Gutt som ikke får kompiser

[AnonymBruker]

Har en gutt på 9 år som sliter med å få venner. Han har for så vidt slitt litt med det sosiale hele veien, men nå er vi også kommet dit at han har blitt stor nok til at han forstår at han ikke helt får til det sosiale, og det blir sårt for ham.

Nesten alle guttene i klassen spiller fotball, og det er her mye av sosialiseringen foregår. Men han har null interesse for fotball. Han likte ikke å spille da han prøvde seg, og ville ikke fortsette. Han liker heller ikke å se på fotball, og er til og med totalt uinteressert i fotballspill på skjerm/iPad (selv om han ellers er veldig glad i spill, som gutter flest). 

Nå har vi forsøkt flere aktiviteter med ham, med ganske begrenset hell. Jeg merker at det beste for ham hadde vært en lagsport, men dette liker han ikke i det hele tatt. De eneste tingene som har fenget litt, er individuelle idretter (og det er dette han så langt har fortsatt med). 

I utgangspunktet tenkte vi nok at han kunne få venner på ulike fritidsaktiviteter. Men jeg ser jo nå hvor sterkt knyttet opp mot klassemiljøet alt det sosiale er i den alderen. Når faren hans tar ham med på en aktivitet og han treffer andre barn, kjenner mange av dem hverandre fra før, eller går i samme klasse. Deres respons blir litt av typen "hvem er han rare gutten der, og hvorfor henger ham med oss". Han hadde en kompis i nabolaget som er ett år yngre, men nå er også han kommet bedre inn i sitt eget klassemiljø. Da "trumfer" hans nye klassekamerater å være med vår sønn.

Han er ikke flink sosialt, han er for brå og egenrådig. Har snakket til ham gang på gang om viktigheten av å ta hensyn til andre, og at alle har det gøy. Han trenger antakeligvis "drahjelpen" i en fritidsaktivitet, og helst noe de andre guttene driver med, men som sagt er han uinteressert i fotball. Far har tidligere invitert andre fedre i klassen med sønnene hjem eller på hytta, men det blir ikke noe varig vennskap ut av det - de kommer rett og slett ikke godt nok overens, og invitasjonene kommer ikke i retur.

Føler meg litt rådvill her. Ingen foreldre vil jo "pushe" barna på andre. Jeg husker jeg hadde en slik venninne i barndommen, der hennes mor ofte tok kontakt med min mor så hun kunne være med oss. Mamma var snill og opptatt av å inkludere, og jeg ble opplært til det samme, selv om vi aldri lekte bra sammen og det kun ble "veldedighet". Dette fenomenet ser uansett ut til å ha gått litt av moten, i hvert fall i vårt miljø. Det er mange ressurssterke foreldre, og jeg merker at folk er selektive. Å si til andre at barnet ditt sliter litt inspirerer ikke til hjelp, men bidrar heller til å gjøre vondt verre. 

Har noen vært her og opplevd at det har løsnet?

Anonymkode: bee90...b93

[AnonymBruker]

Uff jeg får vondt av dere. Har en datter som hadde litt av de samme problemene men kanskje ikke i så stor grad. Forskjellen var at hun fikk venner på fritidsaktiviteter. Hun gikk på aktiviteter i en annen by. Ble aldri interressert i håndball/fotball men ble veldig flink i teater og dans.

Hun var litt ‘to Much for mange sikkert. Sprudlende, høylydt, kreativ, intens. Litt innadrettet, og så kanskje ikke de andres reaksjoner. Dermed fikk hun nok et ‘stempel’ som hun aldri ble kvitt her vi bor. Vi søkte råd hos familiesenteret og det anbefaler jeg dere også. Det hjalp ihvertfall oss til å forstå henne bedre og vi fikk et mye bedre forhold.

Det var sårt å se forskjellen på de forskjellige barna våre, hun jeg snakker om opplevde mye utestenging. Selv etter at hun ble eldre og litt flinkere sosialt. Ungdomsskolen var forferdelig da alle jentene skulle utestenge henne. 

Begynte på VGs i en annen by. Men noen kjente henne fra før og de hadde fortsatt dette ‘stempelet’ på henne. Så hun har strevd litt her også og hun har gått litt til psykolog for å takle det. Går gradvis bedre og hun har heldigvis opplevd vennskap utenom skolen. Men jenter kan være noen Bitch’er altså!!!

Hun er nå russ og selv om hun har noen venninner nå så opplever hun fortsatt å bli ekskludert. Heldigvis har hun blitt såpass sterk nå at vi tror det kommer til å gå bra. Har noen venninner og flere guttevenner som hun kan være ‘russ’ med selv om hun ikke fikk være med i ‘bitche-russegruppa’.

Anbefaler å prøve å snakke med gutten. Sette seg inn i hans hode og tanker rett og slett. Snakk med familiesenteret. Finn aktiviteter han liker, ikke gi opp ift det. Er det et kristent miljø? Ofte bra for de som sliter sosialt. Korps? Sjakk? Karate? 

Anonymkode: 3c779...2a7

[AnonymBruker]

Jeg har en 9-åring som aldri har vært interessert i fotball. Det var litt sårt en periode, siden «alle» de andre gjorde det. Men flere av de andre guttene sluttet etter hvert. De guttene han henger mest med er de guttene som gamer. Jeg tror han kommer langt med å følge med på FlippKlipp. Har dere PlayStation, Switch og Roblox på iPad? 
Det er viktig å holde han oppdatert på det de andre er opptatt av. Gi han referanser og kunnskap. Spill Zelda Breath of the wild med han. Kjøp multiplayer-spill som Super Mario 3D-world og så videre. Ringfit? Inviter en liten gjeng på spillkveld og pizza. 

Snakk med læreren, og hør om han/hun kan hjelpe litt? 
Finnes det e-sportsklubb i nærheten? Snakk med dem og hør om det finnes en mulighet for gutten din der. 
Ellers kan innebandy, basket eller sjakk være noe? Klatring, svømming eller sykling også. Det er bare tull at alt og alle skal holde på med fotball. 

Anonymkode: a25a9...a4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har en 9-åring som aldri har vært interessert i fotball. Det var litt sårt en periode, siden «alle» de andre gjorde det. Men flere av de andre guttene sluttet etter hvert. De guttene han henger mest med er de guttene som gamer. Jeg tror han kommer langt med å følge med på FlippKlipp. Har dere PlayStation, Switch og Roblox på iPad? 
Det er viktig å holde han oppdatert på det de andre er opptatt av. Gi han referanser og kunnskap. Spill Zelda Breath of the wild med han. Kjøp multiplayer-spill som Super Mario 3D-world og så videre. Ringfit? Inviter en liten gjeng på spillkveld og pizza. 

Snakk med læreren, og hør om han/hun kan hjelpe litt? 
Finnes det e-sportsklubb i nærheten? Snakk med dem og hør om det finnes en mulighet for gutten din der. 
Ellers kan innebandy, basket eller sjakk være noe? Klatring, svømming eller sykling også. Det er bare tull at alt og alle skal holde på med fotball. 

Anonymkode: a25a9...a4c

Nesten ordrett det innlegget jeg selv hadde tenkt å skrive

TS, fra neste år av så vil antakelig flere av gutta begynne å droppe fotball. Alle er ikke så gira på det egentlig, men er nesten blitt sånn at det er obligatorisk for gutter å begynne på fotball når de begynner på skolen. Vår gutt grua seg skikkelig til skolestart, før vi skjønte at det var fordi han trodde han måtte begynne på fotball.

Vi sleit også med å finne en aktivitet som passet. Han er nokså sjenert.

Da han var ni traff vi blink med karate. Karateklubben ligger i sentrum og samler unger fra rundt om. Ingen hadde fordelen med å kjenne andre. Blandingen mellom å ha regler og struktur, og mer fri prøve ut kamp på hver sine dager passa vår bra. Strukturen rundt karatetrenungene hjalp ham å få til det sosiale.

Å gå på karate ga ham også status i klassen, og blant de andre guttene. Karate er kult, og han har lært triks og knep som imponerer de andre.

I tillegg så har minecraft og fortnite vært noe han mestret veldig godt, så det gir også både noe å snakke om og gjøre sammen med de andre guttene. Vi har fiksa spillerom på loftet, så det er populært å komme hit. Sleipt, men det funker  

Vi har også spilt spill som zelda og Dragon quest sammen med ham, mest fordi vi synes det er gøy. Men ser det gir ham kule ting han kan og har gjort, som de andre gutta beundrer litt.

Er begynt å bevist mate ham med nyheter omkring de spillene de i klassen driver med. Så kan han også få være den som kan noe de andre ikke vet.

 

Anonymkode: 8b167...224

[Værre]

Jeg var selv aldri interessert i fotball. De førte til at jeg tilbrakte mye tid alene hele skolen og endte opp som mobbeoffer. Det har fulgt med hele resten av livet. 

Jeg ville forsøkt en annen skole der ikke alle er fotball frelste. Eventuelt finne likesinnede på Internett. Det finnes sikkert ett par til uten fotball interesse i en middels stor by. Gaming kan være en fin hobby. 

[AnonymBruker]

Vil absolutt anbefale å teste ut kampsport! Da min eldste var liten spilte "alle" gutta fotball og innebandy. Han hatet det som pesten! Men, så startet han på Taekwondo! Der kom selvtillit og nye, gode venner - i tillegg så ble han jo oppfattet som "kul" på skolen, siden han drev med en slik sport ❤️ . 

Yngste startet på Taekwondo som 8 åring, skal opp til svart belte nå 😉 . Han er heller ingen lagspiller... Konkurrere mot seg selv, det er tingen! I tillegg får du utløp for masse energi, og du lærer å ta i mot beskjeder.

Anonymkode: 54db5...5b8

[AnonymBruker]

Kampsport kan kanskje hjelpe på selvtilliten og det sosiale.

Speideren er også inkluderende. Forstår at det er frustrerende, han er heldigvis ung og det kan endre seg vennskap er ikke 'satt' når man er så ung.

Anonymkode: 6c89d...56e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Nesten ordrett det innlegget jeg selv hadde tenkt å skrive

TS, fra neste år av så vil antakelig flere av gutta begynne å droppe fotball. Alle er ikke så gira på det egentlig, men er nesten blitt sånn at det er obligatorisk for gutter å begynne på fotball når de begynner på skolen. Vår gutt grua seg skikkelig til skolestart, før vi skjønte at det var fordi han trodde han måtte begynne på fotball.

 

Anonymkode: 8b167...224

Takk for svar. Denne fotballen altså! Det var samme for meg som barn, og selv om jeg var jente var de fleste med (jentelaget der jeg vokste opp har alltid vært bra). Jeg likte aldri fotball noe særlig, men syntes det var "helt greit" og var med i ett eller to år, fordi alle andre var med. Så falt mange fra, og bare en kjerne ble igjen.

Like fullt, det var jo fint å være med på noe som inkluderte de fleste, og det la nok et godt grunnlag for senere. Foreldrene mine var opptatt av at jeg skulle gå på aktiviteter, og jeg fikk heller ikke lov å gi opp med en gang, bare fordi jeg kjedet meg. Mine foreldre var nok strenge sett med dagens øyne, men det var jo en nyttig erfaring - noen ganger gjør man ting selv om det ikke er lystbetont hele tiden. Jeg synes mange foreldre er ganske 'soft' og livredde for at barna skal være utilpass. Så en del av meg tenker; "hvorfor kan han ikke bare være med på dette en stund, og bli litt kjent med guttene?". 

Han har testet kampsport også, og det var 'sånn passe gøy'. Han er litt der at ting skal skje på hans premisser, og hvis han kjeder seg så gidder han ikke mer. Selv når han spiller dataspill med noen i klassen, bare skrur han av så snart han kjeder seg. Det har ført til at flere ikke gidder å spille med ham heller.

TS

Anonymkode: bee90...b93

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Kampsport kan kanskje hjelpe på selvtilliten og det sosiale.

Speideren er også inkluderende. Forstår at det er frustrerende, han er heldigvis ung og det kan endre seg vennskap er ikke 'satt' når man er så ung.

Anonymkode: 6c89d...56e

Speideren er inkluderende hvis foreldrene har bil selv. Ikke alle har det. Da er det svært begrenset på hvor langt den inkluderingen går. So much for å «gjøre verden bedre». 🙄

Anonymkode: 95e46...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Speideren er inkluderende hvis foreldrene har bil selv. Ikke alle har det. Da er det svært begrenset på hvor langt den inkluderingen går. So much for å «gjøre verden bedre». 🙄

Anonymkode: 95e46...345

Leit dere har den erfaringen, men det er ikke slik alle steder.

I vår krets har vi ledere fokus på at speideren skal være en mulighet for unger uansett. 

Anonymkode: 8b167...224

[Apis]

Det er da miljø og venner innen individuelle idretter også, selv om det ikke akkurat er skolemiljøet, 

[Gjest AntonymBruker]

8 minutter siden, Apis said:

Det er da miljø og venner innen individuelle idretter også, selv om det ikke akkurat er skolemiljøet, 

Tenkte det samme. Sjakk, bordtennis, kampsport etc. Ingen vits å henge seg opp i at det skal være lagsport.

[AnonymBruker]

Vår gutt liker heller ikke fotballen noe spesielt. Han trives veldig godt med kampsport, men det er ikke veldig sosialt. Selv om de er mange barn på trening sammen, så er det jo treningen det er fokus på der, så reiser alle rett hjem etterpå. Så det er ikke mye bygging av vennskap mellom barna sånn sett.

Vår erfaring er at det som funker best for å bygge vennskap er èn-til-èn tid. Vi inviterer med oss guttene i klassen (èn av gangen) hjem, med på skogtur, overnatting eller andre ekstra morsomme aktiviteter. 
Da finner de ofte tonen bedre og etter noen ganger blir det lettere for dem å leke sammen på skolen, og plutselig begynner disse barna å komme uanmeldt på døren for å leke med vår gutt. De trenger ofte litt «push» i en tid for å bygge vennskap.

Anonymkode: abf3f...c26

[AnonymBruker]

Min sønn drev aldri med idrett på barneskolen, han prøvde men det lå ikke for han. Han var sammen med folk på skolen, ikke ellers. Går han med noen på skolen?

Min sønn er en gamer, og på ungdomsskolen møtte han andre gamere. Da ble det LAN party her hjemme bla. Nå er han 17 og har mange venner i gamer miljøet. De møtes ute også, og prater hver dag gjennom spill. Så ting kan snu.

Anonymkode: c8e4f...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vår erfaring er at det som funker best for å bygge vennskap er èn-til-èn tid. Vi inviterer med oss guttene i klassen (èn av gangen) hjem, med på skogtur, overnatting eller andre ekstra morsomme aktiviteter. 
Da finner de ofte tonen bedre og etter noen ganger blir det lettere for dem å leke sammen på skolen, og plutselig begynner disse barna å komme uanmeldt på døren for å leke med vår gutt. De trenger ofte litt «push» i en tid for å bygge vennskap.

Anonymkode: abf3f...c26

For å utdype litt - det er selvsagt ikke alle det blir klaff med selv om man tar dem med på morsomme ting flere ganger. Men etter 2-3 ganger sammen ser man gjerne om de er match eller ikke. Så fortsetter man å invitere de som gutten går godt sammen med. 

Anonymkode: abf3f...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Han har testet kampsport også, og det var 'sånn passe gøy'. Han er litt der at ting skal skje på hans premisser, og hvis han kjeder seg så gidder han ikke mer. Selv når han spiller dataspill med noen i klassen, bare skrur han av så snart han kjeder seg. Det har ført til at flere ikke gidder å spille med ham heller.

TS

Anonymkode: bee90...b93

 

Men dette er jo en veldig konkret ting dere kan jobbe med?

Noen unger må få forklart hvordan vennskap fungerer. 

Skal vel ikke si autist, men du forteller her minner jo litt om slikt i milde trekk?

 

Anonymkode: 8b167...224

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uff jeg får vondt av dere. Har en datter som hadde litt av de samme problemene men kanskje ikke i så stor grad. Forskjellen var at hun fikk venner på fritidsaktiviteter. Hun gikk på aktiviteter i en annen by. Ble aldri interressert i håndball/fotball men ble veldig flink i teater og dans.

Hun var litt ‘to Much for mange sikkert. Sprudlende, høylydt, kreativ, intens. Litt innadrettet, og så kanskje ikke de andres reaksjoner. Dermed fikk hun nok et ‘stempel’ som hun aldri ble kvitt her vi bor. Vi søkte råd hos familiesenteret og det anbefaler jeg dere også. Det hjalp ihvertfall oss til å forstå henne bedre og vi fikk et mye bedre forhold.

Det var sårt å se forskjellen på de forskjellige barna våre, hun jeg snakker om opplevde mye utestenging. Selv etter at hun ble eldre og litt flinkere sosialt. Ungdomsskolen var forferdelig da alle jentene skulle utestenge henne. 

Begynte på VGs i en annen by. Men noen kjente henne fra før og de hadde fortsatt dette ‘stempelet’ på henne. Så hun har strevd litt her også og hun har gått litt til psykolog for å takle det. Går gradvis bedre og hun har heldigvis opplevd vennskap utenom skolen. Men jenter kan være noen Bitch’er altså!!!

Hun er nå russ og selv om hun har noen venninner nå så opplever hun fortsatt å bli ekskludert. Heldigvis har hun blitt såpass sterk nå at vi tror det kommer til å gå bra. Har noen venninner og flere guttevenner som hun kan være ‘russ’ med selv om hun ikke fikk være med i ‘bitche-russegruppa’.

Anbefaler å prøve å snakke med gutten. Sette seg inn i hans hode og tanker rett og slett. Snakk med familiesenteret. Finn aktiviteter han liker, ikke gi opp ift det. Er det et kristent miljø? Ofte bra for de som sliter sosialt. Korps? Sjakk? Karate? 

Anonymkode: 3c779...2a7

Altså når du kaller de jentene som ikke er venninner med din datter for "bitcher" og "bitchegruppe" så utstråler du neppe en aura som gjør at andre foreldre brenner for å inkludere deg og datteren din. Litt selvinnsikt sånn er greit. Ingen orker for øvrig noen som er to much og veldig på hele tiden, det er en ting dere foreldre burde jobbet med og hjulpet henne å regulere.

 

TS, høres ut som sønnen din trenger hjelpe til å forstå spillereglene i sosiale relasjoner. Ellers vi jeg tipse om speideren i likhet med noe over, der er det mange utfordringer og mulighet til å få mestring på flere områder, samt at de har fokus på det med vennskap. Eller ser jo friidrett en typis "gjøre alene men sammen" sport som kanskje kan passe.

Anonymkode: f98b5...fc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

 

Men dette er jo en veldig konkret ting dere kan jobbe med?

Noen unger må få forklart hvordan vennskap fungerer. 

Skal vel ikke si autist, men du forteller her minner jo litt om slikt i milde trekk?

 

Anonymkode: 8b167...224

Som nevnt, jeg har snakket med ham om dette flere ganger, far også. Sagt at han ikke kan overkjøre, han må lytte, og at lek er for at begge skal ha det hyggelig, og så videre. Tidligere var det mer "ja ja", nå kan han bli skikkelig lei seg av en mild irettesettelse. Han er blitt så stor at han forstår at måten han er rundt andre gjør at de ikke vil være venner med ham, samtidig som han ikke klarer å justere seg. 

Jeg ser jo ikke hvordan han er med andre barn i klasserommet, men tilbakemeldingen fra læreren er at han sliter sosialt. 

Han har vært utredet for ADHD, men den var negativ (hvilket egentlig er litt overraskende for meg).

TS

Anonymkode: bee90...b93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Som nevnt, jeg har snakket med ham om dette flere ganger, far også. Sagt at han ikke kan overkjøre, han må lytte, og at lek er for at begge skal ha det hyggelig, og så videre. Tidligere var det mer "ja ja", nå kan han bli skikkelig lei seg av en mild irettesettelse. Han er blitt så stor at han forstår at måten han er rundt andre gjør at de ikke vil være venner med ham, samtidig som han ikke klarer å justere seg. 

Jeg ser jo ikke hvordan han er med andre barn i klasserommet, men tilbakemeldingen fra læreren er at han sliter sosialt. 

Han har vært utredet for ADHD, men den var negativ (hvilket egentlig er litt overraskende for meg).

TS

Anonymkode: bee90...b93

Etter å ha lest mye av det du skriver TS så vil jeg si at jeg kjenner meg veldig igjen. Føler du beskriver oppveksten min veldig godt. Min mor trudde selv at jeg hadde ADHD, men ble aldri utredet for det da jeg ble mye mer stille da jeg begynte på skolen. Sleit med å få venner på skolen og hatet fotballen som jeg ble tvunget med på. Sosiale spilleregler var ekstremt vanskelig og jeg kunne også bli skikkelig lei meg fordi jeg ikke forstod noe av det og hvorfor ingen ville være med meg. Var det lek og morro kunne jeg slite med å forstå reglene i spillet slik at jeg gjorde min egen greie. Det gjorde slik at jeg ble utestengt fordi jeg ikke lekte leken slik den skulle lekes.

I voksen alder fikk jeg diagnosen Asperger eller Autismespekterdiagnose som det heter i dag. Sier ikke at din sønn nødvendigvis har det, men ville rådet deg til å få en utredelse på det. Skulle det være slik at han hadde det og gikk med det uten noen utredelse for det kan det gjøre livet, spesielt i voksen alder, svært vanskelig. Du skriver også at alt skal skje på hannes premisser og at han kan gå fra spill med folk fra klassen så fort han kjeder seg. Det er ganske spot on for folk med diagnosen. Men kan jo også selvfølgelig være en helt vanlig gutt som er i en fase der det bare er litt sånn. Ville bare dele om hvor likt du beskrivde min oppvekst og hvor mye jeg selv kjenner meg igjen i den beskrivelsen du gir.

Anonymkode: 37386...f32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Etter å ha lest mye av det du skriver TS så vil jeg si at jeg kjenner meg veldig igjen. Føler du beskriver oppveksten min veldig godt. Min mor trudde selv at jeg hadde ADHD, men ble aldri utredet for det da jeg ble mye mer stille da jeg begynte på skolen. Sleit med å få venner på skolen og hatet fotballen som jeg ble tvunget med på. Sosiale spilleregler var ekstremt vanskelig og jeg kunne også bli skikkelig lei meg fordi jeg ikke forstod noe av det og hvorfor ingen ville være med meg. Var det lek og morro kunne jeg slite med å forstå reglene i spillet slik at jeg gjorde min egen greie. Det gjorde slik at jeg ble utestengt fordi jeg ikke lekte leken slik den skulle lekes.

I voksen alder fikk jeg diagnosen Asperger eller Autismespekterdiagnose som det heter i dag. Sier ikke at din sønn nødvendigvis har det, men ville rådet deg til å få en utredelse på det. Skulle det være slik at han hadde det og gikk med det uten noen utredelse for det kan det gjøre livet, spesielt i voksen alder, svært vanskelig. Du skriver også at alt skal skje på hannes premisser og at han kan gå fra spill med folk fra klassen så fort han kjeder seg. Det er ganske spot on for folk med diagnosen. Men kan jo også selvfølgelig være en helt vanlig gutt som er i en fase der det bare er litt sånn. Ville bare dele om hvor likt du beskrivde min oppvekst og hvor mye jeg selv kjenner meg igjen i den beskrivelsen du gir.

Anonymkode: 37386...f32

Takk for svar. Tar til meg det du skriver.

Jeg har en venninne med en sønn som har fått en Asperger-diagnose, så har sett, og hørt, en del om det. Han er også jevnaldrende. Grunnen til at jeg ikke har tenkt i de baner tidligere, er at jeg ser ting der som vi overhodet ikke har utfordringer med. F.eks. en ekstrem stahet - i den grad at de må avlyse avtaler dersom han slår seg vrang. Og et sterkt temperament, som kan utvikle seg til vold mot søsken. Vår sønn kan være noe sta, men aksepterer til slutt beskjedene han får. Vold og utagering av den typen har vi aldri sett noe til. Jeg har også sett at sønnen til min venninne har lite mimikk i ansiktet.

MEN de med diagnoser er også ulike, og er ulike steder på spekteret. Så jeg ser at jeg må være åpen for det også.

TS

Anonymkode: bee90...b93