Vanskelig mor...

[AnonymBruker]

Rett før korona brøt ut sa jeg ja til at moren min skulle flytte hjem til meg og de tre barna mine. Jeg er alenemor og tenkte det var greit for barna å ha en bestemor i hjemmet. At det kunne være positivt for dem i hverdagen og at jeg hadde en voksen til å spille på. Dette har utviklet seg til å bli et mareritt. Hun tar alt jeg sier som et personangrep, uansett hva det er. Hvis jeg sier at det ikke er lurt å sette på en kokvask klokken ti om kvelden fordi det programmet tar så lang tid, blir hun så forferdelig krenket og sier hun aldri skal vaske klær igjen. Så nå vasker hun sine egne klær når vi andre ikke er hjemme. Uansett hva jeg lager til middag så er det galt.. Før hun flyttet inn spiste vi masse kylling, asiatisk og salater. Det ble det nærmest helt stopp på. Men selv når jeg lager ting hun egentlig liker, så finner hun noe galt med det. Kjenner jeg gruer meg til middag hver dag. Hvis jeg ikke pynter slik hun pleide til jul bruker hun hele jula på å rakke ned på meg, og hvis jeg lager mat til 17 mai er hele dagen ødelagt for henne nærmest. Da sier hun ting som at det er synd på barna mine som ser hvor fint andre har det.

Da hun hadde bursdag for noen uker siden hadde jeg et stort press på jobb og dro hjem tidligere fra jobb for å rekke å ordne en kake til henne da hun kom hjem. Jeg hadde ikke tid til å bake noe, men jeg kjøpte en ferdig sjokoladekake og kjøpte toro glasur som jentene og jeg tok på den og pyntet. Da var hun nesten på gråten over at jeg hadde lagd en så vond kake til henne. Og jeg er enig, den ble ikke så god, men hun satte ikke noe pris på at vi faktisk hadde kastet oss rundt og forsøkt. Hele pinsen har hun sittet og vært sur i stua, og jeg kjenner at jeg mest har lyst til å rømme ut av huset. Vil ikke være her. Det er så dårlig stemning og jeg vet ikke hvordan jeg skal få henne til å flytte. Om jeg ber henne flytte mister barnabarna henne siden hun mest sannsynlig blir så fornærmet at hun bryter kontakten, og hvis hun skal bo her kommer jeg til å få en skikkelig reaksjon snart.. Nå lager jeg alle middager, og hun klager på samtlige av dem. Ikke direkte, men gjennom små stikk. Hverdagen rett og slett pyton. Hvis jeg irettesetter en av jentene mine, så kan hun spydig si at jeg overreagerer foran dem eller si at jeg også gjorde slik - som om det gjør det greit at de har gjort noe galt. 

Er det noen som har noen tips til hvordan man kan få til noe slikt som dette? Jeg føler meg så låst. 

Anonymkode: 0de2c...74f

[Blomsterpotta]

Om barna dine også merker hvordan hun opofører seg, så er det nok ikke noe tap om hun flytter. Jeg hadde ikke orket å bo i hus med henne og det bør ikke dere gjøre heller.

Det er bedre med null kontakt enn daglig surmuling av en voksen dame.

[AnonymBruker]

Har hun alltid vært slik? En del av det du skriver kan være tidlige tegn på demens, uten at man skal slenge om seg med diagnoser. 

Uansett, jeg hadde satt meg ned med henne, og sagt rett ut at ordningen ikke fungerer. Du er ulykkelig, hun fremstår ulykkelig. Så nå finner dere en fin seniorleilighet til henne i nærheten, slik at hun fortsatt kan hjelpe til, og ha selskap. 

Anonymkode: c5656...00c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Har hun alltid vært slik? En del av det du skriver kan være tidlige tegn på demens, uten at man skal slenge om seg med diagnoser. 

Uansett, jeg hadde satt meg ned med henne, og sagt rett ut at ordningen ikke fungerer. Du er ulykkelig, hun fremstår ulykkelig. Så nå finner dere en fin seniorleilighet til henne i nærheten, slik at hun fortsatt kan hjelpe til, og ha selskap. 

Anonymkode: c5656...00c

Hun har vel egentlig alltid vært slik, men det har vært lettere da jeg var liten siden hun kunne bestemme alt selv og jeg måtte høre. Det er snudd på hodet her, siden det er mitt hus. Hun har mistet masse venner og familie, og har aldri vært en støtte emosjonelt sett for meg. Jeg tror ikke hun helt forstår hvordan hun fremstår.. og ikke minst hvor slitsomt det er å forholde seg til.. 

Anonymkode: 0de2c...74f

[GammelKaktus]

Jeg hadde bedt henne flytte hjem eller ut, vet ikke om hun har noe plass å bo men da får dere finne noe. Hvis hun vil bryte kontakten av den grunn så er det like greit. Barna har ikke godt av denne stemningen i hus heller.

Endret 24. mai 2021 av FrøkenMånestråle
La til noe...

[AnonymBruker]

Er du søsteren min? Jeg har akkurat en slik mor.

Glemmer ikke ene gangen jeg skulle reise tilbake til byen. Jeg var glad og sang og nynnet. Da jeg skulle si ha det, så hun stygt på meg og uttalte "du er sur!", noe som jeg slettes ikke var.

Anonymkode: 842cd...4cf

[Rosatoast]

Du burde jo bare be hun flytte ut, ungene dine mister ikke akkurat så mye. Hun kommer til å være likedan mot dem, siden hun ikke ser selv hvordan hun er. 

Og du skal ikke ofre hverdagen, eller hjemmetilværsel til tross for dette. Sett deg ned med hun, og si at nå er det på tide at hun finner et eget sted å bo. Blir hun sur får hun bare bli sur, hun er en godt voksen dame det skulle bare mangle at hun hadde sitt eget hjem å dra til. Hadde jeg vært deg ville jeg også satt hun rimelig godt på plass, hadde ALDRI funnet meg i å bli behandlet på den måten. Hun kommer ikke til å forandre seg, så lenge ingen sier ifra til hun.. Igjen; hun får bare bli så sur hun bare vil, det er faktisk ikke ditt problem. 

Endret 24. mai 2021 av Rosatoast

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hun har vel egentlig alltid vært slik, men det har vært lettere da jeg var liten siden hun kunne bestemme alt selv og jeg måtte høre. Det er snudd på hodet her, siden det er mitt hus. Hun har mistet masse venner og familie, og har aldri vært en støtte emosjonelt sett for meg. Jeg tror ikke hun helt forstår hvordan hun fremstår.. og ikke minst hvor slitsomt det er å forholde seg til.. 

Anonymkode: 0de2c...74f

Men er det noe tap for dine barn å evt miste ett slikt menneske i sin omgangskrets?
Hva gir hun av positivitet til deg og barna?
Tror nok barna merker at hun sliter på din psyke og at de vil bli mye lykkeligere uten et slikt menneske i huset sitt.

Anonymkode: 497c1...5ee

[Gjest WhisperingWind]

Dere prøvde. Det funker ikke. Hun må flytte ut. 

[AnonymBruker]

Du må be henne flytte og og fortelle henne hvorfor. 

Anonymkode: 71755...74a

[AnonymBruker]

Du kan begynne med å be henne om å slutte å klage ihvertfall. Vise henne foran ungene at vi skal være takknemlige for at vi faktisk får servert mat! Det er ikke alle som er så heldige!

Hvis hun ikke er fornøyd, kan hun lage mat selv, eller kjøpe seg mat på kafé.

Vil hun aldri mer vaske klær, så er det hennes valg. Ikke gå inn på noe diskusjon der.

Neste 17 mai eller bursdagen hennes, så kan du være føre var og bestille en flott kake på konditori.

 

Anonymkode: db1c0...2f2

[AnonymBruker]

Hva med å innlede en samtale med å si at det har vært litt dårlig stemning i det siste og du lurer på hvordan hun syntes ordningen med at hun bor hos dere går? Hvis ting har vært vanskelig så kan det ha vært det for henne også. 

Anonymkode: 994f9...fb0

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva med å innlede en samtale med å si at det har vært litt dårlig stemning i det siste og du lurer på hvordan hun syntes ordningen med at hun bor hos dere går? Hvis ting har vært vanskelig så kan det ha vært det for henne også. 

Anonymkode: 994f9...fb0

Ja, jeg har prøvd dette noen ganger. Jeg har startet en samtale med å høre med henne, de dagene der ting har vært greit. Da har hun blitt oppgitt og sur, og sagt at jeg vil prate ihjel alt og at jeg er så vanskelig å ha med å gjøre - og det er selvsagt noe alle andre synes. Jeg opplever det som tøft å høre slikt fra min egen mor. Den siste gangen jeg prøvde sa hun også at venninnene hennes snakket stygt om meg.. 

Jeg skulle så gjerne fått det til å fungere, men akkurat nå kjenner jeg mest på at jeg overhode ikke vil feire jul med henne. Jeg klarte å nevne for eldstedatteren at jeg vurderte å leie en hytte i sommer. Det hørte hun og da krevde hun plutselig sitt eget soverom der, og snakket om at det ikke måtte være hems og slikt tull. Uten å engang høre om hun var tenkt med.. Jeg orket ikke den krangelen, så sa bare at hytta var utleid, og at vi fikk ta det igjen.. 

Jeg forstår at hun også har det tøft, og at livet ikke ble helt slik hun hadde sett for seg.. men det virker som hun skylder på meg for alt som har gått galt med henne.. At jeg nå må «gjøre opp» for dette, gjennom å varte opp. Jeg hadde egentlig ikke hatt noe imot det heller, liker å ta vare på dem rundt meg.. men når det er så dårlig stemning, trekker jeg meg unna. Forstår jeg må bli bedre på å si i fra. Det hadde det vært en partner hadde det vært enklere.. 

Jeg vet jeg ikke er perfekt og at jeg også har dårlige dager.. men samtidig føler jeg at jeg har strukket meg langt i å svelge kameler og elefanter..

Anonymkode: 0de2c...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Rett før korona brøt ut sa jeg ja til at moren min skulle flytte hjem til meg og de tre barna mine. Jeg er alenemor og tenkte det var greit for barna å ha en bestemor i hjemmet. At det kunne være positivt for dem i hverdagen og at jeg hadde en voksen til å spille på. Dette har utviklet seg til å bli et mareritt. Hun tar alt jeg sier som et personangrep, uansett hva det er. Hvis jeg sier at det ikke er lurt å sette på en kokvask klokken ti om kvelden fordi det programmet tar så lang tid, blir hun så forferdelig krenket og sier hun aldri skal vaske klær igjen. Så nå vasker hun sine egne klær når vi andre ikke er hjemme. Uansett hva jeg lager til middag så er det galt.. Før hun flyttet inn spiste vi masse kylling, asiatisk og salater. Det ble det nærmest helt stopp på. Men selv når jeg lager ting hun egentlig liker, så finner hun noe galt med det. Kjenner jeg gruer meg til middag hver dag. Hvis jeg ikke pynter slik hun pleide til jul bruker hun hele jula på å rakke ned på meg, og hvis jeg lager mat til 17 mai er hele dagen ødelagt for henne nærmest. Da sier hun ting som at det er synd på barna mine som ser hvor fint andre har det.

Da hun hadde bursdag for noen uker siden hadde jeg et stort press på jobb og dro hjem tidligere fra jobb for å rekke å ordne en kake til henne da hun kom hjem. Jeg hadde ikke tid til å bake noe, men jeg kjøpte en ferdig sjokoladekake og kjøpte toro glasur som jentene og jeg tok på den og pyntet. Da var hun nesten på gråten over at jeg hadde lagd en så vond kake til henne. Og jeg er enig, den ble ikke så god, men hun satte ikke noe pris på at vi faktisk hadde kastet oss rundt og forsøkt. Hele pinsen har hun sittet og vært sur i stua, og jeg kjenner at jeg mest har lyst til å rømme ut av huset. Vil ikke være her. Det er så dårlig stemning og jeg vet ikke hvordan jeg skal få henne til å flytte. Om jeg ber henne flytte mister barnabarna henne siden hun mest sannsynlig blir så fornærmet at hun bryter kontakten, og hvis hun skal bo her kommer jeg til å få en skikkelig reaksjon snart.. Nå lager jeg alle middager, og hun klager på samtlige av dem. Ikke direkte, men gjennom små stikk. Hverdagen rett og slett pyton. Hvis jeg irettesetter en av jentene mine, så kan hun spydig si at jeg overreagerer foran dem eller si at jeg også gjorde slik - som om det gjør det greit at de har gjort noe galt. 

Er det noen som har noen tips til hvordan man kan få til noe slikt som dette? Jeg føler meg så låst. 

Anonymkode: 0de2c...74f

Hvorfor lager hun ikke mat? 

Anonymkode: e5f01...b35

[AnonymBruker]

Dette er ikke sunt for barna dine! Å se at å bli konstant hakket på og behandlet dårlig er liksom normalt, siden du tolerer det. Vil du at de skal vokse opp og tåle det samme i et forhold når de blir eldre? Barn lærer av det vi gjør, ikke det vi sier.

Jeg hadde begynt å skrive ned alle negative ting hun sier og alt hun klager på. Så ville jeg etter en måneds tid satt meg ned med henne og tatt en prat. Startet med å spørre feks "hvorfor klager du på maten du ikke engang gidder å lage selv?" Så kommer hun nok med en bortforklaring, men da åpner du notatblokka di og sier at "nei, jeg skrev ned det du sa slik at det ikke skulle bli noen misforståelser. Du sa dette og dette. Det er noe jeg ikke mer vil godta. Hva skal vi da gjøre med det? Enten slutter du her og nå, ellers flytter du ut før jeg blir psykisk syk av hvordan du oppfører deg. Jeg forventer du bidrar likt med meg i huset, som å vaske klær til normale tider, lage mat, støvsuge osv. Fra nå er det kun positive ting som skal sies, men selvsagt kan konstruktiv kritikk tas opp på en ordentlig måte med respekt".

Du må sette hardt mot hardt. Barna sine fortjener en glad mamma med overskudd. Det er mye bedre enn en sur bestemor som forpester hverdagen og en mamma som er lei seg og sliten. 

Selv om det er unaturlig å kaste noen ut, og de mest sannsynlig kommer til å bli så sinte og sure at de ikke vil prate med deg mer, så vil det være verdt det til slutt. 

 

 

Anonymkode: 5305c...094

[AnonymBruker]

Wow, det krever litt å holde ut med det der! Kudos. Me, på en annen side, kanskje ikke kudos, hvis det er feighet som har ført deg hit? 

På tide at du slår håndflaten i bordet og sier at nok er nok. Hun kan finne seg et annet sted å bo, døtrene dine trenger en mamma som blomstrer og er sterk og myndig. Ikke en som blir pirket på, nedverdiget og mister all selvrespekt. 

Håper det ordner seg for deg, og spent på å se hva du bestemmer deg for å gjøre ☺️ lykke til! 

Anonymkode: 7c9ef...612

[lillevill]

Kan det være det ikke funker at hun bor med deg? Hun virker også miserabel om hun er negativ til absolutt alt. Kansje hun trenger mer tid for seg selv i egen bolig.

[AnonymBruker]

Som en annen her spurte om; hva bidrar hun med i hjemmet? Bidrar hun økonomisk? Hjelper hun til med barna? Hjelper hun til med husarbeid? Hva gir hun deg, annet enn dårlig selvfølelse? 

 

Personlig hadde jeg sagt i fra om at dersom hun har det så fælt hos deg som hun uttrykker, så er det på høy tid å finne seg en leilighet og flytte ut.

Anonymkode: 773b6...835

[AnonymBruker]

Sett deg ned med henne når barna ikke er hjemme og ta en skikkelig prat..Enten må hun oppføre seg som folk ellers vet hun hvor døra er . 

Anonymkode: 3035c...259

[Glød]

Er det nå egentlig et tap om ungene mister kontakten med dette mennesket? Hun høres ikke ut som en person som burde ha mye kontakt med dem i det hele tatt, slik du fremstiller henne. 

Det hadde ikke kostet meg en kalori å be henne flytte ut. Hadde hun blitt sur over det hadde det vært helt greit. Hun kommer uansett ikke til å skjerpe seg hvis du krever det, og du kan ikke ha henne boende der. Har du egentlig så mye valg her?