Når man ikke har foreldre..tips/råd?

[AnonymBruker]

Hei. 

Ville bare få luftet ut noen tanker, og håper jeg kan få noen råd og tips. 

Kort fortalt så har jeg vokst opp med grov omsorgssvikt i heimen. Det var mi mor som holdt på med dette, mens min far var mye vekke barndommen min pga jobb, og han har holdt mye avstand når de ble skilt også. Barnevernet har vært i flere år inni bildet, men til ingen nytte. Min mor er en fullblods psykopat, ei dame fullt av ekstremt sinne, hat, ekstreme holdninger og ytringer - ingen kjærlighet, anger, selvinnsikt, eller empati. Det er mye grusomme ting som har skjedd innenfor husets fire vegger....en hverdag fullt med intens skriking, psykisk og fysisk vold.  Min mor har 4 barn som ikke vil ha kontakt med henne noensinne igjen.  

Min far har som sagt vært mye vekke i barndommen, og han er det når det passer for HAN - som har resultert i enormt store skuffelser fra min side - fordi jeg forventer/VIL at han skal være en orgentlig far mot meg..og mine søsken. Han setter seg selv først i alle situasjoner. Så det er det et par av mine søsken som har kontakt med han, mens jeg har ikke (klarer ikke pga alle skuffelsene). Vil også legge til at min bror holder på med rus, og har derfor distansert meg vekk fra han da han har forandret seg så....  Jeg vet ordtaket "man kan ikke velge hvilken familie man er født inn i, men man kan velge sine venner". Det er sant....men syns det er vanskelig å akseptere at jeg ikke har noen foreldre som er glade i meg, noen jeg kan komme å få kjærlighet, omsorgs, nærhet å ha noen å snakke med 24/7.  Har familie rundt meg ellers (tante og onkler), men det er jo ikke det samme. 

Jeg går til psykolog i traumebehandling - og det hjelper. Jeg har klart å fått meg en god utdannelse som sykepleier som jeg er veldig glad og takknemlig for...selvom hele veien har vært vanvittig vanskelig og forsatt er!  Det min store sorg er...at jeg VIL/ØNSKER å ha foreldre. De lever jo...men de er/aldri vært tilstedet. Jeg kjenner jeg blir sjalu/lei meg når "alle" andre har foreldre..en god trygghet de kan gå til....men jeg har....ingen. (Jeg vet at alle andre ikke heller har foreldre, men det føles sånn i min omgangkrets). Jeg vet ikke hvordan jeg kan slippe taket på alt som har vært, slippe taket på at jeg aldri kommer til å få foreldre....Det er bare en enorm stor sorg for meg. Er det noen som har noen råd eller tips til hvordan man kan tenke/akseptere dette? 

Anonymkode: 356a7...9e1

[AnonymBruker]

TS HER: Vil legge til at jeg er ganske ung - i begynnelsen av 20 årene. 

Anonymkode: 356a7...9e1

[AnonymBruker]

Klem ❤ jeg har en psykisk syk mor og en far som fikk alzheimer, føler meg foreldreløs. 

Anonymkode: e7ca7...3c2

[AnonymBruker]

Vet ikke hvordan det føles for deg, må være helt jævlig ❤️ 

 

Men jeg har en venninne som er i samme situasjon som deg og hun la ut en annonse på finn der hun forklarte situasjonen sin på let etter «mor, far, besteforeldre ol» og hun har idag noen hun møter regelmessig og får penger fra ol. Så det kan jo være en mulighet om du tørr og være åpen om det på sosiale medier. Vet også at noen som har fortalt om seg selv i aviser ol har blitt kontaktet av mange. 
 

Det er mange voksne som har mer kjærlighet og gi også. Men det blir jo selvfølgelig aldri det samme, men kanskje det kan være et lite plaster på såret?

Anonymkode: 63fe1...95d

[AnonymBruker]

En stor klem, ts ❤🌻 

Jeg kjenner mennesker som er i en lignende situasjon og de liker ikke å prate om det. Det gjør så vondt, sier de 😞 

Anonymkode: 8287b...059

[AnonymBruker]

Jeg har vokst på med ei mor, har et fint forhold. Men svigerforeldrene mine er virkelig som familie for meg. Det er vel kanskje mye lenger ned i løypa, TS og en mager trøst. ❤️

Anonymkode: 7f481...d46

[AnonymBruker]

Alle barn fortjener - og trenger - en trygg barndom, hvor de får dekket både fysiske og emosjonelle behov. Dessverre er det ikke alle som får det.

Det er absolutt ikke rart at du har sorg over at du ikke har hatt fungerende foreldre. Men fordi de fremdeles lever, er det ikke så lett å annerkjenne at det faktisk ER en sorg det er snakk om. 

Som deg har jeg vokst opp med foreldre som ikke fungerte, men det var først langt opp i 30-årene at jeg klarte å slutte å håpe at de skulle bli de foreldrene jeg ønsket meg. Da ble det også mulig å skille sorgen og savnet etter "skikkelige foreldre" fra følelsene for de faktiske foreldrene. 

Jeg har en egen familie nå, med barn som får en vesentlig bedre oppvekst enn jeg selv hadde. Det hender at jeg blir påminnet og trist over savnet etter gode foreldre, men de egentlige foreldrene savner jeg ikke et øyeblikk. 

Det blir bedre, TS. Det finnes andre mennesker som kommer til å bli kjent med deg og være glade i deg for akkurat den du er. 

Anonymkode: bbe7f...0c9

[AnonymBruker]

Det den over skriver, 100%.

Har heller ikke foreldre, var sårt i begynnelsen men så blir det faktisk normalen og jeg vet jeg har det mye bedre uten enn med.

Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg hadde det «alle andre» har, men samtidig har jeg aldri hatt oppegående foreldre og opplever ikke noe personlig savn. Noe som hjalp meg var å visualisere at familien var min høyre side, mens venner/kjæreste/valgt omgangskrets var venstre. Så ble liksom høyre side amputert og savnet jeg føler etter Høyre side blir en slags fantomsmerte.

Fokuserer på å være for barna mine den moren jeg aldri hadde, og får endelig opplevd den ubetingete kjærligheten jeg aldri har følt før. 

 

Anonymkode: 99170...b44

[AnonymBruker]

Det skjer oftere og oftere i min omgangskrets. Jeg regner med å faktisk bli foreldreløs snart, nå er jeg det delvis pga alder og helse. 

Det er ikke lett, å plutselig bli familiens overhode, det blir mye ansvar, og det er ensomt.

Vil legge til at jeg er i midten av 40 årene, og det er trist nok da. På alder med dine foreldre?

 

Du har tatt noen gode valg for deg selv, som sikkert er riktige nå. Vær åpen for endringer i deg og andre, ver trygg på deg selv, og ansvarlig for deg selv. Aksepter situasjonen, og pass deg for å bli bitter. Sett god pris på det du har, og den du er 💗

Anonymkode: a7def...f21

[AnonymBruker]

Det er ikke din feil at dine foreldre er som de er. De ble ikke sånn pga av deg. Om det er noe trøst. 
 

Mine foreldre er som døde for meg. Når noen spør, sier jeg de er døde. For de er det for meg. Og jeg slipper å fortelle mer om den saken. 

Anonymkode: 52835...6b1

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Mine foreldre er som døde for meg. Når noen spør, sier jeg de er døde. For de er det for meg. Og jeg slipper å fortelle mer om den saken. 

Anonymkode: 52835...6b1

For min del er det veldig befriende å svare at "vi har ikke kontakt i dag" og eventuelt følge opp med "de har sine problemer og har aldri fungert godt som foreldre". Eller bare "det er ikke alle som har foreldre som fungerer" med et skuldertrekk. 

Ja, det kan gjøre folk ubekvemme, for de vet ikke helt hva som er riktig respons på det, men for MEG gjør det at jeg tar kontroll over historien min og plasserer skylden der den hører hjemme. Vi har ikke kontakt FORDI de ikke er fungerende foreldre. Og jo mer jeg sier det, jo mindre ubehagelig er det for MEG. 

Det høres kanskje selvsentrert ut, men når man har båret på en følelse av at "Jeg er en person som selv foreldrene ikke klarer å være glad i" store deler av livet, er det viktig å flytte skylden dit den hører hjemme. DE sviktet. 

For all del, det er heller ikke galt å si at de er døde hvis det er det man føler er riktig for seg selv. Uansett hvilken variant man går for, vil folk bli litt satt ut, så sånn sett går det ut på det samme. 

Anonymkode: bbe7f...0c9