Partnere til bipolare

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg gikk etter to år selv om vi hadde fått barn. Det ble for mye drama, kjefting og dramaqueen fakter, så jeg klarte ikke mer. Hun skulle styre og bestemme alt, og ville at jeg skulle danse til hennes pipe.

Hun drev også å prøvde ut medisin i denne perioden, og jeg tror graviditetshormoner  spilte inn på psyken hennes og hvordan medisinen virket.

Fant meg en ny dame kort tid etter, som er mer i vater og vi har nå vært sammen i 12 år.

Min eks fikk seg ny mann fem år etter, og han er en annen type enn meg.

Han er i godt humør fra han våkner til han legger seg, smiler og ler og krever ikke så mye, og synes det er helt greit at hun styrer og bestemmer, og kjefter ikke tilbake når hun bjeffer.

Det er sånne partnere endel bipolare damer trenger.

Anonymkode: 2efbd...a7f

Jeg er selv bipolar i lav grad. Og syns du beskriver det så godt her. Nå var jeg ikke så bitchete som eksen din (trooor jeg😅) Men jeg klarte ikke å holde på en partner pga særhetene mine. Hadde 4 ulike i løpet av 10 år.

Kjenner meg også veldig igjen i utfordringene rundt medisiner kombinert med graviditetshormoner😳 Stakkars eksen min. Og kred til deg som klarte å se sammenhengen og ikke minst forstå den. Det klarte ikke eksmannen min. Jeg opplevde også det samme med medisiner kombinert med hormonprevensjon.
 

I dag er jeg samboer på femte året med en mann som minner om han du beskriver eksen din fant seg☺️

Anonymkode: d43fd...80c

[Silva Pluvialis]

.

Endret 8. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke bipolar lidelse, men andre alvorlige psykiske lidelser. Om en kjæreste ikke vil ha meg på grunn av det så passer vi ikke sammen. Jeg trenger en stødig og stabil partner som kan være min trygge havn, og som tåler meg på mitt verste - og da mener jeg ikke at jeg er utro, sier stygge ting, slår, kjefter, roper eller skriker - men at jeg kan reagere blant annet med angst for kropp og sex (for eksempel), unngåelse av situasjoner, personer og triggere som minner om traumene, intens og sår gråt, utmattelse, frakobling i samtaler, samt tillit- og tilknytningsvansker, og situasjoner hvor jeg går helt i lås og bare trenger trøst og bli omfavnet av en klem. Jeg trenger en som forstår, og som kan ta meg i mot på mitt mest sårbare. Det handler om forstå hvordan jeg har overlevd og om å ta meg for den jeg er og har vært. Jeg trenger en som tåler meg. Om ikke personen tåler meg, noe jeg kan forstå, så er det ikke liv laga, samme hvis jeg ikke tåler han. Vi må kunne romme hverandre, forstå hverandre, elsker hverandre, sette hverandre høyt (ikke bare oss selv), kunne ofre noe for hverandre, kunne tåle en trøkk begge to og være villige til å jobbe for forholdet. Jeg kan tidvis være veldig i ubalanse (med gråt og angst), men jeg er til gjengjeld veldig rolig og tålmodig, blir sjeldent sint, flink til å se andres behov, blid og opptatt av å ta vare på de rundt meg. Så jeg håper at jeg finner en som kan være noe for meg, og som jeg også kan være noe for. En gjensidig støtte som står støtt i stormene inni og på utsiden av forholdet.

Så fint svar❤️

Anonymkode: d43fd...80c

[CorvusCorax]

Hm. Det blir litt feil å sette alle med bipolar lidelse i samme bås. Selv om de deler felles symptomer er det mange som har tilleggs diagnoser som preger dem - og som kan gjøre dem til en helt annen variant. 

Vil tro det kan være mindre merkbart for noen - og for andre i motsatt ende, et rent helvete, eller noe midt i mellom. Ingen fasit. Det handler jo også om hvilken påvirkning partner har på vedkommende med den lidelsen.

[Gjest Roseglose]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er selv bipolar i lav grad. Og syns du beskriver det så godt her. Nå var jeg ikke så bitchete som eksen din (trooor jeg😅) Men jeg klarte ikke å holde på en partner pga særhetene mine. Hadde 4 ulike i løpet av 10 år.

Kjenner meg også veldig igjen i utfordringene rundt medisiner kombinert med graviditetshormoner😳 Stakkars eksen min. Og kred til deg som klarte å se sammenhengen og ikke minst forstå den. Det klarte ikke eksmannen min. Jeg opplevde også det samme med medisiner kombinert med hormonprevensjon.
 

I dag er jeg samboer på femte året med en mann som minner om han du beskriver eksen din fant seg☺️

Anonymkode: d43fd...80c

Ts her. 
Hva slags utfordringer var det i forhold til graviditet? 
jeg har selv to barn og graviditetene har ikke vært et problem. Utenom at jeg hadde hypermesis med begge, men det er jo uavhengig av diagnosen. Jeg og kjæresten hadde det veldig fint på den tiden, litt mer enn vanlig. Mulig pga vi var så spente? 
Uproblematiske fødsler også. Dog fikk svangerskapsdepresjon med nr2 pga barnet ble født med hjertefeil. Men det også tror jeg kan skje uavhengig av diagnosen, i og med jeg tror det kan komme som et trist sjokk for de fleste foreldre. Min ene venninne med samme diagnose hadde også en fantastisk graviditet og barseltid. 
 

derfor jeg lurer, for jeg har erfart det nogenlunde motsatt 😅

[AnonymBruker]

Eksen var bipolar 2. Aldri igjen, for min del (og jeg forstår at det er kjipt å høre for de som har samme diagnose). Han dro meg ned i sin elendighet, viste null forståelse for at det tross alt ikke var jeg som var syk og hadde andre behov enn ham, og jeg ble nødt til å sørge for at alt i livet hans fungerte. Tok meg av alt praktisk, tok meg av ham etter beste evne, og kunne aldri lene meg på ham så mye som et sekund selv om det skjedde kjipe ting i mitt liv også. Legg til sykelig sjalusi, ekstreme maniske episoder og silent treatment over stort og smått, så er det så lett å se i retrospekt at han kunne ødelagt meg for alltid om jeg ikke hadde gått. Min erfaring er altså at bipolare krever enormt og gir nada tilbake, og selv om jeg forstår at ikke alle er sånn ville jeg aldri tatt sjansen igjen. 

Mistet en del venner i prosessen, historien hans utad er at jeg gikk fra ham bare fordi han er syk, og at det var slemt av meg. 

Er i et normalt forhold nå, hvor vi begge viser omsorg og takknemlighet for hverandre, og det er uendelig deilig å kunne puste fritt. Tenker hver eneste dag på at jeg kunne vært stuck på hjemmekontor med et spetakkel av et menneske som ikke klarer noe selv og krever oppmerksomhet hvert våkne sekund, og takker høyere makter for at dagene mine nå tilbringes med en stabil mann som jeg vet at alltid ønsker mitt beste. 

Anonymkode: 4bee2...b3b

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (13 minutter siden):

Det tror jeg ikke. Det startet i 2005, skriver hun i boka si. At hun ble introdusert for denne type rus gjennom venner. Og det gled etterhvert over til en avhengighet. 

Hva har årstallet med saken å gjøre? Mange bipolare responderer veldig negativt på rusmidler, og utvikler avhengighet. Man blir ikke noe mindre bipolar av det, tvert i mot er det heller et tidlig tegn på sykdommen.

I forhold til partnere er min erfaring at det er store individuelle forskjeller. Type1 er det få som får til å fungere i parforhold, men en godt medisinert type2 kan gå ganske greit. 

Anonymkode: d7054...ebc

[AnonymBruker]

Det høres ut som at de andre som har svart i denne tråden hat vært veldig uheldig med valg av partner. Kona mi har bipolar type 2 og er et fantastisk menneske. Hun er raus, omsorgsfull, morsom, en god og trygg mamma for barna våre, jobber deltid og stiller opp for venner og familie. Jeg har aldri opplevd at hun har vært utro, ruset seg, slått eller gjort noe på dritt. Hun har selvfølgelig noen svingninger som kommer av sykdommen, men det er jo ikke noe annerledes enn at jeg har episoder med min (somatiske) sykdom. Det er ikke annerledes at hun blir lagt inn for å stabiliseres i noen uker enn at jeg blir lagt inn i noen uker for å slå ned sykdommen jeg har. 

Vi håndterer det som kommer sammen, det viktigste for oss er å stole på hverandre, snakke sammen og være ærlige. Hun kan si at nå er jeg i en dårlig periode, og da gjør jeg litt mer hjemme, på samme måte som at hun gjør det når sykdommen min blusser opp. Vi har stått stødig sammen igjennom sykdom, barnefødsler, tunge graviditeter og dødsfall i familien og jeg kan ikke se for meg at jeg skal gå fra henne fordi hun av og til sover lite, pusser opp 3 soverom eller fordi hun noen ganger ikke orker å lage middag, graver seg ned i en netflixserie hun har sett 10 ganger og bil ha ekstra bekreftelse og kos? 

Det handler mest om at kona mi er så mye mer enn bipolar, det er ikke hele henne, og alt det andre veier tyngst. På samme måte som om hun hadde hatt chrons eller kreft. Man ER tross alt ikke diagnosen sin enten den er psykisk eller fysisk. 

Anonymkode: 80c5d...f43

[Silva Pluvialis]

CorvusCorax skrev (På 10.4.2021 den 1.20):

Hm. Det blir litt feil å sette alle med bipolar lidelse i samme bås. Selv om de deler felles symptomer er det mange som har tilleggs diagnoser som preger dem - og som kan gjøre dem til en helt annen variant. 

Vil tro det kan være mindre merkbart for noen - og for andre i motsatt ende, et rent helvete, eller noe midt i mellom. Ingen fasit. Det handler jo også om hvilken påvirkning partner har på vedkommende med den lidelsen.

Akkurat, og derfor blir ofte slike debatter veldig polariserte. Folk har hatt en negativ erfaring med én person med en diagnose, og så tenker de at alle er slik som den andre personen. Det er veldig dumt om fordommer (fordi man har møtt en rabiat) skal gjøre slik at man skygger unna alle mennesker som sliter. Mange som sliter bærer alt alene og er ikke til bry for noen, og da er det veldig dumt at én eller to rabiate og sprøytegale mennesker skal skape fordommer mot alle med psykiske lidelser. De fleste er helt vanlige mennesker.

Endret 8. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest Lisa Rowe]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det høres ut som at de andre som har svart i denne tråden hat vært veldig uheldig med valg av partner. Kona mi har bipolar type 2 og er et fantastisk menneske. Hun er raus, omsorgsfull, morsom, en god og trygg mamma for barna våre, jobber deltid og stiller opp for venner og familie. Jeg har aldri opplevd at hun har vært utro, ruset seg, slått eller gjort noe på dritt. Hun har selvfølgelig noen svingninger som kommer av sykdommen, men det er jo ikke noe annerledes enn at jeg har episoder med min (somatiske) sykdom. Det er ikke annerledes at hun blir lagt inn for å stabiliseres i noen uker enn at jeg blir lagt inn i noen uker for å slå ned sykdommen jeg har. 

Vi håndterer det som kommer sammen, det viktigste for oss er å stole på hverandre, snakke sammen og være ærlige. Hun kan si at nå er jeg i en dårlig periode, og da gjør jeg litt mer hjemme, på samme måte som at hun gjør det når sykdommen min blusser opp. Vi har stått stødig sammen igjennom sykdom, barnefødsler, tunge graviditeter og dødsfall i familien og jeg kan ikke se for meg at jeg skal gå fra henne fordi hun av og til sover lite, pusser opp 3 soverom eller fordi hun noen ganger ikke orker å lage middag, graver seg ned i en netflixserie hun har sett 10 ganger og bil ha ekstra bekreftelse og kos? 

Det handler mest om at kona mi er så mye mer enn bipolar, det er ikke hele henne, og alt det andre veier tyngst. På samme måte som om hun hadde hatt chrons eller kreft. Man ER tross alt ikke diagnosen sin enten den er psykisk eller fysisk. 

Anonymkode: 80c5d...f43

Dårlige partnere er det ikke få av, men når de har psykiske lidelser så er det vel lett å skylde på sykdommen for alle feil som gjøres. Folk glemmer at bak sykdommen så er det et menneske som kan ha både negative og positive personlighetstrekk, helt uavhengig av hvilken diagnose vedkommende har. Dårlige partnere og dårlige mennesker finnes i alle grupper i samfunnet, ikke bare blant de psykisk syke. 

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det høres ut som at de andre som har svart i denne tråden hat vært veldig uheldig med valg av partner. Kona mi har bipolar type 2 og er et fantastisk menneske. Hun er raus, omsorgsfull, morsom, en god og trygg mamma for barna våre, jobber deltid og stiller opp for venner og familie. Jeg har aldri opplevd at hun har vært utro, ruset seg, slått eller gjort noe på dritt. Hun har selvfølgelig noen svingninger som kommer av sykdommen, men det er jo ikke noe annerledes enn at jeg har episoder med min (somatiske) sykdom. Det er ikke annerledes at hun blir lagt inn for å stabiliseres i noen uker enn at jeg blir lagt inn i noen uker for å slå ned sykdommen jeg har. 

Vi håndterer det som kommer sammen, det viktigste for oss er å stole på hverandre, snakke sammen og være ærlige. Hun kan si at nå er jeg i en dårlig periode, og da gjør jeg litt mer hjemme, på samme måte som at hun gjør det når sykdommen min blusser opp. Vi har stått stødig sammen igjennom sykdom, barnefødsler, tunge graviditeter og dødsfall i familien og jeg kan ikke se for meg at jeg skal gå fra henne fordi hun av og til sover lite, pusser opp 3 soverom eller fordi hun noen ganger ikke orker å lage middag, graver seg ned i en netflixserie hun har sett 10 ganger og bil ha ekstra bekreftelse og kos? 

Det handler mest om at kona mi er så mye mer enn bipolar, det er ikke hele henne, og alt det andre veier tyngst. På samme måte som om hun hadde hatt chrons eller kreft. Man ER tross alt ikke diagnosen sin enten den er psykisk eller fysisk. 

Anonymkode: 80c5d...f43

Ble nysgjerrig på hvilken sykdom du har? 

Men det er bra dere kan støtte hverandre. En diagnose er ikke svart/hvit - og dere høres ut som en god match. 

[Silva Pluvialis]

Lisa Rowe skrev (6 minutter siden):

Dårlige partnere er det ikke få av, men når de har psykiske lidelser så er det vel lett å skylde på sykdommen for alle feil som gjøres. Folk glemmer at bak sykdommen så er det et menneske som kan ha både negative og positive personlighetstrekk, helt uavhengig av hvilken diagnose vedkommende har. Dårlige partnere og dårlige mennesker finnes i alle grupper i samfunnet, ikke bare blant de psykisk syke. 

Nettopp. Det er forskjell på sykdom og drittsekk-oppførsel. Drittsekker finnes i alle samfunnslag, enten de er psykisk syke eller friske. Det er ikke noe som bare gjelder for de med psykiske lidelser. Man trenger ikke å være syk for å være en drittsekk, og det å være syk er heller ingen unnskyldning for å være drittsekk og ødelegge andres liv på veien.

[AnonymBruker]

Jeg har mild grad av bipolar 2. lever helt fint med samboer. Vi snakker godt sammen, jeg har vært åpen om diagnosen fra dag en. Jeg har sjeldent noen dårlige perioder, å da blir jeg uansett ikke gal, bare nedstemt. Jeg er derimot et menneske som har følelser på utsiden av kroppen, jeg kan hoppe av begeistring når jeg ser nordlys, jeg gråter av disneyfilmer, men dette syns samboeren min bare en en del av det som gjør meg til meg. Han kjenner til alt ved meg, å fortsatt vil han være med meg  
 

Kjenner ei anna med bipolar lidelse, å hu får mye rart for seg, så jeg vet veldig godt at sykdommen kan være ganske forskjellig fra person til person, dessverre er det ganske mange misforståelser der ute. 

Anonymkode: 3826f...5fe

[TinaChristina]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Bipolar er nok en vanskelig diagnose og leve med, men tror mange som ser etter langvarig forhold ikke ønsker at en partner skal være avhengig av deg. Som du beskriver det virker det jo som at man tar på seg et ansvar for å regulere den andres galskap, noe som blir tungt og begrensende for den friske parten i lengden. 

Anonymkode: ef56c...143

Litt uenig i det at vi er avhengige av partneren. Mange av oss støter de fra oss fordi vi vet at det blir for vanskelig. Det handler ikke om å ta på seg et ansvar, men å kunne stå i det, og sette foten ned. Vi klarer oss selv. Og noen ganger blir vi verre av å ha en partner å ta hensyn til. Så jeg foretrekker å være alene. Jeg har barn. Blir ikke på samme måte med de. Der er morsinstinktet høyest av alt.

[Voksenmann]

Jeg var gift i mange år med ei flott dame med bipolar2. Kjenner meg igjen i beskrivelsen til de fleste her men når sykdommen gikk fra bipolar2 til bipolar1 gikk alt av hengslene. Det kuliminerte med selvmord og 2 små barn mistet sin mamma. Selv om vi hadde mange gode år sammen ville jeg nok ikke giftet meg igjen med en bipolar. Prisen for et vanlig menneske er rett og slett for høy.

[AnonymBruker]

Min mann har bipolar lidelse. Det er grusomt, men mest fordi det ikke er personens "feil", han er jo et fantastisk menneske egentlig som fortjener så innmari mye bra, men som dessverre har perioder ( mange og ofte) hvor han ikke er så snill.. de hypomane periodene er sånn sett lettere, men bare slitsomt. De depressive er forferdelig. For alt er galt og alt en gjør er galt, og alt de mener til normalt er motsatt. Det er rett og slett vanskelig å forholde seg til. Lett krenkbar og man må gå veldig på tå. 

Så kommer en vanlig periode og man går fremdeles på tå ( man er jo ikke inne i hodet til andre og kan vite eksakt når osv) så blir han lei seg for alt han gjorde i den depressive perioden, og så er alt galt igjen 😥 

 

Utenom det er det heldigvis opp og ned. Noen er jo lettere enn andre.. vil jeg tro! Svigermor har type 1 og jeg hadde aldri maktet å være i et slikt forhold, altså.

Anonymkode: 7fc7d...95d

[AnonymBruker]

Klarer folk her å skille mellom folk som er dust uavhengig av denne sykdommen, og de som er normale, men har sykdommen? Det virker ikke slik. 
kjæresten har denne lidelsen og jeg kjenner ikke igjen at det er så grusomt som mange sier her. 

Anonymkode: 45fce...12d

[AnonymBruker]

Min kjæreste er bipolar type 2. Han er rett medisinert og stabil. Han merker riktignok svingningene, men er svært god på å håndtere det og lar det ikke gå utover meg. Han er rett og slett det mest fantastiske mennesket jeg noensinne har møtt. Det at han har hatt vanskelige perioder har gjort at han er svært reflektert, og god til å snakke om følelser. Jeg har aldri følt meg så forstått og sett av noen før. Jeg føler at jeg har skutt gullfuglen, og ville ikke byttet ham ut for noen i verden. 

Anonymkode: 2fb5b...f75

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (9 timer siden):

Jeg er bipolar og er helt enig. 

Dog, jeg vet at en partner må være tålmodig, forståelsesfull og kunne sette meg på plass når jeg selv ikke ser galskapen. Har enda ikke funnet en slik.

Og hvordan tåler du å bli satt på plass når du ikke ser galskapen? Jeg mistenker eksen min for å være bipolar og når jeg måtte sette grenser og si fra at nok er nok, så var jeg en dårlig person eller manipulerende, eller gud vet hva. Jeg ble ansvarlig for meg OG å oppdra ham i det forholdet. Jeg går langt for de jeg er glad i, men med ham ble jeg The bad guy for å prøve å ivareta meg selv også. 

Anonymkode: ff360...877

[TinaChristina]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Og hvordan tåler du å bli satt på plass når du ikke ser galskapen? Jeg mistenker eksen min for å være bipolar og når jeg måtte sette grenser og si fra at nok er nok, så var jeg en dårlig person eller manipulerende, eller gud vet hva. Jeg ble ansvarlig for meg OG å oppdra ham i det forholdet. Jeg går langt for de jeg er glad i, men med ham ble jeg The bad guy for å prøve å ivareta meg selv også. 

Anonymkode: ff360...877

Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det. Men det handler vel mest om hvilken respekt partner klarer å sette seg i. Blir det kjefting eller at partner viser tårer og svakhet, tar vi de lett dessverre. Vi tåler ikke at mennesker viser sårbarhet, det irriterer oss og vi vil lett starte å trykke personen nedover.