Gjest Revenka Skrevet 7. september 2005 #41 Skrevet 7. september 2005 Jeg skammer meg kanskje litt over å ha C i snitt på mastergraden (iallefall slik de er nå). Håper på å dra opp snittet til jul. Så skammer jeg meg litt over mamma, som jeg syns drikker for mye.
MarianneE Skrevet 7. september 2005 #42 Skrevet 7. september 2005 At jeg ikke har jobb mens mine to yngere søsken har fast jobb.
Lassie Skrevet 8. september 2005 #43 Skrevet 8. september 2005 Jeg skammer meg over hvordan jeg ser ut og at jeg ikke klarer å få gjort noe med det til tross for hvor mye jeg prøver. Skammer meg rett og slett over utseendet mitt.
Laban Skrevet 9. september 2005 #44 Skrevet 9. september 2005 Jeg skammer meg over at jeg rett og slett ikke klarer for mitt bare liv å holde akseptabel orden i leiligheten. Jeg er rett og slett det største rotehuet jeg kjenner, og jeg har virkelig ikke ork til å gjøre noe med det. Jeg panter ikke flasker før jeg har minst to store søplesekker og flaskene dekker halve kjøkkenet. Jeg går ikke ned med papir til papirinnsamlingen før det er fullt i begge de to kassene jeg har til det, pluss at det ligger avisstabler på minst to kjøkkenstoler. Jeg tror aldri jeg har pusset vinduene mine (heldigvis forbarmer vaskehjelpen seg over dem når de blir for ille). Jeg kjøper heller flere klær enn å vaske dem (noen ganger må jeg bare). Jeg tømemr oppvaskmaskinen når det ikke er plass til mer skitten oppvask på kjøkkenbenken. I'm a slob. Fy meg.
Gjest Vindelspev Skrevet 9. september 2005 #45 Skrevet 9. september 2005 Nei, jeg skammer meg ikke over noe i livet mitt. Men jeg streber jo alltid etter å forbedre, det ligger i min natur.
Rio Skrevet 10. september 2005 #46 Skrevet 10. september 2005 Skam og skam, men jeg hater at jeg er tiltaksløs og lat. Har også såret en del mennesker, som kunne vært ugjort. I blant hadde det vært greit å være litt annerledes.
Gjest ¤Chanela¤ Skrevet 12. september 2005 #47 Skrevet 12. september 2005 Skulle gjerne hatt førerkort og bil De fleste på min alder har jo det
nusta Skrevet 12. september 2005 #48 Skrevet 12. september 2005 Jeg skammer meg over at jeg klager Jeg har det jo egentlig jævlig bra
reddelinnea Skrevet 12. september 2005 #49 Skrevet 12. september 2005 Jeg skammer meg over hele meg jeg. Hvordan jeg er, hvordan jeg oppfører meg. Hvorfor jeg har blitt udugelig og dum...
Gjest Violetta Skrevet 12. september 2005 #50 Skrevet 12. september 2005 Skulle gjerne hatt førerkort og bil De fleste på min alder har jo det ← Samme her! Hvor gammel er du?
Gjest skindeep Skrevet 12. september 2005 #51 Skrevet 12. september 2005 Skammer meg over at jeg ikke har en bedre utdannelse.. og fast jobb!
Gjest Gjest Skrevet 13. september 2005 #52 Skrevet 13. september 2005 Jeg skammet meg over valg jeg har gjort som har ført meg dit jeg er i dag. Når jeg møtte nye mennesker så følte jeg behov for å utelukke eller pynte på ting ved min livssituasjon. Så fant jeg ut at egentlig har jeg vært kjempetøff og greid meg ganske så bra gjennom store utfordringer og vanskelige situasjoner. Er egentlig ganske stolt! Reddelinnea: Håper du får hjelp til å bygge opp selvtilliten din. Er overbevist om at andre ikke ser på deg med et så kritisk blikk som du gjør selv
Kafka Skrevet 13. september 2005 #53 Skrevet 13. september 2005 Jeg skammet meg over valg jeg har gjort som har ført meg dit jeg er i dag. Når jeg møtte nye mennesker så følte jeg behov for å utelukke eller pynte på ting ved min livssituasjon. Så fant jeg ut at egentlig har jeg vært kjempetøff og greid meg ganske så bra gjennom store utfordringer og vanskelige situasjoner. Er egentlig ganske stolt! ← Visst! Syns jeg var bra sagt! :icon_smile: Uten å kjenne deg og det du prater om selvsagt. Men jeg tror fler vil kunne komme frem til noe slikt dersom vi reflekterer litt over livet pre. og frem til nå. Jeg syns det å 'angre' på noe f.eks. egentlig er en veldig god ting. Litt beroende er det selvsagt. Og man skulle kansje kunne si at det ikke er noen god ting å 'angre' noe da det igjen måtte bety at man har gjort noe som ikke er så bra. Men ved å angre seg, så betyr jo det igjen at vi har lært noe, og vokst på det. Jeg kan liksom ikke se at det ikke måtte være en god ting. Motgang syns jeg også kan være en god ting, for det kan lære en masse om en selv. Og da syns jeg heller ikke det er så viktig om man skulle lære at man er 'svak' for noe, fordi det beste må være å lære hvor grensene går og holde seg innenfor disse. Det må være det som er styrke tror jeg, og de sterkeste må være de av oss som beviser hver dag for seg selv at de klarer det. Nå ble jeg minnet på et sitat jeg vet fra, St. Augustine; "Complete abstinence is easier than perfect moderation." Karakter, vilje, (vilje) styrke osv..
Gjest ¤Chanela¤ Skrevet 14. september 2005 #54 Skrevet 14. september 2005 Samme her! Hvor gammel er du? ← 21
Gjest Violetta Skrevet 14. september 2005 #56 Skrevet 14. september 2005 21 ← Og jeg er 33... Du har mange år på deg før du tar meg igjen!
blå Skrevet 14. september 2005 #57 Skrevet 14. september 2005 Skammer meg over at jeg tok en utdannelse jeg egentlig ikke er fornøyd med. Og at jeg nå sitter med en teit jobb (noe helt annet enn utdannelsen) som jeg heller ikke vil ha.
:-) anna Skrevet 15. september 2005 #58 Skrevet 15. september 2005 Skammer meg over at jeg er et økonomisk rotehue, som bare såvidt greier å få pengene til å strekke til hver måned. Og at jeg aldri greier å holde det ryddig nok til at jeg er komfortabel med overraskende besøk. Det jeg skammer meg over er vel at jeg aldri greier å holde rutiner, og ta vare på systemer jeg lager. For hadde jeg greid det hadde jeg hatt det slik jeg egentlig trives med. Ryddig, med penger og tid til overs. Og jeg hadde sikkert vært skikkelig tynn også.
Gjest WaterWaves Skrevet 15. september 2005 #59 Skrevet 15. september 2005 Jeg skammer meg fordi jeg ennå bor hjemme hos mamma og stepappa, fordi jeg ikke har fullført skolegangen min, fordi jeg ikke har jobb, fordi jeg har bare nesten-venner, fordi jeg ikke tør søke jobb, fordi jeg er så stygg og tykk osv..... Er lite jeg er fornøyd med... Men jeg prøve å bli et bedre menneske!
Gjest mememememetallic Skrevet 15. september 2005 #60 Skrevet 15. september 2005 Jeg skammer meg over at jeg har gitt opp det som har vært min største drøm hele livet, å være musiker. Helt siden jeg var 5 år har jeg brukt mange timer hver dag på øving, øving og atter øving. Og etterhvert konserter, konkurranser og turneer. Jeg gikk på musikklinjen og etter det på Norges Musikkskole, og var veldig nær det å kunne leve av spillingen. Men plutselig så ble jeg syk. Samme dag som jeg skulle reise på studietur til musikkonservatoriet i Moskva, ble jeg lagt inn på psykiatrisk avdeling på Ullevål. Og siden har det bare gått nedover. Nå er jeg kjempeglad for å ha fått meg jobb på den lokale puben, men det er absolutt ikke sånn jeg hadde sett for meg at livet skulle bli. Det har også vært vanskelig å finne min identitet nå når musikeren er borte, for musikken var hele livet mitt. Og jeg føler meg så sinnsykt mislykka som ikke klarte å kjempe imot sykdommen og fortsette på drømmen min ← Auda! Dette hørtes ut som litt av et slag i livet. Men kan du ikke ta det opp igjen, i alle fall på hobbybasis? Du høres ganske flink ut, hva du nå enn spiller Jeg skammer meg kanskje _litt_ over å være så i overkant radikalisert, men pytt-pytt, det går seg tel
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå