Omplasseringshund som er intens og blitt aggressiv...

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en jente på 22 år og har en samboer på 26. Vi overtok en border collie for 6 mnd siden, som fylte 7 år i februar.

Jeg vet ikke om han ble direkte mishandlet, men han ble hvertfall kraftig forsømt hele sitt liv. Han har aldri manglet mat og vann eller husly, men han har vært helt isolert og hatt veldig lite kontakt med mennesker og dyr. Nesten kun når han ble matet 1 gang til dagen. Han bodde i en hundegarde på et fjøsloft, hvor han nesten aldri kom ut iløpet av sitt 6,5 år gamle liv. Det var ingen andre dyr eller noe sånn på samme loftet han var på. Han fikk heller ikke mye sollys inn der. Jeg vet dette siden jeg kjenner eierne relativt godt (en veldig gammel mann), og jeg maste i 1 år cirka på å få overta hunden. 

I tillegg så var han redd for pinner i starten da vi fikk han, når vi prøvde å leke, siden han trodde vi skulle slå han. Og ble redd og gjemte seg når samboeren min skulle hogge ved. Så dette kan tyde på at han kanskje har blitt slått?

Vi har en liten hund fra før av (3.5 kg), som har et helseproblem som han lever godt med. Men han trenger en del "tilrettelegging", ved at jeg bare lar han gå på mykt underlag, passer på å løfte han opp og ned fra sofa osv. Og tar på han en del klær for at han ikke skal kompensere på tur for å holde varmen. Itillegg så bærer jeg han en del når vi går lang tur sammen med den store.

De første månedene var jeg helt sjokkert over hvor godt det gikk å ha han store. Jeg trodde han kom til å vær veldig "psykisk syk" og traumatisert og ikke så kosete. Han er så rolig så det har gått kjempefint å ha han inne, hvertfall mtp. hvordan mange border collier ellers er. Og vi hadde han mye løs på tur i hundeparker og på beitemarker, skog osv (før båndtvang) siden han er ganske lydig mot oss. Han var alltid kjempeglad og ekstremt ivrig for å se hunder, og bjeffet aldri på de! Vi møter også venner med hund, som han får leke med, minst 2-3 ganger i måneden. Men så endret det seg for 1 mnd siden.... 

Problemene:

1) Hunden vi overtok er ekstremt sjalu på den lille hunden. Jeg prøver så godt jeg kan å gi de like mye oppmerksomhet hver, men jeg er "borti" den lille mer, pga. løfting og ta på klær osv. Han vil jo ha like mye kos utenom dette, som den store. Det er nesten som han ikke takler at jeg gir den lille oppmerksomhet, da stirrer han på meg eller kommer bort for å "stjele" oppmerksomheten. Han er også uforsiktig, og av og til hopper opp på fanget mitt oppå den lille. Han har sluttet med dette etter kjeft altså, å hoppe oppå... Og på tur så skal han alltid lukte på samme plass som han lille, så han skubber han vekk med snuten. Derfor holder jeg han vekk med båndet. 

Jeg har den store hver dag på fanget altså, hvor den lille ikke får oppmerksomhet. Men han liker ikke at jeg gjør det samme til han lille😅  Den lille er sjefen til han store, som brukte litt tid på å akseptere han nye. Så han glefser til han store når han kommer og vil "stjele" oppmerksomheten. Men de er nøytrale til hverandre ellers, og de ligger av og til i samme hundeseng eller sofa sammen, om ikke helt inntil hverandre.

2) Han har den siste måneden begynt å bli aggressiv mot andre hunder. Han bjeffer aggressivt og vi må ha han helt kort i båndet, siden han prøver å hoppe mot de. Igår ble jeg helt sjokkert, da var han helt rabiat når en hund gikk forbi oss. Han sprang alt han kunne slik at det rykket i langlinen, og han er så sterk at jeg nesten glapp det. Det såg nesten ut som om han ville drepe hunden... Akkurat denne hunden går vi ofte forbi siden de bor i samme gate, og den hunden bjeffet alltid på oss først, men så begynte han å bjeffe tilbake og igår ble han helt rabiat... Jeg måtte bruke all styrke jeg hadde til å roe han ned. Det var i nærheten av rekkehuset vi bor i, men jeg tror ikke det var territorisk, siden han ikke virker til å vær det ellers?

Så gikk vi forbi to andre små/mellomstore hunder. Da ble han sånn igjen, men ikke fullt så rabiat siden samboeren min holdt han i selen og rundt snuten hans, hver gang han prøvde å bjeffe aggressivt.  Jeg kunne føle hvor mye de dømte oss, mtp blikk... Jeg kommer jo til å bli kjent i området som hun med den aggressive hunden😔

Jeg er litt sliten av å ha det sånn, og spesielt egentlig den "rivaliseringen" mellom han lille og den store... Jeg er redd han plutselig en dag "klikker" på han lille, selv om ingen ting enda indikerer akkurat det. Eneste er at han liker ikke når den lille "lekeknurrer" når vi leker, da har han komt løpende bort og satt seg foran meg, for å jage vekk han lille. Tror det må være at han tenker han lille skal skade oss, og at han store vil beskytte? Men dette også har han begynt med den siste måneden. Han er heldigvis 0% aggressiv mot mennesker, og man kan håndtere og ta på han sånn som man vil. Hvorfor tror dere han har endret seg sånn helt plutselig? Er det at de psykiske skadene hans først kom opp nå? 

Det er ikke noe alternativ å omplassere han... Jeg synes det hadde vært forferdelig mtp hvor mye han har knyttet seg til oss, og at han skal bli en kasteball fra hjem til hjem... Jeg har foreslått til samboeren min at han tar seg av turen midt på dagen, hvor han går med han store helt alene, og jeg går med han lille alene. Og at han ellers også prøver å få kvalitetstid sammen med han store alene, f.eks ta han med på besøk til kompiser. Det er fordi han er mest knyttet til meg, så jeg tror det er grunnen til denne rivaliseringen deres, fordi de (aller helst han store) kjemper om min oppmerksomhet. Jeg studerer og han jobber, så jeg går ut med begge på morgenen og kvelden.

Hva anbefaler dere å gjøre?

 

Anonymkode: 5a89d...5f1

[AnonymBruker]

slutt å holde rundt snuten på hunden når den bjeffer.   Søk hjelp hos en hundeskole, dere trenger opplæring i hvordan dere skal jobbe med hunden. 

Anonymkode: 2065f...0f6

[Frkvilikke]

Jeg ville tatt med meg hunden til en kyndig fagperson og fått hjelp. Dette virker for omfattende til at dere skal gjøre det på egenhand. Når man først får en hund tar det gjerne litt tid før hunden er komfortabel og viser sitt «sanne jeg», og med tanke på hva denne hunden har vært igjennom tidligere ville jeg absolutt bedt om hjelp hos dyktige fagpersoner, i tillegg til å ta den med en tur til veterinær for å se om det kan skyldes medisinske årsaker. 

[AnonymBruker]

Er det hannhunder begge to? Kanskje kjemisk kastrering kan være noe å prøve?

Anonymkode: 8cadd...fc0

[AnonymBruker]

Det høres ut som hunden har skjønt at det er annerledes hos dere, og nå skal eliminere enhver "trussel" mot det..

Han høres ut som meg når jeg kom i fosterhjem, jeg fungerte dårlig med de andre barna til den familien, jeg kom fra et veldig dårlig hjem hvor normal kjærlighet og omsorg var et ikke-tema. Etter en stund oppførte jeg meg som om det skulle bli tatt fra meg eller mistet, jeg følte at om jeg ikke var rundt de hele tiden eller de hadde sin oppmerksomhet på andre barn, så mistet jeg den på en måte. Og jeg ble litt desperat. Og sjalu.

Høres kanskje sykt ut, men kjenner meg igjen i hunden din. Hans behov for å tilhøre er så kraftige at alt blir en trussel. Dere trenger hjelp av fagfolk til dette, dere er gode sjeler som reddet ham. Men dere trenger hjelp dere også, til å handtere dette videre og finne balanse så ingen blir skvist ut.

Anonymkode: 43279...0af

[AnonymBruker]

Det er ofte veldig utfordrende å ta over slike hunder, de har mye baggasje og vil endre seg når miljøet blir endret. De har oftest ikke lært å håndtere det miljøet de nå bor i og har ingen forutsetninger til å tilpasse seg av seg selv. De krever stødige eiere som klarer å formidle det nye miljøet de lever i på en måte som en hund kan forstå, og uten å tilegne hunden menneskelige følelser eller meninger. Å slippe opp helt og gjøre for mange endringer på en gang, selv om man selv mener det hyggelig - så oppfatter ofte hunden det som veldig utryggt og det slår ut i slikt du beskriver - ressursforsvar. Dere er blitt en ressurs hunden er villig til å sloss for å beholde. 
Hunden er ikke gal, men han er en hund som forsøker å navigere den verden han nå er i. De er oftest veldig lite flinke til å lære seg det selv.  Søk hjelp. 

Anonymkode: 0d1e0...e05

[Tabris]

Det sies at det ofte kan ta noen måneder før hundens personlighet (og eventuelle utfordringer) virkelig kommer frem etter en omplassering. Og det vil være forståelig at denne hunden har slike utfordringer som du beskriver etter det livet den har hatt.

Men hvis denne endringen kom veldig brått, spesielt dette med utagering, så ville jeg startet med et besøk hos veterinær. Brå atferdsendring med ny aggresjon kan i en del tilfeller skyldes skader/smerter. Hunden er over syv år, så det kan være lurt å få sjekket spesielt muskler, ledd og tenner. Noen ganger kan det også, i samråd med dyrlege, være en ide å prøve en runde med smertestillende for å se om det i seg selv vil redusere aggresjonen. Hvis det skjer, så er det tydelig at det ligger smerte bak i hvert fall deler av det.

Ang. forholdet med den lille hunden så ville jeg kastet en liten neve godbiter eller gi den f.eks fylt kong til BCen når du skal løfte opp og ordne med den lille. Slik kan du gi BCen positive assosiasjoner til at du gir oppmerksomhet til den andre hunden. (Oppmerksomhet til lile hunden = godbiter/kong til meg). 

Ang. utageringen så ville jeg ikke holdt rundt snuten når han bjeffer. For det første vil hunden synes det er ubehagelig og antagelig koble ubehaget til den passerende hunden (siden det er hva han har fokus på), noe som kan gjøre det verre. I tillegg er det en sjanse for at man kan bli bitt i en overslagshandling.

Hvis dere ikke finner noe hos dyrlegen, så vil jeg anbefale at dere oppsøker en atferdsterapeut som bruker motbetinging/gradvis tilvenning som fremgangsmåte. Hvis dere ikke har anledning til det, eller vil starte trening selv med en gang, så kan dere lese mer her:

http://www.siddishundeskole.com/wp-content/uploads/2012/06/Kindereggøvelsen.pdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er det hannhunder begge to? Kanskje kjemisk kastrering kan være noe å prøve?

Anonymkode: 8cadd...fc0

Ja! Det var et veldig godt tips, tusen takk😄

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det høres ut som hunden har skjønt at det er annerledes hos dere, og nå skal eliminere enhver "trussel" mot det..

Han høres ut som meg når jeg kom i fosterhjem, jeg fungerte dårlig med de andre barna til den familien, jeg kom fra et veldig dårlig hjem hvor normal kjærlighet og omsorg var et ikke-tema. Etter en stund oppførte jeg meg som om det skulle bli tatt fra meg eller mistet, jeg følte at om jeg ikke var rundt de hele tiden eller de hadde sin oppmerksomhet på andre barn, så mistet jeg den på en måte. Og jeg ble litt desperat. Og sjalu.

Høres kanskje sykt ut, men kjenner meg igjen i hunden din. Hans behov for å tilhøre er så kraftige at alt blir en trussel. Dere trenger hjelp av fagfolk til dette, dere er gode sjeler som reddet ham. Men dere trenger hjelp dere også, til å handtere dette videre og finne balanse så ingen blir skvist ut.

Anonymkode: 43279...0af

Off ja, jeg har tenkt på det samme at det kan være han merker en viss "forskjellsbehandling"... Det er ingen forskjellsbehandling i kos, tur, tyggebein osv men kan hende han merker det uansett, følelsesmessig. Problemet er jo dessverre at når han store blir så intens, og oppfører seg som han gjør, så gjør det at jeg "foretrekker" han lille mer over han store. Jeg har vanvittig dårlig samvittighet for dette... 

Derfor foreslo jeg til samboeren min at vi prøver å gå med de separat på hvertfall noen turer, og begynne ellers også å ha kvalitetstid med de alene hver for seg... For jeg merker at jeg blir så irritert på han på tur når han alltid skal gå bort og skubbe han lille, og plutselig begynner å løpe alt han kan hvis han ser et hvilken som helst dyr, slik at jeg nesten glipper båndet. Av og til løper han den lille overende. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke vise det, og jeg kjefter ikke heller, men jeg reflekterer bare over hva jeg føler, som jeg nesten ikke klarer å styre... Off det er forferdelig å føle dette altså. Jeg har alltid synes det har vært forferdelig med steforeldre/fosterforeldre som forskjellsbehandler og har ulike følelser for barna. Og nå er jeg blitt en sånn selv, bare med hundene...

Men når jeg er med han store og han lille ikke er i nærheten, så er det mye bedre å være sammen med han. Så jeg tror det kan løse seg om vi begynner å gå tur med de hver for seg. Han lille er 3 år gammel og jeg fikk han som valp før jeg møtte samboeren. Han er veldig rolig og vi har alltid hatt et spesielt forhold. Så det er vanskelig, fordi det er jo litt synd på han også og jeg lurer på om han har fått et "dårligere" hundeliv etter vi fikk han store. Jeg skulle ønske at han store kunne ha samboeren min som "favoritt"...

Anonymkode: 5a89d...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er ofte veldig utfordrende å ta over slike hunder, de har mye baggasje og vil endre seg når miljøet blir endret. De har oftest ikke lært å håndtere det miljøet de nå bor i og har ingen forutsetninger til å tilpasse seg av seg selv. De krever stødige eiere som klarer å formidle det nye miljøet de lever i på en måte som en hund kan forstå, og uten å tilegne hunden menneskelige følelser eller meninger. Å slippe opp helt og gjøre for mange endringer på en gang, selv om man selv mener det hyggelig - så oppfatter ofte hunden det som veldig utryggt og det slår ut i slikt du beskriver - ressursforsvar. Dere er blitt en ressurs hunden er villig til å sloss for å beholde. 
Hunden er ikke gal, men han er en hund som forsøker å navigere den verden han nå er i. De er oftest veldig lite flinke til å lære seg det selv.  Søk hjelp. 

Anonymkode: 0d1e0...e05

Tusen takk for svar! Jeg tror ikke det . Han hadde aldri vært inne før, så han turte ikke å gå på tregulv i starten, kun gulvteppe. Nå går han på gulvet, men han blir av og til skremt av lydene av klørne hans på gulvet, som gjør at han "spinner" og forter seg vekk.

Vi tok han med til hundeparker først etter flere måneder, og da oppførte han seg kjempefint og var bare glad mot alle hunder han møtte... Vi har veldig rutiner siden jeg studerer og er for det meste hjemme. Så vi er nesten ingen andre plasser enn ute på tur og så her hjemme. Men vi har tatt han med et par ganger i mnd med på besøk hos foreldrene mine som bor 30 min unna...

Men ja vi vil ta han med til en atferdsekspert... Ja

Tabris skrev (13 minutter siden):

Det sies at det ofte kan ta noen måneder før hundens personlighet (og eventuelle utfordringer) virkelig kommer frem etter en omplassering. Og det vil være forståelig at denne hunden har slike utfordringer som du beskriver etter det livet den har hatt.

Men hvis denne endringen kom veldig brått, spesielt dette med utagering, så ville jeg startet med et besøk hos veterinær. Brå atferdsendring med ny aggresjon kan i en del tilfeller skyldes skader/smerter. Hunden er over syv år, så det kan være lurt å få sjekket spesielt muskler, ledd og tenner. Noen ganger kan det også, i samråd med dyrlege, være en ide å prøve en runde med smertestillende for å se om det i seg selv vil redusere aggresjonen. Hvis det skjer, så er det tydelig at det ligger smerte bak i hvert fall deler av det.

Ang. forholdet med den lille hunden så ville jeg kastet en liten neve godbiter eller gi den f.eks fylt kong til BCen når du skal løfte opp og ordne med den lille. Slik kan du gi BCen positive assosiasjoner til at du gir oppmerksomhet til den andre hunden. (Oppmerksomhet til lile hunden = godbiter/kong til meg). 

Ang. utageringen så ville jeg ikke holdt rundt snuten når han bjeffer. For det første vil hunden synes det er ubehagelig og antagelig koble ubehaget til den passerende hunden (siden det er hva han har fokus på), noe som kan gjøre det verre. I tillegg er det en sjanse for at man kan bli bitt i en overslagshandling.

Hvis dere ikke finner noe hos dyrlegen, så vil jeg anbefale at dere oppsøker en atferdsterapeut som bruker motbetinging/gradvis tilvenning som fremgangsmåte. Hvis dere ikke har anledning til det, eller vil starte trening selv med en gang, så kan dere lese mer her:

http://www.siddishundeskole.com/wp-content/uploads/2012/06/Kindereggøvelsen.pdf

Tusen takk for svar! Ja jeg vil ta han med til dyrlegen for å sjekke, jeg hadde uansett tenkt til det pga han har litt tannstein. Men han fikk ikke det nylig, han hadde det også før han ble aggressiv. Han har mange trekte tenner fra før...

Det var et veldig lurt tips jeg vil prøve ut, det med å gi godbit når jeg gir den lille oppmerksomhet😄  Vi vil også finne en atferdsterapeut ja...

Hva tenker du iforhold til han lille? Tror du det er sannsynlig at den store plutselig klikker og skader han lille? Han er jo veldig, veldig snill egentlig og har aldri gjort noe aggressivt/dårlig mot han lille utenom det at han ble usikker når den lille lekeknurrer. Derfor leker vi kun ute i hagen nå, uten han store. Og på tur så tror jeg ikke han knuffer borti den lille med vilje, men heller pga. at han ikke tenker seg om. Men jeg er redd han lille har fått et dårligere "hundeliv" etter vi fikk den store...

Jeg hadde ikke skaffet en til hund, hvis det ikke var for at vi fikk muligheten til å hjelpe akkurat han vi overtok. Altså, jeg hadde ikke kontaktet dyrebeskyttelsen eller omplasseringssenter for å overta en hund som ikke hadde en så god fortid. Og egentlig ikke en ny valp heller. Jeg "maste" om å forbedre levesituasjonen til den store hunden i over 1 år, og snakket med familiemedlemmer om de ikke kunne presse han gamle til å sende hunden på omplasseringssenter (jeg kjenner alle de siden jeg har hjulpet til med hestene på gården hunden bodde på, i bygda jeg kommer fra) Men så spurte jeg i ca et halvt år jevnlig om ikke jeg selv og samboeren min kan overta hunden, og da ga den gamle mannen etter. Så jeg tror at eneste grunnen til at jeg fikk han, egentlig var at den kom til meg... 

Vi forventet jo at han skulle vær veldig vanskelig og psykisk skadet da vi fikk han, og hadde egentlig snakket om at vi vil prøve å ha han i en måned eller to, og hvis det ikke gikk så ville vi avlive eller omplassere han. Men det gikk jo over all forventning, og så blir det jo vanskeligere når det så har gått et halvt år. Familiemedlemmene til tidligere eier, som jeg har et godt forhold til pga jeg har hjulpet de med dyra sine som de har stående på gården til den gamle mannen, har jo fått tilsendt bilder og tekst og tror jo at det går så godt med han. Og det gjorde jo det frem til nylig... Han er veldig stille og rolig inne, så det går jo godt her hjemme. Problemet mellom den lille og store er mest at jeg synes det er så slitsomt siden jeg får så dårlig samvittighet når den store stirrer på meg og jeg blir sliten av å gi 2 hunder så mye oppmerksomhet. Den lille har jo et "handicap" så det blir på en måte 2 hunder med hver sitt "handicap"...

Anonymkode: 5a89d...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk for svar! Jeg tror ikke det . Han hadde aldri vært inne før, så han turte ikke å gå på tregulv i starten, kun gulvteppe. Nå går han på gulvet, men han blir av og til skremt av lydene av klørne hans på gulvet, som gjør at han "spinner" og forter seg vekk.

Vi tok han med til hundeparker først etter flere måneder, og da oppførte han seg kjempefint og var bare glad mot alle hunder han møtte... Vi har veldig rutiner siden jeg studerer og er for det meste hjemme. Så vi er nesten ingen andre plasser enn ute på tur og så her hjemme. Men vi har tatt han med et par ganger i mnd med på besøk hos foreldrene mine som bor 30 min unna...

Men ja vi vil ta han med til en atferdsekspert... Ja

Tusen takk for svar! Ja jeg vil ta han med til dyrlegen for å sjekke, jeg hadde uansett tenkt til det pga han har litt tannstein. Men han fikk ikke det nylig, han hadde det også før han ble aggressiv. Han har mange trekte tenner fra før...

Det var et veldig lurt tips jeg vil prøve ut, det med å gi godbit når jeg gir den lille oppmerksomhet😄  Vi vil også finne en atferdsterapeut ja...

Hva tenker du iforhold til han lille? Tror du det er sannsynlig at den store plutselig klikker og skader han lille? Han er jo veldig, veldig snill egentlig og har aldri gjort noe aggressivt/dårlig mot han lille utenom det at han ble usikker når den lille lekeknurrer. Derfor leker vi kun ute i hagen nå, uten han store. Og på tur så tror jeg ikke han knuffer borti den lille med vilje, men heller pga. at han ikke tenker seg om. Men jeg er redd han lille har fått et dårligere "hundeliv" etter vi fikk den store...

Jeg hadde ikke skaffet en til hund, hvis det ikke var for at vi fikk muligheten til å hjelpe akkurat han vi overtok. Altså, jeg hadde ikke kontaktet dyrebeskyttelsen eller omplasseringssenter for å overta en hund som ikke hadde en så god fortid. Og egentlig ikke en ny valp heller. Jeg "maste" om å forbedre levesituasjonen til den store hunden i over 1 år, og snakket med familiemedlemmer om de ikke kunne presse han gamle til å sende hunden på omplasseringssenter (jeg kjenner alle de siden jeg har hjulpet til med hestene på gården hunden bodde på, i bygda jeg kommer fra) Men så spurte jeg i ca et halvt år jevnlig om ikke jeg selv og samboeren min kan overta hunden, og da ga den gamle mannen etter. Så jeg tror at eneste grunnen til at jeg fikk han, egentlig var at den kom til meg... 

Vi forventet jo at han skulle vær veldig vanskelig og psykisk skadet da vi fikk han, og hadde egentlig snakket om at vi vil prøve å ha han i en måned eller to, og hvis det ikke gikk så ville vi avlive eller omplassere han. Men det gikk jo over all forventning, og så blir det jo vanskeligere når det så har gått et halvt år. Familiemedlemmene til tidligere eier, som jeg har et godt forhold til pga jeg har hjulpet de med dyra sine som de har stående på gården til den gamle mannen, har jo fått tilsendt bilder og tekst og tror jo at det går så godt med han. Og det gjorde jo det frem til nylig... Han er veldig stille og rolig inne, så det går jo godt her hjemme. Problemet mellom den lille og store er mest at jeg synes det er så slitsomt siden jeg får så dårlig samvittighet når den store stirrer på meg og jeg blir sliten av å gi 2 hunder så mye oppmerksomhet. Den lille har jo et "handicap" så det blir på en måte 2 hunder med hver sitt "handicap"...

Anonymkode: 5a89d...5f1

Oi, jeg begynte på en setning og så fullførte jeg den ikke haha... Så ikke meningen det skulle stå der. Har dysleksi så blir ofte skrivefeil jeg ikke legger merke til, før jeg poster...

Anonymkode: 5a89d...5f1

[AnonymBruker]

Dette ville jeg ikke nøyet meg med å få råd på et forum av anonyme som du ikke vet bakgrunn/kunnskapsnivå på. 

Ta kontakt med en som kan dette faget - en atferdskonsulent med opptatert kunnskap og utdanning. Feil trening og råd kan raskt gjøre vondt verre i slike saker.

Hilsen en som jobber fulltid med sånne saker.

Anonymkode: f9ef0...8ba

[AnonymBruker]

Min omplasseringshund stirrer veldig på meg når jeg koser med katten, og hun kan også komme bort og dytte i katten med snuten for å få plass i fanget mitt med hodet😅 Jeg tror ikke du skal ha dårlig samvittighet fordi han er litt sjalu. Jeg bare overser hunden i de situasjonene, hun får jo mye kos og oppmerksomhet ellers. Og hun elsker katten, og ville ikke gjort ham noe vondt. 

 

Anonymkode: 777e7...bd5

[Tabris]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva tenker du iforhold til han lille? Tror du det er sannsynlig at den store plutselig klikker og skader han lille? Han er jo veldig, veldig snill egentlig og har aldri gjort noe aggressivt/dårlig mot han lille utenom det at han ble usikker når den lille lekeknurrer. Derfor leker vi kun ute i hagen nå, uten han store. Og på tur så tror jeg ikke han knuffer borti den lille med vilje, men heller pga. at han ikke tenker seg om. Men jeg er redd han lille har fått et dårligere "hundeliv" etter vi fikk den store...

Anonymkode: 5a89d...5f1

Dette har jeg altfor lite informasjon om til å svare på. Utfra hva du beskriver så har han jo ikke vist noen aggresjon mot den lille hunden. Bare at han ønsker mer oppmerksomhet fra deg og at at han er litt ubetenksom i bevegelsene. Men jeg har ingen kjennskap til denne hunden og hva som evt ligger bak av erfaringer og hva som evt kan trigge den ved en annen anledning, så jeg kan ikke gi et svar på det.

Generelt sett er det sjelden at en hund helt ut av det blå "klikker" og skader en annen hund som de bor med uten at det har vært konflikter i forkant, men unntak finnes alltid. Det er dyr vi jobber med, ikke roboter, så vi har aldri noen garantier for noe.

[AnonymBruker]

Beklager hvis det er noe jeg har oversett/ikke fått med meg av hva du sier lenger opp.

Min første tanke her er, hvorfor tillater du at en eller begge hundene konkurrerer om deg eller andre ressurser? Det er hunder, ikke barn. Du sårer ikke en hunds følelser av å gi mer kos til den andre eller be den om å gå å legge seg/lede den vekk fra sofaen hvis den finner på noe tull. Det kalles grensesetting og det er din jobb å lære hundene hva som forventes av dem.

F.eks. Når min valp/unghund knurrer eller prøver å dytte bort en annen hund for å få hele salamien for seg selv - så blir den dyttet/ledet/beordret vekk og bare den andre hunden får salami. Når valpen kommer tilbake å ikke oppfører seg dårlig lenger så kan begge hundene få salami av meg. Den som oppfører seg best får det den vil ha, oppfører dem seg dårlig så er det ingen kos eller belønning å få.

Det er også viktig å tenke på at border collie er hunder som har uendelig med energi og de trenger å bruke hodet sitt. Du sier ikke så mye om hva du gjør for å tilfredstille hundens behov? Tur og kos i sofaen er i mange tilfeller for lite for en border collie, så kanskje noen av problemene kommer av at hunden rett og slett kjeder seg eller ikke får nok utfordringer? Jeg har selv en gjeter og når hun har ligget å sovet i 3 timer så kan hun komme og sitte å stirre på meg. Jeg oppfatter det som litt manipulering/tigging for jeg synes hun er søt og klarer ikke å la vær å klappe eller kose med henne, men målet hennes er ofte å få meg til å leke/underholde henne når hun gjør det.

Når det gjelder utageringen så ville jeg prøvd å finne årsaken bak. Er hunden redd/usikker eller er den bare veldig sint og frustrert fordi den vil bort til andre hunder for å hilse/leke men ikke får lov? Enig i at det kan være lurt å kontakte noen som har peiling på adferd, men som sagt hvis BCen er understimulert så må det tas tak i først

Anonymkode: cc4d2...a83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Beklager hvis det er noe jeg har oversett/ikke fått med meg av hva du sier lenger opp.

Min første tanke her er, hvorfor tillater du at en eller begge hundene konkurrerer om deg eller andre ressurser? Det er hunder, ikke barn. Du sårer ikke en hunds følelser av å gi mer kos til den andre eller be den om å gå å legge seg/lede den vekk fra sofaen hvis den finner på noe tull. Det kalles grensesetting og det er din jobb å lære hundene hva som forventes av dem.

F.eks. Når min valp/unghund knurrer eller prøver å dytte bort en annen hund for å få hele salamien for seg selv - så blir den dyttet/ledet/beordret vekk og bare den andre hunden får salami. Når valpen kommer tilbake å ikke oppfører seg dårlig lenger så kan begge hundene få salami av meg. Den som oppfører seg best får det den vil ha, oppfører dem seg dårlig så er det ingen kos eller belønning å få.

Det er også viktig å tenke på at border collie er hunder som har uendelig med energi og de trenger å bruke hodet sitt. Du sier ikke så mye om hva du gjør for å tilfredstille hundens behov? Tur og kos i sofaen er i mange tilfeller for lite for en border collie, så kanskje noen av problemene kommer av at hunden rett og slett kjeder seg eller ikke får nok utfordringer? Jeg har selv en gjeter og når hun har ligget å sovet i 3 timer så kan hun komme og sitte å stirre på meg. Jeg oppfatter det som litt manipulering/tigging for jeg synes hun er søt og klarer ikke å la vær å klappe eller kose med henne, men målet hennes er ofte å få meg til å leke/underholde henne når hun gjør det.

Når det gjelder utageringen så ville jeg prøvd å finne årsaken bak. Er hunden redd/usikker eller er den bare veldig sint og frustrert fordi den vil bort til andre hunder for å hilse/leke men ikke får lov? Enig i at det kan være lurt å kontakte noen som har peiling på adferd, men som sagt hvis BCen er understimulert så må det tas tak i først

Anonymkode: cc4d2...a83

Tusen takk for svar! Ja jeg har nok tillagt hundene "menneskelige" følelser...

Han får mye stimulasjon, men han leker ikke. Vi har prøvd å lære han å leke, men det virker som om han ikke vet hva vi gjør/ser poenget i det siden han ikke har fått gjort det før. Frem til det ble båndtvang gikk vi alltid minst 75 min hver dag på tur, hvor han var uten bånd ca halvparten av tiden. Og et par korte turer utenom det. Nå som det er båndtvang kan vi slippe han på et stort inngjerdet område med gress og trær, som en bonde vi kjenner eier. Han får leke med andre hunder ukentlig, men tør ikke lenger å ta han til hundeparker hvor han ser fremmede hunder.

Vi har inngjerdet hagen, den er ikke så stor men de får i hvert fall ligge på gresset i sola eller se/høre ting ute osv hvis de ønsker det. 

Anonymkode: 5a89d...5f1