Angst for å bli som broren min (gener)

[AnonymBruker]

Vi er begge i slutten av 20-årene og er ganske forskjellige som voksne, selv om vi er like på mange måter og var veldig like i barndommen. Jeg var den eneste som forstod "språket" hans. Jeg fikk Asperger for 3 år siden, han hadde garantert fått den også, men han har ikke tatt seg bryet med å få den fordi han er noenlunde fornøyd med livet han har, nattarbeid (lite folk), få/ingen venner og et liv hjemme alene foran pc skjermen og bare sove. For meg virker dette veldig ensporig og deprimerende, men hans liv. 

Selv er jeg interessert i å være sosial og å ha nettverk, men tross å prøvd hele livet har jeg fremdeles ikke særlig venner. Jeg har ikke funnet plassen min i livet og føler at jeg er "ingen". Så lenge man er "ingen" eller bare "noen" så er det vanskelig å få en plass i noe miljø. Jeg har hatt jobber, jeg har sosialisert, men ofte bare følt meg tom der jeg har vært, stresset hele tiden for å finne på noe å si for å ikke bli kjedelig. Men så fort jeg har sluttet i en jobb, vi har sluttet på en skole eller jeg på noen måte ikke lenger var i samme arena så har jeg blitt glemt og står altså på blanke papirer nok en gang. De jeg har er familien min, men dette er ikke "bra nok" siden vi alle vil finne selvstendighet og et sted vi hører til. Familien får fort den rollen der de bare må ta vare på deg fordi du sliter.

Jeg sosialiserer altså og noen ganger har jeg overskudd nok til å faktisk klare det. Jeg sosialiserer likevel når jeg kan, men jeg ender ofte bare med å sitte der og eksistere fordi folk svarer gjerne ikke når jeg sier noe, de snakker heller med hverandre. Og jeg føler meg teit. 
Skjer også i selskap med familien.

Så har vi broren min. Han orker ikke engang å sosialisere med familien. Nå har det vært bursdager her, så vi samles jo i selskap og han blir så sliten etterpå at han må legge seg nedpå og sove. Han har senere ymtet frempå om at han er ofte irritert på seg selv, og synes måten han er på er veldig irriterende. Men sier han bare har godtatt nederlaget og lagt livet sitt tilrette for best mulig liv. Med nattjobber så han slipper å møte folk, sove om dagen og innsett at han nok aldri kommer til å ha særlig venner.

Jeg er redd for at jeg skal bli slik til slutt. Utmattet av å prøve og prøve. Altså jeg kan være blandt mennesker uten å bli sliten, men det er det å slippe folk mer inn i dybden min som er vanskelig. Så lenge ting er overfladisk går det greit, men jeg tør liksom ikke å åpne for mye for jeg skjuler noe. Jeg skjuler at jeg har så få venner. Jeg liker ikke den jeg er, for jeg ønsker meg egenskaper jeg ikke har. Jeg vil gjerne snakke mer med folk og være mer sammen, men dette skjer i tankene dessverre. I virkeligheten så er jeg taus, vet ikke hva jeg skal si og føler ikke jeg er spennende nok. Dette kjennes verre med alderen.

Jeg er 30 straks... Hvordan ikke få motivasjonen helt drept? Skal jeg bare gjøre som broren min? Godta nederlaget og forberede meg på et liv i ensomhet? Jeg vil ikke være alene, jeg trives ikke alene , for jeg blir kjempe trist når jeg ser folk være sammen og jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke evner å holde på vennskap. Men grunnen er jo at vi ikke deler kjemi, interesser. Jeg har for få, jeg er for mye i egen boble. Hjernen min trekker for teppet det første sekundet den har sjansen og flykter inn i grubleverden. 
Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil ikke hate meg selv, jeg vil ikke være stille og jeg vil ikke være alene. Jeg får på en måte abstinenser når vi er mange sammen for jeg trenger å vite at jeg kan trekke meg tilbake, men likevel takler jeg ikke å være alene lenge fordi jeg føler meg misslykket og ensom når jeg ser folk kose seg sammen.  hva gjør man?

Anonymkode: 190ac...67a

[Nathea]

Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Jeg er mye alene hele dagen. Jeg ønsker meg venner men jeg klarer ikke å få det dessverre.

[AnonymBruker]

Nathea skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Jeg er mye alene hele dagen. Jeg ønsker meg venner men jeg klarer ikke å få det dessverre.

hva er det med dritt oppskriften våres?  

Anonymkode: 190ac...67a

[ryzorwarlock]

Hva er vitsen med å bekymre seg?

Om du eventualt har samme gener så er det ikke noe du kan gjøre noe med uansett.

Så lev livet som du gjør å ikke tenk så mye over det, prøv heller å tenk positivt

[AnonymBruker]

ryzorwarlock skrev (10 minutter siden):

Hva er vitsen med å bekymre seg?

Om du eventualt har samme gener så er det ikke noe du kan gjøre noe med uansett.

Så lev livet som du gjør å ikke tenk så mye over det, prøv heller å tenk positivt

Hvordan skal jeg klare å tenke positivt når jeg føler det er en vegg foran livet jeg nesten fikk? Jeg er ikke engang glad for at jeg er som jeg er. Føler jeg ser en fremmed i meg selv. Hvordan kan man være positiv når man hele tiden føler seg som statist i eget liv? Alt jeg jobbet mot er det bare å legge fra seg da kanskje, så får jeg bare godta at jeg er et stort nederlag, som broren min, fordi vi er fra samme jævla far.

Anonymkode: 190ac...67a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvordan skal jeg klare å tenke positivt når jeg føler det er en vegg foran livet jeg nesten fikk? Jeg er ikke engang glad for at jeg er som jeg er. Føler jeg ser en fremmed i meg selv. Hvordan kan man være positiv når man hele tiden føler seg som statist i eget liv? Alt jeg jobbet mot er det bare å legge fra seg da kanskje, så får jeg bare godta at jeg er et stort nederlag, som broren min, fordi vi er fra samme jævla far.

Anonymkode: 190ac...67a

Man kan sitte og se på veggen foran livet man nesten fikk, eller så kan man snu seg bort fra den veggen og finne ting i det livet man faktisk har som man kan nyte. Velge seg et nytt fokus. Det kan være vanskelig å få til, men langt fra umulig.

Anonymkode: 89b6d...09c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.5.2021 den 0.43):

Man kan sitte og se på veggen foran livet man nesten fikk, eller så kan man snu seg bort fra den veggen og finne ting i det livet man faktisk har som man kan nyte. Velge seg et nytt fokus. Det kan være vanskelig å få til, men langt fra umulig.

Anonymkode: 89b6d...09c

Jeg har skiftet fokus mange ganger i livet, men jeg fungerer ikke sånn at jeg bare får fokus på nye ting. Det må gjerne skje noe så jeg våkner opp. Men likevel så følger problemet så nei, det hjelper ikke å bytte fokus. 
 

Anonymkode: 190ac...67a

[AnonymBruker]

Hvordan oppfører du deg rundt andre når du prøver å få venner? Gir du noe tilbake i vennskapene og gir det god tid på å utvikle seg og viser interesse, eller går du lei av dem og faser dem ut hvis du oppfatter dem som "kjedelige" fordi de ikke oppfyller de kravene du har satt for dem?

Anonymkode: 6e20a...01e

[AnonymBruker]

Kan ikke du og din jevngamle bror finne på ting å gjøre sammen da?  Ut på byen, reise, sosiale ting?

Anonymkode: f9358...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hvordan oppfører du deg rundt andre når du prøver å få venner? Gir du noe tilbake i vennskapene og gir det god tid på å utvikle seg og viser interesse, eller går du lei av dem og faser dem ut hvis du oppfatter dem som "kjedelige" fordi de ikke oppfyller de kravene du har satt for dem?

Anonymkode: 6e20a...01e

Jeg liker ikke når dere nevner "krav". Jeg stiller ikke noen spesielle krav. Jeg er ute etter kjemi. 
Jeg har egentlig sluttet å prøve å få venner, fordi prøver man så er man needy. 
Men når jeg har prøvd å pleie et bekjentskap, så har jeg kunne meldet dem og spurt om vi skulle finne på noe, og stort sett så har de ikke tid, de har barna, skal ut med kjæresten eller dater. De som har hatt tid har møtt opp, men det er alltid jeg som tar kontakt. Når vi er sammen er jeg kjempe stresset fordi jeg vil finne på noe å si. 
Jeg har ei venninne fra området jeg er fra. Jeg ble kjent med henne da vi gikk på videregående da vi treftes på samme treningsstudio. Trente der en  stund før vi ble kjent, men så bare kom det naturlig.
Dessverre  kjeder jeg meg sammen med henne og det er ikke hennes feil. Men jeg forstår ikke hvorfor hun velger å møte meg, for hun har jo ofte tid og foreslår gjerne å treffe meg en gitt dato om hun ikke kan når jeg spør. Så hun er visst ikke lei? Men jeg føler jeg har henne bare fordi hun liksom er den eneste, og tenkt at hvis jeg pleier vennskapet så vil det bli bedre. Og det går liksom...men det er noe som mangler. Hun har fått barn, er i jobb og har mann. Familie altså, hun har ganske fullt opp. Det er ikke det at hun ikke oppfyller noen krav jeg har satt. Det er det at jeg ikke finner mening med samværet. Det var lettere den tiden jeg drakk. Men jeg vil ikke være fyllesyk hele tiden for å kunne more meg sammen med folk.

Jeg ønsker meg gjerne vekk fra et sted om jeg havner i samme rom som mange andre. Jeg er jo hyggelig og anstrenger meg enormt for å følge med i hele samtalen. Jeg prøver å svare de og komme med oppfølgingsspørsmål, men ikke alltid jeg har noen og i stedet for å komme med klein stillhet kan jeg begynne å snakke om egne erfaringer med samme greia. Men så er det alltid en kritisk stemme inni meg som sier at jeg gjorde noe galt der. Når jeg går igjen for meg selv så er det mye "hva gjorde jeg galt nå?" "sa jeg noe dumt" "ble det for mye selvsnakk" osv.. dette kommer av at jeg ble kritisert etter hver bidige sosiale treff i oppveksten.

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Kan ikke du og din jevngamle bror finne på ting å gjøre sammen da?  Ut på byen, reise, sosiale ting?

Anonymkode: f9358...666

Han vil aldri!! Han orker ikke å ha folk rundt seg i det hele tatt. Han er våken om nettene, han tar alle nattevakter han kan få for å unngå dagen. Han vil ikke på kafe. Han er ikke interessert i å reise. 
Og skal jeg ha med han på reise kommer jeg til å fungere som barnevakt. Se etter at han har med passet sitt, skift, har billett... 
Jeg har gitt han opp. For det er BARE jeg som tar kontakt og han svarer bare med enstavelsesord. "ja" "nei" "kanskje" ALLTID. 
jeg blir litt negativt påvirket av å være sammen med han også for det er som om han forsterker meg. Jeg vet ikke  hvorfor jeg fungerer bedre, men det sies at jenter blir svakere rammet. Men jeg tror kanskje det heller er at jenter møter forventninger sosialt tidligere enn gutter. 
Men han er helt sløv i blikket der han går, sitter bare foran pcn, null interesse av å være med oss i familien. Han er med av høffelighet, men han er ikke den du føler ser deg. Han spør ikke så mye hvordan det går med folk. Første han gjør er gjerne å sette seg med gaming og sånn når han kommer for ferie. 
Jeg merker samme tendensene når jeg er med andre. Noen ganger har jeg bare lyst å rømme vekk og inn på mitt eget rom uten noen rundt meg. Er så mange samtaler å følge med på, jeg blir irritert fordi folk blir så distrahert av ting, så fort et ord nevnes så handler samtalen om ordet og ikke hva de egentlig snakket om feks. Du skal liksom høre alt de sier, huske det og vise interesse. Er  temaet interessant så går det greit, men da kan jeg kanskje snakke litt vel mye og da blir det feil og. For meg kjennes dette som en evig eksamensøving. Og det er jævla irriterende! Og påminnelse om at man er annerledes. Redselen for at det skal bli avslørt. Så man sitter der og faker glede og energi, så går man hver til sitt om kvelden tappet for krefter og synes dagen har vært tom.

Anonymkode: 190ac...67a