Blir så sliten av barnet mitt

[AnonymBruker]

Jeg har 50% omsorg for en super gutt på 8. Han får masse omsorg og kjærlighet og er ellers passe bortskjemt.

Han har ADHD med konsentrasjonsvansker. ADHD går fint, men han er så emosjonell og har angsttanker om alt mulig, spesielt meg og døden og egen helse. Mye kan han ikke beskrive også. I det siste har han også hostet og han har hostet i snart 3 uker. Hver natt, frem til klokka 3-4. Jeg er helt gåen etter et par netter med dårlig søvn, og blir krass og sur når han for 5 gang klikker og griner. Jeg vet at jeg høres ekstremt kald ut nå, men dere vet ikke hvor sliten jeg er.

Feks i dag, har han hatt 2-3 grinekuler. Fordi vi feks skulle på tur og det var skitt i skogen. Eller fordi et spill ikke fungerte og han var frustrert. Han gråter også ofte på kveld og natt, og blir lei seg plutselig om vi er på tur bare han og jeg. Han må ha en kompis der for å føle seg glad. Han er også ekstremt kresen og vil ikke ha mat ( når han først smaker så liker han ofte det ) Men maten på skolen blir ikke spist og han er trøtt og sulten når han kommer hjem. 

Jeg er så gåen. Og så vil han sitte nært meg når han er her. Jeg kan ikke sette meg i et annet rom, jeg må sitte med han.jeg blir så sliten i hodet av lyder og YouTube og film og hva det er. Jeg stress spiser når han er her og opp i vekt når han er hos meg, og ned igjen når han er hos pappaen.

Han vil heller ikke sove i egen seng, men vil sove i min og får helt angst om han skal sove i egen. Da er det masse grining. Han må også være helt tett på meg, så mye som mulig, og blir redd på do, feks. Eller om jeg går på do, så er det roping om noe fordi da er han redd.

Jeg er så stresset over at han sliter sånn og er så urolig og trist om alt mulig..Vi får hjelp fra bup og sånn, men jeg merker at jeg sliter på jobb. Alt blir liksom ekstra ille når vi sover dårlig også. ( nå med hosting ) 

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette. men er helt sliten nå..

Anonymkode: 164f2...6f9

[AnonymBruker]

Hvor ofre er han hos far, kunne han være der oftere? Har han lik oppførsel hos far også eller er han mer selvstendig der?

Anonymkode: a4c32...830

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor ofre er han hos far, kunne han være der oftere? Har han lik oppførsel hos far også eller er han mer selvstendig der?

Anonymkode: a4c32...830

Han er der 50%. Han er ekstremt knyttet til meg, og teller på dagene når det er tid meg med og savner meg masse. Det er sånn at om han får ekstra dager hos pappaen så må de tas igjen med ekstra dager hos meg. Det går ikke..ekstremt mammadalt altså. 

Jeg innser jo at jeg trenger mer energi. Trene mer, spise sunnere osv. Men jeg blir helt ferdig av dårlig søvn. Og han må liksom ha kontakt hele tiden. Være nær. De sier at jeg vil savne det når han en dag synes jeg er teit, men jeg gleder meg nesten til den dagen han ikke er så avhengig av at jeg er nær. Å kunne sitte på do uten at det ropes og bankes på døra..  

Anonymkode: 164f2...6f9

[AnonymBruker]

Gir du ham nok positiv oppmerksomhet? Det høres ut som at han er desperat etter å få kontakt med deg. Viser du glede over å være med ham og interesse for hva han tenker, vil og mener? Har dere ordentlige samtaler sammen og ikke bare beskjeder eller tull?

Jeg spør fordi du høres helt utslitt ut og da kan man bli så anspent at man er i konstant beredskap og glemmer å være til stede i øyeblikket og ha ordentlig kontakt med barnet.

Anonymkode: d2d19...6d5

[AnonymBruker]

Ja, han får det. Kontakt med han er derimot vanskelig da han er mye i egne tanker og ikke så responsiv. Han er ikke så interessert i samtaler når vi er hjemme. Men når vi er sammen på tur får vi snakket litt mer. Det er også mye latter mellom oss. 

Og ja når jeg er sliten, er jeg anspent og blir gåen av alt maset. Da er jeg ikke en super mamma nei. Det er mye forskjellig hele tiden og jeg sliter også med å konsentrere meg. Det er helt krise om jeg har mye å gjøre på jobb den uka jeg har han, da han er hjemme klokken 15. Synes tiden med han er en kamp, ikke kos. Det er så trist at barndommen hans skal bli slik, og med korona og sånn så har det blitt mye mindre gøy vi kan gjøre også.  

Anonymkode: 164f2...6f9

[AnonymBruker]

Litt på siden, men får han medisiner mot adhd? Har en gutt som er under utredning og er på samme måten. Blir helt sprø av det! Vi er heldigvis 2 om det, men har 2 andre barn som dessverre kommer i andre rekke når han er såpass krevende.

Anonymkode: 23d56...409

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Litt på siden, men får han medisiner mot adhd? Har en gutt som er under utredning og er på samme måten. Blir helt sprø av det! Vi er heldigvis 2 om det, men har 2 andre barn som dessverre kommer i andre rekke når han er såpass krevende.

Anonymkode: 23d56...409

Han får ikke det ennå, men vi er på vei mot medisin. Det går veldig tregt pga korona. De har avlyst to timen vår ganger nå.

Anonymkode: 164f2...6f9

[AnonymBruker]

Høres ut som om han sliter med noe mer enn adhd. Flere ting du sier tyder på det, som seperasjonsangst, vanskelig å få kontakt /lite responsiv, helseangst, det at verden går under når ting ikke går som ønsket/forventet. Er han utredet innen autismespekteret? Vet at mange barn som har det man før kalte aspergers ofte får en adhd-diagnose i ung alder før man finner ut av hva det egentlig handler om når de blir eldre. 

Hvordan fungerer han hos far, på skolen, sammen med venner? 

Anonymkode: 75a51...b9d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange råd til deg, men kjenner meg veldig igjen.. Har en som er året yngre som er slik du beskriver.. Veldig slitsomt og tøft  Vurdert sykemelding? Vet at man i utgangspunktet ikke er syk, men man kan nærmest bli utbrent hjemme

Anonymkode: 7ec2f...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Høres ut som om han sliter med noe mer enn adhd. Flere ting du sier tyder på det, som seperasjonsangst, vanskelig å få kontakt /lite responsiv, helseangst, det at verden går under når ting ikke går som ønsket/forventet. Er han utredet innen autismespekteret? Vet at mange barn som har det man før kalte aspergers ofte får en adhd-diagnose i ung alder før man finner ut av hva det egentlig handler om når de blir eldre. 

Hvordan fungerer han hos far, på skolen, sammen med venner? 

Anonymkode: 75a51...b9d

Vi har jo masse utfordringer, men føler ikke at jeg bør legge ut alt her. Det er mye. Men forstår at det er vanskelig å komme med gode innspill når jeg ikke deler alt. Det er nok engstelsen som er mest slitsom, for han og for oss voksne. Det er mye jobbing med å roe han gjerne flere ganger om dagen, også på skolen. Ja han har noe tegn på autisme også.

Anonymkode: 164f2...6f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke så mange råd til deg, men kjenner meg veldig igjen.. Har en som er året yngre som er slik du beskriver.. Veldig slitsomt og tøft  Vurdert sykemelding? Vet at man i utgangspunktet ikke er syk, men man kan nærmest bli utbrent hjemme

Anonymkode: 7ec2f...e01

Det ble jeg absolutt og det tok nok knekken på samlivet også, da det ikke var nok omsorg mellom oss voksne. forholdet var dårlig, og så gikk det i vasken med så mye utfordringer med det skjønne barnet vårt. Jobb er en stor utfordring også. Men håper det blir lettere med medisin, og at han engster seg mindre med tid. Det er så vanskelig å ikke stresse på jobb når jeg vet at barnet sliter. Feks å få mail fra læreren om at "xx hadde panikk og trodde du var død." Synes det er kjempetungt.

Anonymkode: 164f2...6f9

[Hactar]

Kan det være at 50/50-omsorg ikke passer for ham? At han ikke rekker å falle til ro noe sted?

[AnonymBruker]

Hactar skrev (2 minutter siden):

Kan det være at 50/50-omsorg ikke passer for ham? At han ikke rekker å falle til ro noe sted?

Tenker jeg også. Overganger er det værste som er for disse barna. 

Anonymkode: 277c4...fba

[AnonymBruker]

Øretelefoner når han ser på ting. Da kan han sitte nær deg men du slipper lydene. Jeg blir også smårar av lyder fra ting andre ser og hører på. 

Ellers ville jeg valgt meg ut en eller to ting jeg tok kampen om og latt resten være. For eksempel latt ham sove hos deg men vært ufravikelig på at du skulle være alene på do. Eller omvendt, du må kjenne etter hva som er best for deg. Jobb med den ene tingen. 

Forøvrig tror jeg kanskje at 50-50 kanskje ikke er det beste for akkurat denne gutten akkurat nå. Høres ut som om han kunne trengt å være mer ett sted. 

Anonymkode: b65d7...f8b

[Tatja]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har 50% omsorg for en super gutt på 8. Han får masse omsorg og kjærlighet og er ellers passe bortskjemt.

Han har ADHD med konsentrasjonsvansker. ADHD går fint, men han er så emosjonell og har angsttanker om alt mulig, spesielt meg og døden og egen helse. Mye kan han ikke beskrive også. I det siste har han også hostet og han har hostet i snart 3 uker. Hver natt, frem til klokka 3-4. Jeg er helt gåen etter et par netter med dårlig søvn, og blir krass og sur når han for 5 gang klikker og griner. Jeg vet at jeg høres ekstremt kald ut nå, men dere vet ikke hvor sliten jeg er.

Feks i dag, har han hatt 2-3 grinekuler. Fordi vi feks skulle på tur og det var skitt i skogen. Eller fordi et spill ikke fungerte og han var frustrert. Han gråter også ofte på kveld og natt, og blir lei seg plutselig om vi er på tur bare han og jeg. Han må ha en kompis der for å føle seg glad. Han er også ekstremt kresen og vil ikke ha mat ( når han først smaker så liker han ofte det ) Men maten på skolen blir ikke spist og han er trøtt og sulten når han kommer hjem. 

Jeg er så gåen. Og så vil han sitte nært meg når han er her. Jeg kan ikke sette meg i et annet rom, jeg må sitte med han.jeg blir så sliten i hodet av lyder og YouTube og film og hva det er. Jeg stress spiser når han er her og opp i vekt når han er hos meg, og ned igjen når han er hos pappaen.

Han vil heller ikke sove i egen seng, men vil sove i min og får helt angst om han skal sove i egen. Da er det masse grining. Han må også være helt tett på meg, så mye som mulig, og blir redd på do, feks. Eller om jeg går på do, så er det roping om noe fordi da er han redd.

Jeg er så stresset over at han sliter sånn og er så urolig og trist om alt mulig..Vi får hjelp fra bup og sånn, men jeg merker at jeg sliter på jobb. Alt blir liksom ekstra ille når vi sover dårlig også. ( nå med hosting ) 

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette. men er helt sliten nå..

Anonymkode: 164f2...6f9

Alt det du beskriver her, var/er helt likt hos mitt barn med ADHD. Vet at det er utrolig krevende å stå i, men du må gjøre alt du kan for å møte han på sine behov. 

Min er 11 år nå, og sover fremdeles med meg. Hun trenger den tryggheten, ingen tvil om det, og den tryggheten skal hun få. Et barn skal ikke ligge og være redd. Å ta kampen for å få din sønn over i egen seng, tror jeg er nytteløst. Han må selv være motivert. Og den dagen kommer. Problemet med å sove alene, er antagelig at fantasien ofte løper løpsk, og da kan han se for seg de skumleste ting, og få stygge mareritt. 

Vedr mat på skolen; send med han mat du vet han liker, om så Godmorgen yoghurt eller boller. Jeg gjør det, og da blir maten spist. Hun har også med oppskjært frukt, eks. mango eller appelsin. Fått beskjed om å spise frukten først, ellers blir det slutt på søtsaker i matpakka.

Min jente kan ikke spise blandet mat, men må ha hvert slag for seg f.eks til middag. Så spiser hun kjøttet først, deretter gulrøtter, til sist potet. Kresenhet følger ofte diagnosen, det er en jobb med måltider. Mye er ekkelt - og 'liker ikke" er en gjenganger. Prøv deg litt frem med det jeg nevner over, kanskje sønnen din også foretrekker det sånn. 

Det er tøft nå, men det BLIR bedre. Min jente er nå mye med venner, og mer opptatt av dem enn meg. Men det er først det siste året at det har blitt sånn. Frem til da, holdt hun på å 'spise meg opp'. Ropte mamma hele dagen, skikkelig mamma-jente. Hun er mye mer trygg nå, jeg ser at ting går rette veien. 

Men vi er på full fart inn i tenårene. Og det er tydelig at det er jeg som er hennes boksesekk, når frustrasjonen skal ha utløp. Det er en mors lott.

Her går forresten vi foreldre til jevnlige samtaler i BUP, for å lufte stort og smått, det er utrolig nyttig. 

Endret 10. april 2021 av Tatja

[Gjest WhisperingWind]

Hactar skrev (28 minutter siden):

Kan det være at 50/50-omsorg ikke passer for ham? At han ikke rekker å falle til ro noe sted?

Dette. Mange barn med adhd/autisme må ha et hjem da forutsigbarhet, rutiner og struktur er ekstremt viktig for dem.

Men om du mistenker autisme bør han utredes asap. Det åpner opp for mye hjelpemidler og avlastning. 

 

Endret 10. april 2021 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Angst og adhd går gjerne hånd i hånd...

Mitt beste råd er egentlig bare å prøve å finne en slags aksept for at det er sånn livet er og blir en god stund fremover. Man bruker en del krefter på å kjempe i mot, lete etter løsninger, tenke at "dette orker jeg ikke". Jeg tror du kommer til å orke, men ikke nødvendigvis uten å betale en ganske høy pris - som du jo allerede har fått kjenne gjennom et samlivsbrudd med faren. 

Jeg tenker at det er en feiloppfatning i samfunnet, skolen og mye av hjelpeapparatet av at det å ha barn med adhd bare er å ha barn som er litt ekstra aktive og som trenger litt ekstra oppfølging. Det er MYE mer enn det. Alvorligheten av funksjonsvansker og belastninger blir underkommunisert. Og dermed blir heller ikke den belastningen vi foreldre står i forstått og anerkjent. Når barn får andre alvorlige diagnoser står gjerne et apparat klart og forteller foreldrene at dette foreldreskapet kommer til å kreve "alt" av deg, og de rustes til å takle det. Vi får ofte ikke noe sånt, men heller forventninger fra alle kanter (der kunnskapen om adhd mangler) om at ungen må jo kunne fungere normalt bare vi foreldre kan oppdra dem riktig. Det gjør oss ikke særlig godt rustet til å legge om livet og innse at vi er foreldre med ekstremt store og krevende omsorgsoppgaver før vi har slitt oss ut i forsøket på å være foreldre som bare har et "litt" krevende barn. For meg gjorde det i alle fall en forskjell den dagen jeg anerkjente fullt ut for meg selv at jeg er mor til to barn med veldig omfattende omsorgsbehov, og dermed også klargjorde det for omgivelsene. Det gjør noe med hva slags forventninger vi har til oss selv, til livet som foreldre til barn med dels alvorlige funksjonsvansker/handicap, og til hva slags forventninger vi godtar at andre har til oss. 

Mine to er 13 og 16 år nå. Jeg har vært alene med dem i 6 år (jepp, ekteskapet tålte selvsagt ikke belastningen, og helgesamvær har bare fungert innimellom). Jeg er fortsatt tilgjengelig 24/7 for ungene. Jeg har nettopp trøstet 16-åringen etter urolige drømmer. 13-åringen har ikke sovnet enda. Det er ingenting i min hverdag som minner om å være alenemor til to normale tenåringer. Men det er greit. Det er bare sånn det er.

Jeg prøver ikke å ta fra deg motet. Tvert i mot prøver jeg å si at livet kan bli helt greit hvis du tar eierskap på at du er mor til et barn som krever "alt". ❤️

Anonymkode: b50e9...344

[Tuttifrutti843950]

I den alderen blir gutter veldig mamma dalte, og nærmest forelsket i mamma. Har en på 9 som prøver å klenge på meg og maser om å få sove sammen med meg enda.. så noe av det er normalt, men det at han reagerer såpass og griner så mye over ting er ikke vanlig.. hadde pusha på utredning..

[AnonymBruker]

Sender deg noen varme tanker og klemmer. Dette høres utrolig tøft ut, og du er bare et menneske du også så det er klart du blir sliten. Det høres ut som du har det litt tungt, og det er bra du får utløp for noe av det her på KG. Jeg håper ting blir bedre etterhvert. Lykke til💛

Anonymkode: 2acc8...371

[AnonymBruker]

Kan det være bedre at dere deler samvær på annen måte? Om dere hadde kortere samvær ville du/dere ikke hatt en hel uke mellom å få hvile, og han ville ikke måtte være en hel uke borte fra deg om gangen. 

Det kan kanskje være lettere for dere alle med hyppige bytter. To dager her og to dager der, eller til og med annenhver dag. 

Ser noen nevner at han kanskje burde bo ett sted, men slik du beskriver situasjonen tror jeg det hadde vært klokere å heller bytte oftere. Om veldig knyttet til deg kan en dag til han ser deg igjen være enklere for ham å takle uten å bygge opp slikt savn at han trenger deg nært hele tiden. Samt at du og far hadde fått hvilt oftere og mer jevnlig. 

Verdt et forsøk synes jeg. 

Anonymkode: 206c7...6c8