Uføretrygdet, hvor mye avlastning?

[AnonymBruker]

Dere som er uføretrygdet, hvordan har dere fått det til å gå rundt første året og fram til ungen begynte i barnehage? Er far mye hjemme, har dere avlastning fra familie? 

Anonymkode: 9db1f...0e1

[AnonymBruker]

Du fikk altså barn selv om du er ufør, og nå lurer du på hvordan du skal klare det, og hvem du kan få avlastning fra? Og ja, det er veldig stygt sagt, men hva tenker du? Skal familie stille opp som permanente barnepassere? Det er ikke alle som kan eller vil det.

Jeg er ufør selv etter mange år i jobb, og heldigvis ble jeg ikke ufør før barna var voksne. Hadde jeg vært ufør som ung, hadde jeg nok ikke fått barn. 

Det er ikke et lett liv å være ufør, det fører jo oftest med seg smerter og nedsatt funksjon. Så det å få barn midt oppi dette blir gjerne mer enn man klarer. Du har dine utfordringer med helsa, og sikkert også mange dårlige dager med smerter. Du trenger nok avlastning.

Har din mann eller din familie mulighet eller ønske om å avlaste deg? Om din familie ikke kan avlaste deg, hvor er mannen din? Det er jo han som er far til barnet, og må avlaste når du trenger det!

 

 

Anonymkode: 71e6e...8e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du fikk altså barn selv om du er ufør, og nå lurer du på hvordan du skal klare det, og hvem du kan få avlastning fra? Og ja, det er veldig stygt sagt, men hva tenker du? Skal familie stille opp som permanente barnepassere? Det er ikke alle som kan eller vil det.

Jeg er ufør selv etter mange år i jobb, og heldigvis ble jeg ikke ufør før barna var voksne. Hadde jeg vært ufør som ung, hadde jeg nok ikke fått barn. 

Det er ikke et lett liv å være ufør, det fører jo oftest med seg smerter og nedsatt funksjon. Så det å få barn midt oppi dette blir gjerne mer enn man klarer. Du har dine utfordringer med helsa, og sikkert også mange dårlige dager med smerter. Du trenger nok avlastning.

Har din mann eller din familie mulighet eller ønske om å avlaste deg? Om din familie ikke kan avlaste deg, hvor er mannen din? Det er jo han som er far til barnet, og må avlaste når du trenger det!

 

 

Anonymkode: 71e6e...8e5

Slutt å anta ting om min situasjon. Jeg spør hva andre gjør. 

Anonymkode: 9db1f...0e1

[AnonymBruker]

Er ikke uføretrygdet og hadde knapt faren hjemme første året (alt annet var "viktigere" enn å være hjemme.. 

Har vært mye deprimert opp igjennom med masse belastende smerter i kropp og slikt. Jeg hadde så lavterskel for renhold og middagslaging og tok det mest mulig med ro. Gjorde ting for å aktivisere barnet såklart. Men kjente jeg skulle hatt en skikkelig mann som var mer hjemme. Spesielt når jeg tok meg av 3 andre barn i tillegg (ene var hans....)

Men jeg vet at evt barnevernet kan hjelpe. Man kan òg få barnehageplass via barnevernet tidligere enn "nødvendig" pga belastende omsorgsoppgaver i hjemmet eller lignende. 

Familie og naboer kan òg støtte opp. Evt så er det også home-start tilbud i noen kommuner. Forhør deg med helsestasjonen hva du kan få hjelp til.

Nå vet jeg ikke om du er psykisk og/eller fysisk ufør, men det skal være tilbud om hjelp hvis du spør. Og mannen kan også ta over din del av permisjonen hvis du ikke er psykisk/fysisk i stand til å ha permisjonen. 

Anonymkode: b09f3...3bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Slutt å anta ting om min situasjon. Jeg spør hva andre gjør. 

Anonymkode: 9db1f...0e1

Så surt svar da! Jeg delte utfra min egen erfaring. Beklager om jeg tråkket over streken her.

Så spurte jeg hvor mye pappan til barnet stiller opp, og også hvor mye besteforeldre og annen slekt har mulighet til å stille opp. Du sier ingenting om det. Det er jo vesentlig for problemet ditt.

Du trenger avlastning, og da er det naturlig å få det fra de som står deg nærmest.

 

Anonymkode: 71e6e...8e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så surt svar da! Jeg delte utfra min egen erfaring. Beklager om jeg tråkket over streken her.

Så spurte jeg hvor mye pappan til barnet stiller opp, og også hvor mye besteforeldre og annen slekt har mulighet til å stille opp. Du sier ingenting om det. Det er jo vesentlig for problemet ditt.

Du trenger avlastning, og da er det naturlig å få det fra de som står deg nærmest.

 

Anonymkode: 71e6e...8e5

Min mann hadde 40 uker permisjon etter fødsel. Nå jobber han 80 % fram til august. Har avlastning i besteforeldre når jeg måtte ønske. De er i nabohuset, en på hjemmekontor og en er pensjonist. Vi har også ansatt vaskehjelp. 

Lurer på hvordan andre i samme situasjon har det. Det er fryktelig å føle seg så avhengig av andre. 

Anonymkode: 9db1f...0e1

[AnonymBruker]

Det finness barnevakt-hjelpa eller lignende. Altså at man kan leie inn barnevakt dersom det er helt krise. Vurderte det flere ganger da det sto på som verst.

Anonymkode: fb31a...b37

[AnonymBruker]

Jeg var ikke ufør barnets første år, men der var ingen avlastning. Jeg var da aleneforsørger.

Anonymkode: 99ba0...442

[AnonymBruker]

Far fikk permisjon I ca 7mnd. De første 4 ukene før han var i permisjon, fikk jeg mye hjelp av svigermor og mor. 

Anonymkode: c1c6a...51d

[AnonymBruker]

Herre, du vet; jeg er ufør. ARBEIDSufør! Og hvor mye sykdommen min påvirker privatlivet, familielivet, mitt sosiale liv, det er MIN sak!

Legen og nav nevnte aldri at jeg var ufør som mamma, eller ufør som meg selv. Jeg var ufør iforhold til jobb! Takket være at jeg ble arbeidsufør, kan jeg nå ha hverdager sammen med barna med litt mindre smerte. Takket være at jeg er ARBEIDSufør, kan jeg bruke hverdagene på å hente meg inn igjen, og ta hensyn til kropp og sykdom. 
 

Jeg er dritt lei av friske mennesker, som ikke aner hva de snakker om, skal bry seg og mene så jævlig mye! Mine barn skal lære seg sympati, vise forståelse for alle mennesker i ulike livssituasjoner, ikke se ned på, tro de forstår alt eller vet alt. De skal respektere at vi alle er ulike, har fått tildelt ulike «lodd» i livet. De skal absolutt få vite at å være ufør ikke betyr at man er ufør fra hele livet generelt. 
 

Man blir ufør for å klare å ha et så smertefritt liv som mulig, med en kronisk sykdom. Man «halverer» hva man skal bruke energien og kroppen sin på, halverer belastningen. Og selvfølgelig verger man å bruke alt man har på barn og familie. Jobb er ikke det viktigste av de to faktorene. Slik er det bare. 

Anonymkode: 0313f...74e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Herre, du vet; jeg er ufør. ARBEIDSufør! Og hvor mye sykdommen min påvirker privatlivet, familielivet, mitt sosiale liv, det er MIN sak!

Legen og nav nevnte aldri at jeg var ufør som mamma, eller ufør som meg selv. Jeg var ufør iforhold til jobb! Takket være at jeg ble arbeidsufør, kan jeg nå ha hverdager sammen med barna med litt mindre smerte. Takket være at jeg er ARBEIDSufør, kan jeg bruke hverdagene på å hente meg inn igjen, og ta hensyn til kropp og sykdom. 
 

Jeg er dritt lei av friske mennesker, som ikke aner hva de snakker om, skal bry seg og mene så jævlig mye! Mine barn skal lære seg sympati, vise forståelse for alle mennesker i ulike livssituasjoner, ikke se ned på, tro de forstår alt eller vet alt. De skal respektere at vi alle er ulike, har fått tildelt ulike «lodd» i livet. De skal absolutt få vite at å være ufør ikke betyr at man er ufør fra hele livet generelt. 
 

Man blir ufør for å klare å ha et så smertefritt liv som mulig, med en kronisk sykdom. Man «halverer» hva man skal bruke energien og kroppen sin på, halverer belastningen. Og selvfølgelig verger man å bruke alt man har på barn og familie. Jobb er ikke det viktigste av de to faktorene. Slik er det bare. 

Anonymkode: 0313f...74e

Hvem snakker du til? 

Anonymkode: 9db1f...0e1

[Gjest Smeltemann]

Etter å ha lest mange innlegg i denne tråden så synes jeg det er mye sutring og klaging.

Prøv å stå opp med positive tanker,skal dere se at dagen blir lettere.

[Malursk]

Ble alvorlig syk, og ufør av den grunn da min yngste var 1,5 år. Så det ble eldste sønn som ble "avlaster" for meg. Han var da 15. Han fulgte og hentet i barnehagen, handlet, gikk turer med bikkja og laget mat. Han gjorde alt som en forelder skulle ha gjort, i tillegg til å gå på ungdomsskolen, og å prøve å ha en "normal" tenåringstid.. Det gikk jo ikke 😄 . Mannen min jobbet lange dager i eget firma, så han kunne bare tilpasse til de periodene jeg lå på sykehus. Mine foreldre bor i et annet land, og mine svigerforeldre hadde gått bort 😞  Det gikk jo bra det også, jeg ble bedre etter et års tid, men vil jo aldri bli frisk. Nå er yngste 15 år, mannen min døde for 6 mnt. siden, eldste bor sammen med sin kjære et stykke unna. Så nå er det 15 åringen som er min hjelp i hverdagen ❤️ .  

[Sunshineyellow]

Malursk skrev (40 minutter siden):

Ble alvorlig syk, og ufør av den grunn da min yngste var 1,5 år. Så det ble eldste sønn som ble "avlaster" for meg. Han var da 15. Han fulgte og hentet i barnehagen, handlet, gikk turer med bikkja og laget mat. Han gjorde alt som en forelder skulle ha gjort, i tillegg til å gå på ungdomsskolen, og å prøve å ha en "normal" tenåringstid.. Det gikk jo ikke 😄 . Mannen min jobbet lange dager i eget firma, så han kunne bare tilpasse til de periodene jeg lå på sykehus. Mine foreldre bor i et annet land, og mine svigerforeldre hadde gått bort 😞  Det gikk jo bra det også, jeg ble bedre etter et års tid, men vil jo aldri bli frisk. Nå er yngste 15 år, mannen min døde for 6 mnt. siden, eldste bor sammen med sin kjære et stykke unna. Så nå er det 15 åringen som er min hjelp i hverdagen ❤️ .  

💛💛💛

[AnonymBruker]

On 5/20/2021 at 12:08 PM, AnonymBruker said:

Dere som er uføretrygdet, hvordan har dere fått det til å gå rundt første året og fram til ungen begynte i barnehage? Er far mye hjemme, har dere avlastning fra familie? 

Anonymkode: 9db1f...0e1

Uføre burde ikke få barn. Klarer man ikke ta vare på seg selv så klarer man ihvertfall ikke å passe på en unge. Synes at man skal steriliseres før man får penger.

Anonymkode: 598d5...6af

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ufør, men på AAP med en svært funksjonsnedsettende sykdom.

Vi har ett barn fra før, og holdt på med IVF for søsken når jeg plutselig ble syk.

Med barnet vi har som er eldre tok far all omsorg, i tillegg til å måtte hjelpe meg (var helt sengeliggende uten mulighet til noe). 

Ingen avlastning.

Om jeg hadde vært gravid når jeg ble syk hadde far måttet ta over min permisjon. 

Jeg hadde nok søkt om noe hjemmehjelp, vet jo ikke om det ville blitt innvilget. 

Men nå har vi gitt opp tanken om flere barn, det er alt for mye jobb til at det blir gjennomførbart med den sykdommen jeg har. 

Men mange er jo ikke SÅ syke. Har man familie som gjerne vil og kan støtte mye og en partner som gjerne vil ta alt ansvar (og forstår omsorgsbelastningen det gir) så er det jo mulig. 

Anonymkode: 7a689...27f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Uføre burde ikke få barn. Klarer man ikke ta vare på seg selv så klarer man ihvertfall ikke å passe på en unge. Synes at man skal steriliseres før man får penger.

Anonymkode: 598d5...6af

Men det handler jo ikke om at en som har blitt arbeidsufør ikke klarer å ta vare på seg selv. 

Altså, 4 åringen min klarer å både bade, kle på seg og lage enkel mat - syns du han burde begynne å jobbe? Han klarer jo å ta vare på seg selv 🤦‍♀️

Å bli arbeidsufør sier bare noe om hvordan du fungerer i arbeidslivet, ikke i livet generelt. Man kan være en god og oppegående forelder på tross av at man ikke klarer å stå i jobb. Arbeidsmarkedet i dag er hardt og rigid og gir ikke rom for de som ikke fungerer optimalt. I dagens marked får du nesten ikke deltidsjobber (med unntak av i enkelte deler av helsevesenet) og ikke alle kan jobbe fullt. Det er derfor de snakker om såkalt restarbeidsevne, men den blir ikke utnyttet fordi alle deltidsstillinger er borte og arbeidsgivere ønsker ikke å ansette noen på deltid, en som plutselig blir syk eller som ikke kan stille opp 100%. Dette er en del av villet politikk. 

Totalbelastningen blir for stor, og da må man fjerne en del av belastningen. Jeg klarer fint å være mamma, fordi det går på mine premisser. Jeg kan hente meg inn når barna er i bhg eller skole, jeg klarer å lage mat og å hjelpe til med lekser, gå en tur og heie fra sidelinja på fotballkamp. Jeg klarer å dele ut klemmer og trøst og jeg klarer å ligge på sofaen og se på tv, eller lese en bok sammen med 4åringen på dårlige dager. 

Det er stor forskjell på å se film med barna og å være på jobb med alle de kravene og forventingene som møter deg der. Det kan ikke sammenlignes, og det burde det ikke heller. 

Å få innvilget uføretrygd sier jo ingenting om din evne til å leve, bare noe om din mulighet i arbeidsmarkedet. Og det er det nav som bestemmer. Etter mange år med utprøving, omskolering og spesialistuttalelser. 

Og bare så det er sagt så ble jeg ufør etter å ha blitt påkjørt da yngste var 6 uker gammel. Jeg hadde null skyld i ulykken, men det er likevel jeg som må leve med konsekvensene av den. 

Likevel så kan det hende vi får flere barn, fordi det har vi som familie kapasitet til. 

 

Anonymkode: 87092...354

[tussi84]

Malursk skrev (2 timer siden):

Ble alvorlig syk, og ufør av den grunn da min yngste var 1,5 år. Så det ble eldste sønn som ble "avlaster" for meg. Han var da 15. Han fulgte og hentet i barnehagen, handlet, gikk turer med bikkja og laget mat. Han gjorde alt som en forelder skulle ha gjort, i tillegg til å gå på ungdomsskolen, og å prøve å ha en "normal" tenåringstid.. Det gikk jo ikke 😄 . Mannen min jobbet lange dager i eget firma, så han kunne bare tilpasse til de periodene jeg lå på sykehus. Mine foreldre bor i et annet land, og mine svigerforeldre hadde gått bort 😞  Det gikk jo bra det også, jeg ble bedre etter et års tid, men vil jo aldri bli frisk. Nå er yngste 15 år, mannen min døde for 6 mnt. siden, eldste bor sammen med sin kjære et stykke unna. Så nå er det 15 åringen som er min hjelp i hverdagen ❤️ .  

Beklager, men jeg synes det blir helt feil at barna skal være en slags avlasting for foreldrene. De skal aldri påta seg en såkalt voksen rolle fordi mor/far er syk. Å hente i bhg inne i mellom/lage mat inne i mellom er greit, men hovedansvaret omtrent daglig skal ikke ligge på dem. Er man så syk at man er avhengig av at eldre barn får en slik rolle, så er man faktisk for syk til å ha omsorgen for barna. 

[AnonymBruker]

Ingen avlastning når mannen er borte. 

Etter at ungene har dratt på skolen pleier jeg å hvile 1-3 timer, før jeg enten gjør litt husarbeid eller drar på butikken. Noen dager kan jeg gå en tur eller trene i stedet. Så pleier jeg å hvile en time før ungene komme hjem og ettermiddagskjøret begynner.

Så jeg er altså en slik irriterende ufør som man både kan se på shopping og i fjellet. Men vit at da er det den tingen jeg gjør den dagen. De dagene jeg har nok med å ta oppvasken etter frokost ser dere meg ikke.

Anonymkode: b4538...da1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.5.2021 den 14.26):

Min mann hadde 40 uker permisjon etter fødsel. Nå jobber han 80 % fram til august. Har avlastning i besteforeldre når jeg måtte ønske. De er i nabohuset, en på hjemmekontor og en er pensjonist. Vi har også ansatt vaskehjelp. 

Lurer på hvordan andre i samme situasjon har det. Det er fryktelig å føle seg så avhengig av andre. 

Anonymkode: 9db1f...0e1

Hvis du føler deg så avhengig av andre så gjør litt mer av jobben selv da? 

Anonymkode: c9ed4...a99