Dårlig selvbild

[AnonymBruker]

Jeg har et elendig selvbilde og kan ikke slutte å fundere på hvorfor det ble sånn. Føler jeg må komme til bunns i hvorfor jeg ble, av flere grunner egentlig. 

Jeg vokste opp som yngst av tre søsken på bygda. Jeg husker barndommen min som lykkelig, med gode søsken som stort sett lot meg være med selv om vi kranglet og bråkte som alle søsken gjør. Mamma og pappa var høyst normale foreldre av sin tid, og vi hadde det godt. 

Jeg var alltid den skoleflinke av oss søsknene, og jeg følte kanskje at forventningene til meg var høyere enn til mine mer utadvendte og travle søsken. Jeg ville helst være i fred med mine greier (lese, skrive, tenke). På skolen hadde jeg venner jeg hadde kjent fra barnehagen av, og et par av disse er fortsatt mine nære (og eneste venner). 

Jeg husker ingen konkrete eksempler, men sitter med en følelse av at jeg ofte følte meg "dum" da jeg var yngre. Dum og flau. Folk kommenterte ofte at jeg var stille og det gjorde jo ikke saken bedre. 

Da jeg begynte på vgs uten mine gamle venner fra barndommen opplevde jeg ikke mobbing, men jeg turte aldri involvere meg med de andre og fikk derfor heller ingen venner. Kjente på denne følelsen av at ingen hadde interesse av meg, ville ikke trenge meg på i kantina eller innlede samtaler med de andre, jeg ventet alltid på at de skulle snakke til meg. Så åpenbart betraktet de meg som noe pussig. 

I arbeidslivet har jeg alltid hatt selvtillit og fått til ting. Jeg omgås kollegaer godt, har gjort det i flere jobber og fått mange gode "venner" via jobben (omgås ikke privat, det ville jeg føle var å trenge meg på igjen..). Jeg tror det kommer av at jeg har en selvtillit i selve jobben, vet jeg kan, vet jeg er en av de beste som får tilbud om de beste oppgavene osv. 

Så fort jeg er med barnet mitt på trening eller skoleavslutninger og treffer andre voksne blir jeg hun fra vgs igjen. Jeg hilser selvsagt, men snakker kun når andre henvender seg til meg. Setter meg gjerne litt alene hvis jeg kan. 

Føler meg alltid underlegen, klarer ikke tro at andre har noen interesse av å snakke med meg, redd de skal synes at jeg er dum hvis jeg åpner munnen kanskje, jeg vet virkelig ikke. Jeg vet at jeg ikke er dum, men likevel... Denne følelsen av å være kjedelig og dum er så altoverskyggende at jeg klarer ikke være rasjonell. 

Hvor får folk selvbildet sitt fra og hvorfor ble mitt så dårlig? Mine søsken har ikke oppnådd på langt nær det jeg har i yrkeslivet men likevel er de så trygge i seg selv og jeg så utrygg. Jeg tenker vi har samme gener, noenlunde samme oppvekst, jeg har ikke opplevd noe fælt... Så hvorfor? Og hvs skal jeg gjøre med det. Er 41 år og ser ikke helt hva som kan endre seg for meg nå. Er redd jeg er født sånn og ikke kan forandres. 

Anonymkode: 1d109...ff2

[petter333]

det er mulig du er født slik, men du kan forandre på det, prøv å gå til en psykolog, du må kanskje betale at selv, med det er verdt det

[Gjest miaw]

Det er ikke godt å si. Ofte blir søsken veldig forskjellig, selv om de har samme oppvekst. Jeg tror vi er født forskjellige. 

Du trenger ikke å være supersosial og sprudlende. Om du føler for å være i bakgrunnen når du møter andre er dette helt greit. Men det er synd om du vil bli kjent med andre, og lar sånne destruktive tanker om deg selv stoppe deg.  Så lenge du er hyggelig gjør det ingenting om du sier noe litt rart, eller om det blir litt stille. Det er vanlig at det blir det innimellom, det er ikke noe å bry seg om.  Du trenger ikke å si morsomme og smarte ting. Det eneste som teller er å være hyggelig mot folk. Er du det er du mer enn bra nok. Det er bedre å være hyggelig og kjedelig, enn morsom og falsk.

Ofte så skulle man ønske man var annerledes.  Andre er naturlig morsomme, sprudlende og kommer lett i kontakt med folk. Vi er forskjellige, og man kan ikke sammenligne seg med andre. Man må heller ta utgangspunkt i seg selv, akseptere den man er, og gjøre det beste ut av det.