En meget stor hemmelighet.

[Gjest Ingen vet noe.]

Kan jeg spørrre om dette her? Jeg vet ikke. Dette er et veldig dumt spørsmål, men jeg vet ikke hvor jeg kan spørre. Dette er veldig pinlig..

Jeg er en jente på 20 år som bor hjemme sammen med foreldrene mine. Har angst og depresjoner og psykiske lidelser. Har blitt mobbet masse gjennom hele livet. Går nå til psykolog pga. alle problemene mine.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg har blitt mobba masse på skolen. Dette har jeg også fortalt psykologen, men ikke dette: Men nå skal jeg fortelle dere en hemmelighet. Da jeg var liten så slo mamma meg. Hun slo meg med en tresleiv. Mange ganger sånn at de knakk, da jeg var liten. Dette skjedde flere ganger, og hun kjøpte bare nye tresleiver og knakk de når hun slo meg. Jeg puttet alle de tresleivene i en pose, og gjemte de under senga. Mamma slo meg også løp jeg livredd å gjemte meg under senga, fordi hun ikke kom så godt til der. Siden det var så liten plass, og jeg som lita jente fikk krypet under. Der skalv jeg av redsel og var livredd. Det var så vondt når hun slo. Jeg ville bare død. Skjedde mange ganger. Jeg tenker på dette nesten hver dag. Men jeg turte ikke å fortelle dette til skolen eller til noen.

Har ennå ikke fortalt dette til noen. Ikke et eneste menneske. Jeg klarer bare ikke å fortlle dette. Fordi det er så mye skam i dette. For når mamma slo så sa hun det var min skyld, siden jeg var en umulig unge og at jeg fortjente dette. Og det trodde jeg på.

Følte ikke at noen likte meg. På skolen så ble jeg mobba masse, og da jeg kom hjem så slo mamma meg. Jeg vet ikke hvor ofte dette skjedde men ivertfall ti til tyve til tredve ganger. Men det knakk meg helt. Siden de på skolen kalte meg mange stygge ord, og da jeg kom hjem så fikk jeg høre de samme stygge orda av mamma. Så jeg trodde at jeg var skyld i at jeg hadde det vondt.

Saken er at jeg ikke tør å fortelle dette til psykologen. Fordi hun kjenner mamma, har pratet med mamma, også bruker vi samme fastlege, og jeg har ikke noe lyst til at han skal vite om dette. Og hvis jeg forteller til psykologen så klarer jeg ikke å se mamma mere, fordi da får jeg så stor skyldfølelse. Jeg er så glad i mamma, men jeg vet aldri hvor jeg har hun henn. I det ene øyeblikket så roper hun hei, og har kjøpt masse fint til meg og sier hun er glad i meg. Men i neste sekund så vil hun ikke se meg. Ikke prate til meg. Sier jeg er en håpløs unge. At jeg gjør henne vondt osv.

Jeg er så forvirra. Vet ikke hva jeg skal tro. Jeg er så glad i henne, og vil ikke miste henne. Men jeg vet sannerlig ikke hva jeg skal gjøre...

Nå skriver dere sikkert at jeg skal fortelle psykologen etterpå... Men jeg klarer bare ikke å fortelle dette. Da klarer jeg ikke å se mammaen min mere. Og hvis jeg ikk klarer å se mamma og at jeg blir enda dårligere inne i meg. Og føler meg slem fordi jeg sladrer. Og hvis jeg ikke klarer å se mamma mere så får jeg så vondt inne i meg. Jeg er helt avhengig av mamma.

Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ikke mine armer råd. Jeg klarer ikke mer. Klarer ikke å holde på denne grusomme hemmeligheten min mere. Men samtidig så klarer jeg ikke å åpne meg og fortelle dette til psykologen fordi da vil jeg aldri se mamma mere. Og det må jeg. Hun er jo tross alt mammaen min..

Nå er jeg helt forvirra... Og fortvila....

[Gjest Xavia]

Hva med å ta dette opp med mammaen din da?

[Gjest Ingen vet noe.]

Jeg snakker aldri om dette til mamma.

Det er sånn tabu.

Tør ikke å si det heller.

[vixen]

Hva med å finne en egen psykolog som ikke kjenner mammaen din? En helt uavhengig en, ville det vært lettere å fortelle da?

-viXen-

[Gjest Gjest]

Mamma ringer alltid til psykologene mine for å høre hvordan det går med meg, selv om jeg ikke vil..

[Gjest Embla s]

Mamma ringer alltid til psykologene mine for å høre hvordan det går med meg, selv om jeg ikke vil..

←

Psykologene har da taushetsplikt?

[Gjest gjest1]

Hvis du er over 18 år, har vel psykolog/lege taushetsplikt.

Det virker som du er på vei til å åpne opp for dette, siden du skriver inn her.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Ja, men mamma forteller om meg til psykologene.

[vixen]

Psykologene har da taushetsplikt?

←

Hva om du finner din egen psykolog som mammaen din ikke vet om?

-viXen-

[Gjest Gjest]

Og hvis jeg forteller psykologen dette så skriver hun det ned i journalene. Og jeg vil ikke at dette skal stå skrevet noen sted..

[Gjest Gjest]

De psykologene jeg har vært hos sier at de må ringe til mammaen min å høre hvordan jeg var som liten, siden de tror det har skjedd noe da jeg var barn..

[Gjest Gjest]

Hvis du er over 18 år (?) høres dette svært, svært, svært merkelig ut.

Psykologer pleier nok ikke å ringe hjem til foreldrene til den som kommer for å sjekke om det som sies er sant...psykologens jobb er å komme fram til ting sammen med deg, ikke med moren din.

Derfor er det et eller annet tull som ikke stemmer her.

[vixen]

Synes også det er noe som skurrer her.

-viXen-

[Gjest Gjest]

Psykologen min sier at hun er nødt til å høre hvordan jeg var som barn for at hun skal hjelpe meg..

[Gjest Gjest]

Hun driver å utreder meg. Jeg er på en poliklinikk, og alle bahandleren som er der sier at de er nødt å ringe hjem, fordi det er visst til midt eget beste sier dem..

Også sier de at jeg velger å ha det vondt når jeg ikke lar dem hjelpe meg! Og det er flere som har sagt dette..

[Gjest Yvette]

Det er noe som ikke stemmer med historien din. Dessuten har psykologer taushetsplikt og den er hellig. Jeg kan ikke tro at en psykolog vil ringe din mor og fortelle at du har sagt at hun slo deg da du var barn hvis du sier noe.

Enten så er dette bare tull eller så bør du anmelde psykologen din for brudd på taushetsplikten.

[fniseline]

Hei,

Psykologen din har taushetsplikt, uansett hvor godt hun kjenner mamman din. Det er ikke sikkert at psykologenbsier noe fordi om de snakker sammen. -Det er veldig viktig at du kan stole på psykoogen din, så hvis du ikke føler at du kan stole på psykologen så er det best å skifte. Det har du lov til. Det samme er det med fastlegen din også. -Du kan jo fortelle en "liten hvit løgn" noe som er litt rart og så se om mamman din plutselig vet det.

Du har hatt det så vanskelig i livet at du fortjener å få det mye mye bedre. Derfor må du kunne føle at du stoler 101% på de som skal hjelpe deg! Det er det aller viktigste, derfor skal du ikke være redd for å skifte psykolog, det kan hjelpe deg og forholdet til mamman din også.

Hilsen

Fniseline

[TNode]

Psykologen min sier at hun er nødt til å høre hvordan jeg var som barn for at hun skal hjelpe meg..

←

Det der høres *veldig* rart ut. Litt av poenget med å gå til psykolog er jo at du skal være trygg på at dette blir mellom deg psykologen.

Dette må jo være straffbart, kan ikke skjønne noe annet.

Vil råde deg til å bytte psykolog.

[Gjest Gjest]

Jeg går til en poliklinikk, og har kontakt med flere forskjellige der. De har sånn samtaler om meg uten at jeg er der. Også har de kommet til enighet at de må ringe hjem for å høre hvordan jeg var som barn..

Men de skal ikke si noe om hvordan jeg er, bare få info fra moren min..

[Lillesøster]

Kanskje du kan søke litt her og se om du kan få noen tips. Her kan du også skrive inn og få svar fra en psykolog. http://www.morild.org/