Depresjonen trigges igjen

[AnonymBruker]

Driver og fikser livet igjen, så jeg har flyttet et sted med flere muligheter når det gjelder alt. Jeg har til min overraskelse fått jobbintervju til tross for pandemien. Men så ble jeg ikke så glad som jeg trodde. Jeg begynner kanskje å bli litt voksen, slik at de som har intervjuet er på min alder og faktisk yngre. Ikke ofte jeg møter andre på intervjuet, men jeg er mer og mer en av de eldste på offentlige steder nå. Jeg har heller ikke råd til å eie, så jeg leier, og er såklart eldst i kollektivet. 
Har ikke mange venner, og de få jeg har er straks ferdig med master eller profesjon, fått seg kjæreste og kjøper snart leilighet sammen.
Ikke si at jeg skal studere eller finne en jobb fordi jeg "må". Jeg er fult klar over dette, og jeg har stått på som faen hele livet. Mens jeg faktisk gikk på skole så satt jeg og gråt fordi jeg følte meg lenket til stolen, jeg satt oppe om nettene med skolearbeid for å få gode karakterer og var liksom til slutt aldri uthvilt. Så søkte jeg meg inn på noe høyere men jeg ante pokker ikke hva jeg gikk til. Innså etter hvert at jeg gjør alt dette bare fordi at jeg skulle kunne svare "studerer" når folk graver i livet, for det er det eneste som ikke får de til å rynke på nesen her i landet. 
Så gikk jeg for jobb, jeg hatet den men jeg ville tjene penger og tenkte jo at om man står på så kommer det noe bra ut av det.

Så tok jeg en vanlig jobb da, ble å stå i oppvasken på restaurant. Så fik jeg jobbet meg litt opp etter hvert, men var bare ting som å stå i kasse, servere og slik. 

Så ble jeg arbeidsledig av mange grunner, lar ikke det ta opp plass her (ikke sparken altså). 
Nå har jeg vært på intervju og følte ikke dette var en god arbeidsgiver. Men hva er alternativet? 
Jeg føler bare at jeg har blitt såpass gammel at mange sjanser er litt oppbrukt. Jeg kommer til å bli "en gammel" uansett hva jeg gjør. 
Jeg har ikke noen trygghet i livet. Jeg føler jeg lever mer og mer på andre, for nå er jeg altså på nav i tillegg og jeg vil føle å gå tilbake til en slik type jobb jeg hadde vil bli et ekstremt nederlag. I tillegg så har jeg begynt å føle at vi er så mange på kloden at om jeg forsvinner eller ikke deltar så betyr det ingenting. Jeg føler at siden jeg ikke har utviklet noe personlighet, siden jeg ikke har noen interesser som gir en bra utdannelse så må jeg bare bli en slave.. 
Jeg er litt lei av at det hele tiden er det negative som vinner. Jeg følte før at noe var galt, men at det nok vil ordne seg med alderen. men faktisk ikke. Jeg har alltid vært "nederst" på rangstigen i miljøene mine.
Hva kan man gjøre for å vekke til live det inni seg?

Anonymkode: a85b7...730

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å få jobb som pleieassistent? Da kan du være ufaglært, og etterhvert så kan du ha mulighet til å ta utdanning som helsefagarbeider i kommunens regi. Å få en fot innenfor kommunen kan være gull verdt og du kan klatre karrieremessig, samt muligheten for fast jobb er stor. 

Anonymkode: 28996...c13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva med å prøve å få jobb som pleieassistent? Da kan du være ufaglært, og etterhvert så kan du ha mulighet til å ta utdanning som helsefagarbeider i kommunens regi. Å få en fot innenfor kommunen kan være gull verdt og du kan klatre karrieremessig, samt muligheten for fast jobb er stor. 

Anonymkode: 28996...c13

beklager men pleie er noe av det siste. 

Anonymkode: a85b7...730

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

beklager men pleie er noe av det siste. 

Anonymkode: a85b7...730

Ok, helsevesenet er ikke for alle. Noen er bare ikke omsorgspersoner.

Du virker ikke så gammel, så løpet er nok ikke kjørt enda mtp jobb, men jobber uten utdanning vokser ikke på trær. 

Det er også mulig at egen bolig og kjæreste kommer med tiden, men da må du ha jobb sånn at du får spart opp litt, samt ha råd til lån. Du bør også endre holdningen til deg selv, for det er ikke veldig sjarmerende med en som ser ned på seg selv hele tiden, sammenligner seg med andre og synes synd på seg selv 

Anonymkode: 28996...c13

[Hemlock]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver... Veldig trist at alle samtaler med nye folk i dag skal handle om "hvor jobber du?" eller "hva studerer du?". Hvis du ikke vil studere eller jobbe en viss plass, så gjør du det ikke. Det betyr på ingen måte at du er dummere eller mindre verdt! 
Det er heller aldri for sent å få seg en ny hobby. Sett deg selv i fokus, og ta den tiden du trenger til å finne din greie.☺️ Hva andre tenker er faktisk helt urelevant!