Partnere til bipolare

[Gjest Roseglose]

Hei. 
jeg har bipolar lidelse type 2. 

jeg lurer på hvordan det er for kjærester å leve med en partner med bipolar lidelse? 
jeg fant det ut når vi var 4år inn i forholdet. Så det har preget oss. Det er ekstra merkbart nå som jeg har gått på medisiner en stund. Ting er roligere og mer stabilt. Jeg føler meg mye mer rolig og samlet. 
kjæresten min sier ikke mye, annet enn at han har merket når jeg har hypomani og depresjon. Men jeg har en mild variant så det har ikke vært ekstremt. Men likevel merkbart. 
jeg merker jo at han ikke vil si for mye, i frykt for å såre meg. 
 

så jeg ønsker å høre fra andre som lever med en partner med bipolar lidelse. Hvordan har dere det, og hvordan er det for dere? 

[Archer]

Ett helvete, helt ærlig. Never again. Har lært meg att disse som er bipolære er helt greie å ligge med, men forhold nei nei. Gjelder både kvinner og menn.

[TinaChristina]

Archer skrev (Akkurat nå):

Ett helvete, helt ærlig. Never again. Har lært meg att disse som er bipolære er helt greie å ligge med, men forhold nei nei. Gjelder både kvinner og menn.

Jeg er bipolar og er helt enig. 

Dog, jeg vet at en partner må være tålmodig, forståelsesfull og kunne sette meg på plass når jeg selv ikke ser galskapen. Har enda ikke funnet en slik.

[AnonymBruker]

CaramelDevil skrev (2 minutter siden):

Jeg er bipolar og er helt enig. 

Dog, jeg vet at en partner må være tålmodig, forståelsesfull og kunne sette meg på plass når jeg selv ikke ser galskapen. Har enda ikke funnet en slik.

Bipolar er nok en vanskelig diagnose og leve med, men tror mange som ser etter langvarig forhold ikke ønsker at en partner skal være avhengig av deg. Som du beskriver det virker det jo som at man tar på seg et ansvar for å regulere den andres galskap, noe som blir tungt og begrensende for den friske parten i lengden. 

Anonymkode: ef56c...143

[Archer]

CaramelDevil skrev (1 minutt siden):

Jeg er bipolar og er helt enig. 

Dog, jeg vet at en partner må være tålmodig, forståelsesfull og kunne sette meg på plass når jeg selv ikke ser galskapen. Har enda ikke funnet en slik.

Var tålmodig i 1,5 år, hver dag, hade kunnet skrive to a4-sider om det forholdet der men blir for mye her hehe, dro ihvertfall tillslutt, fikk livet mitt tillbake etter det, hvordan det er med hun veit heg ikke men siste jeg hørte var att hun ble sammen med eksen sin to dager etter jeg dro.

[AnonymBruker]

Forstår at bipolar er en tung og vanskelig diagnose for de som har det, men se bare på Camilla koht og pernille. Koht rauses jo opp i skyene for å være en "ærlig" drittsekk... hun har jo ligget med andre, driti i kjæresten sin fullstendig osv. Hva har dette med kjærlighet å gjøre? Man er syk ja, men hvis man påfører andre så mye faenskap med sykdommen sin så er det kanskje like greit å være singel. Alkoholikere er jo også syke, men de påfører pårørende mye vondt fordet desverre.. Spørsmålet er om det er riktig å tynge ned og påføre andres liv masse traumer og drit med den bakgrunn at "det er jo fordi jeg er syk selv"? Hva med barn osv. som må leve i dette?

Anonymkode: ef56c...143

[AnonymBruker]

Jeg gikk etter to år selv om vi hadde fått barn. Det ble for mye drama, kjefting og dramaqueen fakter, så jeg klarte ikke mer. Hun skulle styre og bestemme alt, og ville at jeg skulle danse til hennes pipe.

Hun drev også å prøvde ut medisin i denne perioden, og jeg tror graviditetshormoner  spilte inn på psyken hennes og hvordan medisinen virket.

Fant meg en ny dame kort tid etter, som er mer i vater og vi har nå vært sammen i 12 år.

Min eks fikk seg ny mann fem år etter, og han er en annen type enn meg.

Han er i godt humør fra han våkner til han legger seg, smiler og ler og krever ikke så mye, og synes det er helt greit at hun styrer og bestemmer, og kjefter ikke tilbake når hun bjeffer.

Det er sånne partnere endel bipolare damer trenger.

Anonymkode: 2efbd...a7f

[Lisa Rowe]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Forstår at bipolar er en tung og vanskelig diagnose for de som har det, men se bare på Camilla koht og pernille. Koht rauses jo opp i skyene for å være en "ærlig" drittsekk... hun har jo ligget med andre, driti i kjæresten sin fullstendig osv. Hva har dette med kjærlighet å gjøre? Man er syk ja, men hvis man påfører andre så mye faenskap med sykdommen sin så er det kanskje like greit å være singel. Alkoholikere er jo også syke, men de påfører pårørende mye vondt fordet desverre.. Spørsmålet er om det er riktig å tynge ned og påføre andres liv masse traumer og drit med den bakgrunn at "det er jo fordi jeg er syk selv"? Hva med barn osv. som må leve i dette?

Anonymkode: ef56c...143

Man velger jo selv hvem man vil være kjæreste med, og om det er en med psykiske lidelser så velger man også å være med på alt dette medfører. Jeg har selv psykiske lidelser og har tatt et aktivt valg om å ikke få kjæreste før jeg er stabil (mest for egen del), men selv da vil jo alltid risikoen for tilbakefall være tilstedet, og da er det rett og slett opp til den potensielle personen om det er noe de er komfortable med. Jeg kommer i hvert fall ikke til å godta et liv helt alene bare fordi jeg har sykdommer. Psykiske lidelser utarter seg også ulikt for alle, og det er absolutt ikke alle som "påfører andres liv masse traumer og drit". Når jeg har hypomani så er jeg regelrett hyggelig å være sammen med. Den eneste som kan få kjipe følger av en hypomani, er meg selv. Samme gjelder for så vidt for depresjonsperiodene mine også. Det kan være vondt for menneskene som er glad i meg å se på, men det er hovedsakelig meg selv det går utover. Det er ikke slik at alle med bipolar lidelse (eller andre psykiske lidelser) ligger rundt og er voldelige mot sine kjære. 

[AnonymBruker]

Men hvordan blir den personen avhengig av dere? 
for jeg har ikke følt meg avhengig av kjæresten min nå som jeg har medisinert meg , eller at han må «sette meg på plass»(uavhengig av medisiner).  Ei heller har jeg vært utro eller utsatt han for situasjoner hvor jeg har driti i han. Det er mer at han gir meg ro og mer plass når jeg har episoder. Før medisinering var det mye snørr og tårer fordi jeg trengte forsikring på at han elsket meg for jeg følte meg uverdig kjærlighet osv. men ikke noe ekstremt. Han har ikke villet slå opp heller (for han har fått sjansen). 

dere som kommenterer her, har dere da vært med noen som er ubehandlet? Jeg spør dette fordi ingen av de jeg kjenner har heller vært slik dere beskriver. Det virker så voldsomt.
Men med mine venner; 2 av 3 er gifte, med fulltidsjobb eller studier. Barn også. Men fellesnevneren er jo at vi trenger behandling. Da terapi og medisiner.

for oss har det vært at jeg blir deprimert og holder meg mye hjemme. Graver meg ned i Netflix. Men han får ikke mer ansvar eller blir pålagt noe av den grunn. Jeg trenger mer tid for meg selv. Og da bruker han tiden på hobbyene sine (dykking, fisking og skru bil). Evnt joiner meg med å se noen filmer. De periodene pleier jeg å lage ekstra god mat. Det klager han ikke på 😅 men jeg er likevel nedstemt, så det må vel påvirke noe. 

når jeg har hypomani blir jeg mer seksuell (vi har bare mer sex, han er storfornøyd med det) og hyperfokuserer på f.eks oppussing eller vasking. En gang reiv jeg to råtne plattinger alene, og pusset opp et walk in closet på 4 dager.  

Det er mye stigma med denne diagnosen. Men min opplevelse er langt ifra at vi er gærninger. Men det er forskjellige varianter. 

selv om det er trist å lese at det bare er dårlige opplevelser her inne, så er det fint med et innblikk. Håper noen her inne også har hatt/har et greit forhold med en som har denne diagnosen  

-ts

Anonymkode: 45fce...12d

[AnonymBruker]

Lisa Rowe skrev (2 minutter siden):

Man velger jo selv hvem man vil være kjæreste med, og om det er en med psykiske lidelser så velger man også å være med på alt dette medfører. Jeg har selv psykiske lidelser og har tatt et aktivt valg om å ikke få kjæreste før jeg er stabil (mest for egen del), men selv da vil jo alltid risikoen for tilbakefall være tilstedet, og da er det rett og slett opp til den potensielle personen om det er noe de er komfortable med. Jeg kommer i hvert fall ikke til å godta et liv helt alene bare fordi jeg har sykdommer. Psykiske lidelser utarter seg også ulikt for alle, og det er absolutt ikke alle som "påfører andres liv masse traumer og drit". Når jeg har hypomani så er jeg regelrett hyggelig å være sammen med. Den eneste som kan få kjipe følger av en hypomani, er meg selv. Samme gjelder for så vidt for depresjonsperiodene mine også. Det kan være vondt for menneskene som er glad i meg å se på, men det er hovedsakelig meg selv det går utover. Det er ikke slik at alle med bipolar lidelse (eller andre psykiske lidelser) ligger rundt og er voldelige mot sine kjære. 

Forstår den og veldig enig, finnes jo forskjellige grader og alle med bipolar har jo også forskjellige problemer som kommer i utrykk i en hverdag. Sikkert mange som får det til å fungere og har gode liv. Men poenget er at det desverre er mange med bipolar som ikke ser at sin egen adferd kan gi store negative utslag for andres liv, dette er jo også en del av symptombildet i feks. manier. Tror nok det er ganske vanskelig for andre å henge med på alle manier og innfall og spesielt når man feks får barn så kan det plutselig bli ennå mer ustabilt og sette merker i livet til de som trenger stabilitet og trygghet mest 

Anonymkode: ef56c...143

[AnonymBruker]

Bipolare trenger vel stabile liv for å kunne fungere best mulig?

 

Anonymkode: 2efbd...a7f

[AnonymBruker]

Min samboer har mild bipolar type 2. Det plager meg i hovedsak ved at han tar alt fort i verste mening og diskusjoner kan bli litt for høylytt. Ellers har han god selvinnsikt og jeg har blitt flinkere til å sette grenser. Hverdagen går greit, men selvfølgelig er det ekstra utfordringer i forhold til noen som ikke har diagnosen. 

Svarer kun på denne for å være en motvekt til de med bare dårlig opplevelser. Mennesker er individuelle og jeg har det veldig bra i mitt forhold. 

Anonymkode: f302e...bc1

[AnonymBruker]

Greit å gi skylda for forholdet til de med bipolar liksom.. kan jo hende det er noe «galt» men den andre parten heller/ og...

Anonymkode: 2ed1c...af5

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Forstår at bipolar er en tung og vanskelig diagnose for de som har det, men se bare på Camilla koht og pernille. Koht rauses jo opp i skyene for å være en "ærlig" drittsekk... hun har jo ligget med andre, driti i kjæresten sin fullstendig osv. Hva har dette med kjærlighet å gjøre? Man er syk ja, men hvis man påfører andre så mye faenskap med sykdommen sin så er det kanskje like greit å være singel. Alkoholikere er jo også syke, men de påfører pårørende mye vondt fordet desverre.. Spørsmålet er om det er riktig å tynge ned og påføre andres liv masse traumer og drit med den bakgrunn at "det er jo fordi jeg er syk selv"? Hva med barn osv. som må leve i dette?

Anonymkode: ef56c...143

Nå var det vel ikke kun pga diagnosen som gjorde Frk Koht slik. Hun har jo dyttet i seg kilovis med kokain. 

[AnonymBruker]

Hannah80 skrev (1 minutt siden):

Nå var det vel ikke kun pga diagnosen som gjorde Frk Koht slik. Hun har jo dyttet i seg kilovis med kokain. 

Men hvorfor dyttet hun i seg kokain? Var det pga. manglende sperrer i en mani?

Anonymkode: ef56c...143

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Forstår at bipolar er en tung og vanskelig diagnose for de som har det, men se bare på Camilla koht og pernille. 

Hannah80 skrev (1 minutt siden):

Nå var det vel ikke kun pga diagnosen som gjorde Frk Koht slik. Hun har jo dyttet i seg kilovis med kokain. 

Anonymkode: ef56c...143

Hun heter Christine Koht, og er gift, så hun er fru Koht.

Anonymkode: 7a898...fe0

[Lisa Rowe]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Forstår den og veldig enig, finnes jo forskjellige grader og alle med bipolar har jo også forskjellige problemer som kommer i utrykk i en hverdag. Sikkert mange som får det til å fungere og har gode liv. Men poenget er at det desverre er mange med bipolar som ikke ser at sin egen adferd kan gi store negative utslag for andres liv, dette er jo også en del av symptombildet i feks. manier. Tror nok det er ganske vanskelig for andre å henge med på alle manier og innfall og spesielt når man feks får barn så kan det plutselig bli ennå mer ustabilt og sette merker i livet til de som trenger stabilitet og trygghet mest 

Anonymkode: ef56c...143

Selvsagt. Min mormor har bipolar type 1 og har vært gift i flere tiår. Når hun får mani, så blir hun innlagt. Hun kan ikke holdes ansvarlig for egne handlinger, fordi hun er syk. Det betyr ikke at folk rundt henne bare skal godta å bli behandlet dårlig, men det hjelper ingen å gi en person som sliter med sykdom dårlig skyldfølelse. Man kan selvsagt alltid forlate et forhold om man ikke trives, men det er mye å gjøre om forholdet er dårlig på grunn av sykdom. Jeg har selv hatt med pårørende i behandling for å passe på at mine sykdommer ikke påvirker familierelasjonene mine negativt. 

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men hvorfor dyttet hun i seg kokain? Var det pga. manglende sperrer i en mani?

Anonymkode: ef56c...143

Det tror jeg ikke. Det startet i 2005, skriver hun i boka si. At hun ble introdusert for denne type rus gjennom venner. Og det gled etterhvert over til en avhengighet. 

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hun heter Christine Koht, og er gift, så hun er fru Koht.

Anonymkode: 7a898...fe0

Selvsagt, gikk litt fort i svingene. Hun er så klart Fru Koht:) 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Forstår den og veldig enig, finnes jo forskjellige grader og alle med bipolar har jo også forskjellige problemer som kommer i utrykk i en hverdag. Sikkert mange som får det til å fungere og har gode liv. Men poenget er at det desverre er mange med bipolar som ikke ser at sin egen adferd kan gi store negative utslag for andres liv, dette er jo også en del av symptombildet i feks. manier. Tror nok det er ganske vanskelig for andre å henge med på alle manier og innfall og spesielt når man feks får barn så kan det plutselig bli ennå mer ustabilt og sette merker i livet til de som trenger stabilitet og trygghet mest 

Anonymkode: ef56c...143

Det der sier jeg CAP på. Kjenner noen med diagnosen som er gode og stabile foreldre. 

Anonymkode: 45fce...12d