Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

I forrige jobben min grein jeg to ganger. Følte at kollegene så litt annerledes på meg etter det, aner ikke hvorfor, kanskje det bare var i hodet mitt.

Uansett; seks dager inn i ny jobb klarer jeg å gjøre det igjen, foran daglig leder og hele avdelingen min. Ikke hyltuting, men lett tårevåte øyne og veldig skjelven stemme. :sjenert: Kan ikke si hvorfor, siden det er taushetsbelagt, men kan si at det var pga kanskje litt for intens medfølelse.

Nå tenker jeg; blir jeg "sippeguri" i kollegenes hoder etter dette? Egentlig teit å tenke sånn, tipper det ikke gjorde noen noe. Men tankene dukker opp likevel; er det greit å grine på jobb?

Og jeg tenker; jeg er jo bare et menneske. Om jeg ikke klarer å la være å grine av medfølelse i en sterk sak, er det i egenskap av å være den jeg er, og det skal man jo helst være på jobb. Seg selv, altså.

Hva er deres tanker om å grine på jobb?

Har dere gjort det? I så fall, merket dere om kollegene oppførte seg annerledes rundt dere etter det?

Det kommer sikkert an på hva man grein for også, det skjønner jeg jo.

Likevel...

Tanker? :ler:

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Synes det er helt greit å vise følelser jeg - om det er på jobben eller privat spiller mindre rolle.

Skrevet

Jeg synes det er helt naturlig og greit at folk gir uttrykk for det de har inne i seg både på jobb og ellers privat i fritiden. Det være seg aggresjon, sinne, gråt, frustrasjoner, amperhet, tristhet, melankoli, osv.

Det skulle bare mangle, hvis man ikke kan være et menneske på jobb, skal man skru av knappen da? Være robot på jobb, men ha følelser i hjemmet? Nei, vi lever i 2005 og det må være lov å ha følelser med seg overalt.

:)

Skrevet

Det er helt greit å grine, men på jobben? Det kommer jo litt ann på. Jobber du med mennesker du har stor medfølelse for, så er jo det en god ting. Men hvis man griner ofte, kan kollegaer, tolke det dithen at du ikke takler utfordringene som jobben medfører. Kanskje de tror at du har svak psyke til å takle jobben? Men de kan også tolke det dithen at du er sterk som viser føleser og at du har mye empati. Vanskelig å gi råd når vi ikke vet hvilken jobb du er i. Har du en veileder som du kan snakke med om dette? Eller kanskje det ikke er et stort problem? Vet sannerlig ikke.

Skrevet

Det spørs vel hva man jobber med. I min fremtidige jobb, psykolog, ville det ikke vært akseptert.

Synes egentlig det virker litt uprofesjonelt og litt ubehagelig med kollegaer som gråter. Vanskelig å vite hva man skal gjøre da. Trøste? Ignorere? Ofte kjenner man ikke kollegaene sine så godt heller.

Skrevet (endret)
Synes egentlig det virker litt uprofesjonelt og litt ubehagelig med kollegaer som gråter.

Det er det jeg håper mine nye kolleger ikke tenker. :sjenert:

Svak psyke har jeg jo absolutt ikke.

Endret av Mireya
Skrevet
Jobber du med mennesker du har stor medfølelse for, så er jo det en god ting.

:Nikke: Det synes jeg også.

Forrige jobb hadde jeg i tre år, to ganger grining på tre år er da ikke ofte.

Skrevet
Det er det jeg håper mine nye kolleger ikke tenker.  :sjenert:

Svak psyke har jeg jo absolutt ikke.

Vel, det er ikke umulig at de tenker det. Men når jeg ser på svarene dine, så vet du allerede hva du mener om gråting på jobb...så vi er vel uenige.

Skrevet

Ja, jeg vet jo hva jeg mener om saken.

Ville ha andres tanker, ikke om min sak spesielt, men grining på jobb generelt.

Skrevet
Det spørs vel hva man jobber med. I min fremtidige jobb, psykolog, ville det ikke vært akseptert.

Synes egentlig det virker litt uprofesjonelt og litt ubehagelig med kollegaer som gråter. Vanskelig å vite hva man skal gjøre da. Trøste? Ignorere? Ofte kjenner man ikke kollegaene sine så godt heller.

Er det sant?!! Er dett eironisk eller pet pradoks kanskje, at psykologer oppmuntrer folk til å vise følelser og til å "slippe dem løs", men når det kommer til dem selv så er det ikke lov?!

Hva er det for noe tull da.. :roll:

Skrevet
Er det sant?!! Er dett eironisk eller pet pradoks kanskje, at psykologer oppmuntrer folk til å vise følelser og til å "slippe dem løs", men når det kommer til dem selv så er det ikke lov?!

Hva er det for noe tull da.. :roll:

Tror kanskje hun mente å gråte foran klientene/pasientene? Tar jeg feil?

Skrevet
Vel, det er ikke umulig at de tenker det. Men når jeg ser på svarene dine, så vet du allerede hva du mener om gråting på jobb...så vi er vel uenige.

Eh...og når jeg ser på svarene dine Susanne, så ser jeg en som har utrolig mye - om ikke alt - å lære i mange år til før hun blir psykolog.

Du fremtrer ikke akkurat så veldig forståelsesfullt.

Skrevet (endret)

Nei, jeg har aldri grått på jobb, tror aldri jeg hadde klart det uansett årsak. Jeg ville nok følt det ubehagelig og sett litt rart på en kollega som gråt på jobb (men jeg hadde aldri tenkt tanker om svak psyke eller lignende), med mindre det var noe helt spesielt. Men, så har jeg jobbet steder hvor det ikke har vært nevneverdig nært forhold mellom kollegaene, og da føles det unaturlig å vise slike følelser. Jeg hadde vel uansett prøvd å trøste, jeg kan ikke ignorere folk som har det vondt, selv om jeg selv ikke hadde kunnet gråte foran folk jeg ikke kjenner så godt.

Endret av Arkana
Skrevet (endret)
Tror kanskje hun mente å gråte foran klientene/pasientene? Tar jeg feil?

Tror faktisk hun mente foran sine egne kolleger..

Min mening er at det generelt sett er helt greit å gråte foran kolleger: ikke gjøre det til en vane akkurat...men må man så må man. Alle vet hva det vil si å la følelsene ta litt overhånd, og om noen synes det er ubehagelig så bare går de.

Innlegget er endret. Reglene

Orakel - moderator

Endret av orakel
Skrevet

Gjest; tråden handler om grining på jobb. Ikke hvorvidt noen er egnet som psykologer eller ikke. Personangrep er en uting.

Skrevet

Hehe...underholdende tråd i hvert fall.

Jeg synes det er upassende å gråte både foran pasienter og kollegaer. Man kan vise følelser når det passer, men en kollega skal ikke behandle en annen kollega. Og en gråtende terapeut er ikke akkurat ideelt.

Men kanskje dere har rett, burde vel droppe studiet ;) Eller ikke.. Mye av studiet går faktisk ut på å lære seg å holde profesjonell avstand til klienter, det er den eneste måten man kan hjelpe noen. (Og hey, behandler ikke personer på KG som klienter....)

Skrevet
Det spørs vel hva man jobber med. I min fremtidige jobb, psykolog, ville det ikke vært akseptert.

Når har du planer om å være ferdig med studiet?

Synes egentlig det virker litt uprofesjonelt og litt ubehagelig med kollegaer som gråter. Vanskelig å vite hva man skal gjøre da. Trøste? Ignorere? Ofte kjenner man ikke kollegaene sine så godt heller.

Å, du har nettopp startet!

Skrevet (endret)

Trådstarter: ingen ser på deg som svak hvis du selv ikke mener du er det. Hvis du kan stå for det at du gråt og er åpen for å gjøre det igjen - fordi du kjenner dem godt, så er det ingen fare.

Faren oppstår vel idet du skammer deg eller blir sterkt i tvil. Men vi gjør alle noe vi angrer litt på etterpå: man kan f.eks. si noe teit til en annen kollega, som ble misforstått osv., det kan skje rett som det er.

Vi lever bare et kort liv og det er ingenting å skamme seg over! Stå på og fortsett fra der du slapp. Folk har nok med sine egne liv og problemer der hjemme og inne i hodene sine at de fort glemmer det at du gråt.

Innlegget er endret. Reglene

Orakel - moderator

Endret av orakel
Skrevet
Hehe...underholdende tråd i hvert fall.

Jeg synes det er upassende å gråte både foran pasienter og kollegaer. Man kan vise følelser når det passer, men en kollega skal ikke behandle en annen kollega. Og en gråtende terapeut er ikke akkurat ideelt.

Men kanskje dere har rett, burde vel droppe studiet ;) Eller ikke.. Mye av studiet går faktisk ut på å lære seg å holde profesjonell avstand til klienter, det er den eneste måten man kan hjelpe noen. (Og hey, behandler ikke personer på KG som klienter....)

He he...de på psykologi studiet må lære det mange av oss andre kan fra før uten å være psykologer. :)

Skrevet

Jeg følte meg ikke ille da jeg gråt, ei heller var det fordi jeg hadde det vondt at jeg gråt, det var utav medfølelse.

Synes ikke det var noe galt i Susannes svar, hun kom jo bare med sine tanker, som jeg etterlyste?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...