Da jeg ble skilt, raste livet mitt sammen

[AnonymBruker]

Nå har det gått 3 år siden jeg ble skilt, så kom Covid 19 og jeg ble permittert og på toppen av dette har min mor blitt dement. Jeg kjenner jeg ikke orker mer av all elendigheten. Min mor har alltid vært min støttespiller og nå mister jeg henne, også. Noen ganger er det som jeg ikke orker å bry meg om noe, lenger og andre ganger blir jeg livredd. Hva kan man gjøre når det bare er elendighet på rekke og rad? 

Anonymkode: ca7a9...196

[AnonymBruker]

Leit å høre 💐 Man har kanskje ikke så mye annet valg enn å stå i det, forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Forsøke å skape litt glede i tilværelsen der du er nå. For psyken blir ikke bedre desverre, før en selv tar tak i tilværelsen sin. 
Har vært i gjennom en del tøffe tak selv på andre vis, og er det forsåvidt fortsatt. Typisk er at alt er elendig på en og samme tid. 
Noen dager er bedre enn andre. Gjør noe som gleder DEG. Noe som kan være en god start for en kropp og sjel som er lost, er natur og aktivitet. Privat psykolog kan og kanskje hjelpe. 

Anonymkode: b18bc...7e8

[frøkenkoz]

Ta kontakt med noen gode venninner . Snakk med de. Og jeg trur også du skulle dratt til legen, kanskje skulle du hatt noen profesjonelle å pratet med. Depresjon er skummelt og man bør ta det litt alvorlig . Det er ikke rart du sliter , det har vært mye, det er mye. Derfor er det viktig å få pratet med noen. Mange plasser har også psykisk helse, som er et lavtilbud i kommunen. Gå deg litt turer, prøv å være litt sosial, selv i disse tider. Kanskje anskaffe deg et dyr?  

[AnonymBruker]

Det høres tøft ut TS, men dette greier du. Stå på!

Anonymkode: 2a42b...d26

[AnonymBruker]

Ta en dag om gangen. Om det er nødvendig, ta en time om gangen. Før eller siden kommer du nok til å se lys i enden av tunellen. Enig med de som sier at du bør prøve å ta en tur hver dag.

Anonymkode: aa027...8ee

[Didelidox]

Sender deg all min medfølelse <3

Jeg ville oppsøkt hjelp. Startet hos fastlegen og fått henvisning til psykolog. Sorg er tungt og utmattende, og over tid kan det være svært ødeleggende.

Står selv midt i det etter langvarige utfordringer i flere nære relasjoner, tap av mine viktigste klipper i livet og her også en mor som er dement.

Har vært igjennom flere perioder med stor sorg tidligere og vet det går over, men allikevel føles det altoppslukende når det er som verst. Det jeg vet virker er:

- Lytt til deg selv og gjør det du trenger å gjøre for å ta vare på deg selv.

- La sorgen slippe til, gråt, tillat deg å kjenne på fortvilelsen, prøv å sett ord på følelsene og hva som skjer i kroppen

- Strekk ut en hånd til andre som kanskje har opplevd noe lignende eller står i det samme. Kanskje er det råd og/eller trøst å få

- Forsøk å finne arenaer som gir deg litt påfyll. Yoga, meditasjon, turer i frisk luft, trening, noe sosialt, nye opplevelser

 

En dag av gangen, og sakte men sikkert vil det forhåpentligvis føles litt lettere.

Sender deg en god klem og masse omtanke