NÅ er angsten her. HVA er dette her?

[AnonymBruker]

Følelsen jeg nå har trigges av situasjoner og folk, men noen dager er jeg mer sårbar for det enn andre. Jeg har ekstremt lav selvfølelse og det forsterkes når jeg får øye på enkelte folk. Jeg føler at de ser hva jeg tenker og at de ser at jeg f.eks liker dem. Jeg kan gå omveier fordi jeg ikke vil bli sett. Jeg føler at de tenker stygge ting når de ser meg. Og jeg skammer meg og synes de har rett. 
Jeg er hele tiden så redd for å drite meg ut sosialt, for at jeg skal blacke ut. For konsentrasjonen min kobler rett og slett av! Det er veldig vondt og for andre ser det nok helt retard ut.Jeg kan høre på noen snakke, men kjører en bil forbi så er jeg helt vekk. Da har jeg glemt ALT vedkommende sa. Jeg blir så sint for at jeg er slik. Er ting kjedelig for meg klarer jeg ikke huske eller holde fokus på det særlig lenge. Jeg er voksen og har gått umedisinert hele livet frem til i fjor. 
Jeg tør ikke engang å kjøre nå, fordi det er for mange som ser meg. Livredd for at jeg skal drite meg ut. Dette har a aldri vært et problem før. Før hadde jeg problemer som var helt annerledes. Forstår dere? Jeg sitter med puls her og det er ikke fordi jeg har løpt. Og jeg sitter hjemme nå..

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Følelsen jeg nå har trigges av situasjoner og folk, men noen dager er jeg mer sårbar for det enn andre. Jeg har ekstremt lav selvfølelse og det forsterkes når jeg får øye på enkelte folk. Jeg føler at de ser hva jeg tenker og at de ser at jeg f.eks liker dem. Jeg kan gå omveier fordi jeg ikke vil bli sett. Jeg føler at de tenker stygge ting når de ser meg. Og jeg skammer meg og synes de har rett. 
Jeg er hele tiden så redd for å drite meg ut sosialt, for at jeg skal blacke ut. For konsentrasjonen min kobler rett og slett av! Det er veldig vondt og for andre ser det nok helt retard ut.Jeg kan høre på noen snakke, men kjører en bil forbi så er jeg helt vekk. Da har jeg glemt ALT vedkommende sa. Jeg blir så sint for at jeg er slik. Er ting kjedelig for meg klarer jeg ikke huske eller holde fokus på det særlig lenge. Jeg er voksen og har gått umedisinert hele livet frem til i fjor. 
Jeg tør ikke engang å kjøre nå, fordi det er for mange som ser meg. Livredd for at jeg skal drite meg ut. Dette har a aldri vært et problem før. Før hadde jeg problemer som var helt annerledes. Forstår dere? Jeg sitter med puls her og det er ikke fordi jeg har løpt. Og jeg sitter hjemme nå..

Anonymkode: b3a07...919

Uff høres slitsomt ut å ha det sånn, høres jo ut som du sliter med en form for sosial angst egentlig.... Håper du klarer å få hjelp, det påvirker jo livet ditt i stor grad høres det ut som.

Anonymkode: 2ab82...42a

[AnonymBruker]

Gjør litt research på engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og Aspergers. 

Se om det er noe du kan kjenne deg igjen i.

Masse lykke til 🌸

Anonymkode: d8728...569

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Gjør litt research på engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og Aspergers. 

Se om det er noe du kan kjenne deg igjen i.

Masse lykke til 🌸

Anonymkode: d8728...569

men hva er det å gjøre med disse diagnosene? Jeg har sistnevnte men noen ganger lurer jeg på om det er feil og om jeg heller har Schizoid. Men ut fra hvordan jeg var som  barn er dette her noe medfødt, men oppveksten min var heller ikke vært veldig grei hele tiden. Jeg kjenner meg jo igjen i dem alle. Men hvis det er aspergers, så er det jo bare noe jeg må leve med?? Men denne aspergersen har forandret seg med tiden. Det som stemmer er snevert interessefelt, men interessene mine kan skifte og jeg klarer tydeligvis å bli mer interessert i noe når jeg driver med det. Jeg tenker litt mye svart/hvitt i perioder. 
Lyder var intense for meg da jeg var barn og jeg taklet kritikk så dårlig at jeg tok det som bokstavelig talt kjefting. Jeg tålte ikke å bli snakket hardt til slik de andre barna gjorde. Og jeg er enda redd at mine følelser er mer intense enn hos andre. Så om jeg er forelska så vil vel jeg alltid være den mest forelska. 

Schizoid har jeg forstått er slike som går i egen verden. Foretrekker fantasi foran virkelighet. Og det gjør jeg jo, og nå som jeg grunnet delvis pandemien ikke er i jobb så har jeg blitt verre. Jeg går i min egen fantasiverden og overgangen til virkeligheten er så brå at det kan gjøre fysisk vondt noen ganger. Til min furstrasjon er det i min fantasiverden jeg er glad. Virkeligheten er veldelig kjedelig nå. Som å leve helt tomt. 

Engstelig unnvikende kjenner jeg meg også igjen i, med denne ekstremt lave selvfølelsen. Tror hele tiden at folk kritiserer meg og så fort noen ikke smiler når de ser meg tror jeg at de missliker meg. 

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

Jeg er direkte småaggressiv i dag. Jeg blir sjalu på folk også for at de har noen å snakke med, henge med. Ikke slik at jeg føler at de tok noe som er mitt, men jeg skjønner ikke hvordan de får det til. Og så blir jeg rasende innvendig når jeg prøver å få oppmerksomheten til noen, men så har  vi alltid disse sosiale folka som MÅ komme bort til, ringe eller snakke med. 

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg forstår deg helt riktig. Men det skjer gjerne med meg at når jeg har fått løst opp i noen angst-problemer, så får jeg noen nye istedenfor.

Nå er jeg litt på det nivået at jeg nesten bare drar litt oppgitt på skuldrene og sier til hjernen: Jasså, er det dette du har tenkt vi skal være redd for nå da? Ja ja, vær så god, så bare kom med det da. Forandring fryder! Samme for meg!

Det er ikke rart du får problemer med konsentrasjonen, angsten bruker opp veldig mye av kapasiteten vår. Ikke bli sint på deg selv, du kan ikke noe for det.

Anonymkode: 0e84e...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vet ikke om jeg forstår deg helt riktig. Men det skjer gjerne med meg at når jeg har fått løst opp i noen angst-problemer, så får jeg noen nye istedenfor.

Nå er jeg litt på det nivået at jeg nesten bare drar litt oppgitt på skuldrene og sier til hjernen: Jasså, er det dette du har tenkt vi skal være redd for nå da? Ja ja, vær så god, så bare kom med det da. Forandring fryder! Samme for meg!

Det er ikke rart du får problemer med konsentrasjonen, angsten bruker opp veldig mye av kapasiteten vår. Ikke bli sint på deg selv, du kan ikke noe for det.

Anonymkode: 0e84e...272

jammen må jeg bare være slik?? jeg jobber i butikk som tilkalling. Og jeg kjenner jeg ikke helt klarer å ta meg sammen som før. Har blitt nesten mer likegyldig. I dag ga jeg en vare bort gratis fordi den helvetes kortterminalen klikket og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Var noen der jeg spurte da men blodtrykket mitt steg fordi det var flaut og jeg blir sint på dette moderne som klikker. Så var det noe ved kassa som kostet sånn 10 kr som kunden ville ta ETTER hun hadde betalt, men jeg sa at hun skulle få det fordi jeg orket ikke å begynne styre med kassa en gang til. Ser så smålig ut å stå og ta betalt for ALT når kunden attpåtil måtte vente ekstra.... 

Så dårlig er konsentrasjonen nå at jeg ikke engang gadd ta betalt for en ting. Ville bare bli kvitt kunden. 
Jeg går på medisin, men den stabiliserer heller humøret mitt. 

 

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

Går du og snakker med noen? Har du blitt utredet f.eks. på DPS?

Du må vel ikke bare være slik, men det kan jo ta tid å få det bedre. Hvordan du kan bli bedre vil jo komme litt an på hva problemet er.

Anonymkode: 0e84e...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Går du og snakker med noen? Har du blitt utredet f.eks. på DPS?

Du må vel ikke bare være slik, men det kan jo ta tid å få det bedre. Hvordan du kan bli bedre vil jo komme litt an på hva problemet er.

Anonymkode: 0e84e...272

jeg har hatt kontakt med psykisk helsetjeneste i over 1 år nå. faktisk 2 år. Har gått hos dps, men var misfornøyd med den ene da de stadig byttet leger og psykologer, jeg rakk aldri å bli kjent med noen og jeg følte meg ikke hørt. skiftet dps, der ble det også en del bytting og de sykemeldte seg mye. nå har jeg flyttet og skal snart hjem igjen men er 6 uker ventetid på dps der. men ja jeg snakker med noen. 

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

Lærte du noe mens du var på DPS som du kan ta frem igjen og bruke i de situasjonene du står i nå?

Anonymkode: 0e84e...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Lærte du noe mens du var på DPS som du kan ta frem igjen og bruke i de situasjonene du står i nå?

Anonymkode: 0e84e...272

nei. 

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

Da ville jeg egentlig skrevet ned alle spørsmål og problemstillinger du har slik at du kan gå på skikkelig verktøyjakt når du kommer inn på DPS igjen.

Anonymkode: 0e84e...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Da ville jeg egentlig skrevet ned alle spørsmål og problemstillinger du har slik at du kan gå på skikkelig verktøyjakt når du kommer inn på DPS igjen.

Anonymkode: 0e84e...272

ja jeg holder på med det. Men jeg er sint på meg selv og den følelsen har fått blomstre lenge. Mange år nå. Jeg oppfyller så mye negativ statistikk.
Stille, lite nettverk, få interesser, lav selvfølelse, annerledes, bare hatt lavtlønnsjobber, jomfru, lett å manipulere, konsentrasjonsvansker, engstelig, depressiv, føler jeg har mørke gener. Jeg stammer fra det onde. Dette var hva mobberne så. Mobberne har familie de nå. Lever trygt liv med mann, barn og hus. Jeg har ikke fått smakt på kjærligheten, er singel og har ikke engang trygg jobb. Havnet i nav systemet, noe jeg har prøvd å unngå lenge nå. Og målet er å ut igjen i jobb, men spørs om jeg klarer å få noe i konkurransen med alle andre. Her alderen min bare stiger. 
Det verste er likevel disse forbanna følelsene jeg får for menn. Som ei bekjent sier "du tar alt med sorg du". Ja jeg gjør det...for jeg er den som sitter og er lei meg hele tiden. Jeg forelsker meg på helt feil, isåfall uvanlige grunnlag. Det kommer ut av det blå. Jeg har jo sagt "jeg kommer aldri til å like han" "jeg kommer aldri til å falle for en ........." men så gjør jeg det plutselig. men så føler jeg meg bare tåpelig. Og jeg føler ikke jeg kan si høyt at jeg liker noen, for er dette i et lite område der folk kjenner til meg så kommer de til å prøve å sette en stopper for det. Jeg bare føler det.... jeg blir hatet av noen i området og det irriterer meg at noen kan få slik makt. Jeg holdt på å få tilbake makten og selvfølelsen, men endte såklart opp mer knekt igjen og nå er jeg på vei til samme lave status.. akkurat som vi bare hører til den følelsen vi nærmest er født med.

 

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

Mobbing kan sette varige spor. Mange av de tingene du strever med stammer kanskje fra mobbingen. At man blir valgt ut av mobberne kan bare være tilfeldigheter. Litt som når noen blir utsatt for en ulykke, man har ikke skyld i det selv, det ble bare sånn. Samtidig så er det du som må lide for det i mange år etterpå. Det er veldig urettferdig. Mye i livet er urettferdig for veldig mange av oss, men vi må prøve å finne måter vi kan leve et så godt liv som mulig, på tross av all urettferdigheten vi blir utsatt for.

Anonymkode: 0e84e...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Lærte du noe mens du var på DPS som du kan ta frem igjen og bruke i de situasjonene du står i nå?

Anonymkode: 0e84e...272

Jeg er ikke ts, men svarer på spørsmålet ditt. Jeg får tips av psykolog om hva jeg kan gjøre når angsten kommer, men når den kommer så er den så altoppslukende, den tar så stor plass at jeg ikke klare å tenke på hva jeg kan gjøre for å dempe angsten. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mobbing kan sette varige spor. Mange av de tingene du strever med stammer kanskje fra mobbingen. At man blir valgt ut av mobberne kan bare være tilfeldigheter. Litt som når noen blir utsatt for en ulykke, man har ikke skyld i det selv, det ble bare sånn. Samtidig så er det du som må lide for det i mange år etterpå. Det er veldig urettferdig. Mye i livet er urettferdig for veldig mange av oss, men vi må prøve å finne måter vi kan leve et så godt liv som mulig, på tross av all urettferdigheten vi blir utsatt for.

Anonymkode: 0e84e...272

Det tror jeg å. Har fått traumebehandling grunnet mobbing, både i oppveksten og som voksen. Jobbet mye med det, og har ikke hatt så mye angst pga mobbingen på noen mnd. Men igår så jeg noe på nettet om mobbing, og da kom angsanfall for fullt. Så når jeg tror at nå er jeg bere, så dukker det opp noe som gjør at jeg skjønner at det egentlig ikke er bedre. 

Anonymkode: 0c3d9...d84

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg er ikke ts, men svarer på spørsmålet ditt. Jeg får tips av psykolog om hva jeg kan gjøre når angsten kommer, men når den kommer så er den så altoppslukende, den tar så stor plass at jeg ikke klare å tenke på hva jeg kan gjøre for å dempe angsten. 

Det tror jeg å. Har fått traumebehandling grunnet mobbing, både i oppveksten og som voksen. Jobbet mye med det, og har ikke hatt så mye angst pga mobbingen på noen mnd. Men igår så jeg noe på nettet om mobbing, og da kom angsanfall for fullt. Så når jeg tror at nå er jeg bere, så dukker det opp noe som gjør at jeg skjønner at det egentlig ikke er bedre. 

Anonymkode: 0c3d9...d84

Jeg har litt samme opplevelse som deg. Hvis angsten er for sterk så får jeg ikke til å bruke verktøyene mine. Da må jeg vente til det roer seg litt før jeg kan greie å jobbe videre. Ofte blir det en vekker for meg. Jeg merker at jeg har glemt rutinene mine i det siste og stresset har kommet ut av kontroll.

Det er lett å se negativt på det når man får noen nedturer, men jeg tror at noen nedturer nå og da er ikke til å unngå. Selv om vi ikke er 100% friske hele tiden, så betyr ikke det at vi er helt tilbake ved start igjen. Vi får nye erfaringer, utvikler oss og lærer masse på veien. Det gir håp om at det vil bli lettere og lettere med tiden.

Anonymkode: 0e84e...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mobbing kan sette varige spor. Mange av de tingene du strever med stammer kanskje fra mobbingen. At man blir valgt ut av mobberne kan bare være tilfeldigheter. Litt som når noen blir utsatt for en ulykke, man har ikke skyld i det selv, det ble bare sånn. Samtidig så er det du som må lide for det i mange år etterpå. Det er veldig urettferdig. Mye i livet er urettferdig for veldig mange av oss, men vi må prøve å finne måter vi kan leve et så godt liv som mulig, på tross av all urettferdigheten vi blir utsatt for.

Anonymkode: 0e84e...272

Ja, men det er mye som kan sette spor. Jeg ser at jeg ikke ble utsatt for den verste mobbinga heller. Jeg var bare et lett offer fordi jeg var stille, beskjeden og treig i replikken. Og så hadde jeg lite interesse for ting de andre hadde interesse for, så jeg ble kanskje litt irriterende annerledes? De aller fleste jeg gikk i klasse med hilser til meg nå, noen av de til og med vil slå av en prat. Jeg fikk nye mobbere da jeg begynte på videregående og tidligere mobbere begynte faktisk å støtte meg. Jeg begynte å bygge opp aggressjon fordi jeg begynte å føle vikeplikt for disse mobberne. Kunne ikke føle meg trygg noe sted fordi de kunne komme et sted. De var flere, jeg var alene oftest. Men jeg skulle ikke la meg stoppe heller. Jeg følte jeg ble straffet så fort jeg gjorde den minste ting ut av meg, mens de bare kunne være slemme mot andre, og likevel ungikk straff og satt med mange venner. Hvordan går det? Jeg lærte at jeg skulle være snill, se andres behov, ta hensyn, ta avstand fra slemme folk og drama, og så ender jeg bare opp å bli bitter på mamma for oppdragelsen. De som angriper kommer lengst. Ikke oss som bare forsvarer oss. Men jeg tenker at jeg er for sexy til å ha denne rollen. haha.. 
Men den tankegangen er det VERSTE sånne kvinner vet, sånne som mobbet. Det var menn som var årsaken til at jeg ble angrepet. Angrepene startet for fullt da jeg hadde kjøpt meg nye klær i 9.klasse. Før det var det mer passivt. Når jeg begynte å bry meg om klær så tikket det inn mye stygt på meldinger. Også av hun jeg så som nærmeste venninne. Det MÅ da være noe i at de ikke vil se suksess hos noen de mobber? Hvorfor skal man ellers gidde å holde noen nede? 

Ja, det er greit å godta at livet er urettferdig for det er vel det som gjør det rettferdig. Alle opplever urettferdigheter og det finnes verre skjebner enn min her. Jeg prøver å tenke at det bare er hjernen min som har lært seg å oppfatte andre mennesker som fare, at jeg ikke er verdt noe, at jeg er misslykket. Ikke fordi det faktisk ER slik. Jeg kan gjøre noe med det egentlig. Men det kommer gjerne ting som påminner om følelsene. 


Når jeg kjører bil så føler jeg at noe kommer til å skje. Føler en ulykke venter på meg, men det skjedde ikke. Nå i ettertid er det som om politiet har sett meg og oppsøker meg snart. Jeg holdt fartsgrensa. Kanskje 10 km over noen ganger, men jeg føler noen ganger at jeg kjører jævla fort, men så ser jeg på speedometer at jeg holder grensa. Så har jeg bare følelsen etterpå av at jeg har kjørt jævla fort. 

Jeg går ut av butikker og føler jeg har stjålet. Sjekker lommene fordi jeg er redd jeg puttet noe i. Jeg kan få panikk når jeg ikke har bilnøklene i hendene. Men så ligger de i ei lomme. Mobilen samme greia. Når jeg går i butikker blacker jeg ut, for det er så mye i hyllene som forstyrrer meg. Rabatter, nedsatt pris grunnet dato, poeng, bonus, økologisk, vegan. Så husker jeg ikke hva jeg egentlig skulle ha. Bruker lang tid og koker i hodet. Så ser jeg meg rundt fordi jeg ikke vil se folk som kjenner meg. Og så hater jeg når det er samme person som sitter i kassa fordi jeg føler at de ser rart på meg og tenker "der er hun der igjen, hun må  være dopa eller kriminell eller noe" . 

Jeg tør ikke gå på ene butikken lenger i nærheten av hjemmet mitt fordi det er en ansatt der jeg føler glor stygt. 

 

Anonymkode: b3a07...919

[AnonymBruker]

Jeg er som deg! Har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke sitte på café med andre uten å dette helt ut hvis det sitter noen ved siden av oss som kan høre samtalen vår og hvor teit jeg høres ut. Jeg kan gå timeslange omveier bare fordi noen var i veien for min planlagte vei. 

Anonymkode: fa138...67e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er som deg! Har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke sitte på café med andre uten å dette helt ut hvis det sitter noen ved siden av oss som kan høre samtalen vår og hvor teit jeg høres ut. Jeg kan gå timeslange omveier bare fordi noen var i veien for min planlagte vei. 

Anonymkode: fa138...67e

sistnevnte kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg tror det er vanlig å tenke over hva en sier når man sitter på kafe, det er ikke der du bretter ut livet ditt liksom om det sitter folk på nabobordet. 
Men jeg tar ALT ille. Når en bekjent møter blikket mitt uten å smile tror jeg at de gjør det med vilje for at jeg skal føle meg dårlig. Jeg blir trist når andre sitter sammen. Fordi jeg selv ikke har det sånn, og om særlig når han jeg liker sitter sammen med noen så føler jeg at denne personen blir veldig i veien for får evt kontakt. Jeg føler meg stengt ute og andre klaffer sånn. Det er så flaut å være den som alltid går alene. 

Anonymkode: b3a07...919