Gjest -i.i. fast bruker- Skrevet 31. august 2005 #1 Skrevet 31. august 2005 Sambo og jeg har vært sammen i 5 år. Han er snart 26, jeg 21. Nå i det siste har det blitt endel baby-snakk, et vennepar av oss ble foreldre i april. Og i juli bestemte vi oss for å slutte med pillen. Den gangen fant vi ut at vi skulle prøve frem til september, og hvis det ikke kom noe baby da skulle vi vente med prøvingen frem til våren (vi vil begge helst ha baby i første halvdel av året). I mellomtiden skulle vi bruke et prevensjonsmiddel som ikke påvirker min syklus, slik at det forhåpentligvis går litt fortere når vi begynner prøvingen igjen. Men igår kveld snakket vi litt om prevensjonsmidler, og sambo ble mer eller mindre overrasket. "Skal vi begynne med det igjen?" Nå har han altså ombestemt seg litt, og vil at vi skal fortsette med prøvingen frem til det klaffer. Og det skremmer meg litt, av en eller annen grunn. Må innrømme at jeg ikke forventet at vi skulle bli gravide nå, iom at jeg har gått på p-piller lenge. Det hadde vært et ønsket barn om vi ble gravide nå, uten tvil, men jeg føler meg mer eller mindre trygg på at det ikke blir denne gangen. Og det vet sambo. Men nå vil han altså fortsette frem til det klaffer. Og da ble det liksom så.. virkelig. Jeg har veldig lyst på barn, men jeg er litt redd og. For alt mulig. For at noe skal skje med babyen, at jeg ikke skal klare å fullføre den utdannelsen jeg har lyst på, at det skal rakne mellom oss to (veldig usannsynlig, men å få barn er jo en mega-forandring, så hvem vet), altså litt engstelig for alt mulig. Er det vanlig? Å ha lyst på barn men samtidig være litt redd for at det skal skje? Sambo er overbevist om at han er klar nå. Men han sier at vi selvfølgelig skal vente dersom jeg vil det. Men vi er jo helt enige om at vi ønsker å få barn mens vi er unge. Og han føler at det blir sent dersom han nærmer seg 30 før første knøttet kommer. Det forstår jeg 100%. Jeg føler altså at det er nå vi "skal" ha barn, men jeg vet ikke om jeg tør... Noen som har opplevd det samme?
Nanella Skrevet 31. august 2005 #2 Skrevet 31. august 2005 Å bestemme seg forå få barn er jo en stor avgjørelse man tar i livet. Selvfølgelig er det skremmende!! Jeg er vel litt av den oppfattning at man aldri blir helt klar for det, man må hoppe litt i det. Men, man burde jo sette seg ned og snakke sammen om de forandringene i livet deres som kommer til å skje, prøve å tenke realistisk på det. Dere er jo fortsatt unge begge to, syns ikke at alderen er det som skal stresse en med å få barn. Vet ikke helt om dette ble noe særlig til svar, men rådet er altså å prøve å sette seg ned og snakke om hva det vil si å få et barn. Hvilke tanker har dere om det? Vær ikke redd for å si ifra om at du er litt usikker, kanskje er det ikke så dumt å vente et år til med prøvingen- kanskje du føler det mer riktig... Jeg vet ikke jeg. Men vær åpne med hverandre. Lykke til!
Gjest Gjest_trådstarter_* Skrevet 31. august 2005 #3 Skrevet 31. august 2005 Takk for svar Silje:), det setter jeg pris på! Vi har jo hatt lyst på barn en stund nå, det var ikke slik at vi plutselig bestemte oss for å slutte med pillene. Og i forbindelse med det har vi snakket mye om forskjellige viktige ting, som feks økonomi, hva vi gir slipp på, fremtiden med barn etc. Og sånn sett er vi helt klare. Det vil alltid være noe som gjør at en graviditet ikke passer 100%. Men så var det det å hoppe i det.. På den ene siden hadde det sikkert vært helt fantastisk med barn nå, på den andre siden vil jeg gjerne beholde livet vårt slik det er nå en stund til. Jeg er enig i at alderen ikke bør være det som bestemmer at "nå skal vi ha barn", men vi hadde greid det så fint nå i tillegg til at alderen er riktig for oss. Alle de tingene jeg tenker på som kanskje kan gå galt, feks at vi går fra hverandre, sambo rister bare på hodet av meg. Det er bare å ta sorgene på forskudd mener han, at dersom vi skal tenke slik er det jo aldri mulig å lage baby. Det er jo sant det. Men likevel.. Jeg tror vel mer og mer det at mine tanker rundt ditt og datt er et tegn på at jeg ikke er helt 100% klar for babyen. Det er forskjell på å ønske seg barn og å være moden for det. Men sambo kommer til å bli så utrolig lei seg hvis jeg vil vente..
Gjest Gjest Skrevet 31. august 2005 #4 Skrevet 31. august 2005 Ikke tenk på om han blir lei seg om du vil vente.. Du er bare 21, og risikerer å gå glipp av MYE!
Nanella Skrevet 31. august 2005 #5 Skrevet 31. august 2005 Tja, kanskje alle tankene dine rundt det betyr at du helst vil vente og kanskje ikke er helt klar for det. Det som er helt sikkert er at du absolutt bør sette dine følelser først og ikke tenke på om saboer blir lei seg. Dere er to om det og da bør dere være det hele veien. Det at han fnyser av at du tenker på om dere to vil holde sammen er litt feil syns jeg. Det å få barn kan faktisk være en prøvelse for forholdet selv om det er mange som sier at et barn får forholdet til å blomstre så er det faktisk mange som sliter mer når barnet kommer. Det er mye man ikke kan vite og selvfølgelig er det aldri noen garanti for at et forhold vil holde om det er med eller uten barn. Jeg syns bare at det er utrolig viktig å være klar over tingene som kan komme og snakke om det.
Gjest Ganske ung mor... Skrevet 2. september 2005 #6 Skrevet 2. september 2005 Jeg ble gravid da jeg nesten var fylt 22 år...ikke planlagt, det må jeg jo få frem. Abort var ikke aktuelt for meg, mens kjæresten min som var 25 år mente at det kanskje ikke hadde vært så dumt å ha ventet noen år me barn... Vi fikk barnet, en herlig liten gutt Men livet tok en skikkelig U sving, fantasien om å være lykkelig med en lien bylt i armene krasjer så ettertrykkelig..ammetåka varer lengre en du aner, baby grøten danser oppover veggene... Du spør deg??? Hva det dette jeg ville? Alle andre er frie og franke, og tar dagene som de faller seg... Det er kjempe tøft, men klart det stiller seg nok anderledes om et barn er planlagt på et vis, men samtidig ikke... Sjokk for alle, for livet blir mye mer komplisert...Stikkordet er planlegging. Men jeg elsker gutten min, jeg er blitt skikkelig hønemor...og det liker jeg på et vis også... Han er verdt alt, alle omveltninger, alle våken nettene, enhver brystbetennelse, slappe magemuskler, uvasket hår...ja, for sånn blir det noen år fremover... Barn skal kombineres med jobb eller studier... Jeg var temmelig ung, kunne gjerne ha ventet noen år...26, 27 tror jeg...så jeg hadde følt at jeg ikke går glipp av noe. Føler vel egentlig ikke at vennene mine gjør så mye mer "viktige" ting en meg, men de her en liten frihet. Livet med barn er absolut mye, mye rikere, men samtidig også vanskligere på et vis. Men vi mødre har når alt kommer til en ende...et bånd til vårt lille under, som overvinner det meste av tvil...AT DETTE ER HELT UTROLIG! "kropp av min kropp" Det er jo stort, men det er et ansvar man må være klar for! Synes dere kan vente litt,jeg! Men er du gravid, så er det kjmpe flott!!! Mange klemmer til deg, og lykke til!!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå