snart på siste året på ungdomskolen,og jeg føler fortsatt på ubehag i visse situasjoner, og har en tendens til å unnvike/utsette ting for lenge, men jeg er så utrolig mye tryggere på, og komfortabel med meg selv. Jeg har akseptert meg selv og den jeg er. Man blir ikke feilfri. Ofte er dine mest negative egenskaper/sider også dine mest positive, det gjelder bare å finne balansen. 

Anonymkode: 2133a...d28

[AnonymBruker]

Føler jeg har plikt til å fortelle alt om meg selv når jeg møter bekjente.  Men jeg lever ikke ett spennende liv.

Anonymkode: c75e8...dc8

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg må være så jævla hyggelig og blid med andre, det er mitt problem. Hvis jeg er alvorlig, da blir alt så seriøst og jeg føle jeg blir oppfattet som usikker. Får vondt i munnen.

Anonymkode: 9a6b2...590

[AnonymBruker]

I mitt og mange andre sine tilfeller var dette et «symptom» på ADHD. Forskjellige typer angst går ofte hånd i hånd med ADHD. Jeg er 35 år, aldri vært typisk hyperaktiv som man ofte fremstiller folk som har det. Ble utredet hos psykriater, tok en stund å sette diagnosen men brikkene falt sakte men sikkert på plass. Fikk så ADHD-medisin og livet har blitt snudd på hodet, utelukkende positiv. Var på vei mot ufør p.ga ekstrem sosial angst, for noen måneder siden startet jeg i en helt ny jobb og jeg stortrives. MEN! Jeg sier absolutt ikke at alle/de fleste med sosial angst har dette, mange har det av andre grunner som må behandles på andre måter. Hilsen en som ikke klarte å gå til postkassen engang for et år siden.

Anonymkode: 61b25...798